DEN SISTE HELGEN

Hvis du ser ekstra godt etter og legger godviljen virkelig til, og kanskje fantaserer litt, så kan man se det gløder i blikket til denne ormen over hvor glad den er for at helgen nå er her. Den siste helgen.

Den siste hverdagshelgen før man gjør seg klar for litt ferie. Ferie? Hvor ble dette jobbeåret av? Blir like overrasket hvert år, sånn som jeg gjør med alt annet. Og nå sitter man her med kun en uke igjen.

Jeg husker så godt da høsten kom og man tok i mot barnegruppen etter sommerferien, hvor det også var kommet noen nye barn inn i den gode flokken av fine mennesker som allerede var. Og jammen ble det en fantastisk gjeng som man har skapt mange fine øyeblikk og gode minner sammen med.

Fortsatt så angrer jeg ikke over valget jeg tok for noen år siden, da jeg satt på skolebenken og gjennomførte tredje og siste året med medier og kommunikasjon, da jeg endelig fant ut av hva det var jeg ville jobbe med. Jeg ville jobbe med barn.

Og tenk, når har jeg allerede vært i samme arbeidsyrket i 8 år. Tør nesten ikke tenke over hvor fort det har gått, og hvor fort det kommer til å gå i svingene de neste årene. Å jobbe med barn skjer det ting hele tiden, og jeg er glad for å ha gleden av og være så heldig med jobben jeg har.

Jeg har gledet meg til jobb hver eneste dag, hvor jeg alltid har møtt smilende barn i dørene når jeg har kommet. Jeg har fått altfor mange minner jeg nå kan se tilbake på, og jeg ser frem til å skape enda flere.

Men før man tar fatt på den siste arbeidsuken, så skal man nyte helgen og håpe på et fantastisk sommervær. Samle siste del med energi til å lage en fin slutt på dette barnehageåret, så får man se hva denne helgen bringer.

MÅKESPETAKKEL

Her var det bare en ting å gjøre – løpe for harde livet! I dag tidlig da solen som ikke var der var på vei opp, var det ikke alarmen som vekket meg i første omgang. For da den først gikk var jeg sånn delvis våken.

Jeg hadde klart å sove meg gjennom hele natten etter at man stupte hodet godt plantet på puten tidlig i går kveld. Sluknet ganske så fort og fikk igjen en natt med mye søvn. Jeg kunne for så vidt sovet litt lenger, hvis det ikke hadde vært for at jeg måtte stå opp.

Uansett, det som jeg ble vekket av i dag var noen urolige skrik på utsiden. Ikke bare av en, men fra flere. Skulle nesten tro det hadde vært fest i natt siden dem som vekte meg skulle holde på sånn denne morgen.

Jeg var på vei ut for å sjekke posten da jeg plutselig oppdaget to karer skrikende på taket. Det så ut som de satt ganske bestemte der de hadde boltret seg ned. Og litt sånn fredelig også. Men den gang ei.

Plutselig kommer det noen andre mennesker ut et lite stykke bortenfor meg, og midt mellom oss sitter måkene og skriker på taket enda mer. Og så skjer det.

I det dem ser oss nede på bakken går vingene ut. Et lite utforstup vrenges og så går måkene nærmest løs og til angrep i en sirkel ikke så langt over de andre få menneskene som er ute, og meg. Hva er det som skjer?

Måkespetakkel? Tydeligvis må det nok være noe sånt, for hele morgen før jeg dro av gårde til jobb sto dem på takene og fløy rundt her og skrek og var litt villbasser. Man måtte se opp og passe på om man skulle ferdes ute for å si det sånn.

Enn så lenge holdt jeg meg inne. Men hva skulle jeg gjøre når det var tid for å reise på jobb? Jeg kunne jo isolert meg med stygge plastsekker, bobleplast og svære jakker. Da kunne dem i hvert fall ikke se at det var meg. Men når jeg tenkte meg om så ville nok interessen for å styrte ned på meg da bli enda større med alt det utstyret.

Nei, det fikk være som det var. Jeg hoppet inn og slang på meg det jeg vanligvis har på når jeg skal til jobb. Og nå som varmen er mer tilstedet så trådde jeg føttene inn i sandalene, en liten jakke ble hengt over meg og sekken slang jeg på ryggen. Nå var det bare å få tak i sykkelen og pile av gårde før måkene så meg.

Jeg så godt rundt meg før jeg forlot døra i dag tidlig for å si det sånn. Prøvde ikke å tenke på måkene, og gikk så fort jeg kunne og hentet sykkelen. Kikket meg litt mer rundt, så var det å tråkke av gårde så fort man kunne fra åstedet uten å få for mye oppmerksomhet.

Og jeg klarte det. Jeg kunne tyde litt at det var et eller annet som tirret disse måkene rundt meg, men heldigvis ble jeg ikke nok oppdaget at jeg dro dem etter meg. De ble sittende igjen i gaten, og pulsen var normal igjen når jeg kom frem på jobb hvor mange smilende barn møtte meg.

KRÅKESPETAKKEL

Hvem er egentlig du som satt oppi toppen av grantreet og speidet utover? Hvorfor fløy du frem og tilbake innenfor et viss området og satt kun i noen utvalgte trær og skrek for full hals?

Nå som man har hatt så fine dager hvor man har kunnet arbeide litt ute i hagen i håp om å få den finere, så har man blitt fulgt veldig godt med på når man har gått frem og tilbake rundt i hagen. For i de høye trærne rett ved har det foregått et kråkespetakkel.

Dagen før oppdaget jeg flere skarpe skrik på en bestemt plass i skogens lille krets. Jeg kunne ikke se noe, bare høre. Høyt oppe i det ene treet flakset det et kråkepar rundt, og det så ut som om dem passet på det som skrek nede på bakken.

Hvem skrek? Hvem gjemte seg blant greiner og kratt som var kappet ned? Det var bare en ting å gjøre for å finne ut av hva det kunne være – spasere opp og tråkke over alle trærne og pinnene som lå i store hauger.

Siden kråker ikke er de fuglene som blir mest skremt, så var det å trå forsiktig frem. Jeg ville jo ikke risikere å få et skikkelig kakk i hodet hvis jeg plutselig skulle finne på å komme innenfor deres rammer som ble feil for kråkeparet.

Dette var gårsdagens lørdagskveld, og midt i skogen på en liten kvisthaug på bakken, der satt en liten kråke helt stille for seg selv. Over sto kråkeparet, og det kunne se til at dette var en mindre kråke som ikke kunne tråkke så mye rundt. Den satt nemlig på samme sted i en lang og god stund utover kvelden.

Så kom neste dag. Tidlig oppe var jeg i dag også. Solen skinte og været var flott. Kråkeskrikene fortsatte i dag også. Og de samme kråkene fløy fra tre til tre rundt her. Jeg tittet meg rundt og oppdaget fort denne kråken jeg så i går.

Nå hadde den forflyttet seg bort fra kvisthaugen og gjorde seg godt synlig der den ruslet rundt og frem og tilbake i hagen her. Det var noe rart med den. Jeg kunne se det. For å komme seg fremover brukte den beina sine, og ikke vingene. Hoppet bortover, snublet litt i en grein som var til hinder. Men kom seg likevel opp igjen og valset videre.

Og ser du det som jeg ser? Denne fuglen gikk nemlig rundt med nebbe åpent. Jeg så vel aldri at det ble lukket når jeg tenker meg om. Var kjeven gått i vranglås? Var dette den eneste måten den fikk puste på? Ikke vet jeg, men den hoppet videre for det.

Det var ikke stort jeg fikk gjort for å hjelpe stakkaren heller, når foreldrene var rett over og fløy med den hvor enn den gikk. Jeg så jo også at den kunne fly, kanskje til en viss grad. Så det store spørsmålet er vel hva som egentlig feilet den.

Kråkespetakkelet har i hvert fall vært her i hele dag, selv om dem ikke har gitt fra seg så mye lyd hele tiden. Heldigvis har den hatt litt selskap av spurvene som har vært smånysgjerrig på karen, og sprettet frem og tilbake de også.

Litt av en kråke var det. Fikk flere ganger lyst til å spørre hva den gapte etter. Men den ville nok aldri la seg forstå av hva jeg hadde sagt uansett. Nå er det bare å håpe at den kommer seg ordentlig på vingene igjen, og kan komme seg opp i tretoppene til de andre kråkene sine før jeg flyr enda mer etter den.

HVA HADDE SKJEDD?

Hvis vi lar oss se tilbake litt tidligere denne uken, prøver å huske hva som skjedde og hva jeg tenkte, så var det en dag da jeg våknet opp til sånn som dette. De bustete sovebrynene kan man se bort ifra, for dem ble fikset på siden. Men hvis du ser det samme som meg, så hadde ikke begge øynene likt utseende denne morgen.

Plutselig våknet jeg opp seendes ut som dette. Tiden var bikket litt over seks denne morgen, og jeg følte vel et lite ubehag på det ene øyet. Jeg visste vel ikke helt hva som hadde skjedd – jeg hadde i hvert fall ikke merket eller fått med meg noe som jeg kunne bite meg fast ved at sånn hadde det skjedd.

Jeg kunne kjenne at det var et eller annet som lå og tirret i øyelokket, men lot meg bare se litt over det ved å være flink til å skylle det noen ganger i løpet av dagen. Utover dagen gikk hevelsen tålig ned, med et lite snev av at det var et eller annet som plaget det. Så kom neste morgen.

På omtrent samme tid neste dag så var det en endring i hevelsen som irriterte seg innunder og over øyet. Fortsatt kunne jeg merke at det var en halvert form på både det jeg og andre så, men satset på at det ble bra og forsvant helt uten at jeg trengte å gjøre så mye mer enn å fortsette og skylde det.

Og det som var litt merkelig og rart var at hevelsen var verst om morgen. Jeg følte at jeg hadde fått et slag utifra hvordan det så ut. Ikke vet jeg hva som hadde hendt for at det så slik ut. Men at det var et stikk eller noe annet, det var det helt klart.

Neste dag der igjen var jeg spent på om jeg fortsatt ville våknet opp med det hovne øyet som hadde roet seg litt ned utover dagen, men som man fortsatt kunne se at det var noe med. Heldigvis fikk jeg ikke oppleve det igjen. Og hva det kan ha vært har jeg ingen svar på.