NÅ SKJER DET

Det å ha ordentlig verktøy som ikke fungerer som en vil, det vil si at motivasjonen for å virkelig gjøre det man syns er gøy blir litt nedprioritert frem til alt er på plass igjen. For to små uker siden fikk jeg bekreftet at en pakke i posten ventet på meg, og ut løp jeg for å hente den. Riktig nok ikke en gratispakke, da jeg bare to dager i forveien hadde lagt inn en bestilling på en ny maskin.

En pc dukket opp i mitt hjem. En maskin som jeg ble fornøyd med fra første stund jeg lot fingrende sprinte over tastaturet – etter en litt turbulent start riktig nok. Endelig ble skrivegleden noe helt nytt, for det er alltid spennende med en mer nymoderne teknologi inn i bildet. 

Men her tidligere i uken etter knappe to uker med ny glede, måtte jeg dessverre levere det nye verktøyet av en maskin tilbake. Det var ikke min dag for å anskaffe meg denne typen denne gangen, og alt krasjet i grunn fra dag en. Og med en maskin som ikke er på stell – nei, det vil jeg ikke ha. Ikke at den gamle jeg nå må bruke er så mye bedre, for ingenting går som jeg vil der. Heldigvis kan jeg dele noen ord i det minste.

Nå som alt er helt kluss hvor jeg ikke kan jobbe sånn som jeg skulle ønske, hvor jeg også er ute på jakt etter det beste for meg, kan jeg nå endelig ta meg en velfortjent ferie. Nå skjer det. Tenk deg det. Nå har også jeg kunnet slippe alt jeg har av jobb for å kunne nyte noen små uker med sammenhengende fri fra alt arbeid, hvor jeg bare kan tenke på meg, men også gjøre akkurat det jeg har lyst til – stort sett.
 


 

Jeg kan vel si at det er litt rart. Det har ikke gått innover meg i det hele tatt, og jeg kunne har kommet tilbake på jobb allerede etter helgen. Men så kjenner jeg også at det skal bli godt å senke skuldrene helt. Slippe å tenke på den hektiske, men alt for gode hverdagen som jeg hadde. Et kapittel har nå fått låsen på døren – for som jeg sist gang jeg var inne her og skrev om avslutningen i skogen, så kan jeg meddele at dette har vært det aller beste året mitt gjennom mine fem år i barnehageyrket!

Jeg har egentlig ikke ord. Eller, jeg har tonnevis av historier og alt jeg sitter på, og som jeg bærer i både hjertet og i kroppens rom av minner. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å sette ord på det uten at det skal bli for langt. Energien til å bearbeidet og dokumentere det har jeg ikke nå heller. Innerst inne kan jeg gå rundt og smile hele tiden, fordi jeg er så glad for at jeg har fått lov til å være med på den reisen jeg har fått lov til å være med på!
 


 

Men med sommerferie og jakt på det ene og det andre, så skal jeg nyte resten av kvelden. Må prøve og la tanken av sommerferie bli ekte, for det har ikke helt gått innover meg enda. Det samme skjedde for et år siden også – jeg fikk nesten ikke feriefølelsen før den plutselig var over. Så jeg får gjøre så godt jeg kan med å nyte disse ukene med masse sol og varme, å ta planer og annet som jeg måtte ønske som det kommer. God sommer!

IKKE HVER GANG MAN BLIR 50 SI

Hvor skal jeg egentlig starte? 

Er det lov å spørre seg selv om hva som kunne blitt gjort bedre eller annerledes? Det finnes garantert andre svinger vi kunne tatt turen innom. Men hadde vi gjort det, da hadde verken de andre eller jeg fått lov til å være med på denne reisen som jeg har vært så heldig å få lov til og være med på. For snakk om et engasjement blant både store og små! Etter en stor interesse blant mange barn, har vi det siste halvåret (++) fått med oss hele barnegruppen på et heidundrandes magisk prosjekt som har tatt helt av og enda mer enn det. Med superflinke kollegaer som har dratt det så langt at det rett og slett har blitt en stor bok med flere kapitler i minnet, ble hele Hakkebakkeskogen-prosjektet avsluttet med en høytidelig bursdagsfest for Bamsefar I Lia på “tronen”, med langbord, ballonger og kake midt ute i skogen. Ikke hver gang man blir 50 si.
 


 


 


 


 

Jeg husker så godt den dagen jeg satte mine aller første skritt innom gjengen. Den gjengen som jeg måtte bli kjent med i september. Jeg visste hvem de aller fleste var fra før av, men jeg visste ikke hvordan de fungerte som en gruppe sammen. Jeg husker ikke om jeg var litt skeptisk eller redd for å gå inn i et “samarbeidskontrakt” med gjengen fordi alt på en måte var helt nytt. Men det jeg sitter igjen med er å se tilbake på et helt fantastisk år som nå skriker mot slutten.

Det var litt av hvert vi gikk igjennom i høst. Jeg brukte litt tid på å bli godt kjent med hvert enkelt barn, og det å finne min plass blant store og små. Eller, plassen fant jeg. Det var bare det å føle seg på plass, og det syns jeg at jeg gjorde. 

Høstens prosjekt var å ta for seg følelseregisteret. Det gikk mye på det å være lei seg – hvordan det føles og hva vi kan gjøre for hverandre. Vi hadde planer for hvordan veien skulle dannes, men plutselig snudde alt på hodet da barna fikk lov til å ta over hele sulamitten.

For det var rundt advent og julestriden hvor resten av veien ble satt i boks. Med både en og flere gledesdelere i gruppen, ble engasjementet så stort rundt Hakkebakkeskogen at vi så like godt dro det så langt ut som å holde liv i hverdagen med både rollespill og magisk spenning rundt akkurat dette. Ikke bare i en kort prosjektperiode, men så lenge som over et halvt år.

Med både Mikkel rev, Bamsefar og flere karakterer som har vært innom og delt tid med både store og små, har karakterene vært så flinke at det nesten har vært ekte. Eller det har vært ekte, om man kan si det sånn. Jeg har vært med på mye i løpet av mine fem barnehageår – men ingen av dem har vært så på topp som det har vært dette året! Her har vi ikke bare dratt i noen tråder – her har vi dratt trådene så langt at dem har røket. 

Det er så ufattelig mye jeg kunne skrevet om dette året. Så langt at det hadde nok blitt flere enn en bok som måtte blitt gitt ut. Kanskje jeg deler noen glimt av dette barnehageåret i en senere anledning, når lysten for å dele mer dukker opp. Akkurat nå hadde jeg lyst til å dele noen ord om denne dagen, en stor dag for både store og små.

For som det er nevn tidligere i denne teksten, så var det duket til et stort 50-årslag for Bamsefar. Når tiden nærmet seg tok vi med oss barna til skogen, hvor det allerede var pyntet med langbord og ballonger. For å skape litt ekstra spenning i den store spenningen, ble alt en stor overraskelse da vi alle gjemte oss for Bamsefar – både bak trær og busker, og noen under bordene. 

Med mange ivrige barn på å gjøre Bamsefar ekstra glad, er det mange hoder som stikker frem med deres høye røst og ivrige skrik om at nå er det fest når han plutselig står der foran oss midt i skogen. Og det beste av alt er å se hvor med alle sammen er midt opp i det hele – noe dem har vært gjennom hele prosjektet.

Men i bursdager må det også serveres kake, og det ble det også. Men i tillegg sto det også pepperkaker på menyen. Det er jo en kjent sang fra Hakkebakkeskogen som heter “Når en pepperkake baker, baker pepperkake kaker..”, så da kunne vi jo ikke la denne muligheten gå fra oss, og i går ble det derfor bakt flere pepperkakemenn og andre figurer for anledningen. Midt på sommeren. Tenk å være så gærne! Det ble heldigvis ikke dobbeltpepprede pepperkaker, sånn som lærergutten gjorde da han tok feil av ingrediensene.

DERFOR VENTET DE BEVISST SÅ LENGE

Det hele skjedde her om dagen. Jeg hadde vært igjennom de vanlige hverdagsrutinene som jeg puster og peser meg gjennom hver eneste dag. Eller, jeg kaver meg ikke akkurat innom alt det jeg gjør. Men kroppen min var sliten, hodet mitt var tungt og hele meg kjentes ut som at jeg ikke hadde noe energi å gi.

Heldigvis kom kreftene tilbake – i hvert fall en god bedring på at jeg orket å holde meg oppreist. Alt snudde da det plutselig dukket opp en uventet beskjed til meg. En beskjed som ikke jeg får så ofte. Og med bare et par dager på å komme seg på, så hadde jeg ikke noe annet valg enn å tenke positive tanker.
 


 

Jeg kjente det på hele kroppen at det skjedde et eller annet i meg da jeg leste det jeg da hadde foran meg. For på meldingen sto det “Vi har avsatt timeavtale til deg…” Jeg visste ikke helt om jeg skulle felle en liten tåre, eller bare legge meg ned i en stor ball og hulke vettet ut av meg. Alt gikk rundt i hodet, men det beste jeg kunne gjøre var bare å senke skuldrene og ta det knusende med ro.

For hva var det jeg egentlig kunne gjøre? Hva var det jeg kunne velge mellom? Og var det egentlig et valg jeg kunne trippe meg mellom to svaralternativer? 

Det viste seg nemlig at jeg nå hadde fått en time hos tannpleieren. Jeg ville nok kalt det tannlege – men de utgjør jo litt større operasjoner i tannverden. Jeg skulle jo bare gjennom en liten kontroll. Hva var det egentlig som kunne være farlig med det? Men faktisk så er det sånn hver gang. 


 

Hver gang jeg vet det kan nærme seg en time som omhandler mine tenner, så går det alltid en litt nervøsitet gjennom meg. Og når jeg får beskjed om at en time venter på meg en dag i fremtiden, om en liten tannsjekk, så går jeg rundt og tenker alt vondt. Eller vondt og vondt. Det går en ekkel følelse gjennom meg bare jeg hører ordet “tannlege”.

Og sånn har det vært hver eneste gang. Jeg har alltid gruet meg til å vite at jeg har en time om ikke så lenge. Bare tanken på at noen skal inn i munnen din vet jeg er en tanke som omhandler flere, og ganske mange. For det er jo ikke sånn at man får skapeller og annet inn i kjeften så veldig ofte.
 


 


 

Men jeg kom meg avgårde til timen min i dag. Med rolige nerver og en avslappet kropp var det ikke så mye mer jeg kunne få gjort. Alltid lurt med en sjekk av tennene sine. Og ofte når jeg skal vende kroppen min til tannlegen – eller tannpleier som det egentlig så fint heter når man skal på en sånn enkel sjekk, så går jeg alltid å tenker på at det kan være noe galt.

Jeg tenker alltid litt av det verste. Tenk om det er en skade som har oppstått i en tann, og som må fikses og ordnes opp i? Ikke at det er noe farlig, for det ordner seg jo alltid om det skulle være noe. Men sånn går jeg altså rundt og tenker om dette. Jeg er nervøs de siste dagene før jeg skal inn på kontroll.

Da jeg kommer til tannpleieren min blir jeg møtt av et menneske som varmer og roer det hele ned. Sist gang jeg var på en sjekk sist var for 2 år siden, og jeg hadde helt glemt hvem tannpleieren min er fordi jeg ser vedkommende så sjelden som jeg gjør. Men så lenge jeg blir møtt med åpner armer og et godt og rolig smil – da kan det ikke bli bedre.

Vel fremme blir jeg sittende på venterommet en liten stund. Ingen andre enn meg var tilstede, og de små og få nervene jeg hadde roet seg ned. Det kunne jo bare gå en vei, eller to veier som slo seg sammen til en. Enten kunne det være et hull eller annet småproblem som kunne fikses opp i. Eller så kunne alt se bra ut.

Det jeg ble så glad for da jeg satte meg i stolen og lente meg bakover, var at hun fortalte det hun gjorde. Og det husker jeg fra to år tilbake også da jeg var der sist. De er flinke til å fortelle hva de gjør, sånn at jeg da kan være forberedt. Men nå er det ikke sånn at jeg har tannlegeskrekk, om det skulle høres sånn ut. Det er sånn at jeg pleier å grue meg litt før jeg setter mine føtter inn, for så at det går helt fint når jeg kommer dit. Det er jo ikke noe å grave seg ned for.


 

Men med både bilder og en liten sjekk av gliset, så kunne jeg gå ut derfra ti minutter senere med enda renere tenner enn det jeg hadde. Jeg fikk høre at jeg tok godt vare på en hver tann jeg hadde, og at det ikke er noe i veien med dem. Det eneste jeg gjorde, og som jeg gjør hver gang jeg er der, det var å fjerne litt tannstein. Det har jeg alltid vært plaget med, selv om det ikke er stort som samler seg på de tennene jeg har. Men godt var det å få en rens av munnen.

Egentlig skulle jeg inn til denne timen ifjor. Men jeg ble aldri innkalt, for det tannpleieren min fortalte meg var at de så at dem ikke trengte det før nå, fordi jeg var så flink som jeg var med tennene mine. Derfor ventet de bevisst så lenge som de gjorde før jeg trengte en liten tur i stolen igjen. Så nå kan jeg fortsette og smile!

FØLTE MEG SOM EN LITEN ZOMBIE

Hvor ble egentlig energien min av?
 


 

Plutselig ble jeg enda mer borte enn det jeg ellers har vært. Hele forrige uke var motivasjonen for å finne gleden i å dele noe helt borte, og jeg har i grunn ikke funnet den enda. Jeg savner litt å hoste ut flere kuler med ord, men igjen blir ikke det så lett når man ikke har noe og kunne dele.

Men så satt vi her i går. Hele uken startet akkurat sånn som helgen slapp. Skulle tro man hadde muligheter for å bruke helgen til å samle opp et nytt lager med energi, sånn at man skulle være opplagt og klar når uken startet. Det hadde jo vært en drøm om man klarte å være klar og klok i hodet døgnet rundt. Men sånn fungerer dessverre ikke kroppen vår.

Så mens helgen var så som så, ble det plutselig en pangstart på uken. Ikke at den kom overraskende på meg, eller at det var en dag med mye futt og fart. Nei, her gikk det direkte på kroppen. Jeg skulle nesten ikke tro det selv, med så mye flying det blir i et sånt arbeid med små barn. Jeg pleier som oftest og kose meg litt ekstra i løpet av arbeidstimene, men i går var alt egentlig bare et stort slit.

Hva var det som egentlig skjedde? Hvorfor var jeg sånn som jeg var? Det skal sies at det var mandag, og at det kan være litt tungt å komme til hverdagsrutinene og det å kunne hekte seg på dem igjen etter en helg borte. Men når du ikke klarer å sette tennpluggene på riktig sted, ja da fortsetter det bare i den duren du var i.

Jeg klarte ikke helt å finne de rolige stundene på de to fridagene vi hadde, for at jeg så kunne samle nye krefter. Gjennom hele gårsdagen gikk jeg rundt og følte meg som en liten zombie som gikk uten mål og mening. Heldigvis litt bedre i dag, men kroppen, spesielt hodet, er nokså sliten. Kanskje det pøser på med ekstra mye energi i morgen? Er i det minste lov å håpe, si. Ikke stort artig å gå rundt og føle seg sliten.

Uansett, nå er snart denne tirsdagen forbi. Det er bestandig gode nyheter for meg når vi få sust fra oss disse tirsdagene, for da syns jeg det går spesielt ekstra fort til helg. Det er litt rart det der at det er sånn det føles i løpet av ukene. Du føler dagene flyr så utrolig fort fra deg, men samtidig så skulle du så gjerne latt dem gå i et saktere tempo fordi du har så mye du skulle ha rukket å gjøre. Godt det snart er helg, si. For da kan jeg endelig senke skuldrene igjen!

VEIEN MIN ER LYST OPP


 

Her for noen dager siden oste det av temaer og ord som boblet over etter å ha lyst til og danne små tekster. Jeg hadde så lyst til å la fingrene sprinte over tastaturet, men gleden for å gjøre det var ikke stor nok. Hodet var fullt av både ord som kunne være med, og noen setninger var allerede formulert i det lille hodet. Men energien har de siste dagene vært borte, og jeg håper snart skrivegleden kommer tilbake.

Likevel sniker jeg meg inn her i kveld for å vise at jeg ikke har blitt borte. Jeg lever fortsatt, og motet er enda oppe. Det er også planer for at det skjer litt annet her i livet også, men det kan jeg komme mer innpå når den tiden er inne hvor det er aktuelt og kanskje dele noen tanker rundt det.

Likevel vet jeg at veien min er lyst opp fremover. Jeg har nå fått en plan blant annet, og ikke minst går vi om kort tid inn i de siste ukene med motet oppe til å gjøre et godt arbeid på siste lille del av jobben før man endelig kan ta seg et lite pusterom over lengre tid. Jeg kjenner det skal bli så godt, for jeg trenger det virkelig.

Selv om jeg er oppegående og har lyset rett foran meg, så skal det sies at jeg, sånn som alle andre, trenger å sette jobben på vent litt mer enn det vi ellers gjør i en hverdag. Jeg kjenner på kroppen at det skal bli litt rart at jeg ikke får vært inne i de samme og gode rutinene hver eneste dag. Men på den andre siden så skal det bli godt å senke skuldrene litt mer enn det dem ellers er. Tenk, nå er det snart sommerferie!

SÅ MYE PÅ HJERTET


 

En alt for lys kveld begynner å renne ut. Jeg kan skimte lyset som er på vei til å bli en solnedgang fra bak trærne, uten at jeg kan få med meg den vakre avslutningen på himmelen som jeg så gjerne vil prøve og få med meg mange av fremover. Starten av en kommende uke var plutselig her, og nå renner timene av denne kvelden snart ut.

Mens jeg vandrer på en vei med veldig mange tanker, både om det ene og det andre som jeg har lyst til å prøve og sette ord på, så føler jeg det blir litt vanskelig når alt ikke er på stell. I helgen krasjet plutselig alt for meg, føltes i hvert fall sånn, når mitt store og kjære og mest brukte verktøy kjørte inn i en vegg og ble halvveis brukende. Riktig nok ikke sønderknust, men jeg må ut på jakt etter nytt arbeidsverktøy for skrivingen og bildejobbingen min som jeg elsker å holde med på. Min store hobby.

Jeg har ufattelig mye på hjertet som jeg så gjerne skulle ha formulert ned i helgen blant annet. Men når noe av det jeg bruker mest ikke fungerer lenger, da føler jeg at skrivingen min blir kjedelig å vise verden og dere der ute, uten livlige bilder. Og det er der problemet kommer inn.

Nå må jeg rett og slett ut på jakt. På jakt etter nytt verktøy som kan holde liv i mine store interesser av dem alle. Jeg startet nyåret med nytt arbeidsverktøy for bildeinteressen, men nå må jeg jammen meg investere i en ny maskin også. Det skal sies at jeg er veldig fornøyd med denne pc’n jeg plukket meg ut for to år siden. Men med mitt bruk så er den rett og slett, så smått blitt spist opp. Heldigvis lever den, men ikke til mitt bruk.

Derfor lurer jeg nå på hvordan det skal gå når jeg nå sitter med så mange tanker som jeg har lyst til å slippe fri, samt hvor mange bilder jeg har i arkivet som jeg har lyst til, men også må jobbe med. Kjenner det kribler godt i fingerspissene etter mye arbeid, jeg må bare få hostet opp riktig arbeidskraft som kan gjøre den jobben jeg har lyst til å gjøre.

Jeg må bare jakte fort, for jeg klarer ikke å sitte her sånn som det er nå.

JEG SÅ VERDEN OPP NED

Du vet den gleden? Gleden av å føle lykke, selv om noe kan føles litt mørkere en gang i blant? Etter et par litt kjøligere dager var det godt å reise avgårde til morgen i dag å kjenne at det var varmere enn jeg først hadde antatt. Det skrives i avisene nå om dagen at det skal bli kaldere og litt uvær som er rundt hjørnet. Men dette vil jeg ikke helt ta forhold til, og ser heller ut vinduet om morgen for å finne ut av hva slags vær vi kan få. Men alt kan skje.

Jeg kan egentlig ikke huske sist jeg klikket meg inn på en bestemt adresse for å sjekke oversikten over meldingene som var spådd for været de neste dagene. Selvfølgelig, alt kan jo forandre seg der også, men det er blitt sånn at jeg ikke må inn for å ta en titt på den fronten lenger.

Istedenfor nyter jeg alle de fine dagene jeg kan få, så godt det lar seg gjøre. Og i dag har jeg hatt en sånn dag hvor jeg har hatt en glede over meg. Ikke fordi det har skjedd noe stort, eller spesielt for den saks skyld. Men etter et par dager med lavere temperatur som er vist på gradestokken, så var det faktisk godt å kjenne varmen igjen.

Siden dagen ble som den ble, hvor jeg har kunnet ha et lite smil om munnen, så ble det en liten feiring nå i kveld. Ikke all verdens største feiring. Men bare å få gjøre dette lille ekstra gjorde så jeg kunne kjenne gnisten av litt ekstra energi som jeg hadde.
 


 

Ja, du ser faktisk riktig. Med beina opp i været og hendene plantet godt festet i bakken, så ble det til at jeg så verden opp ned. Jeg hadde ikke fått nok sprell og moro på jobb – hvor jeg forsåvidt ikke tør å slå meg virkelig løs.

Jeg husker så godt mine år fra da jeg var barn, men også ungdom. Jeg likte veldig godt å turne litt for meg selv, ved siden av håndballen, og sto flere ganger om dagen opp etter veggen. Opp ned. I mine minner hadde jeg husveggen som mitt treningsareal da jeg tok en liten dytt over rumpa, plantet hendene i bakken og slang både stumpen og beina opp langs veggen. Kan også huske at jeg på den tiden var mykere enn det jeg er i dag. Og at jeg ikke er det i dag skyldes at jeg turner svært lite. Derfor var det godt å få slengt seg litt løs nå i kveld.

DEN FRANSKE KOMBINASJONEN

Om jeg så skal fortelle om noe som var skuffende, så må det være det at rullgardinen ble dratt litt for i dag. Det er ingen hemmelighet at det er fort gjort å rette ordene mot været, når man ellers ikke har stort annet å snakke om. Av en eller annen grunn er det et så lite tema, men så stort og snakke rundt.

Og for å være ærlig – jeg går litt i den fellen i dag. For med så mange fine dager med både sol og varme, så var det litt nedtur å lette på øyelokkene, traske ut av senga og komme seg avgårde til jobb i dag. Ute skinte solen, men ikke nok til at den hete varmen slo et slag i ansiktet. Jeg kjente det på hele kroppen at det var noe som manglet. Den hete varmen var ikke til stedet. Men på en måte var det godt med en dag med litt kjøligere temperaturer.

Men om jeg skal dra frem en dag som var en skikkelig sommerdag, så må det nok bli denne søndagen som var for to dager siden. Vi har hatt mange flere fantastiske dager enn det, men akkurat i kveld hadde jeg lyst til å trekke noen av trådene fra akkurat denne dagen.

For mens måleren lå ganske høyt oppe i temperatur, og jeg aller helst ville hatt meg en tur på stranden, så ble det noe helt annet enn det. Med bikiniantrekket plantet på fra formiddagen av, så var det ikke så lenge etterpå at antrekket fikk litt mer stoff på seg. Planen var å komme seg litt ut, så litt mer anvendelig måtte jeg se ut.
 


 

Sånn som i fjor var terrassen vår pyntet opp med blomster av de friskeste og naturligste fargene. Og vi kunne ikke være noe dårligere i år. Vi har vært på blomsterjakt en gang tidligere også, for et par uker tilbake. Det ble funnet noen skatter der, men nå skulle vi se om hva slags blomster de hadde på et annet sted som vi aldri hadde vært før.

Innover i Basbergveien, hos et gartneri som både befinner seg der og på torvet, så kom vi til en søt liten plass hvor det ikke bare var vi som hadde tatt oss turen. Stedet var ikke så stort, men heller ikke så lite. Akkurat passe nok plass til å gjøre det trivelig og koselig der. Om du er interessert så heter butikken, bedriften eller hva jeg skal kalle kjeden – TH Flor AS. Den befinner seg både på torvet i Tønsberg, men også på Blomstertunet ved Løn Gartneri på Basberg.

På turen dit fant vi heldigvis noen blomster. Og siden vi var på en liten jentetur så ble det også en liten pause i skyggen. Jeg vil vel si en ikke planlagt lunsj under treet. For da vi var der om søndagen, så hadde Crêpes De France tatt turen dit også, med bua si. Og så heldig som vi var så var det muligheter for å få seg en aldri så liten godbit av franske pannekaker.
 


 


 


 

Til vanlig slår jeg sammen den aldri så kjente, kjære og naturlige pannekaken med sukker på. Det har på en måte vært pannekaker for meg. Og jeg har aldri syltetøy på. Men vi måtte jo teste ut den franske kombinasjonen, noe jeg aldri hadde testet ut før. Så for min del ble det både nutella og jorbærsyltetøy, noe jeg var litt småskeptisk til. Og jeg spiser heller ikke slagene av sjokoladepålegg.

Mens de to andre hadde byttet ut syltetøy med bananer istedenfor, så satt vi der i skyggen på en varm dag og koste oss med en aldri så liten bit av en god lunsj. Hvem skulle tro at da vi tok turen for å se på blomster, at vi skulle ende med å sitte under trærne og spise noe sånt? 

Jeg kan jo røpe med å fortelle at jeg syns det var godt. Men jeg kommer ikke til å spise det fast fremover hver gang vi har pannekaker på menyen. 

NÅR FØDSELEN ALLEREDE HAR SPRUKKET TIL LIV

Jeg kan ikke tro det. Jeg kan ikke helt forstå at vi er her som vi er nå. En hel måned med en og tredve dager har blitt historie, hvor det jeg husker aller best var at den ble fylt opp med mange varme sommerdager. Og det stoppet ikke der da vi nå har rullet oss over til tredve nye dager, hvor det fortsetter å ligge opp rett under tredve grader og trigger på varmen. Håper bare det fortsetter.


 

Jeg er veldig glad for at det ikke er så kaldt som det var da dette bildet over her ble tatt. Vinter med masse snø, og barkledde og tynne trær. Nå er denne lille skogen blitt helt forandret etter at den fikk lov å komme seg gjennom våren, for så å sitte her med en varm og fin, men også tidlig sommer. Det skal sies at det har vært litt for varmt, men så har jeg også blitt fort vandt til den også.


 

Og sånn ser den lille skogen ut nå. Den er ikke særlig slank og sprinkel lenger, og det er ikke like lett å se over til “andre siden”. Jeg husker et år hvor jeg nærmest barberte buskene helt ned. Det var ikke stort som var igjen. Men neste vår og sommer vokste det like fort opp igjen som det var for meg å klippe dem ned. Har et stort ønske om å gjøre noe med det, men å gå rundt med en liten tresag vil nok ta hele sommeren. Vet ikke hvor stor interesse jeg har for det, selv om jeg gjerne vil ha alt bort med en gang.

Men det jeg tenkte å snike meg til her, var å lure meg inn på en vei for å fortelle litt sladder. Eller sladder og sladder. Det er vel sånn hverdagen er her hos oss nå, også dette året. For de siste årene har det vært liv og røre hver eneste starten på sommeren, og det er alltid morsomt å få med seg når fødselen allerede har sprukket til liv.
 


 

Også i år var vi så uheldig å la denne fuglekassen som jeg laget på ungdomsskolen bli hengende denne sommeren også. De siste årene har vi nemlig vært igjennom hvor vi har måtte la ørene bli fylt med både rop og skrik. Flere sommere har vi hatt leietakere som har hatt sitt lille rede der, og planen var å få flyttet den lille hybelen rundt hjørnet på huset.

Men dit kom vi aldri. Før vi hadde rukket å gjøre noe med tanken, så hadde en liten fuglemor allerede etablert seg. Like utrolig i år også, ettersom den henger på veggen på terrassen, kun to meter fra døren. 
 


 

Flere ganger har jeg sett at det har vært aktivitet inn og ut. Og jeg har ikke måtte stå inne for å få med meg det. Jeg har kunnet sitte to-tre meter fra på det nærmeste, og likevel har dem ikke vært redde for å gjøre sine ærender ute i skogen blant annet, for så å sikre seg omsorgen til sine små barn som om ikke så lenge skal få lov til å reise og utforske dem også.


 


 


 


 

Heldigvis har det ikke flyttet inn noen store og rampete fugler. Som dere ser så er det blåmeisen som har startet familielivet sitt der. En søt liten fugl som ikke er til skade, bortsett fra at det kanskje kan bli litt mas der etterhvert når de små har knekt koden om hvordan de åpner nebbet sitt for å skrike ut etter alt det de vil ha, men også alt det de vil. Du kjenner deg kanskje igjen hos deg selv fra når du var liten, og de voksne svarte nei med en gang. Du brøt ut i de høyeste tonene du hadde, helt til du fikk det du ville ha, eller som du ville ha det. Eller kanskje du ga deg mens leken var god og la alt på hyllen?