IDÉEN SLO MEG


Du vet du blir dratt litt ned i kassa når du har gått rundt og trodd at det har vært en dag frem i tid. 
Jaja, så var det ikke torsdag likevel. Men en ting er sikkert, og det er at den kommer i morgen. Uansett har det vært en kjempefin dag på jobb, og jeg har virkelig ikke noe jeg skulle ha klaget på. For ikke å snakke om været. Jeg har stolt veldig lite på været som blir meldt frem i tid, og siden det er høst og det har vært litt kaldt de tidligere dagene, gikk jeg for at det kom til å være litt tjukk-genser-vær i dag. Der gikk jeg for noe feil, for i dag har det egentlig vært veldig deilig – for de andre med ikke like varme klær som meg. 

Men nå hadde jeg egentlig tenkt til å droppe og fortelle om min dag, og heller ta opp en annen tråd jeg kan surre sammen. Jeg fikk en tanke her i helgen. En tanke som gikk ut på å designe. Jeg var kanskje litt rastløs da idéen slo meg. Men hva gjør vel det når tanken blir bra i praksis. Etter å ha ordnet klesskapet med kontaktpapir, har jeg veldig mye rester igjen. Så hvorfor ikke forandre andre elementer.

Selv har jeg en kjedelig og svart pc, så hvorfor ikke klistre en bit på den. Jeg fant frem både linjal, blyant og saks og plutselig satt jeg der med en mindre trist og svart arbeidsverktøy. Jeg liker å være kreativ – når jeg har en tanke. Så hvorfor ikke bare gjøre det? Og før jeg visste ordet av det satt jeg der med en “ny” pc.
 


 

JEG HAVNET PÅ SYKEHUSET


 

Som oftest, egentlig hver eneste dag, har jeg følt meg frisk og rask og klar for en ny dag. Det å kunne slå av mange timer på jobb sammen med herlige barn, er som dere kanskje vet – helt fantastisk og noe jeg elsker! Det å være sammen med dem og se deres ulike sider av personlighet, egenskaper og interesser er veldig interessant!

I flere uker nå helt siden vi begynte å lage sykehus på et lite rom, har det vært stor aktivitet i leken deres. Barna er leger og sykepleiere, men også pasienter. Til nå har jeg bare sett god lek mellom dem. De er flinke til å ta seg inn i rollene deres, og de bruker både sykehushatter, hansker og munnbind og lever seg inn i det å jobbe på sykehus. 

Men det er ikke bare barna som har latt seg ligge på sykehusbenken for å bli friske. Jeg havnet på sykehuset seinest i går. Og det er ikke første gang. Er jeg ledig fra andre situasjoner og barna spør om de kan operere meg litt, legger jeg meg gledelig ned på operasjonsbenken. 
 


 

Det er så koselig å kunne ta en del i barns lek. Det å kunne bidra til å skape en god aktivitet gjennom alle de timene de små har i barnehagen, som igjen er med på å forme en fin og flott dag for dem. Det er ikke alltid så mye som skal til. Sånn som her – kunne legge seg ned på en benk å være deres pasient!

Ikke nok med at ungene storkoser seg med å sjekke mine kneskåler, ankler, bein og kanskje gipse en brukket arm. De elsker å sette sprøyter. Jeg kan telle på flere hender hvor mange sprøytestikk jeg har fått på alle disse ukene dette sykehuset har vært i drift. Og noen av dem har det vært så plunder med å finne riktig blodåre at jeg har fått opptil flere stikkmerker.

For oss voksne imellom er det kanskje ikke like kult å leke sammen på denne måten. Men når barna kommer bort til deg å gjerne vil ha deg med i leken deres, kan jeg ikke annet enn å si ja om jeg skulle ha mulighet. Og det har jeg som oftest tid til, og ikke minst lyst til. Det å kunne være med på å glede et barn, og flere, det å kunne få frem smilene deres og det å gjøre dagen deres fin, er noe som er viktig!
 

DET ER PÅ ROMMET DET SKJER

Hvem er det som virkelig liker å rydde? Og hvem kan tenke seg å vaske inne i huset, og både innsiden og utsiden av vinduene? For ikke å snakke om de hvite listene som så smått begynner å bli gule. Vel, der er ikke jeg akkurat. Jeg er ikke der hvor jeg drar frem vaskekosten flere ganger i uken, pusser vinduene og lar det lukte såpe over hele huset til en hver tid.

Nei, vaskebøtten og skurekluten er jeg ikke akkurat blitt bitt av, men kan ta den frem en sjelden gang – når det kommer til mitt eget rom. Ja, for å få rommet mitt ryddet og vasket er det ikke noe jeg får hjelp til. Det er jo et rom jeg i det minste må klare og holde ryddig selv. Ikke at jeg får besøk på dette rommet så ofte, men.

Selv om jeg ikke tar på meg vaskehanskene hver uke, er det i hvert fall noe annet jeg må finne frem. Og det er ikke bare en eller to ganger i uken. Nei, her snakker vi flere. Om jeg virkelig skulle gjort en skikkelig innsats, skulle nok denne støvsugeren fått gjort jobben sin på mitt rom hver eneste dag. Og attpåtil kanskje flere ganger om dagen noen ganger.

Det er på rommet det skjer, at alt smuss og bøss samler seg. Og her snakker jeg ikke bare om rene støvkorn. Noen hybelkaniner er heller ikke inni bildet, for de små tar jeg før de rekker å spise seg større. Men jeg opplever at det ofte kommer små sandkasser som legger seg litt her og der rundt om på gulvet.

Noen ganger skulle jeg ønske ikke alt falt rett ned, hvor det heller fant veien ut gjennom det åpne vinduet selv. Hvorfor skal det absolutt samle seg hos meg? Kan det ikke rase fra seg når jeg er ute, om det så skulle være sånn at det var jeg som dro det inn? 

Senest her i dag, etter at jeg kom hjem fra jobben, oppdaget jeg veldig mye sand som lå strødd utover. Selv klarte jeg ikke å stå der og se på, og dermed var det bare å dra frem støvsugermonsteret og få det bort. For meg kan det godt ligge litt småbøss i kroken under sengen, eller noen korn rundt møblene. Men når det begynner å legge seg som et stort teppe – da er det på tide å gjøre noe!

Men i dag var det ekstra ille. Ikke er jeg den som sitter midt i sanden i barnehagen sammen med de små og leker og lager mange sandslott. Ikke er jeg den som fórer verken klærne eller håret med sand. Og ikke småspiser jeg den heller. Noen ganger kan jeg lure ekstra mye over hvordan all den sanden egentlig forplanter seg hos meg. Jeg har da ikke bedt om å ta med meg besøk rett hjem fra jobb!
 


 

GODT OG FRISK HALM


 

Siste dagen av uken er her igjen. Uansett hvor mye jeg vet hvor fort disse to fridagene går, har jeg likevel ikke klart å planlegge bedre. Ikke at jeg hadde lagt noen spesielle planer for denne helgen. Forrige helg var den store gatefesten, så kanskje det var litt ekstra deilig med en stille og rolig helg som det har vært nå.

Jeg har også hatt et lite gjøremål over meg, som jeg aldri har fått klart å gjøre. Det lille dyret mitt bor jo ute dag og natt hele året. Ute i sitt store bur. Faktisk i flere uker har jeg tenkt på å få tatt et skikkelig tak i den stakkar karens lille bolig. Det skjer oftere at små rengjøringer blir gjort, men å bytte ut alt av spon og høy på en gang skjer nok sjeldnere.

Høsten begynner å komme mer og mer utover nå, og i dag var ingen unntak. Litt grått og trist ute i luften, og jammen kom det ikke regn også. Store nedbørsmengder er det ikke – ikke enda i hvert fall, men likevel valgte jeg å kle på meg regnfrakken og komme meg ut for å gjøre jobben min. Godt er det å få unnagjort de større jobbene, og nå er det en stund til det neste store taket. 

Med helt nytt og fersk underlag i hele buret var det en glad og hoppende kanin som glødet med sine store øyne. Er ikke så mye som skal gjøres for å glede de små, og det gjelder både barn og dyr. Så nå som dagens store gjøremål er ferdig, kan jeg nyte resten av helgen. Og kanskje jeg skal pleie meg litt selv før en ny uke med arbeid venter.
 

Hvor er blitt av “gulvet” mitt, Pernille?
 

Det er jo helt tomt her.
 

Nei, det skal jo ikke ligge i trillebåra.
 

Kom igjen a’, legg det tilbake. Hva skal jeg nå gå rundt og sove på fremover?
 

Oi, men så snill du er, Pernille! Her skal jeg klare og bo fremover. Det er jo som å ha et ordentlig rent gulv, også lukter det så godt og frisk av halmet ♥

RIKTIG GOD HELG

Nå kan jeg endelig sette meg ned, gi meg selv et stort og langt pusterom, senke skuldrene og virkelig se frem til helg. Ja, for nå venter et par dager med fri fra alt som heter jobb. I hvert fall fra arbeidsplassen jeg tilbringer tid hos i mange timer og flere dager i uken. Jobben føles litt ut som mitt andre hjem, hvor jeg kan gjøre det jeg liker aller mest – å være sammen med barna.

Selv om helgen plutselig var her igjen, kan jeg spørre meg selv, som jeg gjør hver eneste fredag – hvor har denne uka blitt av? Noen dager kan føles veldig lange, som gjør at uken går sakte. Men når jeg tenker meg om er det utrolig få av disse dagene hvor jeg bare går rundt og tripper på tærne etter at en skal komme seg igjennom dagen.

En fin og flott dag har det vært. Så bra dag at jeg kollapset litt på sengekanten da jeg kom hjem. Det tyder også på at det har vært en superbra uke, ettersom jeg har hatt flere ettermiddagslurer denne uken. Dette er ikke vanlig av meg, å lukke øynene og bli borte en liten stund på slutten av dagen. Men det skjedde, og det kan også skje meg.

Vi er nå gått inn i helgemodus, for oss som har startet med det. Og fridager er alltid deilig. Det er bare det at den nye uken kommer så fort. Så i helgen skal jeg prøve og nyte den så godt jeg kan, å lade opp til alt som venter og skal skje til uka. Håper også dere har hatt en herlig uke, så ønsker jeg alle og en en riktig god helg!
 

Smil, nå er det endelig helg!

SPØRSMÅLSRUNDE?


 

Jeg tenkte jeg skulle prøve noe helt annet i dag. Glemme alt hvor jeg forteller om min dag som bare har bestått av jobbing. Det å være sammen med barna. Hvor de motiverer meg, og hvor jeg motiverer dem – hvor vi sammen motiverer hverandre til å få en fin og flott dag på arbeid. 

I en helhet kunne jeg skrevet bokstaver opp, linjer ned og en haug med avsnitt om hvor heldig jeg egentlig er. Men det er bare et problem. Motivasjonen til å formulere gode nok tekster har jeg ikke tilstede akkurat i dag. Og i går var den heller ikke der. Nå nærmer det seg også helg, og derfor tenkte jeg å kjøre i gang en spørsmålsrunde. Bare for å ha litt annet her på bloggen.

Men, det er et men her. For at det skal bli noe ut av opplegget som også andre bloggere kjører på sine sider, er jeg opptatt av at det komme inn nok spørsmål som jeg kan sette meg ned med. Om det bare skulle komme inn åtte, ni, ti, elleve spørresetninger, vet jeg ikke om det blir så mye ut av det. Det må være mange nok til at jeg får lyst til å sette meg ned å svare på det dere måtte lure på. 

For å finne ut om det blir noe, er det nå videre opp til dere. Jeg lar dere komme med det dere måtte ha på hjertet, og så får vi se om det da kommer et innlegg med både spørsmål og svar til helgen. Eller kanskje til uken. Hvem vet? Det er i grunn innholdet av hvor mye som kommer inn som teller. Så, sett klampen i bånn og gass ut spørsmålene dere måtte sitte med!

ROMFORSKJELLEN


 

Det var en eller annen dag her for ikke så lenge siden, hvor jeg begynte å rote litt i en gammel disk. Fortsatt liker jeg å ta bilder, selv om det kanskje ikke blir så mye av det til tider. Det blir tatt veldig få bilder med speilrefleksen i hvert fall. I dag er det nemlig sånn at verden er blitt mer moderne på litt mer avanserte områder. Som blant annet når det kommer til bilder.

Før kunne jeg drasse rundt på den store speilrefleksen som jeg hadde hengende rundt halsen for å ta fine og gode bilder. Sånn er det ikke lenger. Med årene har de bitte små mobilene utviklet seg med både det ene og det andre. Hva er det du ikke kan gjøre med en mobiltelefon i dag? Før kunne du bare ringe og sende sms. Men i dag er nesten alt samlet på den lille flate “boksen”.

Men, nå hadde jeg ikke tenkt til å dra inn vitenskap eller andre tanker om det. Ikke i dag i hvert fall. Det jeg ville frem til var at jeg kom over noen eldre bilder som virkelig viste forskjellen på da- og nåtid. Det var bilder av rommet mitt fra hvordan det var før. Jeg ble ikke dratt ned i bakken da jeg fikk se de gamle bildene. Men jeg fikk et slags dytt i tankene over hvor mye det egentlig har forandret seg på disse årene.

Selv har jeg alltid fått lov til å velge selv hva jeg vil har på rommet mitt og ikke. Jeg har forsåvidt visst hva jeg ville ha innenfor mine fire vegger, og hvordan jeg ville ha det. Jeg pleide alltid å ommøblere flere ganger i året, fordi jeg ble litt lei etter en stund. Jeg kunne legge bort noen gjenstander som jeg hadde blitt lei, og byttet ut med noe annet som kunne lage litt liv i rommet.

Jeg har vel prøvd ut alle type ommøbleringer av mitt eget rom. Men nå har jeg funnet roen i rommet. Akkurat sånn som det er nå vil jeg ha det. Og jeg har ingen planer om å rokere eller endre på noe for øyeblikket. Ikke på en lang stund i hvert fall. For å vise litt av hvordan det også har vært før, legger jeg ved noen bilder som viser det, samtidig som jeg legger ved de nye bildene som viser hvordan det er nå.

Før
 


 

Før
 


 

Før
 


Skapdørene har blitt fikset på i senere tid, og ser derfor slik ut:

 


 

Morsomt er det å se på gamle og nye bilder når en kan se så store kontraster (forskjeller). Jeg var veldig glad i de gamle veggene mine og veggklistremerkene som jeg hadde. Men for å skape noe nytt sånn at ikke rommet skulle virke “gammelt” og slitt, var det nok best å la veggene være nakne for dekorer. Og glad er jeg for det!

ETT ÅR TIL NESTE GANG

I går var dagen her. Den store dagen hvor alt ble en en kjempefin fest! Det hele startet med den store bronsefinalen i håndballgrenen hvor de norske jentene spilte mot Nederland. Kampen før hvor de spilte mot Russland ble de sønderknust for ikke å komme til finalen. Men når kampen om tredjeplass ble blåst i gang var alt det tidligere som hadde skjedd glemt. 

Jentene hadde nå kun fokus på det som skulle skje. De jobbet godt gjennom kampen og gikk derfor til pause med en 19-13 ledelse. Det så lovende ut etter første omgang, men alt kunne skje igjennom kampens neste halvtime. På bare noen minutter ut i andre omgang hadde de norske jente bare sluppet inn ett mål mot seg, mens de fremover hadde klart å sette inn fire baller mellom stengene til den nederlandske keeperen. 

Men Nederland var også sugen på en medalje, og de fikk fart i både bein og armer etter å komme seg til en stilling som viste 21-27 etter et kvarter ut i omgangen. De ga seg ikke så lett, og ti minutter før slutt hadde de orange hentet seg inn til 24-29. Nå måtte Norge stå på for å klare og holde seg på topp, i hvert fall vinne kampen før de siste minuttene rant ut.

Her handlet det om tålmodighet for å spille et sikkert spill sånn at Norge ikke skulle minste ballen eller feile. De måtte ha tunga rett i munnen. Spennende var det, men da det var fem minutter igjen var det å koble seg ut av kampen og vente på at resultatet kom ut på nettet. Det var nemlig sånn at den store gatefesten var i går, på samme dag som jentenes bronsefinale.
 


 

Jeg hadde klart og ordne meg mens kampen ble sett, samtidig som lillesøster ordnet sminken min. Og det var rett før kampslutten at vi måtte komme oss ut for å gjøre i stand gaten. Noen mørke skyer vendte mot oss og regndråper viste seg over oss. For å være sikker på at vi holdt oss tørre gjennom kvelden fikk vi satt opp teltet hvor vi plasserte og rigget oss klar til festen.

Masse god mat ble tatt med fra hver nabo, og i år var vi ikke så mange som vi pleier å være. Men stemningen var på topp for det, og det ble en kjempefin kveld. Timene gikk og dagen ble mørkere. Levende lys sto på bordet, og da klokken nærmet seg halv to i natt var alle inne. Slike anledninger er koselig å ha sammen, og nå er det ett år til neste gang.
 

I NATT SITTER VI OPPE

Det har nå vart i to uker allerede, og jeg syns ikke det er mange dager siden det hele var i gang. Vi satt klare for åpningskampen til Norge hvor de møtte Brasil i sin første kamp i OL i Rio. Det ble en trøblete OL-start hvor kaos preget kampen både på og utenfor banen de første fem minuttene. Bakover hadde Norge alt for store rom seg imellom, og Brasil fikk større luker til å valse igjennom. Fremover var det ikke stort bedre, hvor Norge hadde mye bomskudd. Norge tapte derfor mot Brasil med en stilling på 28-31.

I deres neste kamp var det Spania som skulle kjempes mot. Litt småsur over første kampens sluttresultat var nå blitt lagt bak dem, og nå var det bare en ting som måtte gjøres – de skulle vinne! Det var et langt bedre spill fra målvaktene, og det kollektivet forsvaret var stabilt. De brant noen sjanser, og gjorde mindre kloke valg fremover. Norge hadde mange tekniske feil, men en svært jevn andreomgang var det. På slutten av kampen spilte Norge bare med fire utespillere, pga noe utvisninger, men likevel klarte ikke de spanske kvinnene å kjempe seg over dem. Norge vant 27-24.

Så sto den tredje kampen i gruppespillet for tur. Angola sto på den andre siden av deres halvdel og det sto om to viktige poeng. Angola har desidert vært best i Afrika, og vunnet seks av de syv Afrika-mesterskapene. Norge kan, hvis de vil, være gode på fart. Dette skulle Angola bli utfordret på. Fra da første sekund av kampen gikk var det da tempo som ga Norge en stabil ledelse. Bakover var det bra jobbing, og Katrine Lunde gjorde en så god jobb at hun “bare” slapp inn ett eneste mål på 13 minutter. Fremover var det flere av spillerne som meldte seg på, og Norge fikk en seier med en stilling som viste 30-20.

Videre har Norge slått både Montenegro, Romania og Sverige. De har kjempet seg igjennom kampene og kom så til semifinalen. I og med at Brasil ligger noen timer bak oss, ble det en litt annen tid på døgnet for å sitte oppe og se kamp. “I natt sitter vi oppe”. Ja, og det ble en lang og spennende natt.

Deler av kvelden i går ble brukt til å få noen timer på øyet. Når de er så dumme og skal sende kamper midt på natten, og en skal på jobb dagen etter, var dette den eneste muligheten jeg hadde. Jeg kunne jo sett reprisen som gikk tidlig på morningen i dag. Men om jeg skulle det hadde jeg risikert å komme for sent på jobb, og jeg hadde ikke fått med meg hele kampen. Så i natt var jeg innpakket i dyne og satt plantet godt inni sofakroken. 

Nattens kamp sto mellom en finaleplass eller bronsefinaleplass. Selv ønsket og håpet både spillere og seere om at det ble finale i OL. Men i natt kokte det over. Norge møtte Russland i natt, og det var en alt for spennende kamp i seg selv. Lagene fulgte hverandre, og etter sluttid av andreomgangen viste resultatet 31-31.

en så stor turnering som OL holdt det ikke med en stilling som viste uavgjort. Derfor måtte det ekstraomganger til, og målene på tavlen var identisk like flere ganger for både Norge og Russland. Norge hadde flere muligheter til å skaffe nye ekstraomganger eller ta ledelsen og vinne selv. Men Russland var så sjappe at de klinket inn mål like etterpå. Og dermed var stillingen uavgjort igjen. 

Kampen startet halv to i natt, og hele to timer senere ble det endelig kroken på døra etter alle ekstraomgangene. Sekundene tikket ut, og Norge klarte ikke å komme over den russiske målstillingen, og fikk akkurat ikke det siste målet til ekstraomganger heller. Derfor ble det en stor skuffelse blant laget. Mye tårer og mange sinte og frustrerte spillere som ikke var fornøyd med seg selv. Semifinalen ble tapt, og jentene kom ikke til finalen som de ville, håpet og ønsket. Men jeg syns de burde være fornøyde, for i morgen venter bronsefinalen mot Nederland.

EI HAND Å HOLDE I


 

Det å ha ei hand å holde i betyr så mye for et barn. Tre uker på jobben er snart forbi allerede og jeg har ikke tall på hvor mange barnehender som jeg har hatt kontakt med. Barnehagelivet til de små handler om å lære det grunnleggende for å klare seg videre ute i verden. De trenger søvn, mat, drikke og husly som er de fysiologiske/grunnleggende behovene. 

Menneskenes behov er tatt ut i fra Maslows behovspyramide, og det neste i deres pyramidetrapp er trygghet. Her går det på det å være sikker ovenfor seg selv og andre, samt å føle en beskyttelse for dem som er rundt oss. Det å kunne bli sett er en trygghet i seg selv, og det har jeg litt i bakhodet når jeg er på jobb.

Spesielt nå i oppstartfasen av et nytt barnehageår er det viktig å se alle. Ekstra viktig er det å se de nye barna som er kommet inn i gruppen. Dette for å gi dem en trygg base til å la dem føle at de er velkommen, og at kan stole på oss voksne å vite at vi vil vise dem veien i den riktige retningen. Både du og jeg vil våre egne og andres barn det beste.

Men i dag slo det meg en tanke. Jeg har egentlig ikke tenkt på det tidligere disse ukene, men da jeg satte meg på sykkelen hjem fra jobben åpnet det en stor dør som fikk meg til å undre på hvorfor.

Det er sant at vi skal være der for barna. Det er sant at vi skal hjelpe dem når de trenger det. Det er sant at vi skal være en støtte for at de skal komme seg videre. Det er sant at vi skal vise dem og la dem lære om etikk og samfunnet generelt. Hvordan fungerer denne store verden? Hvordan skal vi oppføre oss med de vi bor sammen med her på jorda? 

Vi kan gå langt og grave oss dypt ned i slike store spørsmål, men det vi vil er å gjøre barna trygge og selvstendige mennesker. Det er tross alt de som skal hjelpe oss på veien og ta over for oss i årene fremover. Vi skal bygge dem opp til å bli flinke mennesker, sånn som oss, sånn at de også kan takle hverdagen og livet.

Det er mange måte å skape trygghet hos barn på. Men er det noe du må unngå er det å utelukke dem. Nå er det jo noen ganger det er bra for dem å føle på det å ikke få hjelp. De lærer av å prøve igjen og igjen og igjen, og ikke minst å finne veien selv til løsninger. Men nå må vi heller ikke glemme at barn er i en startfase av de første årene sine, og når de kommer bort til deg er det viktig at du setter deg ned med dem.

Barn trenger også nærkontakt å føle seg likt og elsket. Kommer barnet derfor bort til deg – strekk ut ei hand å holde i! Det er ikke alltid det trenger å være en grunn for at vi holder hverandres hender.

I dag er et eksempel på det. Ikke spør meg hvor mange som har tatt tak i hånden min, eller hvor jeg har tilbudt dem ei hand å holde i, fordi de kanskje trengte det. Jeg er jo så heldig å få jobbe med den eldste barnegruppen i barnehagen, og det kommer stadig ei hand og vil holde fra dem. Men nå har også de minste, fireåringer – ja, stort sett alle barna kommer og vil holde i ei hand. Og jeg dytter dem selvfølgelig ikke bort om de skulle trenge det.

Så, kommer det barn bort til deg som du ser trenger trygghet eller søker trygghet selv – strekk ut ei hand og vis at du er der!
 

Det er ikke så mye som skal til. Bare strekk ut ei hand!