Måned: desember 2020

Snart om ikke så lenge, om alt for kort tid så lager vi oss enda en historie med mange minner som man kan se tilbake på. Et år som er på vei til å renne ut. Et år som har vært spesielt på mange måter, hvor vi har måtte ta uventede tak for å få verden til å gå rundt på en måte ut ifra omstendigheter.

Mye har altså skjedd, men opplevelser som man kanskje skulle ønske seg, sånn som større reiser og enda større omkrets med sosialisering har vi måttet stenge og vike unna på en helt annen måte enn vi er vant til.

Så med en romjul som er som den er, og en julemåned som har vært som den har blitt, så hvorfor ikke titte litt tilbake å plukke ut noen høydepunkter eller det mest spennende og fine som har skjedd gjennom et år som dette. For noe fint og bra har det jo vært opp i alt som har skjedd rundt ellers.

 

Januar 2020 – Drit i å åpne den kjeften din.

“Nå i det siste har det tikket inn litt sånne rare meldinger til meg. Både på mine sosiale medier, men også direkte til meg som privatperson. Og det er da jeg begynner å lure – hva er det som går av folk?”

“Men sånn som dette skal man vel aldri la seg suse forbi en selv. Hadde hver og en av oss skrapet opp alt, det som vi kan kalle mobbing, så hadde det ikke vært lite. Jeg sier bare – skjerp dere! Har du ikke noe fint, hyggelig etc. å komme med, så bokstavelig talt drit i å åpne den kjeften din!”

Året startet ikke akkurat på sitt beste, og det ble så ille at jeg var nødt til å få hjelp utenifra av mennesker som kunne ta et tak og sette en stopper for dette. Resten av handlingen og teksten kan du lese her.

 

Februar – Kjært barn har mange navn.

“Men la oss nå se nærmere på de ulike navnene jeg har nå i dag. Alle barna jeg jobber med vet hva jeg egentlig heter. Og når barna lager sine egne navn på andre, og da på meg, så blir personligheten deres bare enda herligere. I hvert fall sånn jeg ser det.

De kan så utrolig mye, men å si mitt navn er kanskje ikke alltid så lett som vi eldre tror bestandig. Og jeg har ikke helt hjertet til å korrigere dem for alt heller.”

Jeg har aldri angret på at jeg har havnet i det arbeidslivet jeg er så heldig å få være en del av. Opplevelsene av å kunne tilbringe så mye tid med barn, og det å være en så stor del av livet deres, det er noe jeg trives veldig godt med. Og noe som er kjent med barn er at dem kan si direkte det dem mener, og jeg har gjennom disse arbeidsårene fått tildelt flere nye navn. Vil du finne ut mer om det, klikk deg videre her.

 

Mars – Verden føles rar.

“Plutselig ble verden tatt med en alt for stor storm. Nå sitter vi her i en alt for svær boble fylt med alt for mange spørsmål, litt færre svar og en viss usikkerhet på hvor lenge vi nå må befinne oss i denne farlige pandemien.”

“Vi går rundt og overbeskytter oss selv for andre. Holder tydeligere avstand til hverandre og gjør alt for å hindre at smitten sprer seg. Og det er bra det. Men hele denne pandemien vi nå er inne i føles så ufattelig rar. Hele verden føles rar nå, fordi man ikke har vært borte i noe så store og alvorlige greier før.”

Så kom mars og det som vi ikke hadde trodd eller sett for oss at skulle skje, det skjedde. Landet og hele verden ble utsatt for et virus som skulle ta livet av alt for mange, samt at vi mistet en i familien. Dette var ikke på grunn av covid-19, men av andre årsaker. Alt for store deler av landet og verden ble stengt midt i mars, og vi hadde en tid foran oss som vi verken visste helt hva vi skulle gjøre, eller helt klart hva som ville skje fremover. Noen av tankene kan leses her.

 

April – Området så ut som en ørken.

“I det siste har jeg fått med meg at det har vært flere som har tatt turen til denne plassen. Det skal sies at jeg har vært ute ved Vallø flere ganger, men jeg har aldri tråkket mine føtter fremover innenfor dette området av det gamle oljeraffineriet.

Med litt vind i kinnene ble det likevel ingen hindring. Vi var en liten familiegjeng som var sammen, og sammen gikk vi runden rundt området på “øya”. Det var litt å se på, selv om det meste av området så ut som en ørken.”

Med et samfunn hvor mye stengte ned for vanlig drift og hvor man måtte ta fatt på jobben på andre måter, så ble det gjennom disse ukene tråkket frem og tilbake på mange turer med familien for å få dagene til å gå og ha noe annet å tenke på. Nysgjerrig på hvor flere bilder fra denne turen? Klikke deg innom her.

 

Mai – 17. mai.

“Tiden var på tippet til å bikke åtte om morgen da det var dags for årets salutter her i byen. Hvert år har jeg alltid vært oppe rundt den tiden, funnet frem finstasen og fått 17. mai-stemning av å se barnetoget.

Men sånn ble det ikke i år. For alle har dagen vært helt annerledes enn det vi er vant til, men feiring har det blitt for mange for det. En nokså rolig morgen ble det her, og man hadde mulighet til å dra ut tiden til å gjøre ingenting.”

Jeg er nok ikke alene om at årets feiring ble noe helt annet enn det man tidligere var vant med, selv om man ikke gjorde store ting ut av denne dagen fra før av. Men det var absolutt en annerledes feiring som nærmest føltes ut som mer eller mindre en helt vanlig fridag. Resten av teksten finner du her.

 

Juni – En rumpe frem fra den grønne skogen.

“Men selv om ikke jeg har tatt ferie helt enda, så ser det ut som det er noen som har gjort det allerede. I kveld var jeg ute i hagen for å gjøre et eller annet småtteri som jeg følte for å gjøre, da jeg plutselig ble oppmerksom på en raslelyd som jeg bemerket meg med mine skarpe ører som fanget dette opp.

Ryggen ble vendt, og blikket tittet opp for å finne ut hvor lyden kom fra blant alle busker og trær. Jeg måtte skimte litt frem og tilbake, men så stakk det en rumpe frem fra den grønne skogen. En stjert som etter hvert tok en helomvending og nærmest stirret meg i blikket.”

Fra sommeren meldte sin ankomst, selv om det ikke var stort å skryte av sommerværet i år, så fikk vi ofte besøk i hagen av disse flotte dyrene som oppholdt seg i skogens nærområdet. De virket lite redde, da man fint kunne stå ute i hagen et stykke unna uten at dem skulle løpe av sted. Lyst til å se flere bilder av dette vakre dyret? Her finner du skapningen.

 

Juli – Årets prosjekt.

“Har du sett så mye busker og kratt? For ikke å snakke om alle trærne som bare spirer ut i alle ender. Når jeg tenker tilbake på det så kan jeg ikke huske at jeg har sett bar bakke der, og det fortsetter bare å spire og gro, litt sånn som gresse bak do.

Mye grønt er det i hvert fall, og når vi først er inne på gresset bak do så kan jeg jo komme med en liten fortelling som plutselig dukket opp her. Men først må vi litt tilbake i tid. Til den tiden jeg var ganske ung skolejente på barneskolen og ikke var så veldig stor.”

Trær og skog så mye øyet kan se, og dette har vært et lite prosjekt i seg selv så og si hvert år. Tror det knapt er umulig å se en ende, med mindre man virkelig setter jobben på høygir og gir absolutt alt og enda litt mer for å få noe ut av en skog som vokser til alle kanter hvert år. Men hva var denne fortellingen som skjedde for flere år tilbake? Klarer du ikke å vente? Her kan du finne ut av hva det var.

 

August – Hvorfor skal det være så vanskelig?

“Jeg har nå vært en person av en sjåfør som har sittet lovlig alene bak rattet i snart syv år. Tenk at også disse årene har gått så fort som dem har gjort. Jeg har flere år med erfaring, og man blir vel aldri helt utlært med det første.

Likevel sitter jeg her i dag og irriterer meg litt for mye, og kan ikke helt skjønne at små og enkle tankeganger skal være så vanskelig å gjennomføre. La oss ta for oss det jeg irriterer meg mest med i trafikken – de hersens blinklysene og farten.”

Jeg er en person som kan irritere meg en del jeg også. Men er det spesielt en ting jeg kan fyres litt mer opp av når jeg er ute og kjører, det er bilister som tror de kan kjøre når de glemmer vesentlige kjøreregler. Hvor vanskelig skal det være? Les mine tanker om det her.

 

September – 26 år.

“Det er ikke en gang sånn som det var. Men likevel har man kommet seg gjennom enda et år, og man har derfor bikket over hvor man nå er nærmere tredve enn tjue. Det er vel ikke noe annet enn å legge lokk på det, for forandringer på tallet får man ikke gjort noe med uansett.”

Så var man kommet til den tiden av året, hvor det ble en dag som bare var min. Men for å være ærlig så hadde jeg ikke så mye bursdagsfølelser i år, selv om man ble satt pris på av de jeg hadde rundt meg denne dagen. Var mye mer spennende med en sånn dag når man var mindre, og sånn er det nok for flere også. Ble en fin og rolig dag, det skal sies. Og det beste var vel den lille overraskelsen jeg fikk. Et lite klikk her, og du finner ut hva det gikk ut på.

 

Oktober – Plutselig var jeg helt hektet.

“Mens kulden har sneket seg sakte innpå, samtidig som det er større sjans for dårligere vær fremover, så har jeg klart å rote meg bort i noe som jeg har blitt nokså hektet på. For ikke så lenge siden var jeg på jakt etter noe å se, en serie som jeg kunne følge med på. Og før jeg hadde rukket å se på så veldig mange så hadde jeg allerede rotet meg langt inn i en serie som virkelig falt i smak.”

Jeg kom inn i en tid hvor man hadde behov for å se på noe. Ha noe man kunne bruke tiden på når dagene og kveldene ble mørkere og man trengte å slappe av litt ekstra. Jeg ble helt hektet, og skulle gjerne sett mer. Hvilken serie som falt i smak, og som kanskje du liker også, den ligger her.

 

November – Jeg gikk løs med gasstrykket.

“Det startet med at en tanke plutselig ramlet ned hos meg, og da var det ikke annet å gjøre enn og ta tak i den. Det har seg nemlig sånn at jeg har fått sansen for fargen svart den siste tiden. Før så var det lyse toner jeg ville ha rundt meg, men etter alt dette året har vært igjennom så er det mørke detaljer jeg har latt meg bite i.

Så da ble disse hvite pottene mine utsatt. De hvite fine pottene som jeg fant på IKEA for et par eller flere år tilbake. Nå skulle også disse få en ny farge, samme som jeg har på et par lamper, lyseholdere og litt andre detaljer jeg har rundt meg.”

Høsten ble en tid hvor jeg følte for forandringer, hvor jeg trengte å få det litt nytt og annerledes rundt meg. Og siden jeg liker å være kreativ, og følte et behov for dette her en høstkveld, så ble noen blomsterpotter utsatt. Har du ikke fått med deg hvordan resultatet ble? Sånn ser dem ut nå ved et lite tasteklikk her.

 

Desember – Verdens beste julegave.

“Uansett, jeg har i hvert fall unnet meg noen nye planter. Et par friske og fine blomster som jeg hadde lyst på, fordi jeg nå kan trekke litt ekstra på smilebåndet. Jeg vet ikke helt hva slags ord jeg skal komme med om dagen, for jeg er satt litt ut, men samtidig veldig glad. Med andre ord så flyr det enormt mange tanker for tiden. Så mange at jeg ikke helt har kontroll på alt sammen selv.”

“Jeg kjenner at jeg fortsatt trenger litt tid til å tro at dette er sant, men nå er jeg klar for et nytt og spennende kapittel her i livet. Endelig har et av ønskene mine nådd målet, og jeg er glad for at jeg har en fast jobb å gå til.”

Når man ser tilbake på alt det man har fått være med på gjennom dette året, så var det på ingen måte å ende året på denne måten. Jeg hadde mine ønsker og drømmer, men så absolutt ikke at denne muligheten skulle komme allerede nå. De store tankene med få ord kan leses her.

Så ble det jul i år. En dag hvor man våknet tidlig, men ikke fordi nerver og spenning tok overhånd over en slik dag. Jeg husker veldig godt da jeg var yngre at det å våkne opp på selveste julaften var stort. Men disse følelsene rundt denne høytiden er ikke som de en gang var.

Det hele ble en dag hvor tiden ble brukt til å se litt filmer, bare for å få tiden til å gå, før det senere på ettermiddagen luktet julemat over hele huset. Og dette var vel dagens største høydepunkt, for er det noe jeg er glad i så er det middagsmat, og da spesielt når julen ringes inn med både ribbe, medisterkaker, sosisser og alt det gode tilbehøret ved siden av.

Alt på menyen smakte veldig godt denne kvelden, så på veldig kort tid så ble alle gode og mette. Hele tallerkenen min ble fylt opp, og etterpå kunne jeg nærmest rulle ut kjentes det ut som. Jeg ble så mett at desserten senere på kvelden måtte droppes, så får man se om det blir noen smaksprøver på den senere.

Her hjemme i heimen så er det ribbe som gjelder, og det blir vel aldri jul hvis den ikke står på bordet. Deretter måtte maten synke før det ble en liten runde med noe spill for at tiden skulle gå litt til.

Videre fra da når vi hadde kommet litt lenger ut på den tidlige kvelden var tiden for å få bort alle gavene som lå under treet. Som liten husker jeg at det var veldig spennende med alle gavene som lå dandert rundt treet. Både store, små og mange gaver som var pakket inn.

Men med årene syns jeg det bare har minsket. Ingenting feil med det, for det viktigste er innholdet i gavene, ikke hvor mange man får. I hvert fall er det sånn for meg. Men av de gavene jeg pakket opp i går kveld så ble jeg fornøyd med alt jeg fikk.

Så i år fikk jeg litt klær, penger, skåler fra Tassen, sjokolade, duftlys, kremer og regnvotter. Alt i alt er jeg fornøyd med det som gjemte seg under treet, og jeg fikk noe jeg ønsket meg og litt til. Og kvelden, den ble avsluttet tidlig.

De neste dagene nå skal brukes til å slappe av og nytes før man plutselig sitter med et nytt år foran seg. For nå er det ikke lenge igjen til man kan legge dette året bak seg og håpe på å kunne se en lysere tid i møte og starte litt med blanke ark. Men først står romjulen for tur.

Et annerledes år, med alt for mange dager som ikke helt har vært de samme. Et år som har rammet alle, en dugnad som vi har stått sammen om. Men vi må huske at vi ikke slipper taket helt enda.

Etter alt som en har vært gjennom nå så er det på sin plass at juleferien endelig kom. Nå er det på sin plass at en ferie er godt fortjent, og skal jeg lette litt på lokket så merker jeg at dette er noe som trengs. Litt fri, og et større pusterom til å kunne senke skuldrene litt mer.

Dette er jo også litt rart, for dette året som ble helt annerledes enn det vi hadde sett for oss, det nærmer seg faktisk slutten. Julen står nå for tur, dager som er både godt og vondt for alle. Hvis jeg skal si det selv så har jeg så og si ingen julestemning, og det har heller ikke vært mye av det de siste årene.

Men, julestemning eller ikke, tradisjoner er til for å holdes. Lille julaften er her, eller det vil si at den snart er forbi. Og hvert år de siste mange årene så har vi holdt på tradisjonen hvor gravbesøk blir gjort på akkurat denne dagen.

Lille julaften, og fire lys er blitt tent for en onkel vi aldri fikk møte. Og hvert år må bilder også tas. Nå er det jo et år siden vi var der sist, og gjennom hele det året har jeg hatt det samme gravbildet hengende oppe som ble tatt i fjor.

Men nå har det nye bildet kommet på plass – hedersplassen på kjøleskapet. Og i kveld er gravplassen lyst opp med flere lys, og rundt neste sving står nå julen for tur.

Jeg gjemmer meg litt bak noen stilker med blomster og knopper, hvor jeg den siste uken ikke helt har visst hva som har skjedd. Så langt har det vært en litt rar desember, men også litt spesiell på en måte. For livet er ikke alltid like lett å forstå seg på.

Selv om det ikke har vært mange hendelser som man har latt seg gruble eller tenke litt ekstra over, så har det som nå har skjedd ikke helt gått opp for meg. Hvis jeg kan si det sånn. Og for å være ærlig – jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett at dette skulle komme. Ikke på denne måten.

Uansett, jeg har i hvert fall unnet meg noen nye planter. Et par friske og fine blomster som jeg hadde lyst på, fordi jeg nå kan trekke litt ekstra på smilebåndet. Jeg vet ikke helt hva slags ord jeg skal komme med om dagen, for jeg er satt litt ut, men samtidig veldig glad. Med andre ord så flyr det enormt mange tanker for tiden. Så mange at jeg ikke helt har kontroll på alt sammen selv.

Jeg har følt meg ganske heldig de siste par årene, hvor jeg har fått være med og oppleve alt det jeg har fått lov til å samle i min minnebok på reisen. Når jeg tenker tilbake på alle mine år helt fra jeg var en ganske så ung jente hvor jeg kjempet meg gjennom mine utfordringer, så hadde jeg ikke trodd at jeg akkurat i dag skulle stå her hvor jeg kan fortelle at årets julegave skulle bli den beste noen gang.

Jeg kjenner at jeg fortsatt trenger litt tid til å tro at dette er sant, men nå er jeg klar for et nytt og spennende kapittel her i livet. Endelig har et av ønskene mine nådd målet, og jeg er glad for at jeg har en fast jobb å gå til.

Ja, for det er akkurat det jeg har klart og jobbe meg til. Som sagt kan jeg fortsatt ikke tro det, og jeg virkelig elsker å jobbe med akkurat det jeg gjør. Det er som å være i en dyrehage hver eneste dag, men på en morsom og god måte. Det er liv, sprell, latter, glede, tårer, kjærlighet. Ja alt på en gang. Det skjer noe hele tiden, og jeg er glad for at jeg den gangen for syv år siden valgte veien med å jobbe i barnehage. Jeg angrer ikke et sekund på at det var dette jeg gikk for til slutt. Jeg har fått verdens beste julegave i år!

Så med alt som nå har skjedd den siste uken, så var det på sin plass å feire med nye tilskudd i heimen. Og om ikke så lenge kan man ta juleferie med god samvittighet. Bare noen dager igjen nå så skal disse skuldrene senkes helt ned, for det trenger dem.

Du grønne glitrende tre, god dag. Og så var tiden inne for å blåse støvet av barnålene, hoppe stammene inn i sporene, dandere til med både kuler og engler, og deretter tilslutt sette pluggen i veggen. Nå er juletreet tent.

Selv med en stue hvor treet lyser opp i mørket, så har det enda ikke gitt inntrykk på at julestemningen har kommet enda. Det er jo fint og koselig med juletradisjoner, og spesielt å pynte og lyse opp i mørket i disse tider.

Jeg ser det også ute blant alle husstandene rundt omkring, hvor flere har latt seg være med på å spre glede med flere lyslenker ute i hagene og på huskanten hjemme hos seg selv. Har du noen gang sett noe finere?

Nå er i hvert fall juletreet oppe, og nå skal det stå oppe helt til neste år. Mange dager med lys- og julestemning hjemme i sin egen stue. Og det beste av alt, det drysser ikke. Nå er det like koselige hver gang man tripper opp trappene her i huset, hvor det første som møter deg er synet og gleden ved årets juletre. Vi skal da klare å få en koselig jul for det.