Tenk om man hadde kontroll på alt det rundt seg. Man visste til en hver tid hva som skjedde, og det var dermed lettere å planlegge hverdagen mye bedre. En timeplan kunne fylles ut til punkt og prikke omtrent, og uansett visste man hva som skjedde.
Men sånn er det ikke, selv om både du og jeg skulle ønske at man kunne styre enda mer enn det man kan gjøre i dag. I helgen for eksempel begynte kroppen å reagere. Små symptomer kom, og en forkjølelse av tett nese traff meg.
Heldigvis var det ikke noe kraftige som plantet seg hos meg, men likevel tar det på når kroppen kommer litt ute av drift. Jeg har heller ikke vært så dårlig at jeg startet denne uken med å være borte fra jobb – og bank i bordet, det har jeg heller ikke vært dette halve barnehageåret!
Nå skal det sies at det er veldig mye som skal til før jeg blir slått ut og må bli liggende helt i ro. Likevel beveget jeg meg en tur på trening i helgens ende bare fordi jeg følte at jeg måtte.
Riktig nok klarte jeg å lytte til kroppen, og økten ble bare en liten snartur før jeg måtte kaste inn håndkle. Jeg var så og si alene på trening den dagen også, da jeg startet så tidlig som i halv elleve-tiden.
Mens jeg styrer på det lille jeg klarte, så oppdaget jeg også dette synet der jeg sto i min litt egen verden. Solen skinte og det var nokså varmt om vi spoler to dager tilbake. Våren var i luften, og jeg kunne til og med kjenne den.
Denne snøflekken midt på parkeringsplassen. De små restene av det som var en svær snøhaug på nesten tre meter høy. Og det bare en ukes tid før.
Bare det å se forskjellen på denne haugen på så kort tid, det var da det gikk opp for meg hvor mye snø som hadde smeltet på så få dager. Og uten at jeg skal si ting for høyt – jeg håper det bare går den riktige veien videre.
De siste dagene har vi vært heldige som har fått kjenne på så mye av vårfølelsen, og ikke minst den behagelige varmen på denne tiden vi er nå. Fuglene har begynt å vise seg mer etter at de har begynt å komme tilbake, og ikke minst hatt enda mer påfyll av fuglesang. Det kan nesten ikke bli bedre da, med nesten helt bare veier som får enda mer farger dag for dag.
Solen strålte gjennom de lyse liftgardinene mine her i morges, og følelsen jeg fikk da blikket endelig fikk sprettet opp var ganske god. Egentlig overraskende god også, så nå håper jeg det bare går en vei, nemlig oppover.
Tidligere denne uken så var jeg litt på farten. Ble ikke noe sånn voldsomt greier, men en liten svipptur til nabokommunen. Inn på et lite kjøpesenter der er det en butikk som får besøk. Jeg spaserte inn og rundt bare for å se om det fantes noe spennende der.
Det skal sies at det var mye fint, og mye jeg kunne tenkt meg. Men ofte tenker jeg sånn at det ser finere ut på andre og ikke like bra på meg, selv om jeg gjerne kunne tenkt meg mange av de lekre plaggene som selges.
Fra den lille turen jeg hadde så kom jeg likevel ikke tomhendt hjem igjen. For det hadde seg nemlig sånn at denne jakken måtte jeg ha med meg i en pose. Den falt rett og slett helt i smak hos meg – og jeg som ikke har mange jakker fra før.
Men lommeboken klarte ikke å holde seg unna. En del kroner kostet den riktig nok. Men når den var på hele 70%, nei da var det bare å gå helt inn for å få med seg jakken sånn at jeg kunne ta den i bruk.
Med all snøen som har smeltet til nå så håper jeg resterende forsvinner helt bort i løpet av kort tid. Jeg er så klar for våren, og ikke minst kunne bruke denne jakken ofte fremover. En enkel og lett jakke, med mønster og små lekre detaljer. Og ikke minst har den utrolig gode lommer.
Om det er av interesse så er den kjøpt hos KappAhl.
Ja, da hadde jeg rett. Før ukens start var jeg ganske sikker på at dette ble en fin vinteruke, til tross for at det var ferie for veldig mange og jeg måtte jobbe. Noen helt vanlig arbeidstider har det vært, men det er vel også lov å innrømme at det har både vært deilig og ikke minst koselig med en uke hvor det har vært litt mer redusert enn det ellers pleier å være i hverdagen.
Det at det er færre barn i barnehagene er ikke det at det er deilig som jeg priser mest. Det jeg unner en sånn stille og rolig uke, det er at foreldre tar tak i og lar barna få seg noen ekstra fridager i den “hektiske” barnehagehverdagen deres. Det å gi dem en pustepause og la dem få gjøre andre ting. Alle små kropper trenger det noen ganger.
Selv skulle jeg ønske jeg hadde litt fri jeg også. Men på den andre siden så har jeg vært veldig fornøyd med uken som har gått med å være på jobb. Jeg har rett og slett kost meg, og jeg har til og med fått tatt et litt ekstra grep og fått gjort unna litt som skulle vært gjort. Så nå kan jeg klappe meg forsiktig selv på skulderen og ta en velfortjent liten feriehelg jeg også!
Siden jeg har spredd mye kjærlighet til både små og store mennesker rundt meg hele denne uken, så er det nå tid for å gi en liten bit til meg selv også og jeg kan gjøre akkurat det jeg vil.
I min gode sengekrok, som blir alt for mye brukt, har jeg nå plantet meg godt tilrette. Mørket har senket seg litt i rommet, og en romantisk stemning har blitt skapt med flere levende lys. God musikk spilles lett på øret, og resten av kvelden har jeg ikke en eneste plan som skal gjøres.
Så kjedelig tenker kanskje noen. Men for meg er en stille og rolig kveld for meg selv helt vanlig. Jeg er ikke den som drar ut på fester eller ut på byen – og skal jeg være ærlig så har jeg aldri gjort det heller. Det er kanskje litt dumt også, med tanke på hvor mye jeg egentlig har mistet av glede jeg kunne fått i løpet av min ungdomstid, men også den dag i dag.
Men la oss bare gjøre det beste ut av situasjonen, selv om en del av dere som enten drar hjem til noen eller ut på byen for å hygge dere med venner og kjente. Jeg er ikke kommet dit, og jeg vet heller ikke når eller om jeg kommer til å bli sånn. Uansett hvor du befinner deg i kveld, kos deg og nyt det du har. Akkurat i kveld er det så lite som skal til, som bildene viser, for å gi meg en god fredagsstemning. God helg!
La oss sette foten litt ned i bakken. Trekke pusten langsomt inn, og puste godt ut. Lette litt på de anspente skuldrene som nesten henger i ørene, og kanskje trykke luften ut av alle tankene du lar spinne. Bare nå – for et liten stund.
Det er veiens ende på uken, og snart går vi inn i vinterferie veldig mange av oss. Tenk på det, litt ferie til å koble helt ut og gjøre, nesten, alt man har lyst til. Det er deilig det. Ha muligheten til å legge helt andre planer, og bare gjøre om på det man ellers gjør i en hektisk hverdag.
Eller, det handler ikke om meg denne gangen. Ferie? Hva er det for noe egentlig? For oss som står på og gjør det beste man kan, så blir det nok jobbing på meg her hele uken. Og skal jeg være ærlig? Jeg klager i grunn ikke på det. Ja, det skulle vært deilig med en såkalt ferie. Men samtidig er det godt å komme seg ut til den faste rutinen man ellers står i dag ut og dag inn.
Så mens noen skal opp på fjellet og ut å reise, eller som meg, gjøre et godt stykke arbeid, så er jeg sikker på at dette blir en veldig fin vinteruke likevel.
Men, siden det er nå veiens ende av en fin og rolig helg, så benyttet jeg sjansen til å starte en stille søndag med litt trening. Det er ikke så mye jeg deler av denne biten her, men jeg trener fortsatt.
Et helt halvt år har jeg nå holdt på, og syns det er like deilig å komme seg ut og bare være i en egen boble hver gang. Jeg kan jo innrømme med å si at en sjelden gang kommer det en slags angst over meg midt i treningsøkten, som gjør at jeg avbryter med en gang før jeg allerede har fullført det jeg vil gjøre. Men det kan jeg telle på en hånd over alle de gangene det har skjedd.
I dag var jeg ganske tidlig ute også. På plass og klar for å gjøre en liten innsats allerede halv elleve på formiddagen i dag. Da var det helt stille ute på veiene, og så og si stille på senteret også. Veldig behagelig å trene i helgene, for i hverdagen er det som oftest veldig mange flere som trener samtidig på det tidspunktet jeg bruker det.
Gøy syns jeg at det fortsatt er å holde på, selv om noen dager er tyngre enn andre. Men siden søndagens økt nå er i boks, så skal resten av dagen brukes til å gjøre absolutt ingenting. Det eneste jeg skal unne meg er å samle opp ny energi og styrke til en ny uke. Og det regner jeg med at flere gjør også. God søndag videre!
Søndag. En vinterdag med mye snø og is, og legger man godviljen til og lytter ekstra godt etter så kan man faktisk høre den fantastiske lyden. Bølgene som beveger seg gjennom luften, og tegnet på at snøen, forhåpentligvis, smelter.
For er det et stort ønske jeg nå har så er det at vinteren er på vei bort. Nå er det nok, og alt har vært hvitt og mørkt alt for lenge. Derfor har det nå de siste dagene vært ekstra godt å se at solen har sprunget ut for litt mer kjærlighet gjennom skyhimmelen som har vært over oss.
Men i dag er det ikke en hvilken som helst dag. Det er søndag og det er fri. Det er den siste dagen i uken, den som alltid pleier å være uten planer som oftest. Men denne dagen er litt ekstra spesiell.
Morsdag, dagen for å hylle alle sine mødre. Skal jeg være ærlig så har verken jeg eller vi gjort så veldig mye ut av selve dagen. Noen velger å gjøre det ene og det andre. Andre velger bare å gjøre noe, mens kanskje du og noen få til velger å la dagen så vidt fly forbi.
Heldigvis er vi alle forskjellige, og vi har ulike behov for en sånn dag. Men det jeg ikke kan gjemme meg bak og slippe unna, det er at jeg i det minste gjør en liten ting for min mamma.
På årets morsdag hadde jeg ikke en eneste kreative tanke. Og ikke nok med det – hva skulle jeg finne på til en mamma som så og si har alt? Og jeg har jo ikke akkurat lyst til å kjøpe noe bare for å kjøpe. Verdiløse ting er ikke så spennende på en sånn dag.
Men hva skulle jeg finne på? Uten at jeg gikk så mye inn i tenkeboksen på å finne det “perfektet”, så gikk jeg for det som folk flest setter alltid stor pris på – å gi disse rosene som er vist på bildene. Blomster er alltid koselig å få, og dermed fant jeg noen farger som jeg selv satt sammen til en lekker rosebukett.
Jeg danderte og ordnet til et mønster i buketten for å gi den litt ekstra kjærlighet. Satte den i den flotte vasen til mamma som hun fikk av meg til sin 50-årsdag. Vasen i seg selv liker jeg veldig godt, og den står alltid fremme til pynt i stuen vår. Fin er den, men ekstra flott ble den da rosene dannet sitt mønster i vasen.
Bare det lille ekstra på morsdagen gjorde mamma glad, og det er ikke alltid en trenger å stelle i stand en heidundranes stor plan for alle mødres dag. Det er bare snakk om det lille ekstra som skiller seg litt ut fra alle andre dager ellers i året.
Men så lurer jeg på en ting – hva gjør dere for deres herlige og fantastisk mødre? Jeg vil gjerne høre om du har noe du vil fortelle eller dele, for det er alltid spennende å høre sånt fra andre. Og det som er så fint er at ikke alle gjør akkurat det samme. Ønsker dere en fantastisk morsdag, alle mødre!
Prøv å senke skuldrene, kast av deg buksa og len deg godt til rette bakover for å la kroppen puste ut. For skal jeg være ærlig så kjenner jeg at det nå skal bli godt med helg!
Og det syns jeg at jeg sier hver eneste gang. Men det skal sies at det er sant når man både føler og at hverdagen er så hektisk som den er. Heldigvis er mye bra med uken. Men da man står på ganske høyt hver eneste dag, da kommer det noen ganger litt ekstra høye bølger hvor man kjenner litt ekstra på det.
Innerst inne blir man sliten, og da ser man ekstra frem til fridagene. Og det gjør jeg nå. Og siden helgen står rett foran oss, eller vi er så og si i gang med den allerede, så kan jeg dele et lite tips med dere. Eller er det et tips?
Det hele startet dagen før i går – altså her om onsdagen. Plutselig smeltet det en liten tanke inn på meg at jeg ønsket en liten tur ut. Jeg ville bevege meg innom byen. Ikke på det ene eller andre utestedet, men på kjøpesenteret.
Etter en vel gjennomført dag på jobb i går smatt jeg en tur innom byen. Besøkte en butikk som jeg ønsket veldig å ta en titt i. Av den spontane tanken som først kom til meg var at jeg ville innom byen for å se etter noe mer til samlingen min.
Ja, for jeg har nemlig en samling som jeg driver og samler på. Ikke en sånn samling av bruskorker som jeg en gang gjorde, men en mer sånn samling som er mer nyttig i livet om jeg så kan kalle det dét.
Det viser seg sånn at jeg fortsatt bor hjemme, og jeg har enda ikke klart å komme i et eget og nytt hjem som bare er mitt. Men den tiden kommer, en eller annen gang, og i mens har jeg muligheten til å spare.
Spare både på det ene og det andre, og det er et spesielt servise, eller sett som jeg samler på. Til jul fikk jeg påfyll av Poul Pava merket. Og det begynner å dra litt bedre på seg i flytteesken med dette.
I går ville jeg derfor ta turen innom Kitchn på Farmandstredet bare for å se om de hadde noe nytt og som jeg ikke allerede hadde. Jeg har vært flere ganger innom der, og jeg syns egentlig de har litt lite inne i butikken sin av akkurat dette. Har sett at de har en del mer på nett som man kan få kjøpt, men så er det noe helt annet å se det foran seg og holde det i egne hender først.
At jeg hadde litt flaks når jeg først var innom der kan jeg jo si at jeg hadde. Når først tanken kom at jeg ville dra på utkikk etter flere skatter, så viste det seg at de hadde fått påfyll av akkurat det jeg var ute etter.
Og vet du hva? Du skulle nesten tro at de visste at jeg skulle ta en sånn spontantur innom dem, for mer til flaks kunne jeg nesten ikke hatt. Det første var at dem hadde en del mer varer inne av Poul Pava. Og ikke nok med det – de hadde også satt det ned til 50%!
Oi, så flaks jeg hadde. Jeg kom akkurat innom på riktig tidspunkt til å gjøre et ganske så stort kupp syns jeg, for dette merket koster litt selv om det ikke er noe av det dyreste. Og for å få med seg alt dette hjem så dro damen bak kassen frem den største posen hun hadde.
Når det først er så stort salg så må man virkelig slå litt ekstra på stortromma syns jeg. Så, nå har jeg fått enda mer påfyll av det lekre serviset. Jeg har ikke gått i det som er hvitt, men av glass som er gjennomsiktig. Syns det er finest, selv om jeg har to krus som er helt hvite med farget tegning på.
Med andre ord ble det en liten lykketorsdag denne uken, og jeg er langt ifra misfornøyd med det. Jeg er rett og slett glad. Glad for at samlingen ble større, og ikke minst at summen ble lavere. Kunne ikke blitt bedre det. Nå er alle lagerplassene for flytteoppbevaring min ganske så fulle, så om jeg finner eller får noe mer nå så må jeg nesten kaste meg selv ut fra barndomshjemmet. Er vel egentlig på tide. Bare ikke helt enda.
Det døde blikket som stirret skarpt ut i løse luften. Den tunge kraften som brukte all sin makt med å holde kroppen oppe for at den ikke skulle ramle sammen. Mange timer på jobb hver dag, og hvordan skal man da løse slike situasjoner?
Å legge et stille lokk over hverdagen i barnehage er nok noe som er ganske umulig. Er du et kontormenneske som sitter rolig og i fred for deg selv i løpet av en arbeidsdag, så skal du se langt ifra at du hadde fått ro og fred til sånn type arbeid om du skulle sittet midt i rommet, med høye stemmer og aktive barn rundt deg.
Det skal sies at å jobbe i barnehage er ganske tøft – om du så sammenligner det med, i dette tilfellet, en arbeidsplass hvor du gjør kontorarbeid og den slags jobb stort sett for deg selv. Men å jobbe med barn legger jeg mest elsk over.
Høye, men også rolige stemmebruk suser i ørene flere timer om dagen. Ja så og si hele den tiden du befinner deg på et sånt sted som jeg jobber. Det skjer alltid noe, og det er omtrent alltid noe å henge fingrene i, selv om det kan være øyeblikk hvor det ikke alltid er like mye å gjøre bestandig.
Nok av å ta tak i kan jeg i hvert fall love deg at det er, og i dag har det vært en sånn dag hvor jeg syns jeg alltid har gjort et eller annet, på et eller annet vis. Selvfølgelig sammen med barn.
Skal jeg være helt ærlig så skal jeg ikke legge skjul på at denne onsdagen har bestått av rimelige tunge skuldre, hvor også øyelokkene har hatt et overskudd med vekt på seg. Og akkurat i dag, som jeg ikke har kjent på dette barnehageåret før, så har faktisk dagen vært så tung at jeg kunne forsvunnet på sekundet om det hadde vært opp til meg.
Det trøtte trollet har vist seg tydelig hos meg, og det har ikke noe med at jeg har fått mindre søvn eller noe sånt. Jeg har rett og slett vært litt ekstra sliten for tiden, og jeg tror, men mest håper, at det skyldes mørketiden.
Jeg blir ekstra sliten og trøtt av det kalde lyset, og det er ingen hemmelighet at jeg gleder meg stort til våren springer ut sånn at sommeren kan skinne. Men tilbake til hverdagen her nå, sånn at jeg ikke skeier helt ut.
Stort å gjøre med en ekstra trøtt dag hadde jeg ikke store sjanser med å endre. Jeg kunne jo ikke akkurat si at “jeg stikker en tur på et ledig rom og tar meg en blund.” Selv om det hadde fristet mye.
Så, hva skulle man gjøre da? Jeg utførte mine vanlige vaner som jeg ellers gjør på jobb. Men på formiddagen i dag holdt jeg meg ganske så lavt nede, så langt nede jeg bare kunne komme. Jeg lot meg slå to fluer i en smekk. Og vet du hvordan jeg fikk til det?
Det hele var så lett å la hele situasjonen være en aktivitet for et par barn. Jeg la meg rett ut, så lang jeg bare kunne bli. På gulvets flate lå jeg og stirret i taket, mens noen barn fant gleden i å legge en og en byggeklosse inntil og rundt store deler av meg – men også bygge oppå magen min.
Men jeg måtte bare passe på en ting. Å knipe øynene sammen! Hadde jeg gjort det så hadde det vært fryktelig stor fare for at jeg hadde sovnet, og det hadde sett litt rart ut når det er jeg som skal være den profesjonelle i barnehagen.
Jeg har også oppdaget at det ikke bare er jeg som kjemper kampen med å holde meg våken for tiden. Og jammen er jeg glad for det. Godt å ikke være alene sier nå jeg, for det er jeg store deler ellers.
Men uansett, jeg fikk underholdt i aktiviteten der jeg lå, og jeg kviknet litt til sånn etter hvert. Nå var det jo blitt midt på dagen, og da måtte jo energien være på topp. Eller?
Utetiden kom, og på med dresser og varme sko, for så å løpe ut i snøen for å ake, leke og ha det moro. I går når vi var ute så fikk jeg faktisk med meg en del barn i lek, etter at jeg danderte til en liten type snøborg med flere rom. Var gøy å se at flere strømmet til ettersom de så hva det var, og lekedyr ble også dandert i leken.
Over til veien videre så kviknet jeg til med frisk og kald luft i kinnene, og snø som pistret både på og over meg.
Så kom resten av ettermiddagen og jeg sank litt tilbake til trøttheten igjen. Hvordan skulle jeg ta tak i dette nå? Hva skulle jeg finne på for å overleve de siste arbeidstimene? For ikke å snakke om å skjule at jeg glippet med blikket.
Heldigvis, utenat jeg husker hvordan det hele skjedde, så var jeg i full gang med i lek igjen. Ingen klossebygging rundt meg denne gangen, men vi kan kalle det teppeleken. Plutselig fikk jeg teppe over meg, og deretter ble jeg dratt inn i leken hvor vi skulle gjemme hverandre.
Tepper i ulike farger ble dratt frem, og et og et lag ble dekket over. Først meg, for så å la noen barn få samme opplevelsen. Leken gikk ut på at det var en som skulle oppholde seg i det ene rommet, for så la oss to andre gjøre “utfordringen” i et annet rom.
Først startet det med to barn, hvor det ene barnet hadde gjemt det andre barnet på et annet rom enn der jeg var. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte komme – og av nysgjerrige grunner lot jeg meg spille med.
Jeg fikk beskjed om at jeg måtte lette på “sløret”. Jeg måtte ta et og et teppe av, og ikke visste jeg hva som befant seg under. I lekens fantasi vel og merke. For å lage spenning dro jeg forsiktig av det første laget, for så å lette på det andre og tredje. Og like overrasket ble jeg hver gang når det dukket opp et barn som en skatt.
Men så var det min tur igjen til å bli gjemt, og også her benyttet jeg sjansen til å hvile øynene litt. Heldigvis gikk letingen så fort at jeg ikke rakk og sovne. Men bare det å få hvilt øynene ved å lukke dem i mørket under alle teppene, det hjalp litt det.
Det skal sies at tiden fløy i godt selskap, og endelig kunne jeg juble over at det var på tide å komme seg hjem. Men jeg gjorde det ikke høyt, og jeg viste det heller ikke. Jeg var så sliten at jeg ikke orket å lage oppstyr rundt det. Tenk om det utløste tredje verdenskrig?
Til tross for lite energi innerst inne, så skal det sies at denne dagen har vært fin for det. Det er godt å kjenne smaken på februar, for da vet jeg at de neste månedene er like rundt hjørnet ettersom januar gikk så fort. Tenk det! Er det lov å håpe på en tidlig vår i år?
Sent i går kveld dro jeg på meg varmedressen og slang kamera rundt halsen. Labbet de små føttene gjennom den tunge snøen rundt huset bare for å se om jeg fikk tatt noen bilder.
Avløserknappen gikk både en, to, tre og flere ganger, men fikk ikke eller hadde ikke nok inspirasjon til å fokusere på bildeøyet mitt i mørket. Det blir fryktelig lite bilder som blir tatt for tiden. Men nå som snøen har lavet ned har det blitt litt minner å ta vare på gjennom bilder. Det må jo dokumenteres.
For på formiddagen i dag var jeg allerede ute igjen, knappe tolv timer etter at jeg sist lekte meg litt ute. Nå var det tid for å starte lørdagen med lit hardt arbeid. Snømåking sto på planen, og for første gang i vinter har freseren endelig fått kjørt seg litt.
Jeg tok ikke jobben for å kjøre denne gjennom snømassen, men tok heller en litt tyngre jobb som mamma og jeg delte på. Med hver våre spader fikk vi skuffet unna snøen som befant seg og hadde samlet seg på terrassen våres her. Og for å si det sånn – det var ikke så alt for lite heller.
Bare se på dette her. Var ikke akkurat et par lag som hadde lagt seg. Og så var spørsmålet – hvor mye snø har egentlig kommet? Vi har jo hatt noen snødager, og noen dager med flere fnugg enn andre som har samlet seg. Så, da var det bare en ting å gjøre.
Før jeg kunne fortsette med å dele opp i bolker av snøklosser som ble hevet over og ut i hagen, så fant jeg frem målestokken. Her måtte vi måle, og nysgjerrigheten på hvor mye som var der var tilstede.
Ned i snøen satte jeg stokken som jeg hadde dratt ut, og jeg hadde forsåvidt ingen direkte tall på hvor høyt det var. Synet bikket mot tallene, og svaret kom frem. På terrassen våres hadde det en høyde på femti centimeter.
Litt av en jobb å få dette unna. Men heldigvis jobbet mamma og jeg sammen, mens guttene her i huset fikk måket bort snøen på gårdsplassen. Og det er ikke bare vi som har vært ute i dag og jobbet. Flere naboer har gjort det samme, og nå håper jeg det ikke kommer noe særlig mer!
Mørket har så smått begynt å snu, for det har jeg nemlig lagt merke til når jeg går frem og tilbake til jobb om dagen. Ja, for det er det jeg nettopp må gjøre, noe jeg har gjort siden desember, kanskje litt før også, da jeg måtte parkere sykkelen. Jeg kunne jo rullet meg bortover langs snøen – det hadde bare tatt enda lenger tid enn det hadde gjort å gå.
Helt frem til nå så har det gått fint å traske sine føtter både den ene og den andre veien. Var en periode hvor det var fryktelig glatt, hvor vi hadde dette å slite med. Mens nå, nå har det oppstått et annet problem. Det skjedde så og si over natten, og jeg har både gleder og sorger over det som nå har kommet.
Det har gått noen dager her for å si det sånn, uten at jeg har hatt behov for å dele noe, eller bare det å skrive. Og noen ganger hender det at tankene spinner, men at å bygge videre på det ikke er til stede.
Når jeg ser tilbake på det jeg delte her sist, så var det innlegget som hadde overskriften “snøen får bare komme“. Vi kan jo ikke gjøre stort, eller bestemme hvordan været skal styres uansett. Men nå angrer jeg på at jeg delte noen ord om det sist helg.
For bare se på det her. Hvorfor sa jeg det? Hvorfor markerte jeg det svart på hvitt i det hele tatt? Jeg er delvis sikker på at hvis jeg ikke hadde latt de tankene spinne, så hadde kanskje ikke all denne snøen som har kommet de siste par nettene og dagene vært her nå.
Men hvorfor sier jeg det. Denne uken har det jo vært stor stas blant mange små kropper og traske rundt, rulle seg og leke i snøen. Og ekstra moro var det i dag da snøen rakk barna opp til knærne.
For ikke å glemme at jeg koste meg enda mer i dag da vi tilbrakte lek i utetiden i dag. Til og med jeg rullet og koste meg sammen med barna i snøen, og jeg kjente selv at jeg ble et lite barn igjen. Og den barnegleden man bærer med seg er det viktig å bruke. Selv om vi er store og voksne der ute i verden, så har vi også den barnslige og lekne siden av oss.
Jeg personlig syns vinter og snø er stas – på den ene siden. Men når det kommer til den andre delen av meg med alt arbeidet det er ved den, så er snø helt grusomt. Og nå som det har kommet ekstremt mye her i byen, som det også har gjort mange andre steder, så skulle jeg gjerne vært foruten med mye av den. Jeg var fornøyd med det lille og tynne laget vi hadde. Og selv om det kan være glede med mye snø, så skal det sies at det skaper mye kaos ved den.
Store mengder med snø er rammet mange. Noen enda mer enn andre. Men nå får det virkelig holde med nedbøren som ramler ned som snø. Jeg er lei, jeg orker ikke mer. Jeg vil heller ha våren som er forsmaken på sommeren. Grønn natur og sol som sprer større glede – det er det jeg vil ha nå!
