Mørket har så smått begynt å snu, for det har jeg nemlig lagt merke til når jeg går frem og tilbake til jobb om dagen. Ja, for det er det jeg nettopp må gjøre, noe jeg har gjort siden desember, kanskje litt før også, da jeg måtte parkere sykkelen. Jeg kunne jo rullet meg bortover langs snøen – det hadde bare tatt enda lenger tid enn det hadde gjort å gå.
Helt frem til nå så har det gått fint å traske sine føtter både den ene og den andre veien. Var en periode hvor det var fryktelig glatt, hvor vi hadde dette å slite med. Mens nå, nå har det oppstått et annet problem. Det skjedde så og si over natten, og jeg har både gleder og sorger over det som nå har kommet.
Det har gått noen dager her for å si det sånn, uten at jeg har hatt behov for å dele noe, eller bare det å skrive. Og noen ganger hender det at tankene spinner, men at å bygge videre på det ikke er til stede.
Når jeg ser tilbake på det jeg delte her sist, så var det innlegget som hadde overskriften “snøen får bare komme“. Vi kan jo ikke gjøre stort, eller bestemme hvordan været skal styres uansett. Men nå angrer jeg på at jeg delte noen ord om det sist helg.
For bare se på det her. Hvorfor sa jeg det? Hvorfor markerte jeg det svart på hvitt i det hele tatt? Jeg er delvis sikker på at hvis jeg ikke hadde latt de tankene spinne, så hadde kanskje ikke all denne snøen som har kommet de siste par nettene og dagene vært her nå.
Men hvorfor sier jeg det. Denne uken har det jo vært stor stas blant mange små kropper og traske rundt, rulle seg og leke i snøen. Og ekstra moro var det i dag da snøen rakk barna opp til knærne.
For ikke å glemme at jeg koste meg enda mer i dag da vi tilbrakte lek i utetiden i dag. Til og med jeg rullet og koste meg sammen med barna i snøen, og jeg kjente selv at jeg ble et lite barn igjen. Og den barnegleden man bærer med seg er det viktig å bruke. Selv om vi er store og voksne der ute i verden, så har vi også den barnslige og lekne siden av oss.
Jeg personlig syns vinter og snø er stas – på den ene siden. Men når det kommer til den andre delen av meg med alt arbeidet det er ved den, så er snø helt grusomt. Og nå som det har kommet ekstremt mye her i byen, som det også har gjort mange andre steder, så skulle jeg gjerne vært foruten med mye av den. Jeg var fornøyd med det lille og tynne laget vi hadde. Og selv om det kan være glede med mye snø, så skal det sies at det skaper mye kaos ved den.
Store mengder med snø er rammet mange. Noen enda mer enn andre. Men nå får det virkelig holde med nedbøren som ramler ned som snø. Jeg er lei, jeg orker ikke mer. Jeg vil heller ha våren som er forsmaken på sommeren. Grønn natur og sol som sprer større glede – det er det jeg vil ha nå!
