Hvordan ødelegger man noe som er kjempestort? Hva skal til for å bryte ned et svært og høyt fjell som står rett foran deg? Bærer måten av å gjøre det på, å knuse det rett ned, med seg mange små bagasjer? Eller er det bare å fyke forbi alle de små haugene og yte seg rett til et delmål her i livet?
Er det en ting jeg vet, så har flere år i samme boble gjort meg redd. Ja, egentlig så redd at det hele har gitt meg små problemer som jeg har fryktet alt for lenge.
Angsten føles ut som en gedigen løve som har det høyeste brølet, og at en blir så redd at en bare har lyst til å grave seg lengre og lengre og lengre ned. Hvorfor? Nei, det var det da. Hadde jeg bare hatt et ordentlig svar på hvorfor det var sånn.
Når jeg tenker over det så skal jo fryktelig mye her i livet være nokså lett. En kan tro at det er slik. Klart finnes det hendelser og arenaer som gir en problemer og vansker i en større grad enn det som er det letteste. Men når den forskjellen blir så enormt langt ifra av det som er det letteste og som kan skje på et blunk, ja da sitter man som oftest med en tung klump i magen.
Hvorfor skal det være sånn? Nå sitter jeg her og tenker nesten på inn- og utpust, og i flere år har jeg irritert meg over at jeg har låst meg såpass mye fast i den lille, men likevel svære boblen.
Hvordan kommer man seg egentlig ut av en slik boble hvor man har hatt akkurat det samme mønsteret i gud vet hvor mange år? Jeg skulle gjerne knipset én gang med fingrene, og deretter var alle problemene, og vanskene løst. Men dessverre er det ikke sånn.
Hvorfor skal man være så fryktelig redd for noe som er helt ufarlig? Hva er det verste som kan skje i de ulike situasjonene man støter seg mer og mer fra? Det at jeg isolerer meg så mye som jeg gjøre er kun min egen feil. Eller? Det kan jo ikke være andre som har påført meg dette – ikke i mitt tilfellet i hver fall, selv om det finnes noen der ute som får “skader” av det etter at det først oppstår med å gjøre vondt.
Det å være alene er både godt og vondt. Noen trenger minimalt med alenetid, mens andre trenger det i en større grad. Heldigvis er vi forskjellige alle mann, og glade bør vi være for det.
Men hvorfor skal livet likevel bestå av sånne negative små rom, hvis du skjønner hvordan jeg tenker? Ut ifra det jeg har hørt og lest av større undersøkelser, så er det flere og flere hoder der ute som havner i den samme boblen hvor de føler seg alene. Den såkalte ensomheten.
Hvorfor har det blitt sånn? Støter vi mennesker bevisst bort fra oss? Eller er det en eller annen kobling som ikke helt virker sånn som den skal? Ikke vet jeg i hvert fall, og noe klokt og godt svar har jeg heller ikke på det.
Det at jeg har det sånn som jeg har, og som føler sånn som jeg føler – kan det ha noe med at min fortid kan være en del av den uskyldige skylden i at det har blitt som det har blitt?
Alle disse ordene over her hoppet plutselig ut av meg her en alt for sen kveld da jeg egentlig skulle vært langt inne i drømmeland. Sånne tanker kommer som oftest på de upassende tidspunktene hvor man egentlig ikke har tid til å la seg gruble over tankene, ta seg tid til å bearbeide løsninger for å kunne få det bedre.
Og som nevnt, jeg er ikke alene. Jeg er langt ifra alene om sånne “alene-tanker” i den store verden hvor vi prøver å gjøre så godt vi kan. Selvfølgelig er ingen av oss helt perfekte, og vi alle har både gjort og kommer til å feile flere ganger. Det er bare sånn det er, men uansett er jeg redd for å gjøre noe dumt enten her eller der i livet.
I løpet av alle de årene det nå har blitt, hvor jeg fortsatt sitter i det samme klippemønsteret og har både diskusjoner og handlinger med meg selv, så er dette noe jeg vil komme meg litt bort fra – i hvert fall så langt det lar seg gjøre. Jeg har mistet utrolig mye av det jeg hadde eller kunne hatt gjennom min ungdomstid. Og det å bare ha vært knyttet til seg selv store deler av tiden på en måte, det har gjort det vanskelig for å bryte seg selv opp for å komme seg ut av de faste og trygge rammene.
Ja, det er min feil at jeg ikke har tatt bedre tak og virkelig gjort noe med det. Men på den andre siden så har det heller ikke vært så lett. På utsiden kan ting se fint ut og at alt, eller veldig mye er bra. Men det er ikke sånn for alle. Veldig mange, eller i grunn alle sliter med et eller annet her i livet som de bærer med seg innvendig. Om det så er en liten filleting eller en større utfordring. Husk at uansett hvilke tidskrevende tanker eller minner du bærer med deg i den tunge sekken du har på ryggen – du er bra nok!
Jeg liker ikke å være åpen om sånne tanker som dette, for det ligger i en boks som ikke er noe hyggelig å åpne. Det er heller ikke noe jeg går rundt og snakker høyt om. Og selv om jeg vet at flere der ute sitter med både angst, redsel og annet vondt, så er det ikke noe vi har lyst til å lyse opp. Likevel har jeg lyst til å prøve og ta litt tak i mitt eget liv – uansett hvor lang tid det måtte ta!
