DET LIGNER PÅ SPAGHETTI

Categories Hverdag

Det er så deilig å se at det er mer og mer som kryper og brer seg frem, til tross for at jeg gjerne skulle har skrumpet meg litt sammen noen ganger. Månedens og årets store feiring, for noen, er over for i år, og nå kan det bare gå en vei.

Ut, opp og fremover, for når jeg tenker meg om så er det faktisk ikke alt for mange ukene igjen av dette året. Hvor ble det av? Og hva er det som egentlig skjedde? Noe klart svar på det har jeg ikke. Men det som er sikkert er at jeg har bygget meg opp til å få mange fine og flotte dager i løpet av den tid.

Store deler av denne dagen har bestått av en sol som har vært fremme, selv om det ikke har vært så varmt som jeg ønsket. Det skal sies at det har vært varmt for det, når både barna og deg selv kan gå rundt med kortermer og nyte det som skinner over og ned på oss.

Ute på ettermiddagen i dag fikk jeg et lite tilbakeblikk på ting jeg lekte og gjorde da jeg var både liten og yngre. Jeg husker omtrent som det var i går, da vi fylte opp de små bøttene vi hadde med vann, og deretter lot de små stilkene få bade.

Det viser seg nemlig sånn at i barnehagen har vi en god del løvetannblomster, som riktignok er gule. Og i dag når jeg så noen barn leke med vann så slo det meg en tanke. En tanke som jeg syns var dagens klokeste, eller som det fantes mest fantasi rundt.

Jeg så for meg at det å leke med vann kunne ende i veldig våte klær, noe som det forsåvidt gjorde litt. Så for ikke å øke det til å bli flom og store bølger så fikk jeg de barna som var opptatt med vannlek til å bygge videre på leken de allerede hadde startet.

På veien bort for å høre om hva den lille trioen holdt med på, så røsket jeg til meg noen løvetenner som jeg kunne bruke til å lage en myk og fin overgang til å vinkle leken i en litt mer styrt retning. “Vet dere hva dere kan gjøre med dem?” sa jeg i en nesten lignende setning.

Jeg satte meg ned sammen med dem, og deretter begynte jeg å vise med å lage strimler av blomstenes stilker. Barna hadde ganske mye vann foran seg som de hadde samlet til en større dam i en trillebår, og så ble stilkene lagt i vannet.

Hvorfor gjorde Pernille det? Hva ville skje etter at hun hadde gjort det? Tre par øyner forplantet midt i et barneansikt satt spente og fulgte med. Etter hver begynte dem å gjøre det samme, og da stilkene hadde fått ligget en liten stund begynte nysgjerrigheten å gå mer inn på dem.

“Det ligner på spaghetti” var det en barnestemme som sa. Ja, det kan jo i og for seg ligne på det, og jeg tenkte vel mer at det kunne ligne på pastaskruer, uten å si det for høyt. Barnas store glede over hendelsen ga raske fingre til å lage enda mer spaghetti, og dem holdt faktisk på en stund og syns dette var gøy. “Dette har jeg aldri sett før” var det et barn som sa. Og jeg gjorde mye av dette da jeg selv var et mindre barn.

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *