BLÅS, PERNILLE

Tenk at jeg skulle klare og komme meg opp denne påskeaften. Riktig nok kjennes det ut som en helt vanlig dag. Men ettersom jeg tok i mot overnattingsbesøk her i går, så har det ikke vært så mye stille. Vi har vel egentlig hatt det ganske hyggelig, hvor kvelden i går gikk til mye musikk og flere ark med tegninger. 

Hele dagen startet med en god frokost. På tallerken var det mat som jeg sjelden spiser for å starte dagen, både til hverdag og til helg. Men da det ble slengt sammen en røre her på morningen etter kusines ønske, da måtte vi bare steke oss pannekaker. Og da vi hadde fått i oss litt mat var det bare å komme seg ut på dagens planer.

For i går kveld snakket vi litt om hva vi skulle finne på i dag. Et forslag kom opp at vi kunne ta en titt innom dyrebutikken. Kanskje hadde det kommet noen nye kaniner som jeg er på utkikk etter, men mest av alt for å se på dyrene som de hadde der. Denne gangen var det ikke en eneste kanin å se, men vi fikk sett en liten skilpadde blant annet, gekkoer og fugler.

Siden det ble en liten nedtur på at det ikke var krabater der som jeg ønsket meg, så må jeg bare fortsette og være på leit. Når vi først var ute på farten, så tok vi oss turen innom den store lekebutikken som er her i nærheten. Sånne steder er som å komme i himmelen for små jenter, og jeg husker godt da jeg var mindre at det var stort å få gå rundt og se på alt dem hadde.

Kan jo si at vi ikke kom helt tomhendt ut igjen. Noen småting røsket vi med oss, og en stor glede var det da vi stoppet innom den stusselige og slitne lekeplassen på vei hjem. Muligheter for så mye lek med apparatene er det ikke. Derfor var det godt vi hadde kjøpt såpebobler som vi koste oss med. “Blås, Pernille! Blås.”
 


 


 

DA BLIR DET KONSERT

Tenk å kunne være så heldig på en gang. Husker dere for bare et par uker tilbake da jeg kunne meddele om at jeg hadde vært så heldig å ha vunnet for første gang i år? Jeg deltok tilfeldigvis med en enkel kommentar av en registrering på en konkurranse som lå ute. Helt tilfeldig var det jeg som vant. En lekker kjole som dere kan se tilbake på her.

Det viser seg nemlig at tiden er inne for at veldig mange sider inne på det kjente og kjære sosiale mediet, såkalt facebook, legger ut konkurranser av både påskegodt med litt annet tilbehør ved siden av. De byr egentlig på veldig fine premier, og det er veldig lite pjus i gevinstene. 

Gårsdagens kveld hadde jeg verken det ene eller andre jeg skulle ha gjort. Jeg brukte store deler av tiden for meg selv, i mitt eget selskap sånn som jeg ofte pleier å gjøre. Siden påsken nå var kommet i gang gikk jeg for valget av å tenne noen lys, bare for å gjøre det ekstra koselig for meg selv. Jeg har jo ikke gjort det i hele vinter, så nå syns jeg det var på tide å få opp stemningen en mørk kveld, som nå er på vei til å bli lysere og lysere jo nærmere sommeren vi kommer.

Men så skjer det noe uventet, noe jeg ikke var forberedt på denne kvelden. Opp kommer det en melding til meg, et bildet som lyser opp mitt navn. “Vi vil gratulere Pernille med seieren i dagens konkurranse!” Øynene blir litt større, så jeg må klikker meg inn, og dette gjør jeg bare på noen få sekunder.

Jeg leser over for å se om alt stemmer. Og det gjorde det. Informasjonen som var gitt, at det var jeg som var den ene og tilfeldige vinneren av konkurransen, det var meg. Jeg har virkelig vunnet. Da blir det konsert. Nå føler jeg meg litt heldig, som skal få oppleve flere ting på kort tid. Noe av det er selvfølgelig litt hemmelig, men jeg skal så klart fortelle dere mer siden.
 


 


 


 


 


 

Og så var dagen her. For kort tid siden tok jeg i mot dette egget. Rosa og lekkert på utsiden, og med masse godt inni. Nå kan jeg virkelig kose meg i påsken, og jeg hadde aldri trodd at det var sånn påsken min skulle starte. Fra den tiden jeg deltok i konkurransen, hvor det senere tikket inn en melding, så tok det kun fire timer. Og dagen etter sitter jeg med denne flotte premien og noe jeg virkelig kan glede meg til senere.

I FORRIGE UKE BLE DETTE PLANLANGT

Du vet de gangene det bare oser av energi? Den energien som bygger opp flere tonn med ord, hvor du lager deg flere setninger i hodet? Den har jeg hatt de siste dagene. Problemet har bare vært at jeg ikke har hatt nok ro til å sette meg ned for å blande dem sammen.
 


 

I dag var jeg litt irritert for at jeg måtte lette på øyelokkene mine da det plinget noen ganger fra min side tidlig på morgningen i dag. Jeg hadde ikke spesielt lyst til å dra meg opp av sengen, for så å komme meg avgårde til jobb. Men jeg klarte det, og hadde det ganske fint de timene jeg var på jobb.

Det er i dag den siste svarte dagen før vi nå har noen røde dager foran oss. Jeg kjenner det skal bli veldig godt med et par dager til med sammenhengende fri. En liten miniferie kan man kalle det. Jeg trives veldig godt sånn som min hverdag er, men så er det det lille avbrekket man trenger en gang i blant, som vi kanskje ikke er så flinke til å legge opp i hverdagsplanen vår ellers.

Selv med en kortere arbeidsdag så ble denne dagen ganske lang. Riktig nok var det ganske stille på jobb, men da jobben var gjort og det var på tide å gå ut dørene der, da var det bare å kjøre rett avgårde. Første stopp ble å hente lillesøster, kusinen og fetteren min. Så kunne turen gå videre mot Oslo.

I forrige uke ble dette planlagt. Lillesøster og jeg skulle ta oss en tur inn til IKEA. Ikke at jeg skulle noe spesielt der. I denne omgangen var det lillesøster som skulle ha noe, og i utgangspunktet var det bare oss to som skulle dit. Men med to passasjerer til ble det en veldig koselig tur. 

Vel fremme var vi rundt klokken ett. Da hadde vi brukt en times tid, og vi var klare for å ta det som en tur. Lillesøster hadde noen på listen sin som hun skulle ha, og jeg hadde en liste som var tom. Det er ikke så veldig lenge siden vi var der inne sist, og jeg fant heller ikke noe jeg trengte eller hadde lyst på. Fikk likevel handlet litt småting til de andre.

Med ingen varer til meg på hjemlasset, så lot vi oss heller stoppe innom langs veien på hjemveien. Vi var jo tross alt på tur, så litt mat fra McDonald’s lot vi unne oss av. Veien innover gikk bra, mens på hjemveien var det litt mer saktekjørende trafikk. Litt blålys var også et hinder, og det var ikke bare oss som hadde planer om å kjøre sørover på denne tiden vi vendte snuten hjemover.

Du kan godt si at jeg kjenner på kroppen i kveld at den har vært både i og på farta siden tidlig på morgen. Da jeg endelig kunne senke skuldrene og lande godt ned på bakken, da begynte klokken å nærme seg fem. Så i kveld satser jeg på noen rolige timer hvor jeg ikke skal gjøre noe som helst. Nå skal jeg bare nyte en liten påskeferie, å lade opp til litt påskesprell – om det så skulle komme til å skje noe. Ønsker dere en flott og spennende uke videre, og riktig god påske!

HVIS JEG HADDE GÅTT FOR DRØMMEN


 

Jeg referer til mitt forrige innlegg – La deg svømme inn i dette bildet for eksempel. Se for deg at du står i midten, helt forrest eller nærmest der jeg har stått for å ta dette bildet. Du ser utover en liten del av den alt for store verden. Tenk så hvor liten du egentlig er når du ser for deg at du står med hele verden rundt deg. Da er du nokså liten, så liten at du knapt kan se deg selv eller andre.”

Selv om man nokså er et ganske så lite vesen med både følelser, tanker, bevegelser og alt som har med et menneske å gjøre, så er vi bare oss selv. Mennesker. Og for å være ærlig så var det godt å få høre for kort tid tilbake fra et annet menneske som fortalte akkurat disse ordene – “Vi er bare mennesker.”

Vi er mennesker med drømmer. Drømmer av tanker som vi bygger oss oppover på, men også drømmer som vi kan ligge og sveve på og lene oss inntil. Og det var her en liten ball falt ned til meg for ikke så lenge siden.

Det er ikke til å legge skjul på at vi ikke kan la være å legge fra oss drømmer. Vi drømmer hver eneste dag, og da spesielt når vi sover. Og tankene, de spinner som bare det når vi er våkne og oppegående også. I tillegg kan vi dagdrømme.

Jeg, som mange andre, tenker fryktelig mye. Noen ganger litt for mye, noe som kan gjøre meg sliten og usikker. Men hvor hadde jeg egentlig vært hvis jeg hadde gått for drømmen jeg hadde foran meg? Hvis jeg virkelig hadde satse på det aller første jeg drømte om, da hadde jeg ikke sittet her i dag med denne jobben jeg har nå. 

Så tidlig som da jeg var i åtteårsalderen, et sted rundt der, så fikk jeg et lite fotoapparat i mine hender. Det første kamera inneholdt filmteip, og jeg husker veldig godt første gangen jeg tok det i bruk. Jeg syns det var spennende, morsomt og ikke minst artig å høre det som skjedde med filmen inni den lille smale boksen av et kamera da et bilde ble tatt, men også da filmen skulle spoles tilbake fordi kamerarullen var fylt opp med bilder.

Men det var ikke så lenge jeg fikk brukt denne typen kamera før jeg overtok et lite digitalt kompaktkamera, noe som gjorde interessen min for foto enda større. Med årene som gikk begynte produktene og forbedre seg, og kvaliteten fikk en forandring og klarere trykk. Opp gjennom mine år etter at jeg begynte å knipse for første gang, så har jeg hatt seks, tror jeg, ulike kameraer.

Til min konfirmasjon fikk jeg mye som jeg ønsket meg, deriblant en bunke med penger som jeg kunne bruke til akkurat hva jeg ville. Du kan jo da si at en liten del gikk til noe jeg ønsket meg veldig – nemlig speilrefleks. Mitt aller første speilrefleks kjøpte jeg selv, og siden den tiden da jeg jeg sto til konfirmasjon i 2009 så har jeg de siste ni årene vært eier av tre ulike modeller.

Da jeg begynte på videregående gikk jeg selvsagt en linje som skulle føre meg den veien dit hvor drømmemålet mitt var. Som femtenåring visste jeg hva jeg ønsket å bli, og det var ikke annet enn å komme inn i yrket som fotograf. Hadde jeg da holdt tak på alle tankene jeg hadde rundt min fremtidig drømmejobb, så hadde jeg nok jobbet mye rundt med et speilrefleks i hånden.

Men sånn ble det ikke. Med årene forandre både det ene og det andre seg, og det skjedde ikke bare en gang. Flere av tankene mine som jeg hadde holdt på i en lengre stund var på vei til å ramle ut, for så å ta til seg nye tanker. Og sånn er det både for deg og meg – tankene endres hele tiden, og du har perioder og tiden hvor du fokuserer mer på det ene enn det andre. Sånn er livet, og glad er jeg for at det er bygget opp på den måten. Hadde kanskje blitt i overkant av et ensomt og stramt liv om vi ikke hadde hatt muligheten til å gjøre endringer og ta andre valg i livet.

HVOR VANSKELIG KAN DET VÆRE?

Har du noen gang tenkt tanken over hva som egentlig fantes før du kunne sette dine føtter på den trygge grunnmuren? På mange hundre år har miljøet forandret seg stort. Har ingen planer om å ramse opp hele historietiden fra verdenskrigene og til nå, men prøv og undre deg litt rundt på hvor lite som fantes før i forhold til det som er i dag.

Vi, både du og jeg, utfordrer hverandre hver eneste dag. Oss som personer, men også sammen som et team. Sammen kan vi har gode lyspunkter, men vi kan også ha mørke glimt av noe som vi må forandre på for og la det kunne skinne igjen.
 


 

La deg svømme inn i dette bildet for eksempel. Se for deg at du står i midten, helt forrest eller nærmest der jeg har stått for å ta dette bildet. Du ser utover en liten del av den alt for store verden. Tenk så hvor liten du egentlig er når du ser for deg at du står med hele verden rundt deg. Da er du nokså liten, så liten at du knapt kan se deg selv eller andre. 

Det jeg vil frem til er at verden er stor. Men hvorfor skal vi da unngå å ta vare på den? Nå sitter ikke jeg her og sier at vi ødelegger alt det vi har, for vi har mange fine og flotte omgivelser av plasser rundt om i landet – for ikke å snakke om verden. 

I det siste har jeg gått rundt og irritert meg over noe. Og jeg håper dere kan se tankegangen min i det jeg nå har prøvd og forklare, samtidig som dere kanskje prøve og lese litt mellom linjene. Om vinteren lyser snøen opp den mørketiden vi har i disse vintermånedene. Men snøen lyser også opp dritten, bokstavelig talt. Og hvem sin skyld er det tror du?
 


 

Det er ikke til å unngå og få dette synet foran seg. Og det er ikke bare på en plass eller et området man finner sånne klatter av ulike varianter og fasonger. Jeg husker spesielt et år der jeg kunne kjørt slalom uansett hvor jeg gikk. Eller jeg kunne late som jeg hadde en hoppestokk, og deretter hoppet meg fra den ene siden og til den andre.

For meg er det greit at folk skaffe seg dyr. Alle dyr gjør fra seg, og noen er rensligere enn andre. I dette tilfellet tenker jeg nå på menneskenes bestevenn, nemlig hunder. “Hvorfor skaffer dem seg hund?”, er en av mine tanker som bryter ned når jeg ser spor etter dem langs veiene.

Hvor vanskelig kan det være? Hvorfor skal du kvie deg for ikke å ta opp en eneste liten pose for å plukke opp dritten etter ditt dyr? Hvor vanskelig kan det være?! Hver gang jeg ser sånne klatter ligge litt her og litt der, da går det en kule løs på dampen oss meg for å si det sånn. Jeg blir virkelig sint. Amper over at vanlige mennesker ikke kan tenke og se selv.


 

Det er jo helt naturlig å gjøre fra seg. Men hvor delikat er det å se på der det ferdes mange mennesker? Jeg kan se mange hundeeiere som er ute og går tur med hunden sin, både i skogen og på andre stier og gangveier. Jeg har også sett hvordan hundene setter seg ned, for så å trykke fra seg en lang kabel eller tre, og deretter gå videre.

Men la oss leke litt med tankene her nå. Se for deg at du er ute på tur eller går langs en vei, enten alene eller sammen med andre mennesker. Hvor ofte ser du, eller gjør det selv, at vi mennesker setter oss ned på huk for å presse ut skit, for så å gå fra klatten? 

Kjenner jeg bare blir mer og mer irritert over tanken, og jeg håper du klarer å lese litt mer mellom linjene enn det som er skrevet. Jeg kunne buset ut med en masse gloser over situasjonen, og sikkert skrevet et helt kapittel om det. Men å bruke energi på det er ikke noe jeg prioriterer for denne gangen. Folk må kunne klare og være litt kloke i det minste, uten å få påminnelser om noe som er så vanlig å plukke opp dritten til sin egen hund!
 


 

Mitt store ønske er at dere der ute blir flinkere. Dere som leier hundene dere i båndet. Nå sitter ikke jeg her og sier at alle ser på sin egen hund i situasjonen, for så bare å gå videre. Det finnes heldigvis kloke nok mennesker som vil prøve og holde naturen rundt oss fin. Men når ikke alle klarer det – ja, da blir det slalomkjøring langs veiene og stiene der hundene har ferdes og lagt fra seg.

EN BOMTUR


 

Du vet når du våkner om morgen og ikke har en eneste plan for dagen. Du har en hel dag foran deg, med mange timer du skal fylle opp med et eller annet. Noe måtte jeg gjøre, og utenom et godt stykke arbeid som foregikk utover store deler av denne dagen, så klarte jeg ikke å sitte stille.

Jeg måtte ut. Jeg måtte bort fra mine faste rammer av egen underholdning. Det er ikke mange som tør eller liker å si dette, men sannheten er at jeg sitter mye alene. I mitt eget selskap og trykker meg frem og tilbake, dag inn og dag ut. Men nå måtte jeg fylle dagen med litt annet.

I utgangspunktet hadde jeg en plan. En ganske bestemt plan som jeg ikke kunne klare meg utenfor dagens planer. Jeg var redd, eller syns det var kjedelig å dra på flukt alene. Men heldigvis fikk jeg med meg min lillesøster på turen. Og det går “aldri” bra!

På vei til et sted var det ikke en eneste napp å få på mitt store ønske. Turen gikk derfor videre til Sandefjord. Men der ble det nokså en bomtur da det viste seg at stedet jeg ville sjekke ut var stengt. Ja – hva gjør vi nå? Midt i Sandefjord sentrum sto vi. Vi ga noen blikk rundt oss, og til slutt fant vi ut at når vi først var kommet, så kunne vi jo stikke snuten innom Rusta.
 


 

På Rusta i Sandefjord hadde jeg aldri vært før. Og har jeg egentlig satt mine føtter innenfor en Rustabutikk? Kan i hvert fall ikke huske at jeg har vært det, så gleden ble stor da vi kom inn dørene og så alt som var der. Øynene ble store der vi gikk og kikket. Mye spennende i alle kriker og kroker, og vi kom med andre ord ikke tomhendt ut igjen.

Jeg kan røpe meg forsiktig med at jeg fant litt småting. Ble ikke den største handelen, selv om jeg kunne tatt med meg så mye mer. Mange mennesker var det heller ikke der da vi ruslet rundt der i sekstiden i kveld. Men dette ble blant annet med meg hjem.
 


 


 

Det ble en enkel skohylle som jeg nå har fått plassert på rommet mitt. En helt ypperlig løsning som jeg kan ha til mine skotøy som jeg bruker mest. På plassen står ikke de få skotøyene lenge oppå hverandre, men nå ser det ut til at det er mer system enn det har vært tidligere. Jeg er i hvert fall fornøyd.
 


 

Barnemat å sette sammen. Super praktisk å ta i bruk!

VENTET PÅ MEG PÅ SENGEKANTEN

Du vet når alarmene uler så høyt som du aldri hadde trodd at dem skulle gjøre? Uansett, sånn føltes det ut i dag da det første tegnet ga lyd fra seg allerede før seks til morgen i dag. Jeg pleier som oftest å være lett på tå når det gjelder å stå opp om morgen. Men i dag var det rett og slett litt tungt.

Opp måtte jeg, om det så var om jeg hadde lyst til å grave meg godt under dynen og legge hodet godt til rette på puten. Her var det ingen tid å miste, for jobben, den ventet meg bare noen skritt ut i den alt for store verden. Jeg kan jo avsløre at det ikke hadde gått helt opp for meg at det endelig var blitt fredag der jeg valset ut dørene til morgen i dag.

Men med en motivasjon til å leke seg gjennom dagen, både høyt og lavt, så kan jeg røpe med å si at dagen gikk med en så som så av hastighet, med masse liv og røre. Men nå skal det sies at det er mest kjærlighet i denne jobben, og det er det som er så fint med å være sammen med barn.

Hverdagen har nå gått mot slutten, og det er ikke flere arbeidsdager denne uken. I hvert fall ikke med barn rundt meg. Etter å ha brukt opp masse energi på en uke, så var gleden stor da jeg kunne ramle ned på sengen da jeg dunket over dørstokken her hjemme. Og det gjorde jeg også. Men på sengen min lå det noe. En overraskelse.
 


 

Husker dere i starten av uken at jeg fortalte dere at jeg klikket meg inn på et varsel? Og at i varselet ledet det meg videre til en tråd, som igjen ledet meg til en ny fane hvor navnet mitt var trykt? Jeg var så heldig å vinne i en konkurranse hvor jeg tilfeldigvis hadde lagt igjen et spor, og i dag var det denne premien som ventet på meg på sengekanten. Og vet du hva jeg vant?
 


 


 


 

I dag kom altså premien min. En kjempefin, men enkel kjole som hadde kjørt nedover til meg helt fra Stavanger. En veldig flott gave – og nå skulle jeg bare ønske at jeg var en kjolejente. På en måte er jeg det, for jeg syns kjoler er veldig fint – spesielt på andre. I skapet mitt har jeg en liten haug av ulike kjoler, både sommerlige- og pene kjoler. Men de blir egentlig svært lite brukt.

Jeg skulle ønske jeg kunne gå oftere med disse plaggene, men de blir stort sett bare hengene der. Det skal sies at jeg syns kjoler, men også andre plagg er veldig fint på andre, og det er ikke alltid jeg klarer å se at det blir like fint på meg selv. Kanskje andre har samme syn som meg på klær? I så fall er jeg veldig fornøyd med den, og jeg likte den veldig godt. Nå kan jeg endelig ta helg!

KANSKJE PÅ TIDE Å TIPPE LOTTO?

Opp til gleder og opp til sorger. Igjen så sitter jeg her med en ny og spennende uke foran meg. Vi er nå rundt omkring i midten av mars, og jeg tør ikke tenke på hvor fort neste halvdel av denne måneden går. Jeg ser hvor fort dagene går. For ikke å snakke om hvor fort disse første månedene av det nye året har gått. Tenk at snart en fjerdedel av året er borte? 

Uansett, mange ord har jeg ikke kapasitet til å dele med dere i dag. Eller, i kveld er både hodet og kropp alt for sliten til å leke seg med tekst av både bokstaver og ord. Men likevel måtte jeg en snartur innom for å dele noe likevel. Noen små ord av noe stort.


 


 


 


 


 

De siste årene har jeg vært en del på vinnersiden, hvor jeg har vært så heldig å være den som har blitt kåret ut til hovedpremiene. Jeg har deltatt i konkurranser rundt omkring på facebook, og der har jeg fått premier som gode og varme boots som jeg bruker nå for tiden, en gavepakke med røkelse og diverse fra et apotek. En flott liten trillekoffert fikk jeg også sendt hjem i posten. Og til jul fikk jeg premier som søte diamantøredobber fra smykkebutikken på Revetal, og en times bowling til jul her i Tønsberg.

Føler det har blitt en god del flaks på meg de siste årene. Og jeg har til og med vunnet en så stor og flott premie av en Gorenje komfyr i en julekalender noen år tilbake. Kanskje på tide å tippe lotto?

Lotto eller ikke – i dag tikket det plutselig inn et varsel på den store sosiale plattformen av en side kalt facebook. Der finnes det faktisk veldig mye rart. Både snutter som er morsomme, bilder som er artige hvor du kan le deg så mye at du blir helt skakk. Du kan holde kontakten med ganske mange. Ja, du får rett og slett med deg veldig mye.

Men med så store plattformer som har mye innhold, så finnes det også mange konkurranser der ute. Selv om jeg ikke har våget meg til å tippe lotto enda, så skal det ikke stå på vinnersjansene mine. For vet du hva som skjedde i kveld? Egentlig skjedde det sånn midt på dagen, men jeg oppdaget det ikke før sent.

Jeg klikker på varselet som har tikket inn hos meg. Der kommer det opp en kommentar i en lenke som jeg for noen dager siden deltok i. Dette var en konkurranse, og jeg hadde tilfeldigvis lagt igjen et spor fra meg. Sånn bare for moroskyld taster jeg meg videre, og opp dukker det en ny fane det store internettet.

Så blir øynene store. De nærmest skarper seg inn på hva som egentlig står der, og blikket fester seg til vinnerkanditaten som er trukket ut av flere hundre som har deltatt. Etter noen sekunder går det opp for meg. Det er mitt navn! Mitt navn står skrevet der svart på hvitt, og det var jeg som var den heldige deltageren som fikk premien. Så nå er det bare å vente i spenning den neste uken eller to, for da kommer det en pakke til meg i posten. Er du spent på hva det er? Jeg skal nok love dere at jeg skal røpe det så snart jeg får det tilsendt.

NÅR KJEDSOMHETEN TAR TAK

For meg føltes det ut som en lang uke med mange fine øyeblikk. Dager hvor jeg sto på for å gjøre mitt aller beste for alle de jeg hadde rundt meg. Jeg prøvde også å gjøre dagene fine for meg selv, sånn at også jeg skulle kjenne på det å få senket skuldrene litt. Og så var det på tide med helg, to dager fri til å smelle sammen et nytt batteri med enda mer energi.

På forhånd hadde jeg ikke en eneste plan for helgen. Eller, den ene tingen jeg hadde lyst til å gjøre var å ta en tur innom dyrebutikken borte i gaten her. Det er nå ti dager siden jeg kom hjem fra jobb til et svært bur hvor det ikke var noe liv. Til en kanin som hadde tatt sitt siste åndedrag og pustet seg stille inn. Om det blir ny kanin, eller når det blir – det får vi se på. 

Fristelsen er stor etter en ny venn. En ulldott med følelser og som jeg kan gi omsorg til. Derfor fikk jeg svippet innom dyrebutikken for å se hva dem hadde. Inn døren skritter mine føtter over gulvet, gjennom en dør som laget pipelyd når det kom kunder. Jeg går stille og rolig mot hjørnet hvor dyrene holder til i butikken. Men hva møter meg? Der står det mange ulike typer av fugler, mens de små glassrommene hvor kaninene pleier å stå er tomme.

Det ble en liten nedtur, men på vei ut tar jeg med meg en gjenstand som gjør at jeg bare må være på utkikk etter en ny ramp som kan flytte inn i det nye hjemmesnekrede buret.


 

Men hva skulle jeg finne på i dag? Det er søndag – den aller siste dagen i uken hvor alt av livet rundt føles helt dødt ut. Det er som om en gardin blir dratt foran alle vinduer. Det meste er stengt rundt omkring, og det legges merke til på blant annet trafikken. Så, hva skulle jeg fylle denne dagen med? Et eller annet “fornuftig” måtte jeg gjør.

Som oftest skjer det som alltid pleier å skje når jeg ikke har noe jeg verken har lyst til å gjøre, eller som jeg må gjøre. For å fylle dagene da går tiden til å surfe rundt på livets åpne nett, og det er utrolig hvor mye tiden til oss mennesker i dag suger til seg sosiale medier for å holde kontakt med kjente og ukjente.

Når kjedsomheten tar tak i en sånn dag som dette her, da kan det være litt skummelt å være så liten i den store verden. Her for kort tid tilbake kom jeg over noe som jeg oppdaget, igjen, på det svære internettet vi har av sosiale medier. Jeg lot meg se over det, men tanken svirret fort og festet seg på det jeg akkurat hadde sett.


 


 

Fristelsen ble rett og slett for stor. Jeg kunne latt meg gå rett forbi og glemme det hele. Men når fingrene suser over tastaturet og det samtidig er så lett å klikke seg frem med et enkelt tastetrykk, da er det bare å se frem til å slippe latterkulene løs og glede seg til fremtiden!

DETTE SKJEDDE PÅ VERDENS ENDE

Tro det eller ei, men nå har motivasjonen for og la fingrene springe over tastaturet vært borte hele uken. I hvert fall de tre siste dagene. Hodet har vært helt fullt av mange gode overskrifter jeg kunne ha tatt i bruk, men også mange tanker jeg har hatt lyst til å notere ned. Men når det som driver deg ikke har hatt lyst til å gjøre noe videre med det, da var det nok best å la idéene bli liggende til en eventuelt senere anledning.

Det har nå vært en uke med både futt og fart. Jeg kjenner det virkelig, og jeg er nok ikke alene om kanskje å ha samme følelse. Men da jeg for to uker tilbake i tid beveget meg ut på en av dem kaldeste endene for en liten tur, som du kan lese om her, så var det ikke bare det som ble beskrevet den gangen som var det eneste som skjedde.
 


 

Vinden var litt for sur denne dagen, men likevel faret vi oss over broen og opp mot de lave fjelltoppene. Vi fikk vel kanskje rundt en times tid med veldig frisk luft, og jeg kan love at det var en stor glede og komme hjem og få fyrt opp ovnen å få på seg ekstra med varme klær. 

Men hvordan gikk turen egentlig? Dette skjedde på Verdens Ende, i det vi var på vei til å vende tilbake på kanten av så langt ut vi orket å gå. Er en del små fjell som man kan klatre over og turne rundt på der ute. Kanskje ikke helt passende anledning til å gjøre sprell og fanteri på. Jeg hoppet så smått fra den ene store steinen og til den andre, før jeg den ene gangen skulle hoppe ned fra en liten høyde og ned på et annet lite berg. Og da var det gjort!

Rett foran meg ser jeg noe blir slengt i luften. Riktignok ikke så langt, men langt nok ned for at alt skal gå i et krasj med underlaget. Og hardpakket og kompakt fjell må vel være noe av det hardeste en enhet kan treffe. Ja, for plutselig i min landing ned fra mitt høyeste hopp, så spratt nemlig telefonen min ut. Hvordan det hørtes ut som? Ikke noe godt.
 


 


 

Vi er vel enige alle mann at det ikke er et stort hurrarop når eiendeler går i stykker og blir ødelagt. Jeg så for meg det verste i det jeg håndplukket telefonen opp, men ble også overrasket for å se hvor lite den egentlig ble skadet i forhold til underlaget den traff. Jeg har sett uhyre mye verre ødeleggelser, men jeg ble jo også litt lei meg innerst inne. Det er jo aldri noe kult å få tingene sine ødelagt – i hvert fall ikke når det ikke var min egen skyld. Ren uflaks var det. Og frem til da hadde jeg aldri knust en eneste telefon jeg har hatt.

Dette var altså en sen lørdag ettermiddag dette skjedde. Og vet du hva jeg gjorde med en gang jeg kom hjem? Jeg så etter en ny. Skaden var ikke stor, og den var jo fullt og helt brukenes. Det var bare det som var knust og sprukket opp som jeg ikke tillot meg å leve med. Jeg kunne gått for en enkel løsning på problemet. Men når fristelsen var for stor til å skaffe seg en splitter ny, da kom det en ny enhet i hus allerede to dager senere.