SVARENE DERE LURTE PÅ

– Hva fikk deg til å begynne med blogg?

På nyåret en gang så er det hele ti år siden jeg laget denne siden, og hva som fikk meg til å komme i gang med blogg er jeg ikke riktig sikker på. Det som er sikkert er at jeg ikke angrer på at jeg gjorde noe ut av tankene mine, og jeg har hatt stor glede av det, samt utviklet skrivingen min. I dag er skriving noe jeg liker veldig godt – det å kunne bygge opp spennende tekster og leke med ord.

 

– Kan jeg spørre om en ting? Du har hatt en gutt som har likt deg i to år snart nå, eller kanskje litt mindre. Men samme hvem det er. Men kan jeg spørre hvorfor du ikke har møtt han?

Hadde jeg visst hvem du var som har likt meg i en to års tid, så hadde jeg klart å svare på det.

 

– Du er fin.

Tusen takk!

 

– Singel?

Jeg er ikke i noe forhold enda, så alene det er jeg.

 

– Hva ønsker du deg til jul?

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men alltid så har det vært sånn at jeg har hatt ønsker på det jeg har lyst på gjennom hele året. Men når bursdagen og julen kommer, da blir alt nesten helt svart og jeg klarer ikke å komme frem til hva jeg ønsker meg. Derfor har jeg nå skrevet ned med en gang jeg har kommet på noe jeg ønsker meg, og på listen min nå så står det blant annet popcornmaskin, treningssko og penger.

 

– Når ønsker du/ser du for deg at du kommer til å flytte ut hjemmefra?

Det ligger en liten baktanke langt bak i det lille hodet med alt for mange tanker om jeg kanskje allerede burde ha vært på vei ut av det alt for trygge redet. Men når det blir klarer jeg ikke helt å se for meg, men håper jo at jeg finner en løsning i løpet av de neste årene.

 

– Er det noen du er forelsket i for tiden?

Det finnes mange fisker i havet. Hvem vet hva jeg føler nå, og for hvem…

 

– Hva ville du bli da du var liten, hvis du husker?

I en alder så tidlig som 7-8 år så fikk jeg mitt første kamera, med film. Etter dette ble interessen for foto større for hvert år, og den er stor den dag i dag. Så i mange år ønsket jeg å bli fotograf.

 

– Har du noe kontakt med venner fra barneskolen/ungdomsskolen?

De vennene jeg var så heldig å bli kjent med å få lov til å ha en del i livet mitt har jeg ikke kontakt med lenger. Mistet kontakten etter at jeg begynte på videregående, hvor jeg fikk en liten knippe nye venner, som jeg dessverre ikke har direkte kontakt med der heller i dag.

 

– Hva inspirerer deg mest med å blogge?

Jeg har ingen andre direkte kilder som får frem skrivegleden min. Det som inspirerer meg mest ved å forme tekster er rett og slett meg selv, hvor det er på denne måten jeg bruker for å få frem ord og tekster jeg sitter inne med.

 

– Bor du hjemme eller har du flyttet ut for deg selv?

Jeg bort fortsatt hjemme.

 

– Savner du håndballen?

Nå er det 6,5 år siden jeg pakket bort ballen og annet utstyr, og savner det egentlig ikke sånn sett. Selvfølgelig fikk jeg utrolig mange gode minner i løpet av de 11 årene jeg spilte, og har satt stor pris på alt det jeg fikk være med på – av både opp- og nedturer.

 

– Er du vinter-/sommerperson?

Jeg er en av de største frysepinnene, så jeg er helt klart en sommerperson. Er også veldig glad i våren og høsten med alle de fine fargeforandringene som skjer.

 

– Nevn en positiv og en negativ ting med deg selv.

Det positive må vel være at jeg er ganske rolig av meg, selv når alle ballene flyr i luften samtidig. Det mest negative, hvis man kan se på det som negativt, er at jeg ikke er flink til å ta det steget ut i verden for å møte mennesker og skape et lite nøkkelknippet. Noen har ingen problemer med å skli inn hos en venn eller flere. Men for andre kan det kjennes ut som en av de største utfordringene.

 

– Dine favorittfilmer/-serier?

Nå som julen er her så kan jeg jo nevne at jeg liker veldig godt Alene hjemme-filmene. Av serier som jeg har sett så liker jeg blant annet Exit, Side om side, Åndenes makt, Blank, Neste sommer, Grensevakten og Nattpatruljen.

 

– Håper alt står bra til med deg.

Jeg har det fint der jeg står i dag.

 

– Jeg savner deg, og vi må finne på noe snart.

Så koselig å høre. Du får si ifra hvem du er.

 

– Har du et godt øye for noen?

Jeg har et godt øye for mange. Men hvis du mener i den sammenhengen du tenker på her, kanskje det.

 

– Har du noen gang vært forelsket? Har du noen gang tenkt på at det er en gutt som har vært forelsket i deg i et halvt år?

Har vært det noen ganger i løpet av det unge lange livet mitt. Men har ikke tenkt over, eller visst for den saks skyld at det er en som har vært forelsket i meg gjennom den tiden.

RUNDT NESTE SVING ROPER DESEMBER

Nå kan vi endelig rope ut at vinteren er kommet, for de som liker den da. Om den blir liggende en kort stund nå, eller om den er kommet for å vare gjennom vinteren, det er det bare vente og se. For min del kunne jeg klart meg fint uten snø og kulde. Men det skal jo sies at den er fin å ha når dagene blir enda mørkere.

Med snøen som har lagt seg og med en temperatur som ikke er helt den jeg vil ha, så har jeg i dag måtte både starte og avslutte denne lørdagen med hele ti minusgrader. Syns det er kaldt jeg. Men kanskje ikke så rart siden jeg er en av de største frysepinnene her på bakken.

I sånne perioder hvor du må være tilstede med de kalde omgivelsene, så er det i det minste godt å kunne tenke og drømme seg bort blant alle de varme stedene. Tenk å kunne være lengre sørover akkurat nå. Der man kan gå i kortbukser og overdeler uten armer.

Fristelsen er stor for å pakke kofferten og reise bort. Men det lar seg ikke akkurat gjøre med en hverdag som man må fylle med daglige hverdagsrutiner for å få det til å gå rundt. For oss som bor her vi bor, så er det nok flere ganger vi kunne tenkt oss å slippe unna vinteren – inkludert meg. Men samtidig tror jeg man kunne savnet den litt om den ikke var her også.

Uansett, ulike meninger og tanker har vi om denne årstiden. Også skal det sies at det er mye fint med den. For nå tikker timene utrolig fort ut av november, og rett rundt neste sving roper desember på oss. Den såkalte julemåneden.

Det er den tiden av året hvor mye skjer. Blant annet hamstring av julegaver og planlegging av de to mest høytidelige dagene i året, nemlig jul- og nyttårsaften.
Det er nok ikke bare jeg som har denne tanken her heller. Men hvor har det blitt av dette året?

Det har skjedd en hel del gjennom dette året og frem til nå. Bare tanken på hvor fort det har gått er skremmende, og da kan man bare regne seg frem til hvor fort julemåneden vil gå. Jeg har nesten ikke ord for det. Derfor skal jeg nå nyte absolutt alle desemberdagene vi nå har fremover.

SE HVA JEG ENDELIG FANT

En sånn dag har det vært hvor jeg ikke har vært helt tilstede over hvilken dag det er som vi er på vei til å avslutte i dag. I mitt hodet har jeg hatt en helt annen ukedag, samtidig som jeg har vært sliten. Var til og med så ille at jeg måtte duppe av litt etter endt arbeidsdag for å kunne overleve denne kvelden.

Til tross for at jeg fikk en liten hvil, så skal det sies at jeg fortsatt er like sliten. Og da er det jammen godt å tenke på at det er en liten helg som står meg i vente. Jeg kjenner at jeg er mer og mer sliten nå som det er så mye mørkt, så jeg får se hva jeg eventuelt får gjort med det.

Men uansett, stort på hjertet har jeg ikke når jeg først har satt med ned for å dele noen ord av en liten tekst. Hvis den ikke blir lenger da. Jeg føler at det er tusen ting jeg skulle ha gjort, og endelig kan jeg krysse av et av punktene jeg har hatt på listen.

Eller, dette punktet dukket vel opp for bare noen dager siden når jeg tenker meg om. Hvor dette punktet har vært på det sterkeste nå. Og når jeg først har bestemt meg, så gir jeg meg ikke før jeg endelig kommer meg i mål.

For det har seg nemlig sånn at jeg hadde et stort ønske for en ny stjerne. Ikke en sånn stjerne som finnes høyt, høyt der opp på den mørke nattehimmelen. Og heller ikke en sånn stjerne hvor det er meg selv som står i fokus.

Nei, nå syns jeg det var på tide å ta et grep, eller rettere sagt et stort grep. Jeg har vært innom en del nettsider for å se etter om noen har hatt det jeg har vært ute etter, og denne gangen var jeg ute etter noe spesielt. Ikke noe som bare var vræl, men noe som var mer enn fint i mine øyne.

Da jeg var på vei til å ta kvelden i går så lå jeg og tittet innom flere sider til flere butikker. Det var litt frem og tilbake, og noen hadde ikke det jeg var ute etter i det hele tatt. Men så, endelig havnet jeg på en side som viste meg en stjerne som var akkurat meg.

Denne stjernen har jeg nå fått i min lille samling, hvor jeg har flere interiørting av denne stilen – og har rett og slett forelsket meg i den enkle, men likevel flotte serien av “glassdiamantene”. Har flere lysestaker i samme sort, lysfat og samt lamper i samme stilen. Med andre ord – jeg har begynt å samle på slike produkter.

Så får jeg gå litt tilbake til denne stjernen. Den såkalte julestjernen som skal brukes i adventstiden. Den gamle stjernen jeg hadde i vinduet de tidligere årene, den er en del mindre, en mye enklere variant, samtidig som den gikk på batterier.

Denne stjernen her holder like mye lys gjennom hele mørketiden, og jeg trenger ikke å tenke på og passe på at jeg har nok batterier liggende for at stjernen skal skinne. Fra nå av kan jeg bare plugge den i veggen, og så lyser den så lenge jeg vil.

Men hvor fant jeg denne julestjernen? Det viste seg nemlig at jeg fikk somlet meg innom Europris, hvor det var der jeg kom over at de hadde akkurat den stjernen jeg var ute etter. Så om du fikk sansen for samme julestjernen som jeg har skaffet meg, så finner du den inne på deres nettside her. Eller ved å stikke innom din nærmeste butikk.

Bare se hvor godt den lyser opp rommet også. For min del kunne jeg sittet i mørket med bare stjernen som skinte. Så nå ser det ut som jeg har funnet min favorittstjerne som jeg kan pynte opp mine juletider med.

IKKE VÆR REDD, SPØR I VEI!

Mørket. Den refleksjonen som får deg til å ose så langt ned som du nesten bare kan komme. Den tiden på året hvor du nærmest føler at det er natt store deler av døgnet, samt at den suger til seg nesten all energi du har, hvor du igjen blir sittende trøtt og sliten mange timer i løpet av dagen.

Også er det dét å kunne skjule dette her da. Det er kanskje ikke så rart at jeg har de posene som jeg har under øynene, selv om jeg sover like mye som jeg ellers har gjort. De siste ukene har det økt på med at jeg er mer sliten enn det jeg har vært tidligere, og det er bare en ting som skyldes det.

Klokken har vi allerede snudd, hvor dette skjedde bare for noen uker siden. Og etter dette gikk det en helt annen retning enn det har gjort det siste halvåret. Dagene starter mørkere, og dagene avsluttes med at mørket suger inn på oss tidligere på ettermiddagene.

Som menneske trenger vi store mengder med lys for å kunne holde energinivået høyt oppe. Og det er spesielt den siste tiden nå jeg har kjent på at kroppen har villet noe helt annet, eller rett og slett ikke orket noe som helst til å tenke tanken på det å formulere seg skriftlig. Det i seg selv er en god å bruke krefter på.

Derfor har skrivegleden min vært litt oftere borte nå i det siste, og det har vært færre lyder fra meg. Men jeg skjemtes ikke, uansett hvor mye jeg har hatt lyst til å dele. Det som har stått i veien er at jeg ikke har funnet noe som jeg har villet skrible ned – eller rettere sagt ikke hatt nok energi til å gjøre en slik jobb.

For det har seg sånn at det å formulere seg på en god måte, eller i den stilen man har som “mal”, det kan være tidkrevende hvis man føler eller har som mål ved å legge en ordentlig mening med det man skribler ned i teksten. Jeg kan for eksempel sitte mellom en halvtime-tre kvarter minst med å formulere et innlegg som jeg føler meg fornøyd med.

Men siden jeg bare sitter her og synger og nynner på Lollo og Bernies sang, som går igjen og igjen i det lille, men alt for store hodet mitt, så tenkte jeg at jeg kunne prøve meg på en såkalt spørsmålrunde for å se om inspirasjonen kan fenge litt tilbake igjen.

Så, er det et eller annet som du sitter der ute og grubler og lurer på – ikke vær redd, spør i vei! Om det er temaer som du tenker du vil ta opp, eller generelt et lite spørsmål her og der så har du mulighet til å komme med dem nå. Jeg håper på enda mer skriveglede fremover, og skal gjøre mitt beste – selv om det kanskje er mest nyttig for min egen del.

VAKKER OG GRUSOM PÅ SAMME TID

Det er intet nytt at jeg fortsatt har den samme meningen om dit vi har kommet nå. Vinteren har de siste dagene ført til flere ulemper blant folket, hvor det blant annet har gått utover flere kjøremennesker som frakter seg fra den ene plassen til den andre ved å kjøre rundt.

I avisene har det blitt blåst opp med flere uhell som har vært, og som skjedde allerede fra første dag da denne vintersesongen startet med en god slump med snø for bare to dager siden. I mine tanker kan jeg tenke at et fåtall av bilistene har vært maks uheldig, mens en god slump flere av partene har ikke overholdt kjørbarheten sin til kjøreforholdene – altså hatt høyere fart for eksempel enn det forholdene har vist til å egne seg.

Jeg har allerede vært ute og kjørt litt bortover snøen, og nå som snøen ser ut til å bli liggende litt, og kanskje enda lenger, så vet jeg hvordan jeg skal håndtere min kjøring. Riktig nok har vi firehjulsstrekk, om jeg ikke husker feil – for jeg har ikke sånn ekstremt god peiling på biler, og det merkes syns jeg.

Men om vi har ekstra krefter i hjulene eller ei – jeg liker ikke vinteren for det. I hvert fall ikke snøen. Likevel er den vakker og grusom på samme tid, for et helt hvitt landskap er jo pent, og rent å se på.

Jeg kan være enig i at snøen er til stor glede for barna, og når man kan leke, tulle og tøyse sammen med dem. Men jeg kan være enig med meg selv, samtidig som en del andre, at snøen er til en stor hinder for mye annet.

En annen fordel er at den gjør mørketiden litt lysere, i motsetning til hvis det hadde vært delvis grønt og bart ute. Jeg kunne sikkert ramset opp en god del ulemper og et par fordeler, men kan heller konkludere med at jeg ikke er særlig glad i den.

Jeg er i hvert fall ikke like glad i den nå, som det jeg var da jeg selv var barn og litt yngre. Selv kan voksne fortsatt ha sansen for snøen og vinteren, hvor mange drar frem skiutstyret og har det moro med det. Men heller ikke der er jeg.

Jeg er rett og slett ikke en vinterjente, og i hvert fall ikke når jeg er en så stor frysepinne som jeg er. For anledningen akkurat nå mens jeg skriver, så sitter jeg i ullundertøy, vinduet er lukket og varmen står på. Likevel er fingertuppene mine iskalde.

Men hva slags forhold har du til vinter og snø? Er du også den som gjerne skulle pakket deg inn i gode og varme pledd med et ullsett og varme sokker på? Eller har du sansen for skiutstyr på beina og leke deg som bare det i snøen? Del gjerne dine tanker og meninger. Å husk – vi er alle forskjellig.

FØTTENE MINE HAR NÅ FÅTT VARME

Litt spontant, men likevel så viktig at jeg rett og slett måtte ta et lite grep om saken. Vi er godt kjent med alle årstidene vi har her vi bor, og som vi mange har erfart kan været og landskapet variere ganske så bredt. Alt fra fine og enkle dager, til dager hvor alt plutselig kan stå helt på hodet.

Frem til nå har jeg klart å traske rundt i joggesko, men de siste ukene måtte jeg være litt sånn på vippepinnen til å labbe frem og tilbake i noen dårlig vinterstøvletter som ikke lenger tålte fuktighet. Jeg kunne kjenne at tærne ble våte, men de var likevel så lette å ta på seg ved bare å hoppe føttene rett ned i.

Men sånn kunne jeg ikke ha det, og da sto jeg med enten joggesko eller de store og tunge vinterstøvlene av høye timberland jeg har. De er ganske gode og varme å ha på seg, men jeg ønsket å ha noen som var litt mer enkle å tråkke ned i og gå rundt med, sånn før det blitt full vinter litt senere.

Så, da var det ikke annet enn å ta seg turen ut til en skobutikk for å se hva dem hadde å tilby. Om de i det hele tatt hadde det jeg var ute etter.

Og jammen skulle jeg ikke ha flaks der altså. Tenk at jeg skulle finne meg nye sko så fort. Og oppå det hele så ble det to fluer i en smekk. For jeg kom ikke hjem med bare et par, men to. Jeg kom til å tenke på at det hadde vært greit med et par litt røffe sko som jeg kunne bruke på jobb, og et annet par som var til litt sånn til penere bruk her hjemme. Så, da kom jeg hjem med både blå og beige sko som falt godt i smak hos meg.

Paret fra merket under wood er jeg allerede veldig fornøyd med, hvor den er varm og god, og samtidig utrolig lett med tanke på hvor klumpete den kan se ut. Og det er det som er så deilig med skoene, at man nesten ikke kjenner at dem er på og ikke gir ekstra tyngde. Og med en høy såle i tillegg så er de absolutt en favoritt hos meg.

Og så er det dette mørke paret da. Disse har glidelås på siden, og er lette å ta av og på. De er godt foret dem også. Men de har jeg enda ikke fått testet ut skikkelig enda. Så å gå rundt med dem også fremover ser jeg frem til.

Så, nå skal jeg ikke klage på at jeg ikke har gode fottøy å ha på meg nå som det er blitt kaldt. Føttene mine har nå fått varme, og det neste problemet mitt jeg må finne en løsning på, det er disse kaldblodige hendene mine. Om du så har noe tips til å holde liv i så og si konstante kalde fingre så blir jeg ekstremt glad for å høre dem.

TENK Å VÆRE SÅ HELDIG

Hver morgen er jeg så heldig å kunne stå opp til et hjem hvor det er helt stille. Ikke fordi jeg bor alene, noe som jeg kanskje skulle ønske noen ganger. Men når resten av familien enten har reist avgårde på jobb allerede eller fortsatt sover, det er da det er godt å nyte de få timene man har på morgenkvisten før det en jobb som må gjøres.

Fortsatt er det sånn at jeg stortrives i yrket jeg er i. Jeg elsker rett og slett jobben jeg har, og jeg vet vel ikke helt hva annet jeg kunne tenke meg å gjøre hvis jeg ikke hadde vært så heldig å ha den jobben som jeg har nå.

Selv om hverdagene starter stille og rolig, så er det alltid en stor glede å komme på jobb. Jeg kan kanskje ha noen få dager en sjelden gang hvor jeg aller helst skulle ønske å bli liggende i sengen hele dagen – spesielt nå som mørketiden er her og kulden kryper mer og mer på.

Aller helst skulle jeg gått i vinterdvale jeg også, akkurat sånn som bjørnen og mange andre dyr. Krype inn i søvn og ikke tenke på den kulden som plager meg. Men utenom at jeg er en person med litt i overkant kaldt blod i kroppen, så er jeg veldig glad for å ha den gleden rundt dere – de jeg får dele så mye av hverdagen min med.

Jeg blir alltid tatt godt i mot når jeg tråkker mine føtter en etter en og lemper hele meg innom jobben. Jeg har så utrolig mange fantastiske gode mennesker rundt meg når jeg skal gjøre en god jobb – like mange små som store. Riktig nok er vi flere barn enn voksne i barnehagen, men helheten gir en stor kjærlighet og samhør.

Tenk å være så heldig å glede seg til å kunne jobbe. Det er ikke alle som har det sånn, og ofte blir jeg møtt med flere smil, og noen ganger myke og gode barnearmer som gir verdens beste barneklemmer.

Jeg kan også høre fra noen barn som møter meg i døren om morgen – “hei hei” og “god morn”, og som oftest store smil og klemmer som sagt. Dette er noe av gleden av å jobbe med barn. Å være så heldig å bli tatt så godt vare på av små, men likevel sterke og gode yngre mennesker som så vidt har rukket å starte på det store livet de har foran seg.

Jeg opplever også, i tillegg til all den gode velkomsten jeg kan få, at jeg nesten blir dratt i armer og bein for å være med på både det ene og det andre. Noen ganger kan jeg sitte midt i en aktivitet eller en interessant samtale i den ene enden, mens i den andre enden kan jeg bli dratt i for at jeg må komme meg bort til en annen arena.

I slike situasjoner, og egentlig i ganske mange, så skulle jeg ønske jeg var flere av meg selv, eller at jeg var en blekksprut med enda flere armer og hender til hjelp. Men når jeg får være en del av gjengen jeg er med på jobb, så har jeg ikke stort å klage over. Jeg har det litt som plomma i egget – godt på innsiden.

Selv om det kan skje litt rykk og napp her og der, så er det godt å se at man kan ose av glede over det man gir, men også det man får tilbake. Jeg har ofte fått høre at jeg er en stille og rolig person, noe jeg har vært hele livet. Og dette er en god egenskap å ha som spillebrikke i barnehagen merker jeg.

Noen ganger, eller kanskje ofte, så kan det fort oppstå litt for høye lyder som igjen kan før til kaos. Noen kan være sånn som ikke takler slike situasjoner så bra, mens jeg tar det hele med ro på veien for å finne en løsning.

Det å ha denne egenskapen har jeg sett har ført til at flere barn søker meg om de trenger et fang å sitte på. Trenger de en liten pust i bakken, litt trøst eller rett og slett bare litt kos, så kommer barna stadig bort til meg. Og det er godt å vite at det er den veien det går.

Og derfor er det ikke rart at jeg har en stor glede av å reise på jobb hver eneste dag. Det å se at jeg får så mye kjærlighet tilbake av alt det jeg gir, det er noe alle trenger. Like mye som barn som voksne. Det er viktig å bli sett, men også la seg se hva andre egentlig trenger. Og tenk å ha så mange gode barn rundt seg. Jeg har bestandig hatt sansen for barn. Så at jeg er i riktig jobb er jeg ikke i tvil om.

ET VELDIG SPENNENDE PROSJEKT

Jeg skulle ønske solen strålte over oss. At varmen var til stede og at gradene gjorde sånn at svetten rant. For er det noe jeg helt sikkert er mer for enn i mot, så er det at det er mye bedre å la svetten sprute litt ekstra enn det er å være så kald at fingrene nesten blir helt blå.

Men stort er det ikke å få gjort med det – om man ikke reiser til varmere strøk og er der i “vinterdvale”. Jeg kan drømme meg så langt bort jeg bare vil når det kommer til det, men jeg får vel bare stå på gjennom vinteren nå og få gjort det jeg skal gjøre.

Kjenner godt at mørket trykker ned energien når den kommer også. En knappe time etter at jeg var ferdig på jobb i dag så var det nesten så mørkt som det kan bli, og da var klokken fem. Og når mørket kommer så føler jeg at nesten all motivasjon forsvinner.

Men for ikke å trykke hele denne teksten langt ned, så kan jeg vel muntre det opp med at nå er det endelig fredag, igjen! Kjennes ut som fredager og helg kommer like fort som den går, og i min uke så finnes det stort sett bare to dager – mandager og fredager. Litt sånn skummelt å tenke på, og ofte lurer jeg på hva jeg egentlig har fylt ukene mine med.

Selv om jeg ofte kan tenke meg gjennom hva som egentlig har skjedd, så er jeg ganske så sikker på at prosjektet jeg har hatt gående på jobben de siste ukene, det har vært moro. Jeg har stelt i stand et annet prosjekt tidligere i høst også, men dette jeg har jobbet med nå har vært ganske moro.

For hva er det jeg egentlig har gjort? Det hele startet med et bildet jeg kom over på den såkalte gruppen, idébroen for barn på facebook. Der deler barnehagefolk blant annet det spennende de finner på i barnehagene deres, og det de gjør sammen med barna. Og det var der jeg fant denne vennesirkelen.

Først startet hele prosjektet mitt med å la alle barna få markere sin hånd i akkurat den fargen de selv ønsket. Og som du kan se så ble det en fargerik håndsirkel. I midten har jeg delt et veldig fint dikt som omhandler vennskap.

 

EN RING AV GULL
EN RIKTIG STOR
MED PLASS TIL ALLE HENDER
DER INGEN ER STØRST
DER INGEN ER MINST
DER INGEN ER FØRST
DER INGEN ER SIST
VI HOLDER FAST SÅ
ALLE KJENNER
AT RINGEN ER SMIDD
AV GODE
VENNER

 

Det hele handler om fellesskap, hvor alle er sammen om noe. Og når vi da er sammen om det store, sammen, da skapes det glede. Så jeg kan gledelig si at jeg syns at det har vært et veldig spennende prosjekt, og at jeg har fått lov til å bruke kreativiteten min.

Etter at jeg fikk vennskapsringen på plass, da var det å utvide prosjektet mitt med noe som jeg hadde vært med på i den barnehagen jeg jobbet i før. Jeg ville gjøre dette med de barna jeg er så heldig å få jobbe med i år, og det har vært spennende og skapende ved å jobbe sånn som jeg har gjort med barna en til en.

For det vi har gjort er at barna har fått sett seg selv i et speil som de har hatt foran seg, sammen med et lite stykke ark og en blyant. Og siden jeg jobber med en barnegruppe med alderen 1 år til skolestartere så har det vært artig å se hvordan enkelte har tatt utfordringen. Nå har barna tegnet sånn som dem har tolket seg selv, og det har vært skapt så mange fine stunder og glimt når jeg har jobbet med dette. Bare seg på kreativiteten deres av resultatet vi har fått til.

Av det barna har streket opp av deres oppfatninger til seg selv er en stor kunst i helheten. Noen steder kan man se bare streker, men det er streker som både er og betyr noe. Det er tegnet med barns konsentrasjon til stede. Og barn som ikke er så glad i å tegne ellers har overrasket meg mens jeg har jobbet med dette med dem. Og det er morsomt å se!

Men med interessant jobbing av en prosjektvegg denne uken, så kan jeg nå ta en velfortjent helg. Litt andre prosjekter har jeg også hatt denne uken, og det kan jeg kanskje vise i en senere anledning. Og er det noe jeg skulle ha sagt, så er det ingen hemmelighet at det er utrolig spennende og en stor glede å jobbe i barnehage med så mange gode, snille og kloke barn som bare sprer glede med de store hjertene de har!

JEG ER BARE IKKE KLAR

Høsten, det er den det er noe helt spesielt ved. Det er et eller annet ved den i tillegg til alle fargene den har å gi oss. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men at det er noe helt sikkert, det er det ikke til å legge skjul på.

Selv om årstiden er her litt til, så er det ikke til å gjemme bak en liten gren om at jeg syns den gikk utrolig fort i år. Og da tenker jeg ikke på selve høsten, men alle de fine fargene den er med på å gi oss. For bare noen få uker siden kunne man skimte en forandring i tretoppene, og så var det hele i gang.

Det var noen sterke farger som begynte å ose over her i byen – akkurat som veldig mange andre plasser også hvor det finnes trær og skoger. Kanskje har du sikret deg slike minner sånn som meg, hvor du dro frem kamera for å fange den vakre naturen.

Men absolutt alle bildene jeg har fra denne høsten så langt er jeg ikke helt fornøyd med, og mer fornøyd klarer jeg ikke å bli. Ikke i år i hvert fall, for nå viser det seg at det hele er for sent, og jeg må vente helt til neste år igjen.

For i år så syns jeg det gikk ekstremt fort fra da bladene endret til varmere farge, og før jeg rakk å planlegge en ny runde med kamera rundt halsen, så var allerede det vakre synet av løvet forsvunnet fra trærne.

Jeg syns det var så fint som det var. Og at det som man virkelig får litt ekstra energi og glede av skal bli borte så raskt, får man ikke gjort så stort ut av nå. I dag er det et lite antall løv igjen på de trærne og buskene som kan være noe av det flotteste nå om høsten. Og bakken har fullt seg opp der istedenfor, som igjen skal sies at det er til en stor glede for barna. For her på jobben rett før helgen så hadde vi så mye løv på bakken at vi laget den største løvhaugen vi bare kunne – selv om det ble brutt ned litt da og nå gjennom samlingen, fordi barna syns det var så morsomt å gå gjennom og sparke det rundt.

Høsten, den er virkelig fantastisk. Hadde det vært opp til meg hadde jeg gjort denne årstiden til å vare lenger. For skal jeg være ærlig så er jeg virkelig ikke klar for denne vinteren som er like opp i hælene på oss.

Hvem er det som egentlig liker vinteren, i motsetning til der vi er nå? Oktober nærmer seg med stormskritt til å renne ut også, og før man vet ordet av det så har november, den nest siste måneden i året, rullet over til oss.

Når jeg tenker på det så virker det skremmende. Jeg er ikke klar for det som nå er i vente, og jeg sitter allerede i dag og så smått fryser over den største frysepinnen jeg er. Hvordan skal det egentlig da gå når kulden kommer sterkere mot oss?

Og apropos kulde og vinter – denne helgen skal også alle klokkene stilles. Det som for meg var en nedtur at det ble tidligere mørkt om ettermiddagen, så skal det nå bli enda mørkere. Det er noe ved dette mørket som gir meg mindre energi, og det merker jeg hvert eneste år når mørketiden er her.

Om jeg skulle sammenlignet meg med et dyr, så hadde jeg passet ypperlig til å være bjørn. Med masse pels, stor nok til å holde på varmen og kunne gått i dvale for å slippe unna alle de umotiverte månedene som vi nå har foran oss. Jeg er bare ikke klar!

KAN DETTE TILTREKKE GUTTER?

Jeg har vel aldri vært sånn veldig opptatt av mitt utseende, selv om jeg kan tenke og se tilbake på bilder fra da jeg var en del yngre og tok tak på sminke for aller første gang. Utviklingen har gått både opp og ned, og noen ganger kunne det kanskje se litt mye ut.

Men jeg har aldri vært den som har overreagert med ekstra mye av både det ene eller det andre. Og jeg er heller ikke den som må ha det siste nye, eller det som ligger høyest oppe på topp av det veldig mange unge bare må ha.

Det siste året har jeg for eksempel holdt meg til en parfyme, med en duft som jeg har vært greit fornøyd med. I luktens verden er jeg heller ikke den som har mange ulike duftflasker å velge mellom.

En enkel og fin sprayflaske med lukt har jeg hatt. Men når tropical breeze går ut, en parfyme jeg kjøpte en gang i tiden hos Rusta, så var det kanskje nå på tide med en ny ettersom det er så tynt så tynt med lukt igjen av den.

Fra en enkel og “jukseparfyme” så har jeg nå gått tilbake til Escada. Har tidligere vært innom denne duftserien en eller annen gang i fortiden. Og nå skal den tas i bruk igjen. Men med tiden så forandrer jo ganske mye seg, så denne flasken her har jeg ikke prøvd før, så den gleder jeg meg til å ta i bruk.

Kanskje har du brukt den før, allerede bruker den eller er veldig godt kjent med denne parfymen. Flasken er enkel å fin – ikke at det har sånn veldig mye å si, ettersom den står gjemt inne i et skap hos meg. Men så lenge den lukter godt så er dét det som gjelder.

Nå skal jeg i hvert fall ikke lukte vondere, men mest sannsynlig mye bedre enn det jeg har gjort. Kanskje kan dette tiltrekke gutter? Escada skal i hvert fall gjøre susen for en frisk lukt, så får alt det andre bare komme når det kommer.