ET GANSKE SÅ SPENNENDE PROSJEKT

Jeg føler det er så enormt mye jeg skulle ha gjort. Enda mye mer jeg skulle ønske jeg fikk til å gjennomføre sånn her og nå, samt med en gang. Istedenfor velger jeg bare å gjøre ingenting, og motivasjonen har forsvunnet nå i det siste.

Mørkere har det også blitt, og det gjør at dagene føles kortere, som igjen føler at jeg har alt for liten tid til å fylle inn dagene med det jeg ønsker. Og det resulterer i at jeg gjerne dropper både det ene og det andre.

Men hvordan går det egentlig i hverdagen min? Hva er det jeg holder på med når jeg er på jobb? Og skyldes jobben at jeg blir så redusert som jeg gjør?

Nå om dagen har vi et ganske så spennende prosjekt, hvor vi forandrer et helt rom både for og sammen med barna. Dette var vel noe jeg savnet litt i fjor, så at vi har fått opp det vi har klart å produsere nå, det fanger blikket og gleden.

Men hva er det prosjektet går ut på? Og hva fyller vi det med? Denne måneden er det blant annet FN-dagen, og også i år har vi prosjekt rundt dette. Vi har “reist” helt ned til Afrika, til et land kalt Sierra Leone. Her møte vi en jente med navn Nanah og en løve, som er et opplegg gjennom Forut Barneaksjonen.

I år har vi derfor valgt å lage en jungel på et helt rom, hvor jeg har fått lov til å ta i et tak og fått være med å innrede, sammen med barna så klart. Min hovedoppgave har derfor vært å lage løver sammen med barna, av en idé jeg kom over. Og med litt papir, maling, tegning og et par øyne, så fikk vi de fineste løvene jeg har sett. For skal jeg være ærlig, så er barns egne kunstverk noe av det fineste!

Jeg har også fått høre at jeg er ganske så kreativ når det kommer til idéer og gjennomføringer, og det er når vi jobber sammen at helheten blir på topp. Med innspill litt her og litt der, som vi igjen har satt sammen, så har vi fått et flott resultat – så langt.

Før var dette rommet ganske så nøytralt, litt kjedelig og kanskje det ikke inviterte til så mye lek. Eller, lek ble det, men nå kan det være med å inspirere til nye og litt annerledes lekesituasjoner. De grønne kassene har vi satt sammen som skal illustrere en liten hule. Her har barna hatt stor glede blant annet.

Spennende blir det å jobbe med dette fremover. Se utviklingen – både på selve prosjektet, men også på barna. En del læring blir det også, men viktigste av alt er leken! Bra blir det uansett, og det er morsomt å jobbe sånn som vi gjør, og ikke minst jobbe med akkurat dem vi er der for – barna!

KUNNE DEN FLY? VAR DEN SKADET?

Hit, men ikke lenger. Høsten spirer om dagen, men har enda ikke blomstret helt ut. Jeg gleder meg til å se alle de gule, oransje og røde fargene enda mer – om bladene lar seg henge lenge nok og ikke faller alt for fort ned.

Men det er ikke bare fargene som endrer seg. Fuglelivet har latt seg nærmest hyle ut, og det fikk jeg oppleve i dag da mange hundre fugler hadde flokket seg for å reise sammen sørover til varmen. Jeg skulle gjerne hengt meg på dem jeg, for jeg trives ikke så godt i denne temperaturen her.

Mens det var full fuglekor i skogen her, så satt plutselig denne stakkaren ganske stille og rolig her i hagen min. Jeg tittet bort på den, og kunne skimte at det var et eller annet. Kunne den fly? Var den skadet?

Jeg nærmet meg sakte bort etter å ha observert den litt. Men da jeg bare er noen få meter ifra begynner den å flakse, og deretter sprette avgårde. Jeg oppdager da med en gang at det er noe i veien, og vingene bretter seg så vidt ut hvor den flyr et par meter i høyden, og bare et lite stykke fremover.

Og så hiver jeg meg over den. Labbene når ikke helt rundt med det første grepet, men hamrer meg etter og får ordentlig tak til slutt. Og deretter ble det fuglefangst i kveld. Lille duen var nå tatt hånd om – i hvert fall for et lite øyeblikk.

Det å se fuglen på så nært hånd som dette, og ikke minst se deres detaljer og farger, det var virkelig fint. Jeg husker da jeg pleide å gå over torget her i byen om sommeren, hvor mange duer samlet seg på den store plassen blant alle bodene man kunne kjøpe mye spennende ved – de flyttet fort på seg da, eller begynte å trippe fort bortover for å ikke bli “tråkket på” blant folkemengden når dem kom for nærme.

De er jo egentlig veldig lite redd, med mindre man prøver å fange dem. Men jeg klarte det, og det fordi det må ha vært noe i veien med den. Etter en liten runde foran kamera – for dette måtte jo dokumenteres litt, så fikk den lov å komme fri for å se om den klarte seg.

Den trippet noen trappetrinn ned fra terrassen, i et lite under over hvor den hadde tenkt seg. Hagen var et fint sted å spasere litt rundt, og ikke så lenge etterpå ble den stående ved komposten hvor det var litt busskasser og løv og rot.

Der jeg sto og så på karen undret jeg litt i hva den egentlig tenkte. Hadde den egentlig vondt, siden vingene ikke slo ut for å flakse avgårde? Ville den klare seg? Til slutt var et lite gjemmested trygt og godt nok, blant små busker hvor andre ikke kunne se. Ikke utenom meg, som så hvor den gikk.

Her fikk den fred og hvile, i hvert fall etter at jeg hadde vært fremme med kamera. Jeg trengte jo noen nye bilder å jobbe med, og det er jo ikke hver gang man får en slik due på besøk.

Hvordan det går med vesle duen nå er jeg ikke riktig sikker på, med tanke på at jeg lot den være i fred etter dette. Men får satse på at alt ordnet seg, og en litt annen start på kvelden ble det.

JEG FØLER MEG IKKE SÅ GAMMEL

Snakk om å tenke samme tanke enda en gang. Som om det ikke er gjort mange nok ganger før, så kom denne dagen som en like stor overraskelse på meg igjen. For hvor ble av helgen? Og for ikke å nevne – hvor ble det siste året av?

Ny uke sto nå for tur, men ikke hvilken som helst uke. Eller, selve denne uken har jeg verken små eller store planer for, hvor hele planen er å ta det som det kommer. Men når uken starter med en spesiell dag, en dag som bare kommer en dag i året, det er da du legger ekstra merke til hvor fort tiden flyr.

Fra jeg var ganske liten og skjønte hva denne dagen innebar og hva den sto for, så har akkurat denne dagen vært min. Og det er fortsatt min dag, men jeg har ikke så store følelser og merknader til denne dagen nå som jeg har blitt så stor som jeg har blitt. For nå er jeg ikke lenger en liten jente. Eller er jeg det?

Det har seg nemlig sånn at bursdagen min var i går, da jeg endelig ble 25 år, men innerst inne føler meg en del år yngre. Alder er bare et tall sies det. Og det kan stemme godt det, for jeg føler meg ikke så gammel.

Hele dagen startet med at jeg var ganske tidlig oppe. Jeg hadde ikke bursdagsstemning over meg, og gjorde de helt vanlige rutinene som jeg ellers pleier å gjøre en helt vanlig dag i hverdagen når jobben kaller.

Klokken hadde akkurat bikket så tidlig som seks om morgen da døren min går opp. Der jeg står for å gjøre siste finpuss kommer det to inn. Bursdagssangen blir spilt, og med seg hadde de noen små kaker med lys og en pakke i labben.

Hvis jeg skal røpe den lille hemmeligheten, så hadde jeg ikke noen forventninger om dette i det hele tatt. I hvert fall ikke så tidlig på morgen. Men det skjedde, og før jeg kunne slappe av resten av morgen før jeg måtte dra avgårde, så måtte jeg åpne gaven.

På forhånd hadde jeg ikke et eneste ønske, for nå som jeg har “alt”, i hvert fall føler jeg har det som er viktigst for meg, så skal det sies at jeg ble utrolig glad for det som befant seg under gavepapiret.

Det er jo heller ikke så lett å vite hva man ønsker seg når man kommer litt opp i årene, og er på et trinn der man har det man trenger – enn så lenge. Også er det sånn for meg at jeg kan ønske meg masse gjennom hele året, men når det er bursdager og julaften som nærmer seg så må jeg virkelig tenke så det knaker for å finne ut av hva det er jeg egentlig har behov for å ønske meg.

Men uansett, smilet gikk nesten rundt der og da, selv om det ikke så sånn ut. Og ikke i min villeste anelse hadde jeg trodd at det var akkurat dette som skulle befinne seg i gaven jeg fikk.

I fjor gikk jeg til innkjøp og skaffet meg en fitbit klokke, en sånn variant av charge 2. En klokke jeg har vært utrolig fornøyd med, og som ikke minst har kommet godt med under treningene og til hverdags.

Men nå har jeg vært så heldig og fått byttet ut den klokken med en ny variant av fitbit. Nå går jeg rundt med denne på armen – en fitbit versa lite. Utseendemessig utrolig stilren og enkel, men samtidig ganske så fancy og kul. Og ikke minst akkurat passe størrelse – ikke for stor, men heller ikke for liten.

Jeg liker den kjempegodt, og det gjorde jeg fra første stund da jeg så den da jeg åpnet den opp i går. Tenk å være så heldig når man minst venter det! Det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra jobben i går var å få koblet den opp, og jeg har nå fått en ny favorittklokke.

Det var ikke så ille likevel å bli et år eldre, selv om jeg ikke merker forskjell fra dagen i forveien av bursdagen min, og nå etter at jeg har bikket 25.

Tenk det – 25 år! Jeg kan nesten ikke tro det, for jeg føler meg knapt en dag over sånn 4-5 år i noen tilfeller. Kanskje derfor jeg passer så godt i jobben jeg er i.

Så tikket klokken avgårde og det var på tide å komme seg på jobb. For meg føltes det mer ut som en helt vanlig mandag, men folk rundt meg hadde fått med seg at det var bursdag på gang. Det skal sies at det er litt stas å bli satt litt ekstra pris på på en sånn dag. Man har jo bare én dag i året som er sin egen, og da er det viktig å ta i mot alt det man kan få.

Fikk en del gratulasjoner, og en ekstra oppmerksomhet ble trekt frem da det i pausen var is på menyen også. Skal jeg være ærlig så tar jeg til meg svært sjelden søtsaker som står fremme på jobb. Jeg vet ikke hvorfor, men det bare er sånn. Men siden det var dagen min så måtte jeg jo unne meg litt ekstra når det sto fremme.

Alt i alt skal det sies at det ble en fin dag i går, selv om det ikke ble noe feiring her hjemme. Ikke hadde jeg forventet det heller, så feiringen tar vi siden. Nå gjelder det bare å få testet ut klokken på trening en dag, for å finne ut mer av hvordan den fungerer. Nå er det bare å ta fatt på de neste tjuefem.

RETT FØR FLYET SKULLE KJØRE

Funnet i arkivet fra september 2015.

 

Da er jeg i en helt annen verden, i en helt annen by. Dagen startet tidlig, og i halv syv tiden var vi allerede på vei mot Torp Sandefjord flyplass. Vi sjekket inn bagasjen. En diger koffert som er nesten helt tom. Bare to halvfulle poser ble pakket med – vi skal jo tross alt på storshopping her nede. Da vi hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen ble det litt venting. Men akkurat passe til at vi fikk se soloppgangen. I halv åtte tiden gikk vi til gaten, og der ble det også litt venting. Ombord gikk vi på flyet klokken åtte, og flyet var heldigvis i rute og kjørte ut på rullebanen kvart over åtte. 

Plassene vi hadde fått på flyet var det ganske trang plass til beina. Men så hadde vi fryktelig flaks. Rett før flyet skulle kjøre ble vi spurt om vi kunne bytte plass. Det var en familie som ville sitte ved siden av hverandre. Sa ikke nei til det. Og vi fikk jo den flotte plassen under turen. Plassen ved nødutgangen på midten. Med digert rom til beina. Selve flyturen gikk fint. Tiden fløy avgårde, og før vi visste ordet av det var vi inne for landing. Etter bare én time oppe i lufta.

Tiden etter landing gikk fort. Bagasjen ble hentet og vi fikk vekslet litt zloty. Og rett på utsiden sto det taxier og ventet. Her var det bare å hoppe inn i en av bilene, og etter rundt ti minutter med kjøring var vi på plass ved hotellet. Hotel Artus. Det ligger midt i byen. Etter at vi fikk slengt fra oss bagasjen var det bare å slenge på seg sekkene å ta seg en tur ut i byen. Langt å gå var det heller ikke før vi var nede ved bryggen og elven. Og langs hele bryggen var det restauranter. Vi var ute etter å spise lunsj, og fant til slutt et sted å spise. Vi var ganske heldige, for det var veldig lite folk ute å spiste når vi var der. Bestilte meg noe som jeg aldri pleier å bestille. Noe helt nytt skulle testes ut. Det ble slike potetpannekaker med  grillet kjøtt, litt grønnsaker og soppsaus. Det smakte helt himmelsk, og var utrolig godt! 

Etter at vi hadde spist oss gode og mette tuslet vi videre. På vei til Madisonsenteret. Her var det mye å se. Vi tittet litt i de forskjellige butikkene, men gleder oss til morgendagen hvor vi skal på den store outletbutikken. Vi har mye å glede oss til, og etter 4,5 time tråkking rundt i byen dro vi tilbake til hotellet. Her har det bare blitt sløving, og både pappa og jeg ble slitne i beina etter å ha sett masse i dag. En lang og fin dag hittil, og mer av opplevelser venter oss!

 

NÅ KAN DET BARE PLASKE NED

Jeg har fortsatt ikke kommet meg helt over starten på helgen som var for en uke tilbake. Tenk å ha gledet seg så mye, for så å oppleve alt det en både fikk se og høre. Hele min opplevelse av det kan du lese i mitt forrige innlegg her.

Med en sånn start sist gang, så ble det en litt annen innledning til helgen denne gangen. Etter en endt jobbefredag dro jeg nemlig rett avgårde til et kjøpesenter et lite stykke unna. Andre planer hadde jeg ikke på listen, så hvorfor ikke bare dra rett avgårde for å få tiden til å gå med noe annet som var mer spennende.

Et outlet fikk besøk, et lokal som hadde mye spennende med prosenter på kjøpet som gjorde varene billigere. Mye fint var det der, og jeg kunne sikkert tatt med meg litt av hvert på alt jeg så. Men det var spesielt en ting jeg var ute etter. Noe jeg trengte, og noe som var bedre enn det jeg hadde.

Og heldigvis hadde dem det jeg var ute etter. Med jobben jeg har hvor jeg er en del ute også, så er det viktig med godt og riktig utstyr. Nå etter sommeren har jeg gått rundt og irritert meg litt over den kule og gule regnjakken som jeg hadde, og som jeg likte veldig godt.

Men det lå et problem bak. I seg selv syns jeg det jeg allerede hadde var litt for tynt i stoffet sitt, og det største som jeg irriterte meg mest over var denne regnhetten som jeg følte var litt for liten i forhold til resten av jakken. Jeg følte at den ikke rakk så mye rundt hodet som jeg ønsket, og dermed gikk jeg på en liten smell da jeg fant en ny regnjakke som hadde de ønskene jeg trengte.

Det ble et sett fra merket Pyttpytt, som hadde en stor nok hette, samt at det var et sånt glatt stoff sånn at vannet renner rett av. For det var også veldig viktig for meg, da det tørker mye fortere enn det gjør på slik regntøy hvor vannet suger seg mer inn.

Jeg har aldri vært borte i dette merket heller, så gleder meg til å teste det ut på en skikkelig regnværsdag. I dette settet hadde de også fargen svart og en til – blå tror jeg det var. Men blikket falt rett på dette grønne, en grønntone som jeg likte veldig godt. Og når det i tillegg var både jakke og bukse til en billig penge, så kunne jeg ikke gå forbi det tomhendt. Pyttpytt, nå kan det bare plaske ned, si.

STORE GUTTER GRÅTER IKKE

Endelig var dagen her. Den kvelden som jeg har ventet så utrolig lenge på, og som jeg har sett minst like mye frem til. For skal jeg røpe en hemmelighet så er det sånn at jeg har gledet meg til dette helt siden jul, da jeg var så gal og rotet meg frem på nettet og fikk bestilt meg noen billetter med en gang arrangementet kom ut.

Så etter det som nesten har vært et år med venting, så sitter jeg nå igjen med en helt fantastisk opplevelse og et minne for resten av livet. Og det beste av alt – jeg kan se tilbake og mimre denne kvelden på alle bildene jeg tok. For skal jeg røpe en liten hemmelighet der også så ble det ikke få bilder som ble tatt.

Plutselig satt jeg der i den store salen, på den åttende rad hvor jeg fikk den perfekte utsikten til alt og det hele, fra start til slutt. Jeg kunne verken tenkt meg å sitte lenger bak, eller helt fremst. Og når jeg da hadde plassert meg akkurat midt på blant publikumet så ble hele showet denne kvelden prikken over i’en. Og han som sto som den store stjernen midt på scenen, det var selveste mannen selv, Ørjan Burøe!

Både i fjor og året før der igjen så var jeg på hans fantastiske soloshow som han hadde satt opp, og begge gangene koste jeg meg som bare det. Det showet het Fordommer, og jeg husker enda så og si alt av det han presterte. Kanskje ikke så rart siden jeg dokumenterte det så mye som jeg gjorde.

Og denne kvelden kunne jeg ikke være mindre dårligere. Kamera var selvfølgelig med, og med så god plass som jeg hadde sikret, så ble det også veldig mange gode og kule bilder. Men hva er det egentlig det nye showet hans heter?

Kanskje har noen som titter innom her sett han allerede entré scenen med det fantastiske lyset, hans store ord og den humoren han har. For ikke å snakke om selve showet han leverer. Det jeg også la merke til var at hovedlyset på hans forrige show gikk i rødt. Men denne gangen kjørte han blått bakgrunnslys.

Gjennom hele veien hadde han en historie og fortelle. Det ble kanskje ikke fullt så mye latter denne gangen som sist, da dette nye showet han hadde satt opp heter Store gutter gråter ikke. Eller gjør dem egentlig det? Uansett, show ble det, med en av verdens beste komikerkonge som stormet scenen og spredde frem latter og snurret smilet helt rundt i tillegg til noen av de sterke ordene han “hulket” ut på en fin måte som nok fikk flere til å felle en liten tåre i øyekroken.

Det som også ble merket til var at han sang mer. Sanger som han hadde laget, eller som var satt sammen til hans store nummer. Og det løftet hele opplevelsen høyere opp. Det var kanskje litt annerledes enn det første showet hans, men jeg syns det var minst like bra for det.

Med andre ord så storkoste jeg meg hele veien, og den timen han stormet scenen fra start til slutt gikk utrolig fort. I mitt tilfelle ville jeg se mer. Ikke bare litt, men minst én hel historie til. Han er litt av en mann med et stort hjerte. Både som person og med det han driver med. Er ikke rart man ler av det han deler – eller lettere sagt, ler med han.

Som jeg sa etter at jeg så Fordommer: Jeg håper han kommer med enda et show! Han er så flink til å dele og formidle sine historier, og man kan virkelig leve seg inn i det han forteller. Og ikke minst er han aldeles morsom, og har en fantastisk familie opp i det hele.

Men over til en litt annen sak som går i samme bølgen. Jeg måtte selvfølgelig dele et bilde gjennom et av mine sosiale medier. Det jeg så for meg var at andre skulle se det, men jeg så i hvert fall ikke for meg det som egentlig skjedde.

Det viste seg nemlig at han repostet mitt bilde som jeg delte. Jeg hadde jo sett at han hadde gjort det med noen få andre som hadde gjort det samme. Men jeg hadde aldri sett for meg at han skulle plukke ut mitt bilde til å gjøre det samme. Og ikke nok med det – jeg fikk også en personlig melding fra han.

Alt i alt veldig moro, for ikke å snakke om selve showet og kvelden. Den lange ventetiden var verdt å vente på, og nå er det bare å krysse fingrene og håpe at han setter opp enda et nytt show om et par år. For er det noe han er, så er det å være ufattelig flink med det han gjør. Og når han får andre til å trekke på smilebåndet, le og felle en liten tåre eller flere – ja, da er han dyktig. Han kler å stå på scenen!

FASCINERT AV NATURENS EGENSKAPER

La oss ta et lite pust i bakken. La synet forsvinne i et lite sekund, trekke ny oksygen inn gjennom nesen for så å la gammel luft blafre avgårde. Noen ganger trenger man å fokusere litt på dette en gang i blant, for deretter og la skuldrene senke seg litt ekstra ned sånn at du kan slappe bedre av.

En hel uke har rukket og gått, og nå sitter jeg her og lurer egentlig på hva som har skjedd i løpet av disse dagene. Skal jeg være ærlig så har det ikke skjedd noe sånn voldsomt spennende som det er verdt å skrible ned. Men det som er sikkert er at jeg har hatt en flott uke.

Jeg syns jeg sier dette veldig mange ganger i løpet av en måned og gjennom årene, og gjerne hver dag – men tiden bare flyr avgårde! Hvor blir dagene av? Nå igjen sitter jeg her, en fredags kveld og føler meg helt utslitt. Heldigvis har jeg noen krefter igjen til å kunne slappe av resten av kvelden, og enda bedre – det er helg!

Siden vokabularet ikke er så stort å skryte av, og intet spennende nytt er å komme med, så hvorfor ikke unne oss et vakkert syn av noen bilder? Det har seg nemlig sånn at vi er inne i en årstid som kalles høst, selv om den offisielt ikke er her før om to dager. Likevel har vi så smått latt oss få kjenne og fått en smakebit på den.

Tiden vi er inne i nå byr også på noen fantastiske øyeblikk. Bladene skal etter hvert begynne å skifte farge, for så å gi slipp på sine kvister og greiner. Alt det grønne blir om kort tid borte, i hvert fall store deler av det, og fargene som rød, oransje og gul blir mye mer å se nå utover den nærmeste tiden.

Faktisk så gleder jeg meg over denne årstiden, og jeg syns den er det mest fineste vi har i løpet av året. Og noe av det mest fantastiske vi nå er inne i – alle soloppgangene. Her en morgen tidligere i uken våknet jeg opp til en vakker himmel, og den som jeg er kunne jeg ikke la det gå fra meg. Før klokken hadde rukket å bli syv om morgen så var jeg allerede ute med dette foran meg.

Jeg blir litt fascinert av naturens egenskaper og hvordan den klarer å skape noe så vakkert. Det er så fint, flott og alt på en gang. Problemet er bare beliggenheten jeg bor på. Det er ikke like snasent å se, og skaper ikke helt helheten i bildene jeg ønsker å ta.

Men når jeg er så heldig å få med meg så lekre soloppganger før jeg dra på jobb om morgen i hverdagen, så har jeg heller ikke all verdens av tid til å reise langt avgårde på de mest perfekte og lekre plassene. Enn så lenge får det duge, vakkert blir det uansett – bare ikke så perfekt som jeg ønsker at det skulle blitt. Men hvem vet, kanskje en dag finner jeg på ekstra sprell og humper meg avgårde en tidlig morgen for å finne et enda finere sted å møte solen og dagen på.

GODT OG VARMT

Heldige som vi er så har vi hatt noen fine og varme tider. For meg er sommeren over for i år, selv om temperaturen har vært noen grader høyere i en del enkelte dager. Men tiden flyr, også fortere enn man kanskje kunne tenke seg, og det begynner å gå mer mot kjøligere tider.

Fra før av er jeg kjent som å være en av frysepinnene, som kan fryse veldig fort, og spesielt når jeg får kalde fingre over lengre tid bare jeg har vært en liten tur ute for å hente posten for eksempel. Det er med andre ord ikke mye som skal til før kroppstemperaturen min synker, og derfor var det godt at jeg kom over dette i dag.

Ut på en liten luftetur på et lite kjøpesenter i Tønsbergs nabokommune, hvor turen gikk innom litt forskjellige butikker, så klarte jeg ikke å komme tomhendt ut igjen fra en av stedene jeg var innom.

Som du kan se så ble altså dette med meg hjem i handleposen. Et nokså veldig enkelt og hvitt pledd, men som er ekstremt deilig og mykt. Godt og varmt er det også. Så at jeg skal fryse fremover kan jeg se langt forbi.

Ikke nok med at jeg sikret meg dette lekre pleddet, men jeg har også et nesten helt likt fra før av. Riktig nok ikke i samme farge, men i et som er grått. Pleddet er i hundre prosent polyester, så da har du kanskje en anelse om hvordan det kjennes ut.

Jeg gleder meg i hvert fall virkelig til å ta dette i bruk gjennom kalde dager og kvelder. Og når det i tillegg passer perfekt inn på rommet mitt, som jeg har klart å få så lyst og fint den siste tiden, så kan det nesten ikke bli bedre.

Det aller siste som mangler nå og som er en av de største ønskene mine, det er større plass. Ja, for det savner jeg. Jeg har bare ikke klart å gjøre noe med det, å ta det enkle men likevel store skrittet videre. Så du kan jo si jeg gleder meg når jeg har litt mer å boltre meg på.

MITT LILLE ORMEPROSJEKT

Hverdagen begynner så smått og komme seg på plass etter ferien, men venter fortsatt på enda flere blide barnefjes før jobbhverdagen er komplett. Snart tenker jeg at alt er på plass, og at det skal blir veldig bra. Men det har også vært veldig behagelig og myk start på dette barnehageåret.

Med “uniformen” på store deler av året, så har det vært deilig å fokusere på noe annet i ferien. For gjennom hele sommerferien gikk jeg på fangst, hver eneste dag i håp om at det var noe der.

Jeg har nevnt det før – men siden jeg var barnehagebarn selv så har dyr og andre små kryp alltid vært min venn. Det har vært, og er fortsatt en stor lidenskap. Det er veldig lite som gjør meg redd rundt akkurat dyr, og også i år har jeg sjekket mine hjemmelagde feller så og si hver eneste dag.

Det hele startet i april, i våres. Da fant jeg den aller første, og hvert år har jeg en liten fangekonkurranse med meg selv. Dyrene som står i fokus fra fjerde måneden i året, og frem til august, det er disse ormene – eller øgler uten bein som de er. Jeg snakker selvfølgelig om stålormene.

Like spennende er det å fange dem i dag, som det var da jeg var yngre. Men i dag holder jeg dem ikke i et større selskap hvor jeg har dem boende et par dager, i en såkalt gildekasse. Denne gangen har dem fått lov til å smake videre på naturen rett etter at dem er funnet – med mindre de har måtte stå igjen som modeller. Og noen bilder har det blitt.

Med stålormsesongen som nå går mot slutt, hvor de er på vei til å åle seg lenger ned for å finne varmen og et “øglehi” før kulden og vinteren kommer, så sitter jeg nå her igjen med å summere litt. Hvor mange har jeg egentlig funnet i løpet av denne sesongen?

I år, som jeg også har gjort de siste årene, så har jeg notert meg ned hvor mange jeg har funnet, og hvilke dager jeg har fanget dem. Dagene er i og for seg ikke noe viktig, men antallet jeg er ute etter er det som står i fokus når det kommer til mitt lille ormeprosjekt – om man så kan kalle det et lite prosjekt.

Jeg begynner å telle – en, to, tre… femten, seksten og sytten. Men tallet stopper ikke der. Det fortsetter videre, men hvor langt opp på tallrekken komme jeg egentlig? Det som er sikkert er at jeg ikke telte meg like høyt opp som det ene året da jeg summet meg til i overkant av seksti.

Fangsten i år har også vært litt skuffende, hvor det ikke har blitt funnet like mange som jeg ønsket eller håpet på. Grunnen til dette tror jeg nok skyldes at det har vært en varm sommer, hvor vi har vært så heldige å ha så mange varme dager som vi har hatt.

Så, da jeg endelig fikk kommet meg gjennom tellingen på oversikten min, kom jeg til et resultat som sier at hele tjueni ålende øgler har gått i fellen i år. Det er rundt halvparten av det jeg forventet, så er det bare å håpe på en bedre ormefangst neste år. Men det er fortsatt et lite håp i å finne et par til i år, sånn helt på tampen.

KUNNE FLY RUNDT SÅNN SOM FUGLENE GJØR

Noen ganger trenger man tid for å tie. Holde alt tilbake og bare la tankene spinne. Helt for seg selv, i et mørkt og stille rom. Siden sist har vi allerede rukket å fly oss inn i en ny måned, og igjen så sitter jeg her som et stort spørsmålstegn og lurer på hvor i all verden de siste dagene har blitt av – for ikke å snakke om hele juli.

Jeg trenger virkelig en sånn spesiell liten duppeditt av et eller annet slag som jeg kan ta i bruk til slike nødstilfeller som nå. Tiden trengs og settes litt på vent, for jeg vil ha muligheten til å gripe fatt på alt jeg kan ta grep om rundt meg.

Bare se på denne skjæren. Den har et helt fugleliv foran seg, selv om den har fløyet gjennom mye rart. Selv om fugler ikke er helt det samme som oss mennesker, så har dem også et mål sånn som oss – å komme seg fremover uansett hvilket mål dem har, på deres måte.

Denne fuglen her traff jeg på en ettermiddag da jeg kom hjem fra jobb en dag tidlig i juni. Jeg suste inn i gårdsplassen på sykkelen, rett forbi han karen her. Han satt sånn i svingkanten, helt alene og for seg selv. Da jeg så han på noen meters avstand så jeg for meg at han skulle fly vekk da jeg nærmet meg.

Mange av disse skapningene med brukbare vinger, de pleier jo som oftest å fly avgårde for å komme seg bort når noen nærmer seg dem. Men ikke han her. Han hadde ikke store planer om å sikre seg selv ved å komme seg bort.

Den ettermiddagen fikk jeg slengt på plass det jeg skulle, og ut fartet jeg igjen så fort jeg kunne. Med kamera i hånden. Det var som å høre delvis store steg løpe inn gjennom en gang, romstere i et par sekunder for så å forsvinne ut igjen. Og det var akkurat det jeg gjorde den dagen etter jobb, i håp om å rekke ut igjen før den stakkaren forsvant.

Min første tanke som slo meg var at jeg trodde fuglen mest sannsynlig var skadet, og dermed satt bare der helt stille fordi den ikke kunne fly. Jeg benyttet da sjansen til å kunne skape noen nye bilder til arkivet mitt, og det er jo ikke alltid en kommer seg så nærme fugler heller.

Jeg lot meg undre litt på tanken av hva som kunne ha skjedd siden han bare sto der i svingen. Noen fuglesteg ble tatt litt frem og tilbake, men bare innenfor et område på et par meter.

Hadde fuglen vondt en plass? Hva hadde han blitt utsatt for om det så var noe som hadde skjedd? Det virket litt som om han var tam, men turte likevel ikke å nærme seg meg. Spenningen raste litt opp da jeg kunne gå så nærme som jeg kom meg, og det selv med en stor kloss av et kamera foran ansiktet.

Men så skjedde det. Et under av en småbekymret tanke ble plutselig borte da det viste seg at han ikke var skadet på noen som helst form likevel. For plutselig fløy han videre i livet sitt, ut på nye og spennende eventyr.

Og akkurat det samme skal jeg gjøre. Jeg skal suse rundt og skape nye eventyr, da jeg er så heldig å lage dem sammen med så mange fantastiske og gode barn. Kunne fly rundt sånn som fuglene gjør, bare på en litt annen måte. Fange alle de gode øyeblikkene man kan, samtidig lage seg mange fine og flotte dager. Det er viktig det!