MITT LILLE ORMEPROSJEKT

Hverdagen begynner så smått og komme seg på plass etter ferien, men venter fortsatt på enda flere blide barnefjes før jobbhverdagen er komplett. Snart tenker jeg at alt er på plass, og at det skal blir veldig bra. Men det har også vært veldig behagelig og myk start på dette barnehageåret.

Med “uniformen” på store deler av året, så har det vært deilig å fokusere på noe annet i ferien. For gjennom hele sommerferien gikk jeg på fangst, hver eneste dag i håp om at det var noe der.

Jeg har nevnt det før – men siden jeg var barnehagebarn selv så har dyr og andre små kryp alltid vært min venn. Det har vært, og er fortsatt en stor lidenskap. Det er veldig lite som gjør meg redd rundt akkurat dyr, og også i år har jeg sjekket mine hjemmelagde feller så og si hver eneste dag.

Det hele startet i april, i våres. Da fant jeg den aller første, og hvert år har jeg en liten fangekonkurranse med meg selv. Dyrene som står i fokus fra fjerde måneden i året, og frem til august, det er disse ormene – eller øgler uten bein som de er. Jeg snakker selvfølgelig om stålormene.

Like spennende er det å fange dem i dag, som det var da jeg var yngre. Men i dag holder jeg dem ikke i et større selskap hvor jeg har dem boende et par dager, i en såkalt gildekasse. Denne gangen har dem fått lov til å smake videre på naturen rett etter at dem er funnet – med mindre de har måtte stå igjen som modeller. Og noen bilder har det blitt.

Med stålormsesongen som nå går mot slutt, hvor de er på vei til å åle seg lenger ned for å finne varmen og et “øglehi” før kulden og vinteren kommer, så sitter jeg nå her igjen med å summere litt. Hvor mange har jeg egentlig funnet i løpet av denne sesongen?

I år, som jeg også har gjort de siste årene, så har jeg notert meg ned hvor mange jeg har funnet, og hvilke dager jeg har fanget dem. Dagene er i og for seg ikke noe viktig, men antallet jeg er ute etter er det som står i fokus når det kommer til mitt lille ormeprosjekt – om man så kan kalle det et lite prosjekt.

Jeg begynner å telle – en, to, tre… femten, seksten og sytten. Men tallet stopper ikke der. Det fortsetter videre, men hvor langt opp på tallrekken komme jeg egentlig? Det som er sikkert er at jeg ikke telte meg like høyt opp som det ene året da jeg summet meg til i overkant av seksti.

Fangsten i år har også vært litt skuffende, hvor det ikke har blitt funnet like mange som jeg ønsket eller håpet på. Grunnen til dette tror jeg nok skyldes at det har vært en varm sommer, hvor vi har vært så heldige å ha så mange varme dager som vi har hatt.

Så, da jeg endelig fikk kommet meg gjennom tellingen på oversikten min, kom jeg til et resultat som sier at hele tjueni ålende øgler har gått i fellen i år. Det er rundt halvparten av det jeg forventet, så er det bare å håpe på en bedre ormefangst neste år. Men det er fortsatt et lite håp i å finne et par til i år, sånn helt på tampen.

KUNNE FLY RUNDT SÅNN SOM FUGLENE GJØR

Noen ganger trenger man tid for å tie. Holde alt tilbake og bare la tankene spinne. Helt for seg selv, i et mørkt og stille rom. Siden sist har vi allerede rukket å fly oss inn i en ny måned, og igjen så sitter jeg her som et stort spørsmålstegn og lurer på hvor i all verden de siste dagene har blitt av – for ikke å snakke om hele juli.

Jeg trenger virkelig en sånn spesiell liten duppeditt av et eller annet slag som jeg kan ta i bruk til slike nødstilfeller som nå. Tiden trengs og settes litt på vent, for jeg vil ha muligheten til å gripe fatt på alt jeg kan ta grep om rundt meg.

Bare se på denne skjæren. Den har et helt fugleliv foran seg, selv om den har fløyet gjennom mye rart. Selv om fugler ikke er helt det samme som oss mennesker, så har dem også et mål sånn som oss – å komme seg fremover uansett hvilket mål dem har, på deres måte.

Denne fuglen her traff jeg på en ettermiddag da jeg kom hjem fra jobb en dag tidlig i juni. Jeg suste inn i gårdsplassen på sykkelen, rett forbi han karen her. Han satt sånn i svingkanten, helt alene og for seg selv. Da jeg så han på noen meters avstand så jeg for meg at han skulle fly vekk da jeg nærmet meg.

Mange av disse skapningene med brukbare vinger, de pleier jo som oftest å fly avgårde for å komme seg bort når noen nærmer seg dem. Men ikke han her. Han hadde ikke store planer om å sikre seg selv ved å komme seg bort.

Den ettermiddagen fikk jeg slengt på plass det jeg skulle, og ut fartet jeg igjen så fort jeg kunne. Med kamera i hånden. Det var som å høre delvis store steg løpe inn gjennom en gang, romstere i et par sekunder for så å forsvinne ut igjen. Og det var akkurat det jeg gjorde den dagen etter jobb, i håp om å rekke ut igjen før den stakkaren forsvant.

Min første tanke som slo meg var at jeg trodde fuglen mest sannsynlig var skadet, og dermed satt bare der helt stille fordi den ikke kunne fly. Jeg benyttet da sjansen til å kunne skape noen nye bilder til arkivet mitt, og det er jo ikke alltid en kommer seg så nærme fugler heller.

Jeg lot meg undre litt på tanken av hva som kunne ha skjedd siden han bare sto der i svingen. Noen fuglesteg ble tatt litt frem og tilbake, men bare innenfor et område på et par meter.

Hadde fuglen vondt en plass? Hva hadde han blitt utsatt for om det så var noe som hadde skjedd? Det virket litt som om han var tam, men turte likevel ikke å nærme seg meg. Spenningen raste litt opp da jeg kunne gå så nærme som jeg kom meg, og det selv med en stor kloss av et kamera foran ansiktet.

Men så skjedde det. Et under av en småbekymret tanke ble plutselig borte da det viste seg at han ikke var skadet på noen som helst form likevel. For plutselig fløy han videre i livet sitt, ut på nye og spennende eventyr.

Og akkurat det samme skal jeg gjøre. Jeg skal suse rundt og skape nye eventyr, da jeg er så heldig å lage dem sammen med så mange fantastiske og gode barn. Kunne fly rundt sånn som fuglene gjør, bare på en litt annen måte. Fange alle de gode øyeblikkene man kan, samtidig lage seg mange fine og flotte dager. Det er viktig det!

JEG ER IKKE LENGER KAKADILLE

Er det lov å innrømme for seg selv, men også andre der ute, at sannheten er at hverdagen er best? For fire uker siden da det hele startet, så jeg frem til en etterlengtet ferie som jeg kunne bruke på akkurat det jeg hadde lyst til, og gjøre det akkurat når jeg ville.

Selv uten en eneste ferieplan så fikk jeg da fylt inn noe innholdsrikt i fridagene. Og før jeg visste ordet av det så var det hele over. Nå har hverdagen grepet taket. Et nytt år står for spill – et år som jeg ser for meg kommer til å bli et veldig fint år.

Nå som et helt nytt år står for tur så blir det også en helt ny barnegruppe. Mange av de kjente er selvfølgelig med på lasset som skal bære oss videre, men det kommer også noen helt nye fjes som det skal bli spennende å bli kjent med.

Gamle bånd skal man fortsette og bygge videre på, og nye lenker skal bindes sammen. Sånn som mange andre år som jeg har fått lov til å være med på de siste seks årene, så har også denne starten vært nokså rolig. Å kunne telle til barn på bare en hånd har vært behagelig, men samtidig skal det bli godt når alle er på plass og hverdagen får rullet i gang skikkelig.

Da jeg fikk se de fantastiske barna igjen nå etter sommerferien, så var det mange som hadde forandret seg. Både på høyden og andre trekk, og det er utrolig hvor stor forskjell man ser på barna når man har vært borte fra dem over en lenger tid. Vi ser jo som oftest ikke så mye forandringer når vi er med dem så og si i hele deres barnehagehverdag.

Mange gjensynsgleder var det, og det var godt å få noen ordentlig barneklemmer igjen. Det å se at man har vært savnet er noe av det beste å kjenne på. Henvendelser fikk jeg allerede fra dag en, og jeg er ikke lenger Kakadille, som jeg i hele fjor ble kalt av noen barn.

Etter at jeg kom hjem fra første arbeidsdag i går, så suste det et ord om og om igjen opp i tankene mine. Hodet var sånn delvis fullt etter å ha omstilt seg litt på å ta tak i en ny hverdag. Men likevel poppet dette ordet opp stadig vekk gjennom hele kvelden.

Jeg kan jo si at det er veldig koselig å ha fått et nytt navn. Eller, det blir jo et kallenavn da det ikke er så lett å si navnet mitt akkurat nå fordi det blir litt for langt for noen. Det er også veldig spennende å følge barns språkutvikling, selv om noen er tidligere ute enn andre. Fascinerende er det uansett, og ikke minst en glede å få være med på barns språkreise, men også alle andre “reiser” dem har på veien.

Siden det nå ikke lenger er Kakadille jeg blir kalt, så har det nå gått over til at jeg har fått et tilleggsnavn, eller annet kallenavn som er lettere å si. Det er Nille. Og jeg skjønner det godt jeg, for det er lettere å si korte ord og setninger i startfasen når man har begynt å snakke mer og mer. Også kan jeg jo innrømme at det er litt interessant og kult å få andre navn av små barn.

Med et nytt navn fra nå så har det gått i et for å si det sånn. I hele går omtrent ble jeg ropt på, om det så var noe eller at navnet bare hadde hengt seg opp i barnets munn. I dag har det forsettet, og i det lille hodet så klinger ordet “Nille” frem og tilbake som et orakel, om du har sett barne-tv programmet UHU, som ikke klarer å stoppe.

Nå er det bare å forberede seg på å bli ropt på enda flere ganger de neste dagene, og kanskje ukene. Men det er jo noe av sjarmen til de små. Flere navn har jeg hatt i løpet av alle disse årene jeg har jobbet i barnehage. Men fra nå er det Nille som gjelder.

SIDEN STRANDEN IKKE HAR FRISTET

Norsk sommer er ikke alltid så mye å skryte av til en hver tid, da dagene kan variere alt ettersom det er solen, skyene eller regnet som vil vise seg. Eller alle for den saks skyld. Dette er nå min siste ferieuke, og nå går vi inn mot årets aller siste sommerferiehelg før alt braker sakte men sikkert på plass igjen.

Igjen våknet vi opp til en solrik dag her i byen, og flere steder har vært så heldig å oppleve det samme. En ny dag med rundt femti grader i solen, og hvor det inne har ligget på rundt tjue grader mindre. Litt av en varme vi har fått oss nå.

Men med en slik hetebølge over seg kan det fort bli litt i det varmeste laget. Og siden stranden ikke har fristet i år, så måtte jeg ta grep i andre veier for å kunne senke kroppstemperaturen litt en gang i blant.

Bak i den gressgrønne hagen vår så finnes det en hageslange. En nokså kjedelig slange også, men som likevel er gull verdt. Og i dag klarte jeg ikke å la den ligge. Vannet ble skrudd på og munnstykket sto til værs.

Dette må nok ha vært dagens store lykke. Og jeg kan røpe med å fortelle at det ikke bare ble en runde med avkjøling i løpet at de få timene jeg klarte å ligge i solen. Vi har virkelig fått oss noen fine sommerdager nå, som også har vært litt i varmeste laget. Men jeg skal aldeles ikke klage, for vi har færre dager av dem, enn det vi har med kaldere dager. Så her gjelder det å nyte det mens man kan.

DET BLIR I HVERT FALL IKKE SISTE GANGEN

Det har skjedd for lengst, men nå har det virkelig tatt helt av. Hva er det som egentlig foregår hos dem? Hva er det de egentlig tenker på? For bare noen uker siden så kunne vi se at det svirret en liten luring litt her og der, men nå har det gått for langt.

Hele huset har blitt et såkalt fluehotell. Ja, du hørte riktig. Om jeg skal prøve og telle etter over hvor mange gjester som har vært innom både stuen og kjøkkenet vårt – fire, fem, seks.. tjuetre, tjuefire. Nei, det er mye mer enn som så. Ja flere hundre har vel hatt gleden av å leke litt sirkus i hos oss.

Det er vel kanskje ikke så rart at disse ufarlige og kanskje mest irriterende insektene trekker seg inn på slike dager som dette. Solen står høyt på himmelen, og det gjør jammen gradestokken også.

Godt og varmt har det vært etter den litt for lange helgen med overskyet vær. Nå er det ikke sånn at jeg skal klage eller noe sånt, men når gradestokken nærmest runder femti grader i solen så skjønner jeg godt at dem har trukket seg inn. Kanskje er det flere som har hatt fluer og andre dyr på besøk også.

I skrivende stund, når klokken nærmer seg tre på dagen, så er det gode tredve varmegrader inne. Du kan trygt si at viften da står nesten på full pupp og blåser deg midt i nakken. Med så fint vær som det er nå burde jeg ha ligget ute enda mer. Men varmen ble litt i høyeste laget, og kroppen trengte en pause. Det beste hadde vel vært å ligge i vannet på en strand – men igjen så har jeg ikke klart å komme meg dit.

Uansett, selv med fint vær så er det også viktig å kose seg. Her om dagen slo det plutselig en tanke ned hos meg, noe som jeg hadde lyst til å utføre. Noe som jeg hadde lyst til å lage. Jeg vet ikke riktig hvor idéen kom fra, men samme det. Plutselig sto jeg der og var i full gang.

Det første jeg gjorde var å skrike meg inn på matprat sine sider etter en såkalt liten oppskrift som jeg delvis fulgte. Noe måtte jeg ha å gå ut ifra, og dermed fikk jeg mikset sammen det jeg trengte og danterte det så pent jeg bare kunne.

Eller, sistnevnte var en ren løgn, for utseendet så ikke akkurat så veldig wow ut. Nå var det heller ikke “bildet” jeg skulle vektlegge, men smaken. Og skal jeg være ærlig så ble det utrolig mye blåbærsmak.

Paien var i og for seg bare slengt sammen da behovet inntraff. Slike bærpaier er veldig godt, og spesielt når man har i litt vaniljekrem også. Husker da jeg lagde det at den falt veldig i smak, hvor jeg da hadde i bjørnebær.

Det som er så fint med sånne paier, men også andre matvarianter, det er at man kan blande og trikse inn så mye – så sant det er smaker som passer sammen. Det blir i hvert fall ikke siste gangen jeg gjør det, og kanskje du selv fikk lyst til å lage det samme, eller noe i den duren. Godt er det i hvert fall!

NÅ TRENGTE JEG NOE NYTT

Jeg tror jeg har blitt bitt av basillen over å følge med på noe som i virkeligheten ikke er sant, men som er rent skuespill alt sammen. Her i helgen ble jeg plutselig litt rastløs og måtte ha et eller annet å henge fingrene i. Derfor tok jeg et rask lite søk, og så var det hele i gang.

Poenget er det at jeg fant meg en serie. Noe nytt å se på ettersom serien av En får væra som en er var over, noe som jeg hadde stor glede av den ene dagen i uken da den ble vist og jeg kunne humre og le litt, samtidig som de hadde gjort fine recover ut av Ole Ivars låter. Men nå trengte jeg noe nytt.

Et lite raskt søk, et kjapt klikk inn på noe jeg ikke hadde hørt eller sett på før, og så var basillen tatt et hardt grep. Det viste seg nemlig sånn at det var interessant og spennende fra første sekund, og den oppdiktede historien ville bare få meg til å se mer.

Så, nå er vi godt i gang med ukas siste ferieuke – tenk på det, og det har gått farlig fort. Disse dagene skal virkelig brukes godt, og i de siste dagene har det vært et lite nedrykk i sommerværet, så det har vært ypperlig å ha fulgt med på det jeg har fått sett.

Serien som har gravd seg under huden på meg har kanskje mange sett før, men jeg har ikke klart å rote meg bort i den før nå. Tittelen jeg snakker om er nemlig Younger, og om du ikke har sett litt eller hele av det enda så er den virkelig å anbefale. Jeg kunne godt sittet en hel dag og bare sett, og det har jeg forsåvidt nesten gjort de siste dagene også.

Men i dag kom endelig solen tilbake, og varmen får jeg vel kalle det. For solen har jo vist seg frem litt mens det har vært grått, litt kaldt og også regn innblandet. Det var rene lykken da jeg våknet i dag tidlig å så at solen skinte, og attpåtil at gradene hadde steget betraktelig. Det kom seg i hvert fall opp mot tredve grader igjen, og det var det bare å gripe fatt på.

Det første jeg gjorde da jeg sto opp i dag var og gjøre meg klar til å tilbringe dagen ute på terrassen. Solsengen ble dratt frem, og jeg rigget meg godt ute til foran den store solen som varmet ekstra godt igjen. La oss krysse fingrene for at det fortsetter sånn de siste dagene av ferien, og enda lenger.

Det var litt som å få energien tilbake igjen da alt ble mye mer lysere. Det er dette som er sommer, med de varme dagene hvor man har mulighet til å tilbringe tiden sin på en strand og i vannet, eller rett og slett bare sløve med solen over seg.

Jeg kan jo innrømme at jeg er fornøyd med årets sommerferie, selv om jeg ikke har gjort så mye ut av den. Litt har det jo skjedd, og ville jeg hatt den annerledes så hadde jeg jo gjort noe med det.

Disse ferieukene syns jeg også har gått fort, og skulle gjerne hatt litt ekstra om det hadde vært mulig. Men så vet jeg også med meg selv at det å komme tilbake til hverdagen igjen skal bli godt, og deilig å ha rutiner og gå etter. De siste dagene nå skal brukes til å lades opp til en ny hverdag, sånn at jeg blir skikkelig klar når alt skal gripes. Fortsatt god sommer!

MIN LILLE HULE

Ferie og sommerfri nytes fortsatt, og det fine været fortsetter å stråle, uten at jeg skal unngå å si noe høyt. Flere av disse dagene har blitt brukt til å slikke til seg sol, og jeg blir alltid litt ekstra glad på denne tiden av året når kroppsfargen er alt annet enn hvit.

I år har jeg også hamstret til meg litt smøring, sånn som skal beskytte meg for huden. For er det en ting jeg ikke vil gjennom, så er det å ha ildrød hud som er vond og sår, og som senere bare går i oppløsning. Tro meg, jeg har vært gjennom det før.

Med alle de rundene jeg har hatt ute i solen, hvor jeg i og for seg bare har ligget rett ut og langflat, så gikk jeg visst på en liten smell her i går. Det skal sies at jeg tilbrakte og koste meg masse med finværet som var, og rett og slett unnet meg solen som skinte.

Ulempen denne gangen var at jeg gikk på en liten smell. Heldigvis ikke så stor, men nok til at jeg fikk litt sår hud etter det fine møte med sommerværet og solen. Å bare ligge stille uten å gjøre noe, og nærmest duppe av litt en gang i blant, det har jeg gjort flere ganger denne sommeren.

Det var ikke før jeg kom meg inn senere på ettermiddagen, at jeg da oppdaget hvilken smell som hadde gått inn på meg. Selvfølgelig, akkurat denne dagen glemte jeg helt denne solkremen, den som skulle beskytte meg. Du kan jo si at fronten ble litt for rød, men nok til å unngå faresonen.

Solen har strålet godt i dag også, og varmen har vært tilstede. Men med ukens lille bommert så har jeg derfor unngått møte med flere soltimer i dag. I grunn har det i og for seg vært godt. Deilig med det lille avbrekket borte fra den store gule kulen høyt der oppe.

Og siden det ble som det ble, så har jeg derfor fått puslet og gjort litt ting for meg selv, inne. Dagens gjøremål, som ikke sto på dagens liste men som ble gjort likevel, det var å få litt orden på rommet mitt. Der bruker jeg mesteparten av mine timer gjennom dagen, og jeg trives ganske godt på de kvadratmeterne jeg eier.

Jeg blir bare mer og mer fornøyd med min lille hule, og jeg har omtrent “alt” jeg måtte trenge. Jeg koser meg kanskje litt fort godt her, og har det bra med orden og stilen jeg har bygget opp. Jeg føler fortsatt at jeg skulle hatt en del mer plass, men i dag ser det sånn her ut hos meg.

Moro er det å innrede sitt eget rom, og opp gjennom alle årene har jeg bestandig likt å rokere om for å få forandringer. Men nå blir det lite til det – fordi jeg rett og slett er fornøyd med sånn som jeg har det.

Jeg har også fått orden på fargekodene på rommet. Det går i veldig mye lyst, rett og slett fordi jeg vil at det skal virke stort og romslig. Jeg skulle gjerne ha byttet ut gulvet, til en lysegrå tone, eller noe i den duren. Men det kommer ikke til å skje så lenge jeg bor her. Enn så lenge er jeg fornøyd, og er glad for at jeg har det jeg har.

FERIERE I EGEN BY

Er det lov å si at man virkelig nyter disse dagene man har nå? Jeg prøver i hvert fall å gjøre det så godt det lar seg gjøre. For er det en ting som er sikkert, så er det at jeg setter stor pris på denne ferien.

Enda har det ikke dukket opp en eneste ferieplan, men jeg tar dagene som dem kommer. Litt skummelt er det å tenke på at de første to ukene allerede har forsvunnet, og jeg lurer fælt på hvor dem har blitt av. Jeg visste jo at dagene gikk fort, men de kunne jo sakket litt nå som det er ferie syns jeg. Vi må jo virkelig ha tid til å nyte fridagene.

Skal jeg være ærlig så savner jeg ikke akkurat hverdagen med å være på jobb. Ikke misforstå, for jeg virkelig elsker hverdagen min med de små rundt meg og de fantastiske lagspillerne jeg har til å heie på hverandre.

Men det er vel lov å lette litt på lokket å si at man trengte sammenhengende fri som varer en god del lenger. Heldig med ferien har jeg vært hittil også, med mye fint vær og strålende sol – hvis vi ser bort ifra helgen. Da var det en god del mer grått, men samtidig var det litt deilig det også.

Selv om jeg ikke har en eneste ferieplan i år, eller noen spesielle reiser, så er det godt å kunne feriere i egen by også. Jeg kan tenke meg at flere har tilbrakt flere timer og dager på stranden nå som det har vært så godt og varmt.

I fjor hadde jeg flere dager etter hverandre hvor jeg lå langflat og tittet opp på solen i sandkanten. Hadde noen runder i badevannet – både svømte og plasket rundt. I år derimot har jeg ikke hatt lyst eller behov for å kjenne på strandlivet hittil, og har heller hatt gleden av å kose meg i finværet på terrassen.

Alt i alt er jeg fornøyd med ferien min så langt. Jeg trenger ikke lange flyreiser, trampe over flere fjell eller tilbringe en eller flere dager langt ute på sjøen. Jeg har det godt sånn som jeg har det, sånn feriemessig. Og med alle solfylte dagene vi har hatt så har jeg ikke stort å klage på. Nyt ferien deres videre, dere som har gleden av å fylle dagene deres med akkurat det dere ønsker. Fortsatt god sommer!

OG DET FÅR VÆRE TRØSTEN

Og før jeg rakk å tenke over den første ferieuken som plutselig var gått, så satt vi her og er nå godt i gang med uken nummer to av årets sommerferie. Hvor blir du av? Hvorfor raser du så fort fremover?

Uansett, inn i ferien gikk jeg inn med ikke en eneste plan for disse fridagene. Jeg hadde vel i grunn planer om å ta det litt sånn som det kom, å gjøre det jeg hadde lyst til, samt å slappe av og gjøre ingenting. Og det har jeg klart også.

Men brått ble det bestemt bare for et par dager siden at en liten ferietur over grensen skulle vi få til. Og allerede fem minutter etter at den kjente melodien av en klokkealarm ringte til morgen i dag, så var vi allerede ute av huset og på vei.

Sørover vendte snutene, på vei til den store fergen som skulle ta oss over fjorden mellom Sandefjord og Strømstad. Riktig nok en passe lang reise over vannet, som kjentes sakte ut til tider, men som gikk fort når vi da var fremme i havna på andre siden.

Så var det hele i gang. Kjøpesenteret Nordby fikk seg en liten runde, men lot være å traske rundt gjennom alle butikkene som var der. Vi var vel egentlig bare innom en butikk der, og det var Sport Shopen.

En stor og fin butikk hvor det er mye å se. For meg blir det litt for trangt når man skal gå rundt der inne, for stativer og varer står så veldig oppå hverandre. Men midt oppi alt det som for meg føltes ut som småkaos, så fant jeg meg ny regnbukse som jeg har vært ute etter, samt en shorts som jeg kan bruke til treningen. Har faktisk leitet etter det på nettet, men ikke tørt å bestille fordi jeg ikke har vært helt sikker på hva jeg skulle gå for. Men med en som nå kunne prøves, så fant jeg det jeg ønsket meg.

Videre på runden våres ble turen innom matbutikken der besøkt også. Alltid moro å gå rundt på steder og andre butikker man ikke er så ofte. Og når man besøker stedene i Sverige som man i og for seg tar turen innom et par ganger eller noe sånt i året, så er det mye mer spennende å gå rundt og titte.

Jeg kan jo si at jeg fant meg noen skatter, men ble ganske så skuffet over at jeg ikke fant det jeg egentlig skulle ha. Verken på noen av stedene jeg stakk snuten for en runde fant jeg den drikken jeg skulle ta med meg hjem. Kan jo si jeg ble en smule overdrevet skuffet. Og at jeg da byttet det ut med noen brett med fanta hjalp ikke stort sånn innerst inne. Men det fikk duge.

Jeg vil vel heller ikke si at det jeg fant for å drasse med meg hjemover ikke var av det sunneste jeg tok tak i. Men hemmeligheten er den at – en har lov å kose seg, og spesielt nå som det er ferie. Jeg dytter i meg veldig mye rart ellers i året, så hvorfor ikke bare hamstre mer “drit”. Og det får være trøsten på denne turen ettersom ingen av dem hadde det jeg hadde på svenskelisten min. Vi lever jo bare en gang også.

Så alt i alt ble det en fin tur over grensen. Det var heller ikke bare oss eller veldig få som hadde tenkt seg turen over til morgen i dag. Båten var nokså ganske så full, og på hjemveien hadde vi så flaks at vi bare kunne kjøre rett på.

Med andre ord var det godt å komme hjem i ettermiddag etter en åtte timers lang tur. Hamstringen min har jeg fått på plass, roen har senket seg og resten av kvelden kan jeg bruke på akkurat det jeg vil. Hadde vel egentlig en liten plan om å gjøre et eller annet, men la det gå. Håper dere har hatt en strålende sommerdag, og en fortsatt fin kveld ønskes dere alle.

PLUTSELIG OPPDAGET JEG TO SMÅ FARGEKLATTER

Norsk sommer. Vi nordmenn kjenner vel godt til den, vi som opplever den år etter år med hjemmeferie i egen by. Jeg er ikke en av dem som må ut å reise med både tog og fly, for så å tilbringe overnattinger på et eksklusivt hotell med nydelig ferdigfrokost og andre mennesker som rer opp sengen etter meg.

Et norsk sommervær har mye å si, og ikke minst temperaturen. I fjor hadde jeg nesten flere dager på stranden i løpet av min ferie. Nå har jeg hatt ferie en uke, og enda har jeg ikke fått tatt turen til noen strender. Om det blir noe besøk dit i år får man se.

Heldig har vi vært med at solen har tatt seg turer innom byen de siste dagene. Noen dager har vært varmere enn andre, og i de varme anledningene har jeg brukt tiden min en del ute. Når solen er fremme og temperaturen er overkommelig og mer enn det, da er det bare å benytte sjansene – for man vet jo aldri hvordan været blir den neste timen eller neste dagen.

La oss bare se på været her i byen i dag. Delvis grått har det vært, og himmelen har til og med åpnet seg for å lette på trykket. Vått har det blitt, og siden det er sommer så har det også vært klamt – til dels litt irriterende.

Litt kontraster har det vært fra gårsdagen, da solen strålte så fint ute. Noe sånn spesielt varmt var det ikke, men greit nok til at jeg lot meg unne litt tid ute likevel. Og da jeg tok meg en liten spasertur ute i hagen, det var da jeg oppdaget denne karen her.

Eller, kar og kar, for alt jeg vet kan det også være en jente. Ikke vet jeg hvordan man ser forskjell på disse marihønene – om det så er noe annerledes. Men uansett, plutselig oppdaget jeg to små fargeklatter der jeg gikk rundt med ljåen min for å slå de høye gresskantene.

Jeg fikk vel aldri til noen ordentlig bilder av dem samme, men tro om de var brødre. Eller kanskje søstre? Eller kanskje de var bror og søster. For alt jeg vet kan det kanskje ha vært et foreldrepar. For ikke å glemme venner, eller kanskje de rett og slett var et rent ungt par.

Søte var dem uansett, og jeg som er meg kunne ikke holde meg unna og måtte derfor springe for å finne frem kamera før dem gikk sin vei. Det så ut som dem koste seg i sommervarmen der dem hvilte på noen blader blant brenneslekratt og stålgjerdet.

De kravlet frem og tilbake, ned og opp. Det så litt ut som dem var på skikkelig klatretur, noe lignende som når vi går rundt i fjellet. For noen blader som det er litt størrelse på blir jo et slags fjell for de små krypene.

Fine og søte er dem uansett, og spesielt når man får studert dem og gått ordentlig innpå de små krypene. Kunne studere deres bevegelser. Lure litt på hva dem egentlig tenker – om dem i det hele tatt har noen tanker. For alt vi vet fungerer dem på en måte som det samme som oss. Eller kanskje de går på autopilot?

Skulle vært litt spennende å utforske marihønelivet. Kunne fly rundt omkring. Komme til i små smettehull, kriker og kroker som man ellers ikke klarer å åle seg gjennom. Og sånn som dette paret her som jeg fant, de gikk rundt på brenneslet uten å få vondt. Og når vi først er inne på det så klarte jeg å sette meg rett ned i brennesle da jeg skulle fotografere dem. Du kan tro rumpa svei en liten stund etterpå.