STARTET SESONGEN MED SYKDOM

Endelig ble det litt ferie igjen, og det kjente jeg at kroppen trengte. Jeg hadde behov for denne roen, og plutselig var den her. Å stå på fra start til slutt over lenger tid, hvor man står midt oppi arbeidet uten en eneste større pause, det tar på litt ekstra noen ganger.

Men nå er påskeferien her, og den skal jeg virkelig benytte meg av. I år har jeg ikke lagt en eneste plan for disse dagene, men det får vel være greit. Ikke at jeg har gjort noe spesielt tidligere når denne høytiden har vært her tilstede.

Påske er det uansett. Solen skinner og varmen holder seg til tross for at det bare er halvannen uke igjen før vi kan synge oss inn i det neste kapittelet. En måned hvor det kanskje skjer litt mer, og kanskje det er lov å håpe at sommeren viser seg litt mer frem den også.

Først må vi få fullført våren, og i dag fikk jeg oppleve enda et vårtegn, men også årets første besøk kom en tur innom. Jeg har jo vist tidligere at jeg har en interesse av kryp. Ikke bare småkryp og sånne dyr, men også de lange sjelene som åler seg fremover på en spesiell måte.

For bare noen uker tilbake gjorde jeg klar materialene mine og fikk lagt ut fellene. Siden da har jeg vært og sjekket dem, og da jeg tittet under dem i dag fant jeg denne øglen her – stålormen.

En helt ufarlig øgle uten bein, og disse dyrene har fascinert meg siden jeg selv var ganske så liten. Interessen startet vel allerede i slutten av barnehagetiden min, så det har jo blitt en del år med fangsten jeg har gjort hvert år. For det er fra rundt midten av april til august at disse viser seg mest frem.

Dette er årets første, men her startet sesongen med sykdom. Jeg hadde plassert den opp til en liten bildetaking. Det er jo så spennende å ta bilder av disse dyrene, og hver gang håper jeg på et blinkskudd som jeg ikke klarer å forberede på forhånd.

De har jo sine spesielle tunger som de ikke bare bruker til vanlig bruk sånn som mange andre dyr. Deres smale redskap som har et lite v-hakk inn på tuppen bruker de hovedsaklig for å lukte seg frem med.

Dette fokuset av stålormen har jeg prøvd å ta bilder av flere ganger i løpet av året når jeg har funnet dem, og det skal ikke være så lett som det kanskje høres ut som. Det er ikke bare å be den rekke tunge. Og når dem først gjør det så går den ufattelig fort.

Så når sjansen kommer så er det bare å holde knappen inne å knipse i vei, men man vet aldri hvor bra det blir. Men denne ormen hadde en litt mer aktiv liten tunge enn vanlig, og kroppen ålte seg litt mer frem og tilbake.

Jeg tenkte ikke så mye over det, men stusset også litt over at det var litt rart. Og så, plutselig skjer det. Den gaper ganske høyt, og gapet holdes så lenge åpent at jeg rekker å få noen gode bilder av det.

Jeg ser også at halsen rett ved gapet at det danner seg en liten klump, og den gaper høyt flere ganger. Tydeligvis var den plaget, og her startet sesongen med sykdom av oppkast. Dette har jeg aldri fått se før, så litt spennende var det jo. Kanskje hadde ormen forstoppelse som endelig kom opp igjen, eller kanskje den hadde spist noe som ble helt feil. Ikke vet jeg, men fascinert vil jeg jo si at det var.

Jeg slapp heldigvis å utføre førstehjelp på den bittelille ormen, men håper den får det mye bedre etter å ha fått opp det som har plaget den, og at den finner påskeroen dit han har ålet seg fremover i skogen nå – for ja, jeg slapp den ut i det fri igjen.

MORO Å LAGE EGEN MAT

Og sånn startet jeg den første fridagen av det som kalles helg. Det skal sies at jeg ikke er en storspiser, eller småspiser for den saks skyld, når jeg er tidlig oppe i hverdagen. Og frokost i helgene går litt sånn som jeg ønsker om hvor sent jeg hiver i meg noe mat.

Men på formiddagen i dag var jeg litt usikker på hva jeg skulle la meg friste av. Hva skulle jeg finne på? Skulle jeg bare gjøre det så enkelt som å droppe det, og heller småspise utover dagen? Skulle jeg dandere noen enkle brødskiver, som jeg forsåvidt kun spiser til nød som jobblunsj? Eller skulle jeg finne noen rester?

Jeg gikk for det sistnevnte og rotet litt i kjøleskapet av det jeg kunne finne der av fristelser. Så mye spennende var det egentlig ikke, men jeg skrapet frem noen grønnsaker jeg kunne finne som du ser over her.

Alt det sunne ble kuttet opp – for ja, jeg gikk for et sunt alternativ. Men hva var det jeg skulle gjøre med alle disse ingrediensene? Å spise de rå grønnsakene var ikke akkurat i tankene mine.

Stekepannen fant jeg frem hvor jeg hev oppi en klatt med smør, bare for å ha gjort den klar. Grønnsakene kuttet jeg i ønsket biter og så blandet jeg alt sammen til lekre farger.

Det putret på svak varme i noen minutter, og det begynte faktisk å lukte godt. Interessen av matlagingen min er på en side ikke så stor, fordi jeg sjelden tar meg tid til å utforske og dandere matveien. Men jeg vet at jeg innerst inne kan, selv om jeg til dels ofte høre at jeg går for den lette varianten og spiser “drit”.

Men jeg tenker – så lenge jeg får skrapet bort sulten så kan jeg spise akkurat det jeg vil, og det jeg ønsker til den tiden jeg har lyst.

Hvis jeg gjemmer meg forsiktig bak mine hender, så kan jeg fortelle at dette var første gangen jeg laget en wokvariant, helt selv. Det skal jo også sies at jeg bor hjemme fortsatt, og er så heldig å få servert masse god mat. Men når det virkelig gjelder, og når tiden er kommet hvor jeg har flyttet ut, da blir det nok mye mer moro å lage egen mat av ulike retter. For jeg kan fortsatt, når det virkelig gjelder!

Så, syns du fargene var lekre og ingrediensene spennende? Hvorfor ikke teste det ut du også? Og det skal jo sies at det er mye rart og spennende man kan blande sammen til en wokrett, og man kan bygge videre på det også. Godt var det i hvert fall!

SÅ GIKK JEG PÅ EN LITEN SMELL

Har du noen gang kjent på den følelsen av at det er noe du skulle ha gjort? At listen har vært litt lenger enn ønsket, samtidig som du gjerne skulle ha gjort alt på en gang? Du skulle gjerne vært ferdig i går, men får aldri ut den lille fingeren som kan løse så mye.

Nå har det gått et helt halvt år som jeg har klart å holde treningen oppe, pluss at du legger på to måneder til. Faktisk er jeg litt imponert, selv etter at jeg begynte å trene alene. Da jeg endelig klarte å få ut fingeren etter fem hele år uten trening til å komme i gang igjen, kunne jeg vel ikke stopp opp etter kun kort tid.

Helt siden jeg meldte meg inn hvor jeg kunne trene så mye jeg ville, og ikke minst når jeg ville, så har jeg klart å holde det gående allerede fra dag en. Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle klare det, og at jeg i det minste skulle ramle ut litt her og der innimellom.

Når jeg tenker tilbake på det så har jeg faktisk klart å holde mine mål så og si hele veien. For å få mest utbytte av der jeg trener, så har jeg forholdt meg til å trene to til tre ganger i uken – aller helst tre.

Så mange ganger var det jeg trente før, da jeg spilte håndball men måtte gi meg på grunn av oppløsning av lag, og ikke minst skadene jeg pådro meg. Jeg slet med plager i to års tid, og glad er jeg for at jeg fikk operert ut platen i hånden.

Hadde jeg fortsatt hatt den platen i leddet mitt, hadde jeg nok ikke vært like langt der som jeg har kommet i dag. Jeg har selvfølgelig en delvis skade enda, hvor jeg ikke får bøyd det ene håndleddet mitt like langt som det andre. Men vondt, det er jeg glad for at jeg ikke har, og bare se hvordan treningsjobben min har gått til nå.

En del forskjell er det siden jeg startet i august, på bildet til venstre, og frem til nå som er til høyre i bildet. Jeg har hatt mye fokus på store deler av alle muskler, selv om noen har fått bedre resultater enn andre. Og moro er det å se at kroppen forandrer seg.

Siden det har gått så bra som det har gjort, og siden jeg fortsatt har lyst til å trene videre, så klarte jeg å lure til meg en liten overraskelse. Den siste tiden har jeg kommet over flere reklamer på facebook, og mer ble det ettersom jeg valgte å følge siden deres der.

Før den tid også har jeg tenkt en del over at jeg har hatt lyst på nytt treningstøy. Ikke noe som bare er vræl, men som har litt bedre kvalitet enn det dårligste, samtidig som jeg kan få lov til å være litt stolt, eller være mer fornøyd over å kunne bruke det aktivt.

Det skal sies at jeg har vært fornøyd med det treningstøyet jeg har brukt, og det er jo alltid morsomt med noe nytt også. Så her om søndagen da det var så stille og rolig hvor jeg ikke hadde en eneste plan, så gikk jeg på en liten smell.

Og i dag havnet den i min postkasse, kun tre små dager etter bestillingen ble registrert. For første gang har jeg bestilt noe fra Keepfit sine sider, og av det lille jeg har fått oppleve er jeg ganske fornøyd. Leveringstiden deres gikk ganske fort. Det gikk kun tre små dager før jeg fikk varene mine. Men hva slags treningsklær bestilte jeg?

Bare se på disse lekre fargene her. Da jeg var på leit etter noe nytt, samtidig som jeg likte, så rullet jeg innom flere type antrekk. Er det sånn at du ønsker de samme klærne som jeg gikk for, så kan du finne tightsen her. Toppene er helt like men i forskjellige farger, og du finner den rosa her og den svarte her.

I tillegg benyttet jeg sjansen til å unne meg en ny sport bh, siden jeg først var inne på handlerunden på deres sider. Så i handlekurven ramlet også en som passet antrekket, hvor du finner den her.

Med et lekkert treningsantrekk fra Keepfit satser jeg på at treningsmotivasjonen fortsetter, og at den blir enda bedre. Nå har jeg bare fått prøvd dette på meg, og jeg gleder meg til første treningsøkt i nytt treningstøy.

OG JEG ANGRER IKKE

Solen skinner og våren springer. Men det er jo søndag, som igjen betyr, som oftest, mange av de mange timene med latskap. Sånne dager som dette er så gode å ha. Man trenger i grunn ikke å legge en eneste plan for ukas siste dag, med mindre man har lyst til å gjøre noe.

I utgangspunktet sto det ikke et eneste gjøremål eller en plan for ukas siste dag tidligere denne uken. Men når jeg tar dagene som det kommer når det gjelder trening, så ble det til at jeg fikk skviset inn en liten og god økt i dag.

Det beste med å trene på egenhånd er så deilig at jeg kan gjøre det på hvilken dag som måtte passe meg, og jeg kan også gjøre det akkurat når jeg vil. Og enda syns jeg det er gøy å holde seg selv i form, samtidig som man ser utvikling.

Men, nå var det ikke den retningen jeg hadde tenkt til å gå nå. Helgen nærmer seg med stormskritt brått slutt, og det er bare noen timer igjen man virkelig kan senke skuldrene, gjøre det det man vil og bare lade opp til en ny uke med futt og fart.

Tiden bare renner fra både meg, deg og alle sammen. I helgen har jeg også vært på noen små ærender, deriblant ble det en tur innom Jula – en butikk med mye og alt mulig rart som det alltid er morsomt å gå og kikke i.

I utgangspunktet var det ikke noe jeg selv trengte der, men ble med likevel. God tid ble brukt der vi tuslet gjennom omtrent alle hyllene. Og hadde jeg fått hundre tusen å rutte med, så hadde jeg fint klart å handle for en slik sum.

Det er mye jeg gjerne skulle ha kjøpt, men som man egentlig ikke har bruk for sånn i det hele. Jeg hadde kommet meg gjennom hele butikken uten å legge noe i handlekurven. Ikke før jeg nærmet meg kassen, da ble det mønsteret brutt.

Bort til alle hyllene med alt det spennende i står jeg. Funderer på alt som finnes der, og jeg beveger meg både sakte, men også flere runder rundt samme reol.

Plutselig stopper jeg. I utgangspunktet hadde jeg tatt turen fordi noen andre trengte noe på Jula. Men når man kommer over noe som man virkelig ikke klarer å gå forbi, hvor man finner noe man egentlig ikke trenger, men som man trenger likevel – da kom jeg plutselig ikke tomhendt ut da vi dro.

Tankene begynte å tenke, og de gikk både frem og tilbake. Men når jeg da har bestemt meg for at det er noe jeg har lyst på, og som jeg også finner og liker veldig godt, da er det vanskelig å gå rett forbi det.

En helt splitter ny veggklokke. Det skal sies at jeg var veldig fornøyd med klokken jeg allerede hadde. Den mørke stilen den har passet så fint inn i alt det lyset jeg nå har. Men der og da fant jeg ut at jeg plutselig trengte en forandring. Så klokken, den ble med meg hjem den. Og jeg angrer ikke.

DET HELE VAR SÅ VAKKERT OG FANTASTISK

Det hele startet med at det så ut til å bli en grå morgen, i hvert fall en liten smule av et grått filter på en fin vårdag. Jeg hadde nesten akkurat våknet etter nattens timer, fått ordnet meg og var på vei for å fikse maten.

Noen brødskiver i labben og inn på kjøkkenet for å ordne resten, som da var planen, ble planen plutselig snudd da jeg i full fart måtte skynde meg ned trappene og inn på rommet for å røske til meg noe som jeg måtte ha med meg ut.

Dette kunne jeg bare ikke gå glipp av! Det skal sies at våren er fin i seg selv når den først trekker frem de gode dagene. Men at dagen skulle starte på denne måten – det måtte bare dokumenteres.

Speilrefleksen var det jeg dro med meg, og deretter sto jeg plutselig ute i den lille skogen klokken syv om morgen. Men hva var det som var så viktig å få knipset?

Det første som slo meg da jeg tittet ut av vinduet og så dette, det var rett og slett at jeg nærmest fikk hakeslep. Ikke at det hele var et sjokk eller nedtur, men kun fordi det hele var så vakkert og fantastisk, og ja, alt på en gang.

For hvor ofte er det man opplever soloppganger om morgen? Er man tidlig oppe nok så får man med seg mange av dem. Men i morges var det noe ekstra spesielt med den. Den var sterk, mye sterkere enn vanlig.

Fargene var mye skarpere og selve solen følte jeg nesten lyste på sitt meste, selv om jeg visste at den ikke gjorde det. Men det hele var så magisk at jeg ikke kunne la dette bare gå videre uten at bilder ble tatt. Det eneste jeg skulle ønske med disse bildene, det var at landskapet rundt var mye finere.

Er det flere som opplevde denne soloppgangen, eller lå du fortsatt og snorket deg langt inne i de fineste og spennende drømmene? Med en så flott morgen så skal de sies at det ble en fin dag på jobb, og da jeg endelig kom hjem i ettermiddag, det var da jeg kjente hvor sliten jeg egentlig var. Så nå kan jeg endelig senke skuldrene, lene meg godt tilbake og bare nyte en helg som jeg har foran meg.

TOMFLASKE ETTER EN VINKVELD – IKKE KAST DEM

Kabang, bom og krasj. Har noen sett den spaken, knappen eller koblingen som kan settes på pause sånn at man kan trekke et par ekstra pustedrag godt ned fra magen og ut igjen? Jeg trenger en sånn pause for å kjenne at jeg lever, for timene ruller og dagene bare forsvinner fra meg.

Siden sist har vi også klart å hoppe inn i enda en ny måned. Den såkalte offisielle vårmåneden er her – hvis vi ser bort ifra det lille av snø som falt ned i dag her i byen, men som heldigvis ikke ble liggende. Da jeg satt med en liten gruppe barn på jobben og av en eller annen grunn så ut vinduet så dalte det noe krystaller ned. Der og da ble jeg kjempe misfornøyd, men det stoppet ganske fort.

Nå er jeg lei alt som heter vinter, så nå vil jeg ikke se den før til jul igjen. Jeg er klar for nye tider. Tider som kan gi meg mer energi igjen. Og nå er det ikke bare fuglekvitter og -sang som gir meg energi. Nå har det også begynt å spire og gro på busker og trær.

Men nå var det ikke helt derfor jeg ville skrible noen ord for dagen. Det lille jeg har av en snute for tiden, tenkte jeg å bruke i dag til å vise dere denne kjedelige flasken jeg plutselig fant ut at jeg skulle ta vare på.

For en gang skyld, kanskje sånn for aller første gang etter at jeg ble sånn litt og delvis voksen – for man blir vel aldri helt voksen uansett, så har jeg endelig klart å få en ren stil på rommet mitt.

Før var det en del blanding av farger, og det kunne forsåvidt virke rotete hele tiden på en måte. Men nå har jeg fått landet og er ganske fornøyd. Vil du vite hvordan det har sett ut opp gjennom årene fra da jeg fikk nytt rom i 2005 og frem til nå? Ta en titt her da vel.

Men hvorfor viser jeg plutselig bilder av en helt vanlig vinflaske? I helgen som var kom jeg plutselig på en detalj jeg hadde lyst til å plassere i rommet. Et lite avbrekk og kult interiørtriks som jeg likte veldig godt.

Denne idéen kommer riktig nok ikke fra meg, da jeg har sett andre gjøre dette her. Vinflasken står rett og slett til pynt, men da det kom gjenskinn i glasset, hvor det også var kjedelig å se rett gjennom den, så fant jeg frem både farge og kost og gjorde noe med det.

Og så lite var det som skulle til, og som jeg dermed tenkte å dele med dere som ikke har vært inne på tanken eller gjort dette tidligere.

Det siste året har jeg fått sansen for et stilrent rom av farger som ser ryddig ut. Med beige vegger, hvite og lyse møbler og litt grønne planter som frisker opp og lager litt mer liv i rommet.

Jeg har også noen grå detaljer i min bitte lille hybel, for jeg har nesten alt jeg trenger her føles det ut som. Og siden jeg allerede hadde litt grått inne i bildet fra før, så hvorfor ikke gjøre om denne detaljen av en kjedelig vinflaske til noe som var litt mer stilrent?

Og sånn gikk det, og idéen ville jeg dele videre med dere om du så er kreativ eller bare har lyst på litt inspo til noe du kan ta med deg videre.

Så nå har jeg et lite prosjekt på gang fremover. Det er bare det at jeg må få tømt de andre vinflaskene jeg allerede har, og det kan ta litt tid ettersom jeg ikke er av den typen som unner meg litt ekstra godt en gang i blant. Men om du ender opp med tomflaske etter en vinkveld – ikke kast dem. Gjør noe spennende ut av dem!

MED EN GANG JEG STAKK SNUTEN UT

Alt for stille dager, men likevel er det nok å holde på med. Eller er det? På en måte er det mye som holder meg oppe, men motivasjon til å utføre enda mer går kanskje ikke akkurat sånn som jeg alltid ønsker.

Jeg føler jeg fyller dagene mine med akkurat det samme, og er vel egentlig lite variasjon på hvordan hverdagen min ser ut fra uke til uke. Noen ganger hender det at jeg legger inn ønskede gjøremål på listen min, men som jeg ikke utfører fordi jeg enten utsetter det eller rett og slett kaster det bort.

Men i det siste har jeg kjent på at jeg har fått litt mer energi tilbake. Det har vært på slike dager hvor solen har vist seg og gradene vært litt varmere. Nå kan vi si oss ferdig med vinteren, for her har jeg pakket vinterklærne helt bort. Jeg tok faktisk med meg vinterbuksen min hjem fra jobb i går, så nå må det bare gå en vei.

Deilig har det uansett vært, og ekstra motivasjon får jeg om morgen når jeg endelig kan se solen som står opp sammen med meg – hvis vi ser bort ifra de morgningene hvor det er overskyet. Godt er det i hvert fall å slenge seg på sykkelen i dagslys.

Heldig syns jeg vi har vært med denne våren som nesten akkurat har startet. Fuglene både kvitrer og synger flere sanger om dagen, og mer skal det bli. Og for ikke å snakke om at dagene virker mye lengre nå som det ikke er like mørkt som det var.

Og angående mørketiden, denne helgen stilles jo klokken, så nå går vi mot lysere tider igjen. Jeg kjenner det skal bli veldig godt, og det betyr også at sommeren nærmer seg, selv om den ikke er her helt riktig enda. Men som vi alle vet – tiden går fort.

Men nå som det har vært så fint en stund, med tanke på at det har vært noen kjøligere dager også, så merket jeg at jeg ble litt glad i ettermiddag da jeg oppdaget mørke skyer som kom svevende over her.

Aller helst håpet jeg på et skikkelig regnskyld, men værgudene var ikke helt enig med meg der. Litt regn ble det uansett, og med en gang jeg stakk snuten ut ble jeg enda mer glad.

For er det bare meg, eller er det flere som liker å kjenne på den duften som kommer etter et regnskyld, hvor alt kjennes ut som at det har blitt skikkelig renset opp?

Dråpene samlet seg på vinduet. Asfalten ble mørkere og det ble et fåtall av små flekker hvor vannet samlet seg. Men at regnskyene skulle suse så fort forbi var litt skuffende. Det kunne jo kommet et skikkelig regnskyld når det først var innom.

Ellers har denne lørdagen vært rolig som vanlig. I grunn ikke noen store hendelsen som har satt spor, men likevel fått gjort et par småting. Siste helgen av denne måneden skal i hvert fall brukes på akkurat det jeg har lyst til, og så håper jeg dere gjør det samme.

BARNEHENDENE SATTE SPOR MED FARGE

Starten på dagen. En morgen som man gjerne skulle trykket noen ganger ekstra på slumreknappen bare for å få sovet litt ekstra på morgningen. Det er ingen hemmelighet at noen dager er litt vanskeligere å starte enn andre, og i dag var det litt tungt. Men opp kom jeg, klar for å ta fatt på ukas siste arbeidsdag.

Før jeg kunne ta fatt på helgen måtte jeg gjøre et godt stykke arbeid med å smile, le og rett og slett skape enda en fantastisk dag med barna. Med tanke på at vi har hatt noen fine vårdager denne uken, så ble det fort litt trist da gradene sank og solen ble mer borte i dag.

Men fredag var det, selv om følelsen ikke var like fullt til stede. Det skal sies at det ble en vellykket og fin dag for det, og med det så kan jeg jo vise et lite prosjekt jeg har hatt.

Det hele startet med at jeg dro i gang med noe som begynte ut ifra en tanke, som passet godt til temaet på planen. Å jobbe i barnehage byr på så mange muligheter, og når man kan sette fantasien til verden – da er det bare å bruke den!

Så, det hele startet et par uker tilbake hvor jeg lot barna trykke sine velskapte hender. Idéen som plutselig kom til meg skulle nå settes i produksjon, og skal jeg være ærlig, så var det ganske morsomt å jobbe med dette her.

Både de små og store barnehendene satte spor med farge, og deretter fikk de en slags ramme på sitt mesterverk. Det å la barn skape sine egne bilder er noe av den fineste kunsten som finnes.

Bare se på dette her. Temaet som er bindet innunder dette prosjektet er hverdagsglede, og jeg blir ganske glad når jeg ser disse søte og herlige hendene som er trykket av barna. Til hendene deres er det festet små bilder av noe barna er glade i, som det også går an å dele på.

Med tanke på at dette var en type oppgave jeg fikk og hvor jeg kunne velge hva jeg ville gjøre, så vil jeg si meg rimelig fornøyd med resultatet jeg nå sitter igjen med. Men hva har jeg gjort med alle de små kunstverkene?

Jeg kom vel frem til denne idéen. Sammen med barna hadde vi nå malt hender og satt de sammen med gjenstander som får dem til å kjenne på gleden av noe de liker. Jeg fikk skape en kunstvegg hvor kunsten også kan brukes ellers.

Tidligere denne uken kom alle hendene opp på veggen, og siden da har jeg allerede sett at flere av barna har tuslet bort for å se, men også å snakke om det de ser på bildene, samt å bruke dem litt.

Og det gikk litt sånn som jeg håpet at det skulle bli brukt. Barna er så smått nysgjerrige på hvem hender som er hvem, og noen kan gjenkjenne andres barnehender. Det at gjenstandene henger ned og er løse gjør at dem kan bruke de litt mer, og kanskje de yngste barna kan skape noen samtaler.

Alle veggene på avdelingen er helt hvite, så det å få opp ulike fargekombinasjoner på denne flaten ga en del av rommet litt mer liv. På forhånd hadde jeg også sett for meg at det kom til å bli revet ned fort, men det henger fortsatt.
Nå står helgen for tur etter en endt flott uke. Riktig god helg!

HVORDAN SER ROMMET EGENTLIG UT I DAG?

La deg for all del ta tak i deg selv og la skuldrene dine senke seg litt ekstra en gang i blant. Jeg opplever at jeg føler at de trekker seg litt mer nærmere opp mot ørene noen ganger, og for å la dem hvile lettere må du gå inn i deg selv og puste noen ganger lettere ut.

I hverdagen som jeg befinner meg i så er det ikke til å legge skjul på at pulsen kan slå noen slag høyere, enten en, to eller ti ganger i løpet av en dag og uke. Mye høy lyd går som bølgestøt gjennom ørene mine hver eneste dag, og da er det godt å gjøre omtrent ingenting når kveldene kommer.

Jeg bruker veldig mye tid på rommet mitt når jeg er hjemme. Og det er vel den plassen i huset jeg liker meg godt på. Her har jeg mulighet til å gjøre akkurat det jeg vil – om det så er å se på serier og filmer, la musikken spille i mine ører eller rett og slett bare ta livet helt med ro.

Og når jeg først er inne på temaet om rommet mitt, så tenkte jeg at jeg kunne vise litt hvordan det har sett ut i løpet av flere år. For det har seg sånn at dette rommet ble bygget og sto ferdig i løpet av sommeren 2005, da vi var nødt til å utvide en del av huset for å få nok rom til oss alle.

Da jeg fikk lov til å være med og velge hvilken farge jeg ville ha på veggene mine, så var det ingen andre farger det kunne bli enn grønn. Jeg var veldig glad i denne fargen, spesielt den som var midt mellom den mørkeste og lyseste. En såkalt tone av limegrønn. Og det var grunnen til at veggene mine fikk denne fargen fra starten.

Nå til sommeren blir det allerede elleve år siden jeg fikk mitt helt eget rom, etter å ha delt rom med en av mine andre søsken. Vi hadde nemlig bare to barnerom. Og når vi da er fire barn, da ble det til at vi måtte dele om plassen. Og de rommene var ikke all verdens store for å si det sånn, men vi overlevde så lenge det varte. Heldigvis.

Med deling av rom var det ikke all verdens av muligheter jeg hadde til å rokere om på innredningen. Og tingene mine hadde jeg aldri helt for meg selv, selv om jeg stort sett fikk lov til å la tingene mine stå i fred.

Men da mitt helt eget rom sto klar, da kunne jeg ha både skrivebordet med de rare skuffer og hyller i, nattbordet med et par skuffer og skapet mitt for meg selv. Og jeg visste til en hver tid hvor jeg hadde det jeg eide – om det ikke var sånn at jeg hadde glemt hvor jeg hadde satt eller lagt det.

Men, så kom året hvor jeg var rimelig lei det jeg så rundt meg. Jeg var så sliten av å gå rundt i den grønne boblen. Det var ikke det at jeg ikke likte fargen, for det gjorde jeg. Men jeg trengte noe nytt. Jeg var klar for en forandring.

Jeg husker ikke helt hvordan det var, men jeg tror det var sånn at jeg fant veldig fort ut, sånn ganske plutselig, at jeg ville bytte ut de grønne veggene mine. Ofte følte jeg for forandringer, for flere ganger i året, eller kanskje bare på noen måneder, så kunne jeg møblere om og bytte plasser på både sengen, daværende skrivebord og sånne ting. Klesskapet kunne jeg selvsagt ikke flytte, og tv’n måtte jeg ha på samme plass med tanke på kabeluttaket som jeg ikke gadd og ordne på.

Da rommet mitt var helt nyoppusset den gangen med grønne vegger, var det mine foreldre som sto for jobben. Husker jeg kom hjem fra skolen den gangen, og plutselig var det kjedelig treverket av noen vegger blitt grønne. Jeg husker jeg ble en liten smule skuffet, for da jeg hadde sagt at jeg ville ha grønt rom så så jeg for meg en grønn som var litt sterkere.

Men i ettertid var jeg veldig glad for at fargen var tonet litt ned, for tror jeg hadde blitt fortere lei om fargen var sterk.

Om fargen var sterk eller svak – plutselig fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe. Jeg hadde så lyst på en ny farge. Noe helt annet enn det jeg hadde, og jeg begynte og skaffe meg kataloger og fargekart som jeg kunne kikke på.

Å gå gjennom et så stort fargekart som vi har av alle nyansene, så trodde jeg at det skulle gå lang tid før jeg fant den perfekte veggfargen. Jeg brukte selvsagt litt tid, for jeg måtte jo være ganske sikker når jeg først skulle male om.

At jeg skulle angre kort tid etter var jo ikke det jeg ville. Og tanken på å male flere ganger var ikke helt aktuelt etter at jeg en fredagskveld gikk løs på prosjektet. Ja, for denne gangen var jeg nødt til å gjøre jobben selv. Jeg var jo tros alt 21, nesten 22 år.

Å gå løs med malekosten var ingen problem for meg. Ikke før jeg fant ut at jeg måtte vaske først. Det skal sies at jeg var ganske engasjert og hadde vilje for en forandring, så det var vel det som satte motet mitt opp.

En lørdag ble både vaskebøtte med sterkt såpevann og skurefille dratt frem. Nå skulle det vaskes. Møbler og annet som sto inntil veggene og annet som hang og dinglet ble tatt ned. Gode kluter fikk nå virkelig kjørt seg over treverket, og det ble rimelig rent som det nesten ikke hadde vært.

Ble noen timer med skrubbing for å si det sånn. Og så måtte det tørke itillegg. Jeg var så gira på dette prosjektet husker jeg, at jeg så kunne dra penselen over med det samme. Men for å få et godt nok resultat var det nok bare å vente litt til.

Helt frem til neste dag – da var det endelig klart for det store og det hele. Maling med den utvalgte fargen hadde jeg fått tak i, og flere koster og ruller hadde jeg skaffet meg for å feste fargen på veggene.

Noen filleklær som det ikke var så farlig med ble dratt frem og tredd på, for jeg ville jo ikke utsette de fineste klærne jeg hadde for å bli ødelagt av maling. Ikke at jeg griset så mye heller. Plasten ble også rullet ut på gulvet langs veggene som skulle få seg et strøk, bare for å sikre at jeg holdt meg unna de aller største malingsflekkene i ettertid.

Med motivasjonen jeg da hadde og som var på topp, så tok det meg kun en dag og et strøk og kline på så mye maling jeg bare klarte. For det var jo ikke sånn at jeg orket flere runder med kosten og malebøtta.

Hele jobben gjorde jeg helt alene, og jeg kan innrømme at jeg syns det var mer moro enn kjedelig – akkurat der og da. I ettertid av den nye fargen har rommet mitt blant annet sett sånn her ut.

Jeg husker jeg ble så fornøyd med forandringen jeg gjorde, og at jeg fortsatt har beholdt fargen. Og kjenner jeg meg rett, så blir jeg vel å bo med disse veggene frem til jeg finner meg et eget krypinn av en egen bolig. For jeg har jo ikke akkurat tenkt til å bo hjemme resten av livet. Om noen år så er det vel på tide og komme seg ut å finne noe som er mitt. Men jeg haster ikke akkurat med det i dag.

Nå har det allerede nesten gått tre år siden rommet fikk et strøk. Forandringer i mellomtiden har det skjedd, men hvordan ser rommet egentlig ut i dag? La oss ta en nærmere titt.

Det har skjedd litt for å si det sånn, selv om jeg har hatt det møblert sånn her en stund nå. Til tider kan jeg føle at det flyter litt mye, og det kan fort bli like rotete hos meg som det gjør hos alle andre.

Men når man kun har fjorten kvadratmeter av en plass til å oppbevare absolutt alt man eier og har, da må man bare regne med at det kan ligge litt rot her og der noen ganger – eller ganske ofte. Det skal sies at jeg gleder meg til å flytte ut, når den tiden kommer og jeg er klar.

HVA VAR DET SOM HADDE RAMLET NED I POSEN?

Helg og fridag – det er jo faktisk ikke så ille. I hvert fall ikke når man har sett frem til noen late dager, og hvor det i tillegg ikke er all verdens planer som skjer. Men likevel kan den døde tiden man har alene gjøre deg litt rastløs, så i dag måtte jeg bare finne på et eller annet.

Her for en liten tid tilbake kom jeg over et klesplagg som jeg festet blikket mitt på lenge. Jeg studerte det litt, og jeg fant rett og slett ut at sånn hadde jeg lyst på. Den så deilig ut å ha på seg, og fin var den også.

Dermed ble det en bytur i dag. Innover til kjøpesenteret hvor det ikke bare var jeg som hadde valgt å ta turen. En del mennesker var det der for å si det sånn. En liten plan var å ta en lunsj for å få noe å spise mens jeg var der, men favorittspisestedet mitt var overfylt av mennesker, og det viste det seg at også mange andre koselige kaféer skulle være også.

Så med andre ord gikk den biten rett vest, så får jeg heller håpe at det er ledig til meg neste gang jeg finner ut at jeg vil unne meg noe ekstra godt når jeg kan senke skuldrene.

Siden både det ene og det andre gikk skeis for meg i dag, så var jeg så heldig å komme hjem igjen etter noen timer med en oransje pose. Litt heldig måtte jeg jo være på en sånn dag hvor det “ikke var plass” til meg. Men hva var det som hadde ramlet ned i posen?

En del småting ble det. Litt selvpleie for kropp og sjel, og det trenger vi alle en gang i blant. Ulike masker både for det ene og det andre var det jeg kjøpte med meg hjem. Så du skal ikke se bort i fra at jeg kommer til å unne meg litt av dette i kveld.

Og alt dette fant jeg på en av de delvis nye butikkene på Farmandstedet her i Tønsberg, nemlig Loco. Der har de ganske mye samlet, og den butikken er som en labyrint hvor man kan surre og gå gjennom så lenge man vil. Akkurat sånn som butikkene Søstrene Grene og Normal.

For min del kunne jeg tatt med meg enda mer enn det jeg kom hjem med. Men så får det også være grenser for hvor mye jeg skal handle også. Føler jeg for å shoppe mer for å få opp gleden igjen, for å handle gjør meg faktisk litt gladere, så er det jo bare å ta turen tilbake å gjøre et par ærender.

Men fremover kan jeg nyte flere runder med selvpleie av egen helse og kropp, uansett hvor godt disse produktene fungerer. Og så får jeg satse på at det som jeg egentlig var ute etter kommer inn igjen i butikken eller på lageret igjen snart.