DENNE PORTEN HAR JEG NÅ GÅTT UT AV

Hvor skal jeg egentlig starte, og hvordan skal jeg klare å formulere og forklare meg selv om hva som egentlig skjer? Selv om jeg har store og kreative egenskaper om skriving som jeg har bygget opp ved å dele tanker og meninger gjennom ord, så har det blitt lite av det spesielt den siste måneden. Jeg har verken tørt eller hatt lyst til å dele noe rundt stillheten, mest fordi jeg ikke har visst hva det har kommet av. Og det er først akkurat nå jeg har skjønt hva som har ligget i grunnmuren.

Vi har nå klart å komme oss gjennom nest siste måned av dette året. Utrolig nok, men jeg skjønner fortsatt ikke hvor all den tiden vi har blir av. Jeg skjønner jo såpass mye at jeg bruker ganske mange timer i løpet av en uken til jobb, hvor det også blir dyttet inn noen timer med trening, noe jeg har hatt stor glede av, og som jeg forsåvidt har enda. Jeg har bare ikke klart å traske meg til treningen så mye som jeg skulle ønske de siste ukene. 

Har det vært et eller annet som har plaget meg, som jeg ikke helt har forstått? Energien til å lette litt ekstra på rumpa har ikke vært like motiverende heller – ikke så mye som jeg har håpet. Men jeg håper at det nå vil ordne seg igjen, at jeg får litt mer faste rutiner på uken min. Ikke at jeg er så veldig opptatt av det, men det har jo noe med å fortsette med det man var så godt inne i. 

Nå er vi allerede kommet halvveis i uken hvor vi skal runde av årets november, for sånn at vi kan ønske desember velkommen til helgen. Jeg sitter med tusen spørsmål i det lille lageret, kalt hodet, hvor det nå er alt for mye, hvor et av dem er “hvor har dette året blitt av?”.

Siden det har vært så stille fra min side her, så føler jeg at alle tankene bare spinner seg til alle retninger, så jeg får vel prøve og samle noen tråder. I hvert fall den ene. Jeg orker ikke å sitte med dette alene, selv om det er noen få som vet om dette allerede. Men det er ikke noe jeg har gått rundt og delt med glede, og jeg har bevisst holdt det helt tilbake.

Det er nå blitt onsdag. En onsdag som også snart er forbi. Men da jeg våknet i dag tidlig kjente jeg en klump i magen. Det var ikke en sånn klump som kommer når noe er galt. Eller, for meg er det kanskje litt galt i den forstand. Jeg gjorde mine faste morgenrutiner i dag tidlig etter at alarmene hadde ringt fra seg. Egentlig hadde jeg lyst til å bare bli liggende i sengen, men jeg skjønte at det kunne jeg ikke.

Selv om det fristet å bli værende hjemme under en varm dyne, så var gleden enda større for å reise på jobb. I det jeg syklet der ute i mørket langs veier som er lyst opp, så hadde det enda ikke gått opp for meg om hva som var på vei til å skje. Jeg gledet meg jo tros alt så mye til å møte alle de gode menneskene igjen, både de små og store. Og når jeg nå sitter og skriver dette, så merker jeg at tankene spinner fort rundt. Så hvor godt skrevet dette blir, om det blir så bra som jeg ønsker, så får det bare bli som det blir.

Uansett, på arbeidet ble jeg møtt av mange blide fjes som jeg både har og setter enormt pris på. Jeg var klar for å ta del i de fantastiske barna sin barnehagehverdag, samt at jeg skulle få en så fin dag som mulig selv. For dette var ingen vanlig onsdag sånn som det har pleid å være. 

Jeg husker fortsatt veldig godt den dagen jeg satte mine føtter for første gang innenfor barnehagelivet. Ikke husker jeg bare datoen og året, men jeg husker hvilken dag det var også. Onsdag 16. september. Høsten rett etter videregående var jeg så heldig å få komme til en jobb innenfor drømmeyrket som jeg ønsket.

Jeg var klar for å utforske barnehagelivet, og den dag i dag etter fem år hvor jeg har fått tatt del i det, så har jeg lært enormt mye. Og ikke minst at jeg har fått lov til å være med på mange flotte, fantastiske og ikke minst magiske reiser. 

I høst delte jeg også at jeg hadde fått meg ny jobb. Et nytt arbeidssted ved siden av jobben jeg allerede var i. Jeg hadde nå to jobber hvor jeg sjonglerte mine baller, og det var også to helt forskjellige barnehager merket meg, selv om mye var likt også. Men med to arbeidssteder i samme yrket så følte jeg at jeg ikke klarte å henge med i prosjekter og alt annet så mye som jeg burde.

Så, jeg delte noen tanker og meninger med meg selv, og jeg fant vel ut at her måtte jeg ta noen grep for å få en positiv hverdag. Men ikke misforstå da, for jeg har hatt mange fine uker, og alt har vært positivt. Det handler kanskje mer om det å gå den veien sånn at jeg kommer frem til målet mitt. Og grunnen til at jeg våknet opp med en klump i magen i dag tidlig, det var fordi at nå var dagen kommet.

Dagen var kommer hvor jeg dro på jobb. Jeg utførte mine arbeidsoppgaver og fylte inn med det som måtte gjøres gjennom dagen. Jeg prøvde å kose meg så mye jeg bare kunne. Men innerst inne, langt nede i magen så lå den mørke skyen som nå har sprukket. For da jeg syklet hjemover på ettermiddagen i dag, så syklet jeg bort fra et sted som har vært en jobb, men som også har stått høyest oppe på listen over et utrolig flott sted å være og utføre arbeid.

Det har vært en jobb. I dag var nemlig min siste dag sammen med de fantastiske og mest skjønne barna jeg har fått lov til å være sammen med. Jeg har delt så mye glede med de små, hvor jeg også har hatt mye glede av dem. Jeg har utrolig mange minner, både med de små og store. Jeg sitter igjen med bare gode tanker, og mange gleder av minner. For tenk på alt det jeg har fått være med på!

Minnene er langt ifra få, og gledene har vært store. Jeg kjenner nå at det er fryktelig rart å ikke reise den samme veien som jeg nå har gjort i fem år. Ja, for det er faktisk gått så mange år som jeg har vært der. Nå blir det hundre prosent i den nyeste jobben, og jeg kjenner at det blir rart. Veldig merkelig.

Da jeg gikk ut av porten for siste gang som en del av de ansatt der, det var da jeg bare hadde lyst til å holde meg fast og krype inn i varmen igjen i morgen tidlig. Men det blir ikke sånn. Nå er jeg nødt til å leve på alle de gode, fantastiske og fargerike minnene jeg har skapt sammen med både barna og kollegaer. Og for ikke å glemme humoren og latteren som har blitt hostet opp. 

Nei, jeg er nok nødt til å se at jeg nå har laget en fem-series historie som består av alt for mye. Det er vondt at jeg nå har måtte sette kroken på døra. Heldigvis har jeg ikke låst, så jeg vet jo ikke helt sikkert om hva som kommer til å skje senere. Det finnes all verdens av muligheter til å trekke i ulike tråder. Men, det får tiden vise. Nå blir det å konsentrere seg om den ene jobben man nå har, å prøve og vende seg til det. Hvor lett det kommer til å bli vet jeg ikke.
 

Denne porten har jeg nå gått ut av, for siste gang som en del av de ansatte. For denne gang.

DET STORE PROBLEMET

Mørketiden – rommet for å gi liv i de dystre og kjedelig krukkene av ulike fasonger, som deretter gir både lys og varme. Ja, for nå er det på tide å gjøre noe når kveldene kommer så tidlig som dem gjør. Nå legger vi ekstra merke til at det går fort mot jul og vinter, og dagene blir mørke allerede rundt fem på ettermiddagene. Om ikke tidligere.

Uff, jeg kjenner at det svarte lyset ikke er noe for meg. Og bare for å nevne det, så vet jeg veldig godt at tiden vi nå bare så vidt har startet på gir oss et lite sjokk, for noen, da temperaturen kryper sakte men sikkert nedover. For min del er kulden et stort hat. Skulle nesten tro jeg har et allergisk sjokk når det ligger alt fra et par plussgrader og når det ramler ned på alt som er under null.

For hva er det som egentlig plager meg fra nå og de neste månedene? Jeg skulle gjerne likt å vite hva som skyldes de reaksjonene jeg får på kroppen. Hvorfor skjer det? Og hvorfor skjer det akkurat på den måten?
 


 

Nå har jeg faktisk begynt å lure på om det er noe feil i systemet. Om det er noe galt et eller annet sted. Eller om jeg rett og slett bare er så uheldig hvor jeg lider av det jeg gjør. Både varme votter og lue har blitt tatt i bruk, og det har det vært i noen uker allerede – ja, nærmere en måneds tid eller litt til.

Hadde det vært opp til meg så hadde jeg kjørt fullt superullundertøy, fleece og store og varme gensere. For er det noe jeg er, så er det å være frysepinne. Ikke bare av den milde graden, men egentlig ganske kraftig. For min del skulle jeg ønske at kroppen min bestod av flere varme celler, eller hva man skal kalle det. 

Jeg kunne hoppet rett inn i varmedressen også, men noe må jeg jo ha som varmer meg når det blir enda kaldere ute. Det store problemet mitt er at jeg er konstant kald. Ikke sånn generelt over hele kroppen, eller bestemt på et større området. Nei, det har seg nemlig sånn at hendene mine er ekstremt utsatt.

Hvorfor er det sånn? Og hva er det jeg kan gjøre? Nesten hele døgnet er hendene mine kalde. Det er nesten sånn at jeg redd for å håndtere barna i ulike situasjoner hvor jeg må ta hendene til hjelp, men likevel må utføre for å fullføre bevegelsene i arbeidet. Er det egentlig “normalt” å ha blå fingre, selv om du likevel har normal kroppsfarge?

Jeg har alltid vært en frysepinne, og det er lite som skal til før fingrene nesten stivner helt. Bare det å gå den lille turen på kun noen få meter ut for å slenge fra seg søppelet eller sjekke postkassen gir store utslag for at varmen forsvinner. Det tar ofte lang tid før temperaturen stiger igjen, og noen ganger skylder jeg til og med hendene i varmt vann for å få sirkulasjonen i bevegelse – noe jeg ikke tror fungerer. 

Noen fasit har jeg i hvert fall ikke, og jeg får vel gjøre det beste jeg kan for å holde liv i de vesle labbene mine. Jeg er ikke i tvil om jeg skal pakke dem godt inn nå i vinter, og de varmeste vottene må jeg nesten spare til når temperaturen synker enda mer. Fysj, det er ikke noe jeg akkurat gleder meg til. At kulden kommer enda mer, og snøen dekker landskapet!

ET STORT ROM I HJERTET

Du orker ikke en gang å se på gradestokken. I det man tråkker sine skritt ut for å komme seg avgårde etter en rolig morgen, så er det alltid en stor glede å sette sine føtter innenfor dørstokken i det man ankommer målet – jobben, den beste arbeidsplassen.
 


 

Og i dag følte jeg meg ganske glad. Egentlig veldig glad fordi jeg vet hvilken tid jeg er inne i, og hvordan tiden min kommer til å bli fremover. Og i dag var det en sånn dag hvor jeg brukte hver eneste time og hvert eneste minutt og sekund til å trekke på smilebåndet. Og dette fordi jeg igjen fikk en ny dag sammen med de mest fantastiske menneskene.

Tenk at så lite som bare noen mennesker kan bety så fryktelig mye. Tenk at dagens, ja livets høydepunkt er å få lov til å jobbe med akkurat det, men også de du gjør, både store og små. Igjen så er jeg ikke i tvil om at yrket jeg har valgt for å satse på er noe for meg. Barnehagelivet er virkelig suksess, og ikke minst veldig viktig for de små som skal ha noen å se opp til, komme seg gjennom en fin hverdag, samt å samle minner, sammen.

Jeg har nå fått bevist at jeg har et stort rom i hjertet. Et stort rom for glede, åpne armer, smil og latter. Ja, humor generelt. For er det noe som er viktig så er det å ha en så god kjemi at det er rom for å trekke litt ekstra på smilebåndet. Og det har jeg fått til, både med små og store, og det er spesielt sånne ting jeg setter pris på.

Egentlig vet jeg ikke helt hvor jeg vil med dette, med tanke på at jeg ikke har lyst til å dele så mye akkurat nå. Men det er viktig å ta vare på det man har, det man får, det man gir og det man skaper sammen. Minner kalles det. Og minner vil det alltid være. Husk å sette pris på det viktige du selv har. Ta vare på alt det gode som skjer rundt deg. En dag vil alt, eller veldig mye bli utrolig fine tankebilder du ser tilbake til. Men tiden den går alt for fort nå. Noen som har en brems? I verste fall en pause- eller stoppeknapp?

JEG KOMMER TIL Å FÅ EN OVERDOSE

En uke siden har gått siden jeg forvillet meg på kurs inne i Oslo. Og samtidig har syv dager gått siden jeg i det hele tatt viste noe liv her. Men jeg lever heldigvis. Jeg er her selv om jeg ikke har hatt noe glede av å dele noe. Eller, sannheten er at det har vært flere tanker som har spinnet rundt, men som jeg ikke har bearbeidet videre på.
 


 

Flere dager har jeg hatt lyst til å dele noen ord, lage tekster og kjenne på skrivegleden som jeg liker så godt. Men vanskelig har det blitt når det ikke har klart å komme gjennom fingerspissene fordi ordene ikke har blitt helt som jeg har sett for meg eller ønsket. Derfor har jeg latt alt av skriverier blitt liggende, helt til jeg klarte og formulere meg sånn som jeg ellers gjør.

Selv om snøen har vist sine tegn, men ikke blitt liggende, har det nå blitt mer og mer høst i luften. Glad er jeg for det. Hadde bakken nå allerede vært full av snø, da hadde jeg nok sett for meg en lang og tung vinter. Og jeg klager ikke, for akkurat nå er det helt perfekt med tanke på årstiden og hvor langt på året vi har kommet. Tenk, nå er det bare litt over seks uker til julaften.

Jeg har ikke noe behov for en kald, hvit og lang vinter. Men det jeg setter ekstra pris på er de små dryppene jeg nå får hver eneste gang. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å få en overdose før eller siden. Jeg ser fortsatt gleden av å både jobbe med, men også å være sammen med barn, og det setter jeg ekstremt pris på.

Nå har jeg hatt så mange fine og flotte uker sammen med helt nye grupper, og jeg har blitt glade i alle og en hver – både som gruppe og som enkelt individ. Tenk å være så heldig å jobbe med så mange fine, flotte og fantastiske mennesker rundt seg. Tenk å få være med på gleden hver eneste dag med barn, og den tiden vi sammen er med på å skape smil.

De tidligere årene har jeg fått oppleve veldig mye, og jeg har ikke sluttet med å skape minner og gleder. Faktisk så smiler jeg minst en gang om dagen, selv om jeg er midt opp i det kapittelet jeg er nå. 

Men for å skape små historier til disse kapitlene som inneholder nesten hundre prosent med store smil, så må det også være en god tone mellom det ene og det andre. Og litt tilbake om det med å få en overdose før eller siden – senest i dag fikk jeg en stor mengde med kjærlighet over meg. Barn er barn, og det er mye energi i dem, alt ettersom hvordan man ser på det. Men tenk å være så heldig å bli overfalt av klemmer!

Det skal sies at jeg sitter mye alene, noe som jeg har gjort i mange år nå. Det er derfor jeg setter så stor pris på den kjemien jeg får på jobb, den gleden den gir meg. Nå som jeg har vært på den nye jobben i tre måneder allerede, så er det flere og flere barn som søker kontakt og føler en trygghet. Både i små og større mengder. Men den tryggheten som slår høyest er vel når barn kommer bort og skal nærmest ha kos hele tiden.

Tenk å få oppleve en sånn kjærlighet. Tenk å få en bekreftelse på at du selv blir sett, bare fordi du ser barna. Som liten, eller i de tidligere barneårene mine, så har jeg aldri helt visst hva jeg hadde lyst til å bli når jeg ble stor. Ikke at jeg er helt stor enda. Men det jeg er over hundre prosent sikker på nå, det er at å jobbe med barn er noe som passer meg midt i blinken. Og det at jeg nå har jobbet i barnehage i fem år allerede, det er et bevis på det. Det er der jeg kommer til å jobbe, helt til den dagen jeg finner ut at det kanskje ikke lenger er meg, eller at jeg finner på og går helt andre veier. Hvem vet? Vi er jo ikke helt sikre på hva fremtiden vil bringe. Men akkurat nå er det dette jeg trives med – å få lov til å være litt barn selv.

INN TIL STORBYEN

Og før eller siden måtte det bare skje. Vi kan nå takke årets oktober farvel med alt det fine den har gitt oss. Enda flere minner har jeg fått være med på å skape, og nå skal jeg virkelig både skape og samle på enda flere minner også. For ting skjer, det er jeg sikker på. Og i dag var det å tusle avgårde til morgen i dag, og det var like før tiden var på vei til å bli halv syv.

Tidlig ute av huset kom jeg meg avgårde, og det var det grunner til. Dagen var nå her, den plandagen hvor barna får fri fra sin hverdagsplass hvor de tilbringer mange timer i løpet av uken sin. Mange timer med lek og læring, smil og glede. Men nå var det tid for å sluke til seg ny kunnskap og input, og allerede da klokken slo syv var vi på vei.

Nå var det Oslo neste. Inn til storbyen til Oslomet, sammen med mange andre barnehageansatte som fikk gleden av å høre på et flott foredrag av Hedvig Montgomery, som snakket mye om hvordan samarbeide med barnets viktigste voksne, både foresatte og oss rollemodeller i barnehagen. 
 


 

Mange mennesker samlet inne i et større rom, mange på et sted fikk gleden av å høre alle de fantastiske ordene, budskapene og engasjementet Montgomery delte. Jeg kan innrømme at jeg ble litt trøtt under hennes foredrag, men det var ikke fordi hun var kjedelig å høre på. Tvert i mot, det var mye interessant, også var det jo tros alt fredag og en tidlig start på dagen.

Etter hennes litt over to timer foredrag hvor hun delte mye klokt, så skal det sies at det var godt å strekke litt ekstra lenge på beina. Det var på tide med lunsj, litt påfyll for å holde energien oppe resten av dagen og en ny runde med enda et foredrag. Planen var å spise sammen, for å gjøre noe hyggelig når vi først var der. Men det var relativt fullt for å få plass til alle, så løsningen ble til at vi delte oss i små grupper for å finne oss litt mat.

Jeg skulle gjerne unnet meg en aldeles god lunsj. Noe som virkelig smakte siden det først var en sånn dag som det var, pluss at vi var i hovedstaden. Men det viste seg å være mange mennesker veldig mange steder, så det endte med å skvise oss inn i køen på Subway. Var ikke akkurat dette jeg hadde håpet på å spise til lunsj. Men det var i hvert fall bedre enn et par tørre brødskiver.

Og så var vi kommet så langt på programmet at et nytt foredrag ventet oss. Også denne salen ble fylt helt opp med barnehagefolk. Og det var kanskje ikke så rart, for oppe på scenen sto en knakende flink dame med navn Heidi Torgersen, hvor hun formidlet voksenrollen på en strålende måte – det er meg det kommer an på!
 


 

To flotte foredrag som engasjerte meg mye er jeg glad for at jeg fikk med meg i dag. Var godt å komme seg avgårde og “jobbe” på en litt annen måte. Det ble som et lite avbrekk på en ellers hektisk, men fin hverdag. Men da jeg satte meg på toget hjemover, da skal det sies at jeg var forsynt og veldig sliten. Med andre ord ble det derfor en rolig kveld i dag, med null planer og ikke et eneste gjøremål å gjøre.