DE MINNER MEG OM HENNE

Tenk så heldige vi er som kan våkne opp til fugler og høre fuglesang igjen. Enten så våkner jeg til herlige måkeskrik og spurvslurpen før alarmene uler om morgen, eller så er det fuglene jeg hører aller først etter at alarmene har vekket meg. Og nå så nyter jeg lyden av det etter en lang periode med morgener som har vært mørke og nærmest dødt med naturlyder.

Nå er det bare å nyte den fine tiden, og med dager som er mer lyse enn mørke så syns jeg man får mer ut av dagen da man får mer energi når dagene føles lengre. Og i den halve anledningen har jeg latt meg feire at våren er her for fullt og at vi nå ser frem til sommer. For det vet jeg, at tiden den flyr.

Med alle disse fantastiske ukene vi har vært så heldige å få, så har det også blitt en del tanker rundt farmor. Flere ord er blitt delt om henne. Tanker og minner som jeg har hatt, og som jeg aldri kommer til å glemme. Å skrive om alt det fine som var før hennes bortgang, det har vært en del av å bearbeidet sorgen på. Og det har hjulpet.

Nå er det en uke i morgen siden vi tok avskjed med henne. Noe som var både vondt og godt på samme tid. Hun blir aldri glemt, og hun tenkes på hver dag. Men det er en ting som henger igjen etter begravelsen hennes, og det var da jeg pyntet meg med disse øredobbene. Farmor likte å pynte seg litt, og etter at jeg tok dem på meg denne dagen, så har jeg ikke klart å ta dem av.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men de minner meg om henne. Hun hadde som oftest noen perler eller små ringer i ørene sine kan jeg huske. Jeg så aldri at hun hadde på noen som lignet på de jeg har nå. Likevel dukker det opp små bilder og glimt av henne når jeg har dem på, så de har fått lov til å henge der. Jeg er ikke akkurat glad i å gå med slike type pynt i ørene når jeg er på jobb, men heldigvis har det gått fint. Så da kan dem bare få lov til å fortsette og henge der.

HVORDAN HAR DU DET EGENTLIG NÅ?

Jeg sitter her alene. Jeg ser rett på meg da mitt speilbildet skinner inn i speilet jeg har foran meg. Og det er da noen av disse mange tankene som suser rundt kommer frem. “Hvordan har du det egentlig nå?” er et av spørsmålene som ramler ned og stiller seg frem.

Da farmor sovnet stille inn etter å ha lagt seg for kvelden, så våknet hun aldri igjen. For rundt et år tilbake så var jeg også igjennom å miste noen, og selv om det er alt for trist at noen sovner for godt, så var denne bortgangen noe som satte tankene ekstra på spring. Eller hvordan jeg skal beskrive det.

Uansett, hodet har fått tenke mye rart de siste ukene, og det tenker fortsatt mye. Hvis ting hadde vært annerledes enn det hadde vært det siste året som har gått, så har jeg en følelse på at farmors bortgang ville truffet meg hardere enn det gjorde.

Ikke misforstå, for det var vondt å miste en farmor som man var så glad i, og som man på en måte delte mye med. Vi hadde mange fine telefonsamtaler i løpet av hele fjoråret da det ukjente viruset traff oss, og som vi med tiden ble mer og mer kjent med og vi var nødt til å ta forhåndsregler og tenke litt annerledes.

Jeg vet ikke helt om dette plager meg, trigger eller hva det gjør. Det er ingen form for skyldfølelse, og heller ikke direkte anger som jeg sitter igjen med. Så da må det vel være et savn. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe med det nå, og jeg kunne nok ha gjort noe med det tidligere selv om det var vanskelig.

Om jeg bare hadde tatt den lille turen for å besøke deg, så hadde det gjort så mye mer. For sannheten er at jeg ikke har sett min farmor siden tidlig på året i fjor. Jeg liker og skrive, og skriver gjerne opp ord og slike ting i en kalenderbok. Og da jeg bladde meg tilbake for kalenderen i 2020, ja, så har jeg faktisk ikke sett henne siden en av de første dagene i februar. Og kort tid etter det slo pandemien løs.

Det er litt rart å sitte og tenke på det nå. Over et år siden jeg så farmor sist, og nå ser jeg henne aldri igjen. Jeg vet jeg ikke skal føle skyld eller skamme meg over det, for det var bare sånn det ble. Likevel er det trist å tenke på at det året skulle bli sånn, og akkurat fjorten måneder senere så havner hun på sitt siste hvilested. Noe som er trist, men likevel godt med tanke på alt farmorkroppen var igjennom.

Det er ikke annet å gjøre enn og la livet gå videre, og så får man bære med seg alle de gode minnene man fikk gjennom alle disse årene. Det er bedre å være takknemlig på alt det man fikk, enn å angre på det man ikke kunne få. Men at ønsket mot slutten skulle være litt annerledes, det er det ingen hemmelighet å legge skjul på.

Og igjen kommer et av de mange spørsmålene frem igjen. “Hvordan har du det egentlig nå?”
Det er så rart å tenke på alt som skjer når døden treffer. Hva tenker man? Hvordan føler man seg?, selv om jeg vet at man ikke har noen kjennskap til det når man takker for livet. Plutselig er man ikke her lenger, og tanken over hva den personen tenker og føler når dem ikke er her vil man aldri kunne få et svar på, selv om man vet at alt har stoppet å fungere. Men hvordan føles egentlig ingenting? Det kommer man nok aldri til å få svaret på noen gang.

Uansett er jeg helt sikker på at farmor har det mye bedre nå, selv om jeg gjerne skulle ønske at jeg kunne få litt tid med henne før dette skjedde. Kunne treffe henne utenom disse mange fine telefonsamtalene vi hadde. Men sånn tenker man vel med alle de man er glade i.

Det er mange svar man skulle hatt, men som ikke er like lett å få tak i. Man skulle gjerne ha tenkt annerledes og handlet i andre veier. Men sånn er livet, og stort mer er det ikke å gjøre med det. Glad er jeg for alle de minnene jeg sitter igjen med, selv om jeg føler at disse ordene her stokket seg litt i bølger. Godt er det i hvert fall å kunne dele. Vi er jo mennesker alle sammen.

DU BLIR ALDRI GLEMT, FARMOR

Fredag. En helt annerledes dag. En litt smålig rar følelse man tar med seg inn til helg. Alt føles så godt nå, men samtidig vondt. En god del blanding hvis du klarer å kjenne på den følelsen du også.

Det er rart fordi du ikke er her lenger. Merkelig og tomt etter en plass av et godt farmorhjerte som man var alt for glad i. I dag fikk vi ta farvel med deg. Et veldig fint farvel også syns jeg. Det hele var så enkelt og fint, akkurat sånn som du ønsket deg.

En hvit og pen kiste ligger du nå godt i, på en plass som er trygt og godt for deg. Det å vite at du nå ikke lenger har vondt mer er en lettelse, men savnet vil likevel være stort.

Du blir aldri glemt, farmor. Verken av meg eller alle de andre som sto deg nær og fikk bli kjent med den positive siden av deg som du hadde. Den gleden som du spredde rundt, den omsorgen du viste. Det går ikke an og beskrives, og alle de som fikk gleden av å vite hvem du var og fikk oppleve og skape minner med deg kjenner til hvordan du var som menneske.

For meg var du i hvert fall en god og varm farmor. En farmor som vil bli savnet. Ikke bare nå og utover, men resten av livet.

Til tross for at det var rart å se deg liggende i en lukket kiste, så vet jeg så inderlig godt at du har det så mye bedre nå. Du var igjennom mye, og du kjempet hele veien ved å vise smilet og skjule den mørkere siden av deg. Jeg lurer litt på hvordan du egentlig hadde det. Men det direkte svaret får jeg ikke av deg nå.

Det jeg kan er å tenke meg frem til det, men jeg vil likevel ikke få det helt klare bildet sånn som du så det. Du var alltid positiv og klagde aldri!

Inne i kirken satt vi for å minne deg. Foran på første rad satt jeg. Sammen med den gode varme gjengen min, men som også var din lille gjeng. Det var rart å sitte der. Å forklare hvordan det føltes går ikke, for alle tankene løp rundt, og etter hvert trillet tårer nedover kinnet også.

Plutselig gikk det ikke an å holde dem igjen. Stemningen og alt ble så rar midt oppi alle ord, salmer og toner som fylte kirken for deg, og det letteste som føltes å gjøre var å vippe blikket opp i taket og bare stirre.

Hva jeg stirret på der husker jeg ikke. Det bare gikk sin gang der jeg satt og tenkte, og hva som fløy rundt i tankene, det husker jeg heller ikke.

Plutselig var det tid for å følge deg til siste hvilested, og da håndgrepet ble festet i kisten din for å bære deg ut, da var det ikke lenger lett å holde igjen på tårekanalen som åpnet seg enda mer bak masken. Jeg husker ikke engang hva jeg så der føttene gikk rolig ut nedover kirkegulvet. Det var som om det var en autopilot som førte meg fremover mens jeg gikk i blinde.

Det er ingen tvil om at en sånn dag som dette vil bli husket. Men det som har satt dypest spor er alle minnene jeg fikk sammen med deg. Å gå gjennom noe sånn som dette, å ta farvel med deg, det skulle jeg ønske ikke skjedde nå. Men at du har det mye bedre nå, det er det ingen tvil om.
Farmor, alt er bra. Du har det mye bedre nå 💞

HVOR VANSKELIG SKAL DET VÆRE?

Har du noen gang tenkt over hvor heldig vi egentlig er? Hvor heldige vi er som har tilgang til så mye som vi har, og som har mulighet til å få så god hjelp som det vi trenger? Sett av et par minutter eller mer for deg selv, og virkelig tenk over hvor heldig du, jeg og vi er som har det så bra som det vi har.

For det er ikke alle som har så frie tøyler og muligheter i sitt liv. Det er ikke alle som kan la seg trekke litt ekstra på smilebåndet over å være fornøyd med det de har. Det finnes også noen som knapt klarer å smile så vidt i det hele tatt.

Så hvorfor skal noen da velge og la seg rive med og ødelegge for andre? Og ikke minst skade samfunnet som vi har rundt oss. Og det var ikke før her i går kveld jeg kjente at jeg virkelig ble litt ekstra irritert når jeg fikk se handlingen som ble gjort.

Jeg vet, siden jeg jobber på den plassen som jeg selv gjør, at barnehager kan være spesielt utsatt for hyggeplasser som tas i bruk av unge. Da spesielt ungdommer. Barn opp i årene som kanskje ikke har så mange tilbud rundt seg, eller har den kreative inspirasjonen til å søke steder som egner seg til akkurat det jeg tenker på nå.

Av rutiner og sikkerhet så blir det alltid sjekket hver dag på uteområdet som barna har som lekeareal hvor det blir ryddet opp i materialer som ikke hører hjemme der. For det er aldri helt rent innenfor barnehagers porter når man kommer om morgen.

En barnehage skal være en sikker plass hvor både barn og foresatte skal føle seg trygge. Og ikke minst ansatte. Det skal være koselig å skape gode stunder og minner, og det går vel ikke en dag hvor man opplever at barnehagens området er helt rent.

Det finnes alltid noe. En eller annen form for søppel eller andre ting som ikke hører hjemme. Flere barnehager opplever at deres området blir brukt på feil måte. Det blir tatt feil handlinger med tanke på hva slags sted dette egentlig er.

Men hvor vanskelig skal det være? Det er greit i den forstand at andre bruker barnehager som oppholdssted når stedet er stengt. Men det hadde vært en fordel å bruke fornuften sin litt mer riktig.

Hvorfor er det så kult å kunne legge fra seg synlige spor som finner ut av hva andre har holdt på med når dørene har vært stengte? Det høres kanskje litt ekstra kult ut for de som står midt opp i det, og gjør slike handlinger når man velger å slenge fra seg søppel – alt fra noen papirbiter, snus, røyk, glass eller lignende.

Det er utrolig hva man får se som ansatt i en barnehage når man tar sånne sjekker av arbeidsplassen sin. Og vi ser at det er så utrolig viktig. For tenk hvis om at det dersom atte. Man vet aldri helt sikkert hva som kommer til å skje, men man kan tenke seg til det hvis man lar søppel og annet drit bli liggende på en slik plass.

Det er mye jeg har sett og opplevd på min egen arbeidsplass. Men da jeg tilfeldigvis tittet ut av vinduet mitt over til barnehagen ved siden av meg, så fikk jeg se tre ganske unge jenter som oppholdt seg der.

Slang seg en svingom på husken, og satt og pratet sammen ved sandkassen. Men så fikk jeg se det som jeg reagerte på. Som virkelig gjorde meg sint og små forbanna. Så jeg virkelig det jeg så? Var det virkelig det jeg så som skjedde?

Jeg kunne ikke annet enn å finne ut av det. Kort tid etter var den lille jentegjengen forsvunnet. Turen hadde gått videre, og ut ifra hvordan dem så ut så det ut til å være greie jenter på en alder av rundt 12-14 år en plass.

Men jeg var nysgjerrig på det dem kastet ut av lommene sine, for dem brukte rett og slett uteområdet til  barnehagen, med alt for mange barn som skal utforske og lære når dem er der og leker, som ren søppelplass. Hva skal man med søppelkasser, tenker jeg? Vet dem i det hele tatt hva det er, de bøttene som befinner seg utendørs og på tursteder og egnede plasser?

Man begynner å tvile noen ganger, og for meg er det å kaste søppel alle andre steder enn der det ikke skal være helt uakseptabelt. Det er ikke spesielt fint å ferdes på plasser og steder hvor man opplever svinestier. Det er ikke gøy å gå og plukke opp andres møkk hver gang – om det så er plast og papir, sneiper, snus eller annet som ikke hører hjemme der. Hva skal man da med disse avfallsplassene da?

Det er utrolig å tenke over hvor lett det er å strekke ut armen og åpne klypa for og kvitte seg med avfall. Man skal som oftest bare slippe det rett ned der man står, og det å ta det med seg til nærmeste søppelbøtte blir for tungt. Det er trist at det skal være sånn, at man er med på å forsøple den flotte naturen av et landskap man har rundt seg. Det er ikke sånn det skal være.

Jeg kunne sikkert argumentert mye i mot dette, og hva som må gjøres bedre. Det aller beste rådet å komme med nå er at alle tar et tak for et rent landskap. Graver man seg inn på årsakene så er det helsemessig farlig for alle, både dyr og mennesker. Og ikke minst naturen. Vi må kunne klare og ta bedre vare på det vi allerede har!

DET VAR DET INGEN SOM KUNNE TA FRA DEG

Når vil det egentlig gå opp for meg at jeg må godta de endringene som livet nå har fått? Det hele føles så rart. Merkelig. Uvirkelig at jeg ikke kan gjøre noe annet med det enn å bære videre på alle de minnene og stundene som jeg nå sitter igjen med.

Jeg har flere ganger hatt lyst til å slå ditt nummer de siste ukene. Tall for tall taste det inn for så å slå på tråden til deg. Høre din stemme igjen, sladre litt og ikke minst tulle og tøyse. For det ble en del ekstra slike samtaler med deg da du ringte meg flere ganger det siste året etter at viruset slo løs og rammet verden.

Du var alltid så flink til å ringe til meg, selv om jeg ikke var like flink til å gjøre det samme. Og det er kanskje noe jeg angrer litt på i dag – at jeg ikke hadde enda mer kontakt. Du var alltid så god, farmor. Du var deg, og du viste fram din flotte side og lot alt det andre som lå i veien bli liggende gjemt langt bak der ingen kunne se hva du alltid bar på.

Ditt smil, din latter og det gode varme hjertet ditt vil aldri bli glemt. Minnene sitter som støpt fast i en bok 💞

Men det er en ting som ligger og tirrer litt langt bak meg. Jeg ville så gjerne oppleve enda flere farmorstunder med deg. Samlet inn enda flere minner før du gikk bort. Men det ble ikke så lett det siste året da man måtte tenke litt annerledes og gjøre andre tiltak når viruset sto i veien. Det føles litt rart, og ikke ha sett deg på over et år. Og nå er du plutselig ikke her lenger.

Noen ganger føles livet litt urettferdig. Man vet så inderlig godt at det en dag vil være slutt, og at livet ikke er til å kunne følge lenger. Uansett hvor mye man vet at en dag vil et liv gi slipp, så blir man aldri helt forberedt når det først skjer.

Det er tusen tanker som flyr i spinn for tiden, men du farmor, du blir tenkt på hver eneste dag. Fra morgen til kveld, døgnet rundt.

Men nå er det ingenting som kan erstatte de gode samtalene vi hadde. Kunne bygge videre på det båndet og gleden jeg hadde for deg. Eller, gleden av deg kommer jeg nok til å ha, for alle minnene som sitter igjen er det verdt å smile av.

Og det er det som er så fint med å ta vare på alt det man har skapt – at man har noe ekstra fint å se tilbake på for og minnes om hvem du var. For du var deg, og det var det ingen som kunne ta fra deg.

Etter at du sovnet stille inn så har jeg brukt tiden til å bla meg litt tilbake og se igjennom alle bildene av deg som jeg har liggende. Og vet du hva? Jeg er så glad for at tiden og oppveksten min ble dokumentert sånn som det ble gjort. Nå er riktig nok alt av bilder og sånn som blir tatt nå for tiden, det blir som oftest bare liggende på en brikke. Kan fort bli gjemt og litt glemt i alle filer man har. Mens i albumene som kan tas frem til en hyggelig stund, der blir det lettere å bla seg frem og tilbake blant sidene, og ikke minst er det koselig og spennende å se tilbake på en tid på den måten.

Glad er jeg for at jeg har så mange minner samlet i bilder helt tilbake fra 90-tallet sammen med deg. Du var god, farmor! Virkelig god. Og nå er tiden kommet for å ta et siste farvel med deg. I hvert fall sånn ordentlig markering og minnes for alt det gode du var. Det er så mye jeg har lyst til å si for og minnes deg, men alle tankene kan ikke komme samtidig bestandig.

Jeg vendte et raskt blikk på datoen i dag også. I dag er det nøyaktig tre måneder siden du fylte år. Det som kort tid senere viste seg å være din siste bursdag.

Bare se her. Vi startet tidlig med å tulle og tøyse, det var ikke bare over en telefonsamtale de senere årene det hendte.

FUGLELIVET ER VIRKELIG VAKKERT

Naturens liv og bevegelser. Heksejakt og dans på roser. Den siste uken har jeg blitt ekstra oppmerksom på hvor fine morgener vi egentlig har fått, og hvor heldig vi er med våren med tanke på hvor fantastisk den kan være.

For å si det sånn – jeg savner absolutt ikke vinteren. Mørke dager og kalde føtter. Nå er det bare å glede seg og håpe på mange fine og flotte tider, for jeg er absolutt klar for å ta i mot alt det fine vi har i vente.

Jeg føler at det ikke er bare meg som våkner til liv når lyset trer mer frem. Det er ikke bare jeg som kjenner på at humøret blir enda bedre av lys og varme. Gleden er derfor stor når man både hører og ser skogens liv i trærne og byen våkner mer til liv.

Og i dag har jeg lyttet ekstra godt etter. Har hørt på alle tonene av fuglene som bor rundt her, og som flyr frem og tilbake i tretoppene for å vise hvor glade de er også. Fuglelivet er virkelig vakkert! Og for noen fine visesangere de kan være, om man bare hører ekstra godt etter.

Jeg lusket meg ut blant trær og busker på formiddagen i dag. Jaktet på disse småfuglene som virkelig fascinerer når man først kommer innpå dem på nær hånd. Et øyeblikk er fjærene, fargene og fasongene deres ekstra interessante når man får studert dem nøye. Og ikke minst er dem utrolig fine.

Det er en del blåmeis og kjøttmeis som lever livene sine rundt her, og jammen har en av dem oppdaget fuglekassen min som fortsatt henger oppetter husveggen i år også. Nå er jeg bare spent på om det blir fuglekor i kassen om en måneds tid eller to, sånn som det har vært de siste somrene.

DETTE SKULLE FARMOR LIKT OG SETT

Tusen og en, tusen og to, tusen og tre, og sånn kunne jeg ha talt meg videre når man nå har begynt å telle seg ned til en etterlengtet helg. For nå er det ikke lenge igjen av denne arbeidsuken, og jeg føler jeg sier det alt for ofte. Men sannheten er at dagene flyr, og i dag har jeg kjent det ekstra på meg at hele meg har vært trøtt og sliten.

Den siste tiden har det blitt en del nytt i garderoben, og det er alltid moro når det havner noen større pakker ned i den lille postkassen. Flere pakker har blitt pakket opp, og nye klær har blitt tatt i bruk. Men ikke denne gangen.

Nå må jeg kanskje prøve og ta meg en liten pause fra denne hamstringen av klær, selv om jeg er et stykke unna fra å få fullført et helt nytt innhold på garderoben. Problemet er bare at man finner så utrolig mye fint at man helst skulle hatt alt.

Uansett, jeg klarte å lure til meg noe annet denne gangen. Noe helt nytt og som jeg ikke har hatt i bruk tidligere. Jeg var litt spent på hvordan det ville bli. Ville det passe? Eller ville det bare se helt rart ut? En lang og smal pakke havnet til meg i posten, og med litt fikling og tukling så var det vel oppe. La oss ta en titt rundt å se hvordan det ble.

Jeg vet ikke om utsnittene over her ga så veldig mye inntrykk i det nye som hadde blitt plassert i rommet. Men jeg må jo si at det alltid er veldig deilig å nyte synet rett etterpå av et rom eller en plass når det er ryddet og ordnet. Fint og ryddig klarer jeg å holde det, men etter en kort stund vil det alltid ligge et eller annet fremme her en plass i rommet som lager forstyrrelser. Men sånn er det med alle – vi er flinke til å rote også, uavhengig av hvor lite eller mye det er.

Men sånn er det å være menneske, og jeg vet at vi kan være veldig glad i å handle også. Og det som er helt nytt hos meg denne gangen er at vinduet har fått et nytt antrekk. Et par sett av nye klær som det aldri har hatt før, og som jeg ble overraskende fornøyd med utseendet og hvordan endring det gjorde med rommet. For nå er gardiner blitt montert og hengt opp, og jeg angrer ikke på valget.

Det ble et helt annet liv og uttrykk. Og dette skulle farmor likt og sett 💞 Jeg skulle ønske jeg kunne ringe henne og fortelle om alt det nye jeg har skaffet meg den siste tiden. Invitert henne på besøk sånn at vi kunne tatt den faste rundturen vår på rommet mitt, sammen. Jeg husker så godt alle de gangen vi gikk gjennom det hvor jeg gravde frem alt hun ikke hadde sett. Hun likte det veldig godt.

OM JEG BLE GLAD?

Det var på tide å stå opp, og i det jeg prøver å vende om tankene og lette litt på humøret med å fortelle meg selv at det er en ny dag, så innså jeg med en gang hvor dårlig natten hadde vært. Eller hva skal man si? Helt dårlig var den ikke, men med tanke på at jeg ikke pleier å få så mange avbrytelser på søvnen til vanlig, så har jeg gått rundt og kjent på at energien ikke var helt optimal og med litt mindre søvn.

Sliten etter ikke å ha sovet så godt den siste uken. Fristelsen var veldig stor for bare å bli liggende i sengen hele denne dagen, men jeg kunne ikke akkurat gjøre det når jeg hadde en jobb som ventet på meg.

Alle mine alarmer hadde jeg rukket å slå av, og jeg var på vei til å kaste på meg noen filler for ikke å gå rundt og være kald hele dagen. Jeg hadde jo hørt noen rykter så vidt i øret, og jeg hadde lest i helgen som var at det skulle være noen endringer med dette været.

Og der var vi inne på det igjen. Har man ikke noe å snakke om så ender det som oftest med å fortelle litt om alt det vi vet om det her været som befinner seg rundt oss til alle døgnets tider. For du kan jo tro hvor glad jeg ble da jeg lot blikket vende ut av vinduet.

Om jeg ble glad? Der kan du i og for seg tro om igjen. Jeg stoler aldri på værmeldingene, uansett om de treffer eller ei. Men da jeg så fnugg etter fnugg etter fnugg dale ned sånn på morgenkvisten, da gikk det en liten smule varmt i topplokket på meg.

Selv om jeg visste at det ikke kom til å bli liggende, noe det ikke gjorde, så er snø noen jeg liker minst. Jeg kan helt klart si at jeg hadde klart meg kjempefint uten snø hele året. Men når temperaturen er så lav og nedbør faller ned, ja da sier det sitt.

Og hva skal vi si om dette turteldueparet her som satt og koste seg litt ekstra da tiden slo syvslaget? Ja, det er jo noen som feirer at vinteren fortsatt viser sine tegn. Eller så var dem så glade for at en ny uke sto for tur. Hvem vet hva disse duene tenker. Det skulle jeg likt å vite.

SPORTMANN

Det finnes alltid en grunn for å unne seg et eller annet. Noe som man trenger og har behov for, eller som man bare skaffer seg fordi det er kult eller spennende. Men også denne gangen ble det et kjøp. Et fornuftig kjøp vil jeg kalle det.

Uken startet nemlig med at jeg forvillet meg litt inn på nettet igjen. Inn på denne siden som jeg liker så godt, og som jeg har brukt alt for mye de siste månedene. Det er ingen hemmelig innringer at det er Sportsmann, nettbutikken deres som jeg har blitt glad i å bruke, som fikk seg en liten handel av meg igjen.

For det første så var jeg på leit etter en utebukse som var i litt annen kvalitet enn den jeg allerede hadde. Men som var i den klassen sånn at den kan brukes til aktiviteter rundt og med barn og sånne ting. Jeg merker det at jeg har begynt å dele opp garderoben min litt i to deler, for ikke alle plagg egner seg til å brukes på jobb blant annet. Uansett, ble veldig fornøyd med overtrekksbuksen, og den fant jeg her. Den finnes også i andre farger.

 

Før man vet ordet av det så kan jo sommeren, eller varmere dager være her også. Så jeg kom over noen capribukser som jeg fikk sansen for å prøve. Overraskende godt stoff på disse, og gleder meg til dager hvor jeg kan bruke dem. Falt for disse to fargene, og jeg fant dem her inne. Den finnes i noen andre farger også.

Jeg var også ute etter tights. Og jammen hadde de det på nettsiden sin også. Utrolig hva man får tak i hos Sportmann, og ikke minst så veldig mye fint dem har. Så da har man fått det på plass i garderobeskapet sitt også, og det var her jeg fant den.

 

Jeg rullet meg videre på siden, og da denne dukket opp så var det ingen tvil om hva jeg skulle gå for. Denne måtte være med i handlekurven og fraktes hjem til meg. Og jeg angrer ikke. Den finnes i en fin svartfarge også, men gikk for en med litt mer farge på. Så nå kan i hvert fall sommeren komme hvor jeg kan fly rundt med denne. Nysgjerrig på kjolen? Her kan du kjøpe den.

FARMOR

Farmor. En dame med et varmt hjerte, kjærlig smil og attpåtil en klatt med god humor også.

– Du og jeg, 1995 –

Nå kommer jeg til å savne de fine telefonsamtalene vi hadde, den fine håndskriften din som jeg fikk på kortene mine som du sendte i posten hvert år til både bursdag og jul. Og alle de gangene du bare måtte en tur innom rommet mitt hver gang du var på besøk, fordi du alltid syns det var spennende med det jeg hadde. Og du var like nysgjerrig på om jeg hadde fått noe nytt som du ikke hadde sett.

Du var også opptatt av negler, selv om du ikke bestandig var fornøyd med dine. Jeg syns de var fine. Og de gangene du oppdaget at jeg hadde farger på mine negler så måtte du løfte opp fingrene mine for å se. Du likte godt å titte innom den “hellige” boksen min, der hvor det befant seg neglelakk i alle mulige farger.

Og jeg husker godt den ene gangen vi lot oss være litt ekstra gærne, hvor vi lakket dine negler i regnbuens farger. Husker du viste farfar at du hadde jålet deg litt ekstra den gangen da du hadde vært innom rommet til Pernille og ble litt ekstra lenge borte.

Og du var litt det. Du likte å pynte deg. Slenge på deg et kjede, bytte om noen perleøredobber og øreringer som du ville vise meg. Og en liten dusj av godlukt under haken. Det var sånn du var, og det er noe av det jeg kommer til å huske deg for.

Mange minner er blitt skapt, og jeg husker så godt at jeg stadig ringte til deg, på deres fasttelefon den gangen, om jeg kunne komme og tilbringe en helg hos dere. Overnatte. Det var noe jeg syns var stas. Før jeg kom hadde du gjort klar gjestesengen på barndomsrommet til pappaen min. Redd opp både dyne og pute.

I stuen hadde du funnet frem det lille brune bordet med den lille klosse-tv´n på. Du hadde til og med handlet inn litt lørdagsgodt jeg kunne kose meg med til barne-tv, foran den lille skjermen jeg hadde for meg selv helt alene.

Jeg fikk alltid et stykke brød til frokost og kvelds, og da spiste jeg ekstra mye fordi det smakte ekstra godt når jeg var sammen med deg og farfar. Og jeg gikk for det samme så og si alltid – kjøttpålegg som du kalte det, som var hamburgerrygg og med agurk på toppen. Jeg kan kjenne den dag i dag hvor godt det smakte, og hvor mye jeg gledet meg til å spise det sammen med deg. Fordi hjemme smakte det i hvert fall ikke så godt som det gjorde hos dere.

Det er ikke til å legge skjul på at det har blitt skapt utrolig mange gode minner opp gjennom årene jeg fikk med deg. Jeg fikk være med på mye i min barndom, og jeg er veldig takknemlig for det. Har et bilde i hodet som har brent seg fast, men som jeg ikke husker hvor vi var.

Men både du, farfar og jeg hadde reist på kjøretur. Tatt med oss hver vår godstol, dere store stoler og jeg en søt liten en som passet min lille barnerumpe. Hvordan det så ut rundt har jeg glemt, men det lille bildet av hvor vi sitter på en slags sti midt i en åpen skog eller lignende husker jeg fortsatt. Vi hadde vel med noe godt i kurven, sånn som du ofte hadde på lur når dere fikk besøk av meg.

Også var det disse båtturene ut på vannet jeg fikk være med sammen med dere. Det var stor stas å få oppleve sjølivet. Kunne se på livet i vannet mens vi kjørte i full fart. Og for flere år tilbake da vi turet ut til øya ved fyrtårnet, oss tre, hvor vi jentene, du og jeg vasset langs vannkanten for å finne skatter.

Det skjedde forsåvidt i strandsonen også. Vi skulle ut på en liten gåtur du og jeg, og med oss hadde vi en søt liten plastpose som du hadde brettet sammen. Vi var like fascinerte begge to, der vi gikk langs rødstein og andre små strender for å plukke småstein og fine strandskjell som vi fant.

En gang samlet vi så mye at vi tok det med hjem til dere. Du og jeg satt og koste oss med skjellfangsten mens farfar leste avisene. Du hadde funnet frem et par syltetøyglass som vi danderte disse skattene våre rundt oppi for å gjøre det fint.

Med deg har jeg mange gode barndomsminner, og det var ikke bare på stranda vi lette etter skatter. Jeg husker veldig godt at det var utrolig spennende å gå ned den lange bratte trappen ned til kjelleren. Noe jeg ikke glemmer var at du var opptatt av at jeg hadde på meg skotøy da vi gikk ned dit, og du sa at jeg bare kunne slenge på meg det andre tøffelparret du hadde stående i gangen, for du hadde like små føtter som det jeg hadde den gangen.

I kjelleren i det første rommet befant det seg frysebokser blant annet. Kjelleren var stor når jeg var så liten som jeg var i min barndom, og det ble ofte funnet et par eller flere skatter der. Like spennende og fascinerende var det hver gang vi to hadde tid for oss der sammen. I den store kjølige kjelleren.

Litt lenger inn fantes det flere smårom, og i et av dem hadde du samlet mange fine og kule leker fra da pappaen min var liten. Du hadde samlet på ganske mye. Blant annet lego. Men det som jeg husker godt var den boksen med alle viskelærene. Der var det ikke bare en eller to fasonger på dem, men mange. Og jeg husker selv den dag i dag hvor stas og stor glede det var når du sa at jeg fikk lov å velge meg noen av dem for å ha med hjem.

Jeg finner ut nå når jeg skriver alt dette at det er mange minner som dukker opp igjen. Ting som jeg hadde glemt litt, men som jeg er så glad for at jeg husker. Og jeg hadde ikke satt så pris på disse minnene hvis det ikke hadde vært for deg. Du hadde fire barnebarn som du var glad i. Og jeg var ekstremt glad i deg også. Det båndet vi hadde kommer jeg aldri til å glemme, farmor.

Du var litt sånn som likte og pusle med ting og tang, og spesielt om sommeren da du plantet blomster i bedene og stelte og ordnet i hagen. Du hadde blomster flere steder. Både inne og ute. Også var det disse småfuglene som bestandig kom på besøk da dere la ut mat til dem, både på fuglebrettet og litt strødd rundt omkring i grusen. Dette er også noe jeg husker jeg fikk være med på, da du fant frem noen gamle skiver som du kuttet opp og posen med havregryn, og vi kastet det ut til fuglene som kom til oss mens vi satt på trappa og hadde gode samtaler.

Jeg har lært mye av deg, farmor. Du ga aldri opp da du ville lære meg å strikke. Du forsøkte å lære meg å strikke vrangen en gang husker jeg, men det endte opp med at jeg gikk for å tre maskene rette på pinnen. Du gjorde et forsøk på å lære meg å strikke for venstrehendte, siden jeg er det. Men til slutt gikk det på løpende bånd hvor jeg strikket som en høyrehendt.

Du lærte meg å sy både kryssting og andre ulike sting der vi satt på tv-rommet i godstolen inne i syhjørnet ditt, hvor jeg fikk brodere på min egen lapp, og du hjalp meg å strikke en vegg som jeg kunne ha inni til å feste knappenåler og andre nåler på. Den har jeg fortsatt, farmor, og jeg var vel rundt 10-12 år en plass da vi laget den sammen. Jeg var i hvert fall ikke så stor.

Det er mye som kan sies om en farmor sånn som det du var, selv om det var sykdom inn i bildet. Du var alltid så blid og positiv, uansett hvordan du hadde det. Det var aldri en sur tone eller noe mer som kunne skimtes. Bare gode smil og godt humør. Jeg vil alltid savne deg, farmor. De gode telefonsamtalene vi hadde hver gang du ringte. Da du nysgjerrig ble med inn på rommet mitt for å titte. Og de gangene du ville pynte deg litt ekstra. Mye mer kan sies om et sånt menneske som det du var, men resten av det får ha en plass i hjertet. Farmor 💞