Fredag. En helt annerledes dag. En litt smålig rar følelse man tar med seg inn til helg. Alt føles så godt nå, men samtidig vondt. En god del blanding hvis du klarer å kjenne på den følelsen du også.
Det er rart fordi du ikke er her lenger. Merkelig og tomt etter en plass av et godt farmorhjerte som man var alt for glad i. I dag fikk vi ta farvel med deg. Et veldig fint farvel også syns jeg. Det hele var så enkelt og fint, akkurat sånn som du ønsket deg.
En hvit og pen kiste ligger du nå godt i, på en plass som er trygt og godt for deg. Det å vite at du nå ikke lenger har vondt mer er en lettelse, men savnet vil likevel være stort.
Du blir aldri glemt, farmor. Verken av meg eller alle de andre som sto deg nær og fikk bli kjent med den positive siden av deg som du hadde. Den gleden som du spredde rundt, den omsorgen du viste. Det går ikke an og beskrives, og alle de som fikk gleden av å vite hvem du var og fikk oppleve og skape minner med deg kjenner til hvordan du var som menneske.
For meg var du i hvert fall en god og varm farmor. En farmor som vil bli savnet. Ikke bare nå og utover, men resten av livet.
Til tross for at det var rart å se deg liggende i en lukket kiste, så vet jeg så inderlig godt at du har det så mye bedre nå. Du var igjennom mye, og du kjempet hele veien ved å vise smilet og skjule den mørkere siden av deg. Jeg lurer litt på hvordan du egentlig hadde det. Men det direkte svaret får jeg ikke av deg nå.
Det jeg kan er å tenke meg frem til det, men jeg vil likevel ikke få det helt klare bildet sånn som du så det. Du var alltid positiv og klagde aldri!
Inne i kirken satt vi for å minne deg. Foran på første rad satt jeg. Sammen med den gode varme gjengen min, men som også var din lille gjeng. Det var rart å sitte der. Å forklare hvordan det føltes går ikke, for alle tankene løp rundt, og etter hvert trillet tårer nedover kinnet også.
Plutselig gikk det ikke an å holde dem igjen. Stemningen og alt ble så rar midt oppi alle ord, salmer og toner som fylte kirken for deg, og det letteste som føltes å gjøre var å vippe blikket opp i taket og bare stirre.
Hva jeg stirret på der husker jeg ikke. Det bare gikk sin gang der jeg satt og tenkte, og hva som fløy rundt i tankene, det husker jeg heller ikke.
Plutselig var det tid for å følge deg til siste hvilested, og da håndgrepet ble festet i kisten din for å bære deg ut, da var det ikke lenger lett å holde igjen på tårekanalen som åpnet seg enda mer bak masken. Jeg husker ikke engang hva jeg så der føttene gikk rolig ut nedover kirkegulvet. Det var som om det var en autopilot som førte meg fremover mens jeg gikk i blinde.
Det er ingen tvil om at en sånn dag som dette vil bli husket. Men det som har satt dypest spor er alle minnene jeg fikk sammen med deg. Å gå gjennom noe sånn som dette, å ta farvel med deg, det skulle jeg ønske ikke skjedde nå. Men at du har det mye bedre nå, det er det ingen tvil om.
Farmor, alt er bra. Du har det mye bedre nå 💞
