Alt for stille dager, men likevel er det nok å holde på med. Eller er det? På en måte er det mye som holder meg oppe, men motivasjon til å utføre enda mer går kanskje ikke akkurat sånn som jeg alltid ønsker.
Jeg føler jeg fyller dagene mine med akkurat det samme, og er vel egentlig lite variasjon på hvordan hverdagen min ser ut fra uke til uke. Noen ganger hender det at jeg legger inn ønskede gjøremål på listen min, men som jeg ikke utfører fordi jeg enten utsetter det eller rett og slett kaster det bort.
Men i det siste har jeg kjent på at jeg har fått litt mer energi tilbake. Det har vært på slike dager hvor solen har vist seg og gradene vært litt varmere. Nå kan vi si oss ferdig med vinteren, for her har jeg pakket vinterklærne helt bort. Jeg tok faktisk med meg vinterbuksen min hjem fra jobb i går, så nå må det bare gå en vei.
Deilig har det uansett vært, og ekstra motivasjon får jeg om morgen når jeg endelig kan se solen som står opp sammen med meg – hvis vi ser bort ifra de morgningene hvor det er overskyet. Godt er det i hvert fall å slenge seg på sykkelen i dagslys.
Heldig syns jeg vi har vært med denne våren som nesten akkurat har startet. Fuglene både kvitrer og synger flere sanger om dagen, og mer skal det bli. Og for ikke å snakke om at dagene virker mye lengre nå som det ikke er like mørkt som det var.
Og angående mørketiden, denne helgen stilles jo klokken, så nå går vi mot lysere tider igjen. Jeg kjenner det skal bli veldig godt, og det betyr også at sommeren nærmer seg, selv om den ikke er her helt riktig enda. Men som vi alle vet – tiden går fort.
Men nå som det har vært så fint en stund, med tanke på at det har vært noen kjøligere dager også, så merket jeg at jeg ble litt glad i ettermiddag da jeg oppdaget mørke skyer som kom svevende over her.
Aller helst håpet jeg på et skikkelig regnskyld, men værgudene var ikke helt enig med meg der. Litt regn ble det uansett, og med en gang jeg stakk snuten ut ble jeg enda mer glad.
For er det bare meg, eller er det flere som liker å kjenne på den duften som kommer etter et regnskyld, hvor alt kjennes ut som at det har blitt skikkelig renset opp?
Dråpene samlet seg på vinduet. Asfalten ble mørkere og det ble et fåtall av små flekker hvor vannet samlet seg. Men at regnskyene skulle suse så fort forbi var litt skuffende. Det kunne jo kommet et skikkelig regnskyld når det først var innom.
Ellers har denne lørdagen vært rolig som vanlig. I grunn ikke noen store hendelsen som har satt spor, men likevel fått gjort et par småting. Siste helgen av denne måneden skal i hvert fall brukes på akkurat det jeg har lyst til, og så håper jeg dere gjør det samme.
Starten på dagen. En morgen som man gjerne skulle trykket noen ganger ekstra på slumreknappen bare for å få sovet litt ekstra på morgningen. Det er ingen hemmelighet at noen dager er litt vanskeligere å starte enn andre, og i dag var det litt tungt. Men opp kom jeg, klar for å ta fatt på ukas siste arbeidsdag.
Før jeg kunne ta fatt på helgen måtte jeg gjøre et godt stykke arbeid med å smile, le og rett og slett skape enda en fantastisk dag med barna. Med tanke på at vi har hatt noen fine vårdager denne uken, så ble det fort litt trist da gradene sank og solen ble mer borte i dag.
Men fredag var det, selv om følelsen ikke var like fullt til stede. Det skal sies at det ble en vellykket og fin dag for det, og med det så kan jeg jo vise et lite prosjekt jeg har hatt.
Det hele startet med at jeg dro i gang med noe som begynte ut ifra en tanke, som passet godt til temaet på planen. Å jobbe i barnehage byr på så mange muligheter, og når man kan sette fantasien til verden – da er det bare å bruke den!
Så, det hele startet et par uker tilbake hvor jeg lot barna trykke sine velskapte hender. Idéen som plutselig kom til meg skulle nå settes i produksjon, og skal jeg være ærlig, så var det ganske morsomt å jobbe med dette her.
Både de små og store barnehendene satte spor med farge, og deretter fikk de en slags ramme på sitt mesterverk. Det å la barn skape sine egne bilder er noe av den fineste kunsten som finnes.
Bare se på dette her. Temaet som er bindet innunder dette prosjektet er hverdagsglede, og jeg blir ganske glad når jeg ser disse søte og herlige hendene som er trykket av barna. Til hendene deres er det festet små bilder av noe barna er glade i, som det også går an å dele på.
Med tanke på at dette var en type oppgave jeg fikk og hvor jeg kunne velge hva jeg ville gjøre, så vil jeg si meg rimelig fornøyd med resultatet jeg nå sitter igjen med. Men hva har jeg gjort med alle de små kunstverkene?
Jeg kom vel frem til denne idéen. Sammen med barna hadde vi nå malt hender og satt de sammen med gjenstander som får dem til å kjenne på gleden av noe de liker. Jeg fikk skape en kunstvegg hvor kunsten også kan brukes ellers.
Tidligere denne uken kom alle hendene opp på veggen, og siden da har jeg allerede sett at flere av barna har tuslet bort for å se, men også å snakke om det de ser på bildene, samt å bruke dem litt.
Og det gikk litt sånn som jeg håpet at det skulle bli brukt. Barna er så smått nysgjerrige på hvem hender som er hvem, og noen kan gjenkjenne andres barnehender. Det at gjenstandene henger ned og er løse gjør at dem kan bruke de litt mer, og kanskje de yngste barna kan skape noen samtaler.
Alle veggene på avdelingen er helt hvite, så det å få opp ulike fargekombinasjoner på denne flaten ga en del av rommet litt mer liv. På forhånd hadde jeg også sett for meg at det kom til å bli revet ned fort, men det henger fortsatt.
Nå står helgen for tur etter en endt flott uke. Riktig god helg!
La deg for all del ta tak i deg selv og la skuldrene dine senke seg litt ekstra en gang i blant. Jeg opplever at jeg føler at de trekker seg litt mer nærmere opp mot ørene noen ganger, og for å la dem hvile lettere må du gå inn i deg selv og puste noen ganger lettere ut.
I hverdagen som jeg befinner meg i så er det ikke til å legge skjul på at pulsen kan slå noen slag høyere, enten en, to eller ti ganger i løpet av en dag og uke. Mye høy lyd går som bølgestøt gjennom ørene mine hver eneste dag, og da er det godt å gjøre omtrent ingenting når kveldene kommer.
Jeg bruker veldig mye tid på rommet mitt når jeg er hjemme. Og det er vel den plassen i huset jeg liker meg godt på. Her har jeg mulighet til å gjøre akkurat det jeg vil – om det så er å se på serier og filmer, la musikken spille i mine ører eller rett og slett bare ta livet helt med ro.
Og når jeg først er inne på temaet om rommet mitt, så tenkte jeg at jeg kunne vise litt hvordan det har sett ut i løpet av flere år. For det har seg sånn at dette rommet ble bygget og sto ferdig i løpet av sommeren 2005, da vi var nødt til å utvide en del av huset for å få nok rom til oss alle.
Da jeg fikk lov til å være med og velge hvilken farge jeg ville ha på veggene mine, så var det ingen andre farger det kunne bli enn grønn. Jeg var veldig glad i denne fargen, spesielt den som var midt mellom den mørkeste og lyseste. En såkalt tone av limegrønn. Og det var grunnen til at veggene mine fikk denne fargen fra starten.
Nå til sommeren blir det allerede elleve år siden jeg fikk mitt helt eget rom, etter å ha delt rom med en av mine andre søsken. Vi hadde nemlig bare to barnerom. Og når vi da er fire barn, da ble det til at vi måtte dele om plassen. Og de rommene var ikke all verdens store for å si det sånn, men vi overlevde så lenge det varte. Heldigvis.
Med deling av rom var det ikke all verdens av muligheter jeg hadde til å rokere om på innredningen. Og tingene mine hadde jeg aldri helt for meg selv, selv om jeg stort sett fikk lov til å la tingene mine stå i fred.
Men da mitt helt eget rom sto klar, da kunne jeg ha både skrivebordet med de rare skuffer og hyller i, nattbordet med et par skuffer og skapet mitt for meg selv. Og jeg visste til en hver tid hvor jeg hadde det jeg eide – om det ikke var sånn at jeg hadde glemt hvor jeg hadde satt eller lagt det.
Men, så kom året hvor jeg var rimelig lei det jeg så rundt meg. Jeg var så sliten av å gå rundt i den grønne boblen. Det var ikke det at jeg ikke likte fargen, for det gjorde jeg. Men jeg trengte noe nytt. Jeg var klar for en forandring.
Jeg husker ikke helt hvordan det var, men jeg tror det var sånn at jeg fant veldig fort ut, sånn ganske plutselig, at jeg ville bytte ut de grønne veggene mine. Ofte følte jeg for forandringer, for flere ganger i året, eller kanskje bare på noen måneder, så kunne jeg møblere om og bytte plasser på både sengen, daværende skrivebord og sånne ting. Klesskapet kunne jeg selvsagt ikke flytte, og tv’n måtte jeg ha på samme plass med tanke på kabeluttaket som jeg ikke gadd og ordne på.
Da rommet mitt var helt nyoppusset den gangen med grønne vegger, var det mine foreldre som sto for jobben. Husker jeg kom hjem fra skolen den gangen, og plutselig var det kjedelig treverket av noen vegger blitt grønne. Jeg husker jeg ble en liten smule skuffet, for da jeg hadde sagt at jeg ville ha grønt rom så så jeg for meg en grønn som var litt sterkere.
Men i ettertid var jeg veldig glad for at fargen var tonet litt ned, for tror jeg hadde blitt fortere lei om fargen var sterk.
Om fargen var sterk eller svak – plutselig fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe. Jeg hadde så lyst på en ny farge. Noe helt annet enn det jeg hadde, og jeg begynte og skaffe meg kataloger og fargekart som jeg kunne kikke på.
Å gå gjennom et så stort fargekart som vi har av alle nyansene, så trodde jeg at det skulle gå lang tid før jeg fant den perfekte veggfargen. Jeg brukte selvsagt litt tid, for jeg måtte jo være ganske sikker når jeg først skulle male om.
At jeg skulle angre kort tid etter var jo ikke det jeg ville. Og tanken på å male flere ganger var ikke helt aktuelt etter at jeg en fredagskveld gikk løs på prosjektet. Ja, for denne gangen var jeg nødt til å gjøre jobben selv. Jeg var jo tross alt 21, nesten 22 år.
Å gå løs med malekosten var ingen problem for meg. Ikke før jeg fant ut at jeg måtte vaske først. Det skal sies at jeg var ganske engasjert og hadde vilje for en forandring, så det var vel det som satte motet mitt opp.
En lørdag ble både vaskebøtte med sterkt såpevann og skurefille dratt frem. Nå skulle det vaskes. Møbler og annet som sto inntil veggene og annet som hang og dinglet ble tatt ned. Gode kluter fikk nå virkelig kjørt seg over treverket, og det ble rimelig rent som det nesten ikke hadde vært.
Ble noen timer med skrubbing for å si det sånn. Og så måtte det tørke itillegg. Jeg var så gira på dette prosjektet husker jeg, at jeg så kunne dra penselen over med det samme. Men for å få et godt nok resultat var det nok bare å vente litt til.
Helt frem til neste dag – da var det endelig klart for det store og det hele. Maling med den utvalgte fargen hadde jeg fått tak i, og flere koster og ruller hadde jeg skaffet meg for å feste fargen på veggene.
Noen filleklær som det ikke var så farlig med ble dratt frem og tredd på, for jeg ville jo ikke utsette de fineste klærne jeg hadde for å bli ødelagt av maling. Ikke at jeg griset så mye heller. Plasten ble også rullet ut på gulvet langs veggene som skulle få seg et strøk, bare for å sikre at jeg holdt meg unna de aller største malingsflekkene i ettertid.
Med motivasjonen jeg da hadde og som var på topp, så tok det meg kun en dag og et strøk og kline på så mye maling jeg bare klarte. For det var jo ikke sånn at jeg orket flere runder med kosten og malebøtta.
Hele jobben gjorde jeg helt alene, og jeg kan innrømme at jeg syns det var mer moro enn kjedelig – akkurat der og da. I ettertid av den nye fargen har rommet mitt blant annet sett sånn her ut.
Jeg husker jeg ble så fornøyd med forandringen jeg gjorde, og at jeg fortsatt har beholdt fargen. Og kjenner jeg meg rett, så blir jeg vel å bo med disse veggene frem til jeg finner meg et eget krypinn av en egen bolig. For jeg har jo ikke akkurat tenkt til å bo hjemme resten av livet. Om noen år så er det vel på tide og komme seg ut å finne noe som er mitt. Men jeg haster ikke akkurat med det i dag.
Nå har det allerede nesten gått tre år siden rommet fikk et strøk. Forandringer i mellomtiden har det skjedd, men hvordan ser rommet egentlig ut i dag? La oss ta en nærmere titt.
Det har skjedd litt for å si det sånn, selv om jeg har hatt det møblert sånn her en stund nå. Til tider kan jeg føle at det flyter litt mye, og det kan fort bli like rotete hos meg som det gjør hos alle andre.
Men når man kun har fjorten kvadratmeter av en plass til å oppbevare absolutt alt man eier og har, da må man bare regne med at det kan ligge litt rot her og der noen ganger – eller ganske ofte. Det skal sies at jeg gleder meg til å flytte ut, når den tiden kommer og jeg er klar.
Helg og fridag – det er jo faktisk ikke så ille. I hvert fall ikke når man har sett frem til noen late dager, og hvor det i tillegg ikke er all verdens planer som skjer. Men likevel kan den døde tiden man har alene gjøre deg litt rastløs, så i dag måtte jeg bare finne på et eller annet.
Her for en liten tid tilbake kom jeg over et klesplagg som jeg festet blikket mitt på lenge. Jeg studerte det litt, og jeg fant rett og slett ut at sånn hadde jeg lyst på. Den så deilig ut å ha på seg, og fin var den også.
Dermed ble det en bytur i dag. Innover til kjøpesenteret hvor det ikke bare var jeg som hadde valgt å ta turen. En del mennesker var det der for å si det sånn. En liten plan var å ta en lunsj for å få noe å spise mens jeg var der, men favorittspisestedet mitt var overfylt av mennesker, og det viste det seg at også mange andre koselige kaféer skulle være også.
Så med andre ord gikk den biten rett vest, så får jeg heller håpe at det er ledig til meg neste gang jeg finner ut at jeg vil unne meg noe ekstra godt når jeg kan senke skuldrene.
Siden både det ene og det andre gikk skeis for meg i dag, så var jeg så heldig å komme hjem igjen etter noen timer med en oransje pose. Litt heldig måtte jeg jo være på en sånn dag hvor det “ikke var plass” til meg. Men hva var det som hadde ramlet ned i posen?
En del småting ble det. Litt selvpleie for kropp og sjel, og det trenger vi alle en gang i blant. Ulike masker både for det ene og det andre var det jeg kjøpte med meg hjem. Så du skal ikke se bort i fra at jeg kommer til å unne meg litt av dette i kveld.
Og alt dette fant jeg på en av de delvis nye butikkene på Farmandstedet her i Tønsberg, nemlig Loco. Der har de ganske mye samlet, og den butikken er som en labyrint hvor man kan surre og gå gjennom så lenge man vil. Akkurat sånn som butikkene Søstrene Grene og Normal.
For min del kunne jeg tatt med meg enda mer enn det jeg kom hjem med. Men så får det også være grenser for hvor mye jeg skal handle også. Føler jeg for å shoppe mer for å få opp gleden igjen, for å handle gjør meg faktisk litt gladere, så er det jo bare å ta turen tilbake å gjøre et par ærender.
Men fremover kan jeg nyte flere runder med selvpleie av egen helse og kropp, uansett hvor godt disse produktene fungerer. Og så får jeg satse på at det som jeg egentlig var ute etter kommer inn igjen i butikken eller på lageret igjen snart.
Nå har jeg vært så heldig å få være på den samme plassen på deltid siden august i høst, og deretter på fulltid fra desember. Men hvordan går egentlig jobbhverdagen min i barnehagen sammen med barna nå?
Først og fremst var det utrolig hyggelig å se igjen de unge og kloke sjelene av noen fantastiske og dyktige arbeidsmennesker fra den gamle jobben. Et felles møte blant barnehagene i kommunen var satt opp tidligere denne uken, og jeg kjente det varmet godt å se igjen smilene deres som lot meg ta frem alle de gode minnene jeg har fått skape med dem.
Savnet etter små og store som jeg fikk jobbe sammen med er der fortsatt, men likevel klarer jeg å ha fokuset der jeg er i dag. Jeg har rett og slett måtte finne meg i at, sånn er det, og dermed lage en fin dag for de små som jeg er sammen med nå og som har hele livet foran seg til å utforske på. Men først og fremst må jeg ha fokuset på der vi er nå sånn at jeg får en god og fin hverdag som jeg bare kan få.
Og det har jeg klart. Jeg har fått mange gode og varme bånd mellom barna som jeg er så heldig å få være sammen med hver eneste dag. Og jeg har også klart å danne en trygghet til barna sånn at jeg blir godt likt. Og det er jo et viktig utgangspunkt.
Det er spennende å se hva dagene har å by på, for selv om rutinene er like, så er aldri en dag lik en annen – om du skjønner tankegangen. Ulike syn skaper bildeminner som en kan ta med seg videre, og med så stor glede til hverandre sitter man der med et godt og varmt hjerte.
Og et godt hjerte kan jeg si at jeg har – for det er lov for både meg og deg å skryte litt av seg selv noen ganger, selv om man er flinkest til å skryte av andre. Jeg har alltid åpne armer og et godt humør når jeg er sammen med barna, og det ser jeg at kan smitte over på barna også. Vi skaper humor og glede, sammen.
Det at jeg jobber med så mange barn med så mange ulike bakgrunner og historier, det syns jeg bare er spennende. Jeg har rett og slett vært heldig som har havnet i den gruppen av både barn og voksne, og jeg kunne ikke tenke meg å forandre på noe som helst i det hele tatt.
Men med flere språk som er sammen hver eneste dag, så opplever jeg en god del morsomme og spennende samtaler, ord og uttrykk sammen med de små. Når jeg tenker over det så er jeg veldig glad for at jeg får oppleve og følge akkurat de barna som jeg gjør.
Selv om jeg legger min kjærlighet over deres behov til alle sammen, så vil det alltid være noen barn som knytter sterkere bånd enn andre. Og sånn er det bare for oss som jobber i barnehage, selv om vi både ser og hører alle og en hver.
Nå er det ikke sånn at jeg har presset meg innpå barn fordi jeg vil være dem sin favoritt. Men jeg har latt barna komme til meg hvor de har en sans for at jeg er deres favoritt eller en dem ser opp til – om du skjønner tankegangen min. Hos meg ligger hjertet til alle, men det vil alltid være noen som du har litt bedre kjemi med enn andre. Og sånn vil det være hos ganske mange.
Uansett, å jobbe med språk har jeg funnet ut at er ganske spennende, for man opplever så mye nytt og ulike former for kommunikasjon. Og enten ha flere språk eller ikke å kunne norsk så veldig godt, det kan også by på mange nye ord og uttaler som du ikke har hørt før.
Jeg liker veldig godt å snakke med de barna som har flere språk, eller lite norskspråk. Det å kunne jobbe litt med dem med å sette ord på gjenstander eller det de gjør, for så å la dem herme etter, da er det herlig å se deres mestringsfølelser og smilet som sprer seg så langt ut det bare kan.
Og et smil har jeg fått flere ganger. Jeg opplever at barn som har et annet morsmål syns det er vanskelig å si Pernille, altså mitt navn. Er ikke snakk om alle, men noen. Tidligere har jeg blant annet blitt kalt Lille, for det er så mye enklere og kortere. Og jeg skjønner det godt jeg.
Ordet Lille kan jeg forstå barn kan kalle meg, fordi det ligger jo i navnet mitt. Men her for en liten stund tilbake så fikk jeg en opplevelse som satte sine spor. Spor etter en handling jeg gjorde.
For at barn, men også andre foreldre og foresatte som er knyttet til barna, skal bli kjent med de ansatte som de skal være sammen med, så har vi bilder av oss hengende på avdelingen. Her en dag så et barn og jeg på disse bildene.
Vi studerte litt, og siden det var et barn som hadde mindre norskspråk så gikk vi igjennom bildene om hvem som var på dem, og hva de het. Mange av navnene var greie å uttale og si. Men så kom bildet av meg opp. Hvordan ville barne respondere da jeg spurte hvem sitt ansikt som befant seg på akkurat det bildet?
Jeg kunne se at øynene midt på barnehodet myste og at det knaset litt for å finne det riktige ordet sånn som han tolket det. Selv var jeg litt spent på hvilket ord som ville komme. Om dette barnet klarte og si mitt navn. Pernille kunne jo ikke være så vanskelig ettersom et av de minste barna jeg jobber sammen med akkurat har lært seg å si mitt navn.
Og så kommer det. Du kan se at hele ansiktet gir uttrykk for å være en luring, samt at øynene og smilet lyser opp.
Nå er du nok ganske spent. Så spent som jeg var på det tidspunktet også da jeg fikk høre det for aller første gang. Jeg hadde ikke trodd at uttalelsen av navnet mitt skulle være helt likt første gangen barnet sa dette. Men jeg hadde heller aldri trodd at det var det som ble sagt, at det var det som skulle ramle ut av deres barnemunn.
På en måte ble jeg litt overrasket over det jeg hørte, for jeg hadde ikke i mine eneste tanker tenkt at det var det som kunne være et navn på meg. Og nå har jeg ikke bare et kallenavn av en form for Lille lenger, som jeg ble kalt av noen der jeg jobbet før. Nå har jeg fått et nytt navn.
Hvordan jeg skulle se eller tolke dette, det måtte jeg gruble litt på. For vet dere hva slags navn jeg fikk? Det skal sies at jeg har fått noen tilleggsnavn mens jeg har jobbet i barnehage alle disse årene. Men da barnet sa at det var Kakadille på bildet da jeg pekte på meg, det hadde jeg ikke sett for meg.
For meg tenker jeg på krokodille hver gang barnet henvender seg til meg med deres måte å si Pernille på. Men det skal jo sies at det er litt kult å ha et sånt navn på seg selv også. Kanskje er jeg en liten krokodille ved siden av. Hvem vet.
Uansett med alt det jeg opplever ved jobben min med å være sammen med barn for å skape glede og kjærlighet i deres hverdag, så er jeg helt sikker på at det er dette jeg vil drive med i mange år til. Jeg er glad i barn, og jeg ser at barna er glade i meg.
Har du noen gang kjent på den gleden av å stå opp om morgen og gjøre dine vanlige rutiner, utføre en arbeidsdag for så å gå hjem og bli overrasket over at det endelig er fredag?
Hvilken dag det egentlig var i dag hadde jeg glemt litt. Jeg var sliten etter en lang uke, men ble noen kilo lettere da jeg kom på at det var fredag og snart helg.
Til tross for at det var enda noen timer igjen til helg så var det et godt stykke arbeid som måtte gjøres på jobben først. I det siste har jeg vært litt sliten, så at ukens siste dag i barnehagen skulle bli så fin som den ble var bare toppen av kaken.
For hvordan har egentlig denne dagen vært? I jobben jeg har som jeg prøver å gjøre så godt jeg kan for at store og små skal få en fin hverdag, så ble jeg litt ekstra rørt da jeg fikk den velkomsten på jobb som jeg gjorde i dag.
Eller velkomst og velkomst. Hva skal man egentlig kalle det når sånt skjer? Det som skjedde var at jeg traff på en forelder da jeg kom, og det første de forteller er hva som skjedde rett før.
Jeg visste ikke helt hvordan reaksjon jeg skulle vise, eller hvilke ord jeg helt skulle dele. Men helt uten at jeg rekker å tenke så mye så kommer det ut noe så enkel som “så moro”.
Det sies jo at et barn sine første ord er mamma og pappa – enten lyder eller små ord som søker barnets aller nærmeste kontakt. Jeg jobber med hele spekteret i barnegruppen og er sammen med de fra aller minste til de eldste.
Årets barnegruppe som jeg får lov til å dele min kjærlighet med er jeg utrolig fornøyd med, og alle sammen fungerer overraskende bra hvor alle har god kjemi og samspill med alle. Jeg gleder meg til å dra på jobb hver eneste dag for å si det sånn.
Men tilbake til gleden som føltes ganske stort. Hva var det som skjedde siden jeg ble fortalt dette? Det viste seg nemlig at et barn hadde spurt etter meg. Et barn som ikke har mange ord, og som er i den fasen hvor de lærer seg nye ord og uttrykk.
Jeg kjente jeg ble varm inni meg, for tonen mellom barnet og meg er ganske stor. Da timene hadde gått litt var det først da jeg tok tak i det jeg hadde fått høre fra andre. Jeg prøvde noen ganger uten hell.
Timene forsvant og dagen gikk. Jeg hadde vært gjennom flere samspill med alle barna, og leken hadde gått sin gang. Men så, endelig kunne også jeg få være vitne til barnets utvikling i språket.
Et søtt, herlig og sjarmerende lite ord, Pernille, ramler ut av munnen til den lille kroppen. Jeg kjenner jeg blir glad og stolt! For det er vel lov å bli det når noe sånt skjer? Til alderen og deres utviklingsstadiet så var det ganske klart og tydelig hva som ble sagt.
Jeg har ikke jobbet med så små barn i de tidligere arbeidsårene mine i barnehage, så dette her syns jeg var moro å få være med på å oppleve når relasjonen er så tett som den er. Jeg både ser og opplever mye i min jobbhverdag, og glad er jeg for at jeg får lov til å være med på en slik reise.
Nå kan jeg ta helg med en ekstra god glede som jeg kan bære med meg videre. Uken har bestått av like mange dager som den alltid gjør, og fortsatt lurer jeg like mye på hvor uken blir av når det plutselig blir fredag. Uansett, nå er det et par dager fri før fullt kjør igjen, og med det ønsker jeg en riktig god helg!
Er det lov å trekke et ekstra tungt sukk, løfte skuldrene litt høyere opp for så å senke dem ned igjen og deretter innrømme at man er litt sliten? Noen ganger kan jeg finne på å legge små planer som jeg har lyst til å gjøre et par dager senere, men så finner jeg ut at jeg må legge de litt til siden for dagen ble ikke helt sånn som jeg hadde tenkt.
Sånn som i dag for eksempel. I min hodeliste hadde jeg blant annet lyst til å ta en tur innom et par butikker, bare for å se. Jeg er til og med sånn som legger inn sånne ting på reminder for at jeg absolutt ikke skal glemme det.
Men mange vet hvordan det kan være å jobbe i barnehage, og andre jobber også – og andre kan kanskje tenke seg til det. Å jobbe i barnehage er, for meg, helt fantastisk, og jeg koser meg med jobben jeg får lov til å gjøre. Men jeg kan også innrømme at selv om jeg har mange fine dager, så kan jeg være nokså sliten når jeg kommer hjem.
En sjelden gang kan jeg være så sliten i hodet og kropp at jeg til og med trenger litt ekstra søvn. Heldigvis er det utrolig sjeldent, men jeg liker aller helst å bruke resten av dagen min etter jobb til å bare sitte hjemme. Være for meg selv og holde på med mitt – om det så er å se serier, filmer, jobbe med bilder, eller bare det jeg gjør nå – å skrive og leke med tekst.
Jeg føler at store deler av dagene mine går til jobb. Men med tanke på at jobben jeg har kanskje drar ut litt for mye energi som jeg gjerne skulle hatt, så er det ikke alltid jeg orker det jeg hadde planlagt likevel.
Flere kjenner seg nok igjen. Jeg er i hvert fall ikke den eneste. Noen ganger føles kroppen rett og slett litt ekstra tung, og da er det beste bare å lytte til det den har å si. I dag gikk for eksempel flere av mine planer bort.
Før kvelden skulle komme i dag hadde jeg lyst til å få unna en økt på treningssenteret. Dette planla jeg oppe i mitt lille hodet i går. Men da jeg kom hjem fra jobb i ettermiddag så kjente jeg på kroppen at det var ikke det den helt hadde lyst til i dag likevel.
Siden dagen ikke ble helt sånn som jeg hadde sett for meg, så kan jeg jo vise noe annet som har skjedd. For to dager siden kjente jeg virkelig vårfølelsen under føttene, da jeg for første gang tok frem joggeskoene og løp rundt i dem på jobb.
Jeg vet helt sikkert at jeg ikke er den eneste som er klar for at våren skal springe ordentlig frem nå. Uken startet derfor med bytting av skotøy og lukten av en ny årstid. Men, alle vi som bor i Norge kjenner jo veldig godt til hvordan årstidene er her.
Vi er i gang med marsmåneden, og for meg vil jeg aller helst ha full vår og mye fuglesang allerede nå. Vintertøyet skal man rett og slett kunne pakke bort nå – om det var opp til meg.
Gårsdagen kom, og du kan tro det ble en nedtur å våkne den morgen. Det er jo lov både å ønske og håpe her i verden, men da det var kommet tilbakefall av enda mer snø ble tiden plutselig brått grå.
Hvem er det som egentlig vil ha mer snø nå?
Det var riktig nok ikke kommet store nedbøren av frossen vann. Men å se bakken helt hvit igjen var en liten nedtur når man har sett det de siste fire månedene. Jeg er lei. Bokstavelig talt alt for lei til å starte en ny runde med vinter. Jeg vet at det kan komme tilbake igjen, for her har jeg til og med opplevd at det har snødd i mai.
Men i går kunne jeg ikke gjøre stort mer med det. Dagen før hadde jeg endelig dratt frem sykkelen igjen, men den fikk jeg bare brukt en dag før jeg parkerte den igjen. Jeg kunne jo syklet selv med det lille av snø som hadde kommet. Men for meg ble det bare helt feil og jeg tok derfor beina fatt og trampet videre – litt ekstra hardt.
Etter en arbeidsdag hvor man følte at man pustet litt ekstra tungt, så var det godt å komme hjem igjen å se at landskapet ikke var helt likt som da man startet dagen. Ut av huset gikk jeg ut på morgningen med helt hvit bakke. Men ti timer senere så det litt penere ut i det minste.
Like mye hvitt var det ikke, ettersom snøen ikke ble liggende så lenge. Bildene ble tatt i går. Dessverre kom det også litt mer snø i dag, men det er ikke kaldt nok til at den kommer til å holde i flere uker, eller så veldig lenge. Jeg håper i hvert fall ikke det, for nå ønsker jeg meg noe nytt!
Nå føles det ut som en evighet siden jeg har latt fingrende springe over tastaturet her, og nok en gang har en hel uke gått. Godt det ikke er lenger siden, og nå er jeg klar for en ny uke.
Hele forrige uke gikk jeg rundt med en forkjølelse som jeg pådro meg av en eller annen merkelig grunn, eller som plutselig kom til meg. Litt slitsomt å være så mye snufsete og den biten der, men det tok likevel ikke knekken på meg, og jeg kom meg gjennom hele den uken med å være på jobb.
Men nå kjenner jeg at det er godt å kunne puste lettet ut igjen. Slippe å være så mye snufsete, og ikke minst ble jeg sliten av det. Litt sliten er jeg fortsatt, for det kjente jeg i dag. Om det har med ettervirkninger av forkjølelsen eller om det rett og slett var blitt mandag igjen, det er ikke godt å si.
Og når vi først er inne på mandag igjen – hvor ble det av helgen? Jeg blir like overrasket eller lettere skremt hver eneste gang over hvor fort fridagene går, og uka generelt. Plutselige kom fredagen med åpne armer til helg. Og bare sekunder senere måtte dørene lukkes for å ønske en ny uke velkommen.
Men hva brukte jeg helgen til? Om jeg skal dra meg litt i ørene så husker jeg ikke alt selv. Ikke fordi jeg ikke vil huske, men fordi det ikke skjedde store planer. Det ble rett og slett en rolig helg. Men da gårsdagens søndag kom, da var jeg litt rastløs. Jeg orket ikke å sitte inne lenger, og dermed fikk jeg med meg mamma på en liten tur her i byen vår.
Et eller annet måtte jeg finne på, selv om jeg ikke er så veldig kreativ på den biten når det kommer til å være sosial. Denne søndagen var det også overskyet ute. Ikke akkurat den mest solrike dagen, selv om solen viste seg litt.
Da ettermiddagen kom, sånn nærmere fem, tok vi turen ut og beveget oss rundt kanalbrua her i Tønsberg. Egentlig hadde jeg lyst til å dra til et mer spennende og flott sted, men ettersom det var så langt ut på dagen, nærmere nesten kvelden, ble turen ganske kort.
Men turen endte ikke opp rett over brua. Gåturen forsettet langs kanalen og bort til Kaldnes brygge blant alle leilighetene som ligger ved vannet. Jeg vet at jeg sjeldent drar på turer og sånn, men da jeg kom dit oppdaget jeg et nytt bygg som hadde kommet. Jeg hadde i hvert fall ikke sett det før.
Av nysgjerrigheten måtte vi bort å se bygningen, som var leiligheter av kloss på kloss på kloss. For meg syns jeg sånne bygninger er fascinerende, og ikke minst spennende. Men på den andre siden kan jeg ikke helt skjønner hvorfor slike leiligheter blir bygget. Bare se her.
Ganske stilig løsning på en måte, men jeg skjønner ikke helt tegningen med at den ytterste blokken skal skille seg litt ekstra ut i forhold til dem andre. Ja, et lite avbrekk er fint det, men i dette tilfellet kledde ikke byen helt det på dette området.
De siste årene har jeg sett flere og flere hus, leiligheter og andre bygninger som har skapt helt andre fasonger, og som dermed ikke passer inn i feltet det er plassert på. Som for eksempel på et sted hvor det er mange fine hus, og plutselig befinner det seg det klossebygget midt blant alle de andre. I mine øyne ser ikke det helt bra ut heller.
Men kloss eller ei – jeg er fornøyd med å bo akkurat der jeg bor, og som jeg har gjort så og si hele mitt liv. I løpet av mitt lange liv til nå har jeg flyttet kun en gang, og da var jeg fire år gammel. Og glad er jeg for å bo i Tønsberg by for her trives jeg godt. Men hva de neste nærmeste årene bringer når jeg selv skal skape mitt eget rede, hvor det blir og sånne ting, det får en ta når den tid kommer.
