JEG HADDE TRENGT EN SPRØYTE


 

Det måtte være en følelse. En reaksjon på et eller annet hvor det skulle vise seg at det ble en smågrå dag som gjorde humøret tappet for smil. Eller, smilene kan jeg forsåvidt ikke gjemme meg bort ifra når jeg er på jobb, for det er alltid et eller annet man kan lire frem et glis, på eller til.

Mens jeg gikk der i det aller beste selskapet man kan få av barn, skulle jeg så gjerne ha holdt sengen i dag. Jeg hadde trengt en sprøyte. Sprøytet inn doseringer av væske som kunne gi meg overskudd til å holde meg våken. Jeg følte meg så trøtt, og nå i kveld er jeg det også. Men likevel skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg er det.

Da jeg fikk dratt meg opp av sengen til morgen i dag ville jeg bare sove mer. Jeg ville pakke meg godt under dynen, og ettermiddagen i går følte jeg meg litt småtett. Da både den ene, andre og tredje klokken ringte til morgen i dag for å få meg opp, skulle jeg tro at jeg spratt ut av sengen og var klar for en ny dag. Litt sjokk fikk jeg da jeg hadde sovet så lenge.

Til vanlig sover jeg rundt syv til syv og en halv time om natten når jeg skal på jobb. For meg er det akkurat passe, og jeg fungerer godt med den søvnen jeg får ut av det. Men da jeg våknet etter elleve timer med søvn i natt, da kan du kanskje tenke deg at jeg ble litt satt ut.

Ja, for du leste riktig. Jeg var helt slått ut da jeg kom hjem fra jobben i går. Egentlig merket jeg det ikke før etter noen timer at jeg var kommet hjem, og skuldrene hadde fått senket seg. Søvnen grep seg fast i meg, og deretter var det ikke noe annet å gjøre enn å legge seg. Jeg legger meg aldri så tidlig, men i syv-tiden på kvelden var jeg helt ute.

Nå vet jeg ikke helt om det begynte i går, men da blikket fikk festet seg etter nattesøvnen så kunne jeg kjenne smårusk i halsen. Er det noe jeg vil holde meg langt unna, så er det sykdom. Men man kan aldri være helt sikker på ikke å bli smittet av små basselusker når man har den jobben som man har, og jeg har også i år fått barnehageforkjølelsen som alltid kommer når man startet på nytt etter en sommerferie.

Heldigvis er jeg ikke helt kake. Har bare hatt noe rusk i halsen, et hode som har vært tungt og en kropp som har følt seg slapp. Likevel er jeg på jobb, og for de som kjenner meg godt så er det mye som skal til før jeg virkelig blir slått ut for telling. Satser bare på at det ikke blir stort mer enn det jeg nå sitter med. I morgen blir nok alt bedre, for da er det fredag!

VEIEN TIL NOE HER I LIVET


 

Har du noen gang tenkt tanken over hvor mange tanker som driver og svirrer rundt hos deg? Og hvor mange tanker er det egentlig mulig å la gå samtidig? Det er nok et spørsmål man aldri får svar på, for helt i toppen hos både deg og meg står det aldri stille, og vi tenker på alt og ingenting.

I hvert fall er det sånn for meg, og nå om dagen går det tusenvis av ord og setninger som nesten har startet fjerde verdenskrig. Jeg var aldri sånn superopptatt av historie på skolen, og klyp meg gjerne om jeg nå tar feil – men det har vel ikke vært fjerde verdenskrig her i verden før?

Uansett, det føles ut som en koselig fest har ramlet ut av kontroll. Men er det egentlig noe å lage så mye styr ut av? Når det skjer en endring i livet som både er en fordel og en ulempe, da kan man fort virke litt usikker når man først får satt seg ned og tenkt over handlingen. 

Det er ikke bare hos meg det skjer en vending. Både du og dere andre har endringer i livet som dere enten er positive til, eller at det som skjer er så på bærtur at du kunne lagt deg ned på bakken for å grine. Helt sikker er jeg på at jeg gjerne skulle hatt enda flere armen – om ikke flere kopier av meg selv sånn at jeg kunne delt meg.

Veien til noe her i livet kan kjennes både rart, skummelt og flott, bare for å nevne noe. Det er bare det at alle tanker man har rundt noe kan stå i en haug og ikke være stablet. Men jeg vet at stabelen vil stå støtt, bare jeg får vendt meg til tanken. Uansett, det blir bra!

NÅR DU BLIR SETT


 

Du går ikke konstant rundt og tenker på det, men innerst inne vet du så godt hvor viktig det er. Spesielt om du jobber med mennesker og er så fysisk til stede at du kan både se hva dem gjør her og nå, rekke ut en hånd og hjelpe dem akkurat når dem trenger deg og virkelig være der når de minst venter deg. Da føler andre seg sett.

Men hvordan er det egentlig å gi mer enn man får? Nå er ikke jeg i en slik situasjon hvor dette er et stort fjell som står i veien for at andre ser meg. Tvert imot. Jeg blir sett så mye som jeg ønsker, og jeg ser alle de andre veldig godt, selv om jeg kanskje ikke er like flink til å vise det til en hver tid. Alle trenger å høre i det minste litt av de kjærlige ordene, og høre at vi kan stå sammen.

Når du blir sett er det så lite som skal til noen ganger for den andre parten. Bare å vise at du er der kan være nok, men nå kommer det også an på hvilke situasjoner det er snakk om og hva slags forhold man har til hverandre. Uansett har alle rett til å bli sett, hvor det også finnes en haug av rettighetsregler.

Nå vet jeg ikke om det kom så mye vettug ut av akkurat disse avsnittene. Men det jeg nå vil frem til var et kompliment jeg fikk mens jeg var på jobb i dag. Selv får jeg ikke bare skryt av kolleger når jeg er på jobb, men når foreldre begynner å kommentere til deg, da vet du hvor viktig jobben din er.

Du skulle kanskje tro at foreldre og ansatte ikke får med seg så mye som du skulle tro i en barnehage, bortsett fra det du selv og barna forteller dem og det de får se av bilder som vi dokumenterer med. Men der må du tro om igjen – de får med seg så mye mer.

I henvendelsen jeg fikk i dag gikk ut på hvor flink jeg var, og fortsatt er. Det gjaldt om et barns ferdighet. En ferdighet som bare var blitt bedre. Det er ingen tvil om at jeg liker å tegne, og tegneaktiviteten min er på det sterkeste når jeg er sammen med barna. Ellers utenom det holder jeg nesten ikke i en fargeblyant.

Men jeg har alltid fått høre at jeg er kreativ, og har også likt å bruke hendene mine. Jeg ble takket for at jeg var en av dem som hadde satt av tid og sittet med dette barnet flere ganger i uken til å sette farger på et helt hvitt papir. Hjemme kunne dem se mer kreative og ordentlig tegninger, istedenfor disse krusedullene og “skjeve” strekene.

Det er ikke alltid så mye som skal til. Bare et par ord. Klem. Eller et klapp på skulderen. Både du og jeg, men også alle andre rundt i barnehagene har en av de viktigste jobbene, og barn skal kunne klare å bygge opp ulike ferdigheter som skal være en grunnmur for et stabilt liv på veien videre hvor de til slutt skal kunne klare å stå på sine egne bein. Du må bare huske at du selv betyr så mye for barna, og alle skal kunne bli sett!

Det er også flere barn som snakker om meg i hjemmene deres, og det varmer et hjerte å høre.

JEG FIKK SYNET AV DENNE NATUREN


 

Da tiden var inne for å komme seg ut av sengen, noe man slett ikke hadde lyst til, skulle jeg gjerne stått mellom noen valg hvor et av dem var at jeg kunne nyte et par timer til på øyet. Men med en jobb som ventet på deg, kunne jeg ikke gjøre annet enn å starte den nye uken med mange smil og koselige klemmer.

Men tidlig denne morgen skulle det vise seg at jeg fikk synet av denne naturen. Omgivelsen ga en spesiell stemning, og da jeg oppdaget dette tynne skylaget langt nede på bakken, kunne jeg ikke gjøre annet enn å dra frem speilrefleksen for å prøve og få dokumentert dette på best mulig vis.
 


 

Tallene viste ikke mer enn 06:40 på klokken, så dette er starten på de fantastiske morgningene vi har i vente utover høsten. Det er ikke bare morgningene vi har i vente nå for tiden, men selve høsten og det som måtte følge med. Og ikke minst alle de flotte fargene som snart er på vei til å vise seg. Det er bare å glede seg, selv om jeg ikke er like fornøyd med at vi er på vei inn i mørketiden. Eller hva syns du?

TIPS TIL DEG SOM IKKE KLARER Å HOLDE LIV

Søndag ettermiddag og solen skinner. Stille rundt meg, og jeg følte for å vise meg litt igjen. Jeg går nok ikke tilbake til det gamle faste, hvor jeg skrev meg igjennom hver eneste dag. Det blir litt for brått og kunne dele så mange ord med dere igjen, selv om jeg skulle ønske jeg kunne dele alt jeg hadde på hjertet. Eller kanskje jeg gjør det? Vi får se hva jeg orker og hva jeg har kapasitet til.

Hvorfor jeg stakk snuten innom var fordi jeg ville tipse dere litt. Komme med et tips til deg som ikke klarer å holde liv. Jeg har ingen tips om hvordan man holder liv i det som omhandler deg selv, og det som står deg nærmest. I utgangspunktet tenkte jeg tanken i det levende du har i dine flotte og fine potter, eller vakre vaser. 

Jeg snakker selvfølgelig om planteriket – til deg som er glad i og elsker å pynte opp med blomster hjemme hos deg, hvor du kanskje også har grønne fingre. For er det noe jeg ikke har så er det dét. De siste månedene har jeg skaffet meg potteblomster, sånne planter som ikke trenger så mye vann. Jeg vet aldri riktig sikker på hvor mye eller lite væske disse plantene har behov for, og hos meg resulterer det i at dem enter får for lite vann, eller så får dem for mye.

Å balansere mellom en mellomting fungerer aldri, uansett hvor godt jeg prøver. Jeg har rett og slett ikke hell med mine planter, og derfor har jeg måtte kvitte meg med og kaste ut de visne blomstene som bare står og henger. 

Men nå er det slutt. Nå er det slutt på trøtte og slitne planter som drysser bare jeg kommer borti dem. Jeg orket ikke lenger å se jeg mislykkes hver gang, mens andre klarer å få sine til å holde liv i flere måneder. Jeg måtte ta tak, for jeg ønsket litt livligere farger som kunne være med å muntre meg opp.
 


 


 


 


 

Disse små buskene er så utrolig kjekke. De trenger verken vann eller stell – bortsett fra at du bare må tørke dem for støv en sjelden gang. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd, og angrer ikke et sekund på at jeg dro dem med meg hjem da jeg var i byen for ikke så lenge siden.

Du kan finne mange mulige varianter av ustelte planter, men disse har jeg funnet på Nille. Jeg skulle gjerne ha hamstret med meg flere når jeg først fant dem, men disse var dem siste som lå ute i butikken. Så jeg vet helt sikkert at jeg skal ta en tur snart igjen for å se om jeg kan skaffe meg flere, og kanskje finner jeg andre skatter jeg har lyst til å pynte opp med.

JEG BLIR BORTE


 

Hvor skal jeg starte? Det er vel ikke til å legge skjul på at det har vært litt mye i det siste. Jeg har kanskje ikke vært så tydelig på det, og heller ikke delt noen ord om det akkurat her. Men nå føler jeg at alt går rundt for meg. Jeg klarer ikke å stå stødig, og tankene er på en helt annen planet enn her nede på trygg bakke.

Jeg er nødt til å legge alle mine tanker på is, i hvert fall for noen dager. Jeg blir borte fra skrivingen her inne, og tror ikke det blir noe liv fra meg før tiden er inne for å vise seg igjen. Så slapp av, jeg legger ikke ned og pakker bort denne plattformen for godt. Jeg trenger bare en liten pause, samle alle de løse trådene og komme meg til hektene igjen. Jeg elsker jo å skrive!
Plutselig er jeg her igjen, men nå trenger jeg litt pusterom.

DET VAR MØRKT DA JEG MØTTE DEG

Det ble en ganske lang lørdag. En dag som gikk sin gang sånn som den gjorde. I det lille hodet finnes det mye rart for tiden, og jeg føler at ikke alt er helt på stell der om dagen. Men som en av bøkene om Albert Åberg heter, hvor pappa sier “Bruk skallen!”, så er det fort gjort å gjøre noe feil eller dumt, men det er mye bra vi egentlig gjøre også. 

Skuldrene er høyt oppe, og da jeg var ute sent i går kveld for å ordne noe, det var da jeg stoppet opp og så rett ned. Det var mørkt da jeg møtte deg, men det var lyst nok til at jeg kunne se deg. Det er lite jeg er redd eller skeptisk til når det gjelder dyr, og de som kjenner meg vet nok sikkert det. 

Men jeg kunne ikke gå forbi da du sto der foran meg. Jeg strakk ut hånden og ga deg en finger. Løftet deg opp og tok deg med inn. De andre syns kanskje dette ikke var like stas som meg, men småkryp syns jeg bare er spennende. I hvert fall når størrelsen er større enn de små stakkarene som hopper rundt der og gjemmer seg.


 

Når en gresshoppe på denne størrelsen fanger min oppmerksomhet, så kan jeg ikke la være å plassere han foran kamera. Men om det var lett å få han til å stå stille og posere, det snakker vi ikke om. Ferdigheten ligger i navnet deres – de er flinke til å hoppe, og det var mye gøyere og hoppe rundt enn å stå stille.


 

Jeg har fått høre at jeg er ganske rolig, selv med barn som kan være litt høyt oppe. Jeg vet ikke hva det er jeg gjør som får meg til å være god med denne egenskapen, men jeg klarte også å overføre disse kreftene over på dette dyret – selv om jeg hadde mine kamper om å få han til å stå stille.

Det er mye som er fascinerende, og det er mye jeg interesserer meg for. Og ingenting er bedre enn å leke fotograf med utfordrende små vesener som byr på sine ikke samarbeidsevner. Men bilder, det ble det for det.
 


 

Å BÆRE PÅ EN HEMMELIGHET


 

Du har kanskje en god venn, en som står deg så nær at du kan kalle dem bestevenn. En venn er god å ha, hvor dere sammen kan dele erfaringer og interesser, utfylle hverandre og dele hemmeligheter. Hemmeligheter du selv har, men også hemmeligheter du og din venn har sammen.

Nå har ikke jeg en sånn person som jeg står veldig nær. En sånn person av en venn som jeg kan kalle en bestevenn. Ordentlig venner har jeg ikke hatt siden jeg gikk på videregående, og om tema venner har jeg skrevet om før som du kan lese her

Jeg er ikke redd for å nevne det, men jeg skulle gjerne klart å gå en annen vei også. En sånn sti hvor du både fikk og kunne gi oppmerksomhet for å føle seg bra nok. Jeg føler jo meg bra, men i den hundreogseksti høye kroppen bærer jeg på veldig mye rart. 

Selvfølgelig er det tanker som du bare har lyst til å dele med et fåtall av mennesker. Eller historier som du vil dele med hele omverden av de du har rundt deg. Men så er det kanskje ikke alt som egner seg å brette ut om livet sitt, og du ender opp med å bære på en eller flere hemmeligheter for deg selv.

For tiden har jeg gjemt unna en hemmelighet som jeg ikke har hatt lyst til å fortelle. En hemmelighet ingen skal få vite om før jeg endelig kan slippe den fra meg. Noen ganger er det lett å holde en tanke for seg selv, mens andre ganger skulle man gjerne brettet den ut å være stolt av det man holder i.

Det har hendt flere ganger at jeg har hatt lyst til å rope det ut. Skrike så høyt jeg bare kan for å få litt oppmerksomhet, å bli sett. Med min oppvekst har jeg følt sånn utrolig mange ganger, og i flere år. Du kan kanskje prøve og tenke deg at du står blant mange folk. De snakker og har det hyggelig, og i bakgrunnen står du og har lyst til å åpne nebbet. Du klarer ikke å få frem et ord, og inni deg går alt rundt som en tikkende bombe. Hvorfor jeg følte meg sånn kan du lese om her.

Hemmeligheter er til for å holdes, og akkurat nå vil jeg holde ganske hardt rundt dem jeg sitter på. Om jeg kommer til å fortelle om noen av ordene jeg bærer rundt på, det får nesten tiden vise. Men mest av alt – du skal ikke fortelle en hemmelighet videre om du ikke har lyst. 

BADESESONGEN ER NÅ OVER


 

Da jeg tidligere i sommer kunne glede meg til varme feriedager, nyte solen og bare slappe av og kose meg, gledet jeg meg også til bassenglivet. Kunne ligge og plaske rundt for å avkjøle den hete kroppen. Ta noen svømmetak siden jeg visste at det ikke kom til å bli noen strandtur i år også – noe jeg hadde ganske rett i.


 

Vi har hatt en del flotte dager med fint vær denne sommeren, men langt ifra sånn som jeg hadde sett for meg. Skulle gjerne hatt flere dager med knallsol og skyfri himmel. Og ikke minst en luft som var varm og god. Jeg skal ikke klage, for de få dagene hvor det virkelig var verdt å ligge ute i bikini og late seg, de ble faktisk brukt godt.

Et basseng ble kjøpt inn et par uker før ferieslutt, og hadde vel håpet på at sommeren skulle strekke seg litt lenger. Men der tok jeg feil. Høsten kom plutselig brått på – i hvert fall i et ganske høyt tempo snikende på oss. Det er ikke bestandig like deilig å gå rundt i singlet lenger, men noen ganger kan det variere med bare armer og tynn jakke.

Det er på vei til å bli høst, og badesesongen er nå over. I hvert fall her hjemme. Her i går ble flere liter med vann tappet ut. Stoppekranen ble løsnet, og ut silte vannet. Men så kommer den store jobben – å få det vasket. Det må også gjøres, men først er det helg!
 


 

Mens lille Pompel sto i bakgrunnen og fulgte med, måtte jeg slite og ordne for stellet av Bestway. Det var virkelig et godt kjøp, men å ta det fra hverandre er ikke like kult. Eller, det var enkelt å både sette det sammen demontere det. Men vaskingen, det tar virkelig tid.

Å gå over med den store vaskekosten har jeg gjort flere ganger mens vannet har rent sakte men sikkert ut. Det samler seg en del gress og annet smuss i løpet av noen uker, så målet er å få vasket og pakket det bort i løpet av helgen.
 


 


 

Jeg har også en del andre ting på listen min som jeg må få gjort i løpet av de neste dagene. Listen skulle gjerne vært lenger, sånn at jeg hadde fått gjort unna ting jeg egentlig burde ha gjort. Men når annet må prioriteres, da må det nesten legges til siden. Men nå er det endelig helg, uansett hvor mye jobbing det blir.

BARN HUSKER GODT


 

Det går nå sakte men sikkert, men egentlig ganske fort, mot helg. Tredje arbeidsuken går nå mot slutten, og det er det flere ting som gjør. Tankene har klare og stramme tråder, og de er vel litt for stramme enn det de burde. Så i helgen må jeg få sett på denne klumpen av hyssing for å gjøre det lettest mulig for meg selv.

Hjemover i ettermiddag tråkket jeg avgårde fra jobb. Det første jeg gjorde da jeg plantet mine føtter i hagen her var å sjekke disse fellene mine. Det går nå om ikke så lenge mot slutten for å pakke vekk felleredskapene, men vet nå at jeg må skaffe meg nye når våren kommer igjen. Å la planker ligge ute hele våren og sommeren sier sitt – det blir oppløst og revet fra hverandre når det trekkes nok vann inn i treet.

Så når dette kastes om noen uker, så er også stålormsesongen over for i år. Jeg har også vært så lur hvor jeg har skrevet opp hvor mange som har havnet under det varme gresset helt siden april. Så når tiden er inne for det så tenkte jeg å skrive om hvor mange øgler jeg egentlig har fanget i år. En sommer fant jeg førtifire av dem, så nå blir det spennende å se om tallet er høyere når jeg nå snart skal regne sammen.

Ved siden av meg ligger det en barnehage. En barnehage med mange barn, og som jeg selv gikk i da jeg var liten. De gangene jeg var hjemme fra jobb i barnehageåret før sommeren, så fikk jeg virkelig sett hvordan livet over gjerdet var. Husker godt den dagen hvor jeg jobbet ute i hagen. Jeg fikk nesten ikke fred, og barna spurte meg om alt og ingenting. Men det var jeg jo vant til fra før.

Men i dag når jeg kom hjem så var det første jeg gjorde å gå for å sjekke om det hadde kommet noen siste rest av øgler. De øglene som ligner på slanger, og som bare er snille og greie og strekker tungen sin ut for å lukte. Det var sånne jeg så etter. Av en “merkelig” grunn tiltrukket jeg meg barn denne gangen også. Og spørsmål ble stil.

Ned den korte bakken spretter jeg ned, og over gjerdet hører jeg “kan jeg få se?” av flere barnestemmer. Utrolig men sant – barn husker godt! De ville se stålorm, men jeg måtte sårt skuffe dem med at jeg ikke hadde funnet noen. Og det var da det slo inn hos meg hvor godt de små, men kloke hodene husker.

Hvorfor dem kom løpende til meg da jeg løftet på noen planker og steiner, var fordi de en gang før sommeren fikk lov til å oppleve flere stålormer. De små hendene fikk kjenne og klappe på den glatte ryggen gjennom gjerdet, og de store øynene fikk se noe som fascinerte og var spennende. Det er i grunn ikke så mye som skal til for å glede et varmt barnehjerte.