DETTE MÅ JEG SPØRRE PERNILLE OM


 

Etter om og men, frem og tilbake om hvor jeg nå har tankene mine, så kommer jeg ingen vei med å formulere meg med kloke ord i dag. Eller kloke og kloke. Er det så klokt det jeg egentlig deler? Har vel fått tilbakemeldinger om at det jeg formidler er bra – i hvert fall når det kommer til å formulere meg.

Uansett så tenkte jeg at det var på sin plass med en ny runde igjen. Jeg hadde tross alt en spørsmålsrunde sist i april, og noe kan jo ha forandret seg på den tiden etter, og nye lesere har strømmet til. Helt tom for tema er jeg også, så kanskje dere har noen ønsker om hva dere vil jeg skal skrive om? I så fall har dere nå muligheten til å spytte ut det dere måtte ønske.

Sitter du med noe på hjertet? Er det noe du har gått over lengre tid å lurt på “Dette må jeg spørre Pernille om”? Nå trenger du ikke å nøle lenger. Nå er det bare å pese på med det dere måtte ønske og føle for av spørsmål, og du skal deretter få svar tilbake litt senere. 

Å JOBBE MED BARN, MEN UTEN BARN

Du vet de gangene du gjerne skulle droppet å høre lyden av klokkene som ringte, men likevel må opp? I dag var en litt sånn dag. Ut av sengen klarte jeg heldigvis å komme meg, men verre ble det da jeg hadde klart å legge meg nedpå igjen bare for å samle flere krefter før jeg måtte slenge meg på sykkelen og komme meg avgårde.

Men jeg klarte det. Jeg klarte det i dag også, selv om jeg gjerne skulle brukt flere timer for å få meg litt mer av denne skjønnhetssøvnen. Uken startet med å jobbe med barn, men uten barn. Flere barnehager i kommunen har nemlig hatt sine plandager, noe som vi må igjennom hver eneste høst.

Sånne plandager kan høres litt kjedelig ut. Sitte der sammen, snakke sammen og diskutere med hverandre. Hva får man egentlig ut av det? Fra mitt syn får barnehageansatte veldig mye ut av det, om man bare bruker tiden sin godt. Det å høre på andre sine kunnskaper kan være veldig nyttig, men også viktig.

Jeg kan vel starte med å si at jeg var på et fint foredrag i går. Viktige temaer ble tatt opp, men jeg følte på en måte at jeg ikke fikk så veldig mye innputt. Det var ikke sånn “wow, dette var virkelig bra.” Ja, jeg lærte kanskje litt, men når du da et tidligere år har vært på et foredrag som var mye mer spennende, med en helt fantastisk foredragsholder som du husker – da er det mye som skal slå for å holde samme motet oppe. Men jeg lærte, selv om det ble noen stunder hvor jeg ikke helt klarte å få med meg hva som ble sagt.

Å jobbe med barn er utrolig spennende. Du kan jobbe på ulike måter. Vi er alle forskjellige, og det er veldig interessant å se at dagene kan være like, men likevel ikke. Du vet aldri helt hvordan en dag med barn vil være. Du kan legge planer som både du og dere har lyst til å gjennomføre, men du kan aldri se for deg helt om hvordan dagen vil blåse seg opp med små barn.

Det er dette som gjør det så spennende med å jobbe med barn. De er levende vesener, akkurat som oss. Men mange av dem er så flinke til å være åpne, akkurat sånn som jeg skulle ønsket å være også. Hvorfor klarer barna så fint å få sagt det de mener? Og hvorfor er det skummelt for oss voksne, og at vi lukker oss mer? Det er så mange spørsmål jeg lurer på og har lyst til å utforske. Men ikke akkurat nå.

Jeg har nok ikke tid til å la tankene spre seg utover. Eller, jeg har jo alltids tid om jeg prioriterer riktig og setter av et rom til det. Vi må jo gjøre det med barna – benytte oss av alle rommene til å kunne se dem. Jeg føler på en måte at jeg jobber med barn, men uten barn, store deler av tiden min. Ordet barn står som oftest plantet godt i frontpannen min, og det har den gjort ekstra mye nå i det siste.

Jeg har nå vært så heldig å få hatt to fine og flotte dager etter hverandre hvor det har vært fokus rettet mot barn. Det å jobbe med barn. Jeg har klart å åpne hodet litt mer, for så å prøve og samle all informasjon som jeg har fått på disse to dagene. Jeg har på en måte følt nytte av det som har blitt sagt, i hvert fall nå som jeg er inne i den perioden jeg er nå. 

Det er ingen tvil om at barnehageansatte har den viktigste jobben. Du tilbringer flere timer med barna om dagen, enn det deres foreldre kanskje har tid til. Mye står på deg hvor du også er de små kroppenes rollemodeller. De ser opp til deg. De lærer av deg. De lærer med deg. Barn kan være kreative, men du må minst være like kreativ selv når du skal engasjere og motivere barn – det er i hvert fall et pluss.

Du skal være en god lytter, både for barna og kolleger – ja alle de som er rundt deg. Og ikke bare det, for vi har faktisk tre ord som er veldig viktig. I tillegg til å være en lytter hvor du skal kunne høre, så er det minst like viktig å kunne se og anerkjenne. Det å jobbe med barn er så stort. Det finnes mange store kategorier som igjen har enda flere undertemaer.

Jeg kjenner nå at fingrene bare har lyst til å danse den raskeste dansen over tastaturet her. Jeg vil skrive og dele masse tanker. Jeg ser også at det kanskje kan være litt rotete imellom bokstavene her, og hva var egentlig meningen med alle disse ordene? Det er ikke alltid man har et direkte mål når man setter seg ned, og sånn er det ikke bestandig i det daglige livet heller ute i arbeid. Noen ganger har man en tanke, mens andre ganger gjør man små og ulike oppgaver i løpet av en dag som bare faller deg inn. Og sånn kan det være med skriving også.

HVORDAN HAVNET DEN DER?


 

Det var her en dag hvor alt var sånn som det skulle. Jeg satt i min helt egen verden, i mine egne tanker helt alene. Tenkte på alt og ingenting, men mest på det jeg hadde foran meg. Jeg er bare uker ifra det store. Noe stort er på vei til å skje, men ikke riktig helt enda. Jeg måtte vente litt til.

Jeg har vært i perioder hvor det har vært litt mye for meg, men likevel har jeg prøvd så godt jeg har kunnet med å holde nervene på den kalde bakken. Det er vel sånn med alle at det er et eller annet som vi mennesker kan ha hengene over oss, og kanskje vi bekymrer oss litt for mye enn det vi egentlig bør. 

Jeg kunne trøste meg med at det ikke var all verdens undergang, og jeg hadde ikke noe å tape. Der jeg gikk frem og tilbake denne dagen for ikke så lenge siden, så var det noe som fikk meg til å sjekke det ene skapet mitt. Jeg hadde fått en liten ånd over meg for at det trengtes å rydde på rommet mitt, men det ble plutselig bråstopp av den planen etter at dette skjedde.

I en av kurvene jeg gikk igjennom for å finne ut om det var noe jeg kunne kaste eller kvitte meg med, så lå mine to pass fint oppbevart på sin plass. Et eller annet får meg til å åpne dem for å se forskjellen på både det gamle og det nye bildet av meg, da jeg oppdager noe helt uventet.
 


 

Hvordan havnet den der? Aller først gikk mitt blikk over siden hvor man finner passinformasjonen om identiteten sin, men noe skurret da det var et eller annet som ikke stemte et par sider foran i den lille røde boken. 

Du kan godt si at jeg ble litt overrasket. Men mest av alt var det store spørsmålet om hvordan en hel hundrelapp hadde kommet seg inn på innsiden av passet mitt. Ja, for der fant jeg penger, og jeg kan verken huske om det er jeg eller noen andre som har lurt inn og gjemt av noen kroner.

Jeg husker jo den gangen jeg samlet mange pengelapper på et sted mellom noen sider av en gjenstand jeg brukte mye. Men likevel klarte å la være å bla opp disse sidene for å oppdage dem. Du kan jo si at jeg fikk samlet noen tusen kroner tilsammen, og lykken i øynene ble like stor den gangen som her for noen dager tilbake. Og det er jo alltid litt morsomt å finne ting eller gjenstander som man hadde glemt bort. Men at jeg skulle bli litt rikere av å ta en titt i passet – det hadde jeg ikke trodd.

PRØVE OG KOBLE LITT UT


 

Hvorfor skal det være sånn at disse søndagene er som de er? Late og kjedelige, og som oftest den stilleste og roligste dagen i uka. På en måte er det veldig kjekt, men på den andre siden kan dagen gå litt saktere enn normalt om man ikke har noe å henge fingrene i. Jeg vil at uken skal starte igjen, sånn at det skjer litt i løpet av dagene. Rutiner som man kan vasse seg igjennom. Men så er det også veldig deilig med fridager.

Jeg skulle vel egentlig ha satt meg ned med oppgaveskriving og studiebøkene. Terpet litt på det ene og det andre, men så føler jeg også at jeg kan så mye mer enn det jeg faktisk tror. Om du bare har troen på deg selv, graver dypt nok og finner de skarpe ferdighetene dine, det er da du innser hvor flink du egentlig er.
 


 

Oppi alt det som foregår om dagen, hvor tankene spinner rundt, måtte jeg komme meg litt bort fra alt stresset å prøve og koble litt ut. Som oftest står kaninen i sitt eget bur eller i det åpne gressburet sitt. Her om dagen fikk han prøve og gå litt i bånd, ettersom det var en evighet siden han hadde gjort det sist. Han er nå over fire og et halvt år gammel, så det er grenser på hva han orker også.

Båndet ble funnet frem og tatt på, i et håp om at han skulle bevege seg litt mer på et mye større område. Han valset frem og tilbake i hagen her, med meg på slep. Jeg merker at han ikke er like aktiv som han var da han var yngre, men bevegelse får han. 

Husker så godt da han var på sitt beste – på toppen av fjellet. Han elsket å løpe, og han var en skikkelig luring. De gangen han fikk på seg båndet og ble plassert på bakken, så løp han vilt over alle hauger. Hastigheten gikk så fort at jeg nesten ble hengene på slep for å holde følge. Men plutselig kunne han finne på å bråstoppe og legge seg flat helt stille. Da hendte det ganske ofte at jeg forsettet fremover.
 


 

Tempoet er langt ifra sånn som det har vært de tidligere årene hvor han har fått lov til å springe rundt. Ha likte også å hoppe rundt hit og dit og frem og tilbake. Han er en desemberkanin som kom i året tjuetretten, så har vel egentlig begynt å tenke på at det nå kan begynne å gå mot slutten. Men er ikke sånn at jeg går rundt og tenker på det. Har tros alt hatt fem kaniner i løpet av ti år, og om det blir flere etter dette er jeg usikker på.

Livet byr på nye veien, men interessen for disse dyrene kan fortsatt være til stedet. Uansett skal han få lov til å bo her så lenge han vil være her. Han er perfekt akkurat sånn som han er og får det stellet han trenger og som jeg kan tilby. Husker så godt da han flyttet inn til meg. Han var så liten at jeg omtrent fikk plass til han i den ene hånden min. Nå er han tre år og syv måneder større enn da jeg så han for aller første gang.

SVØMMETAK BLE SPARKET AV


 

Hvor jeg ble av i går kveld er jeg ikke riktig sikker på selv. Uansett var kroppen så sliten at det ble litt tidligere kveld enn jeg trodde. Men godt var det i hvert fall, for etter nesten tolv timer med søvn så skulle man kanskje tro at man ble ordentlig opplagt til en ny dag. Kjenne skuldrene senke seg og alle tankene blåst bort.

Jeg må nok tro om igjen, for her føler jeg meg litt tung på starten av dagen. Skulle gjerne sovet litt mer, men har ikke kroppen til å gjøre det. Eller, jeg kunne jo sover til langt ut på dagen om jeg hadde hatt lyst, men gjør det ikke fordi da føler jeg at dagen blir ødelagt og jeg får mindre tid til det jeg har lyst til å gjøre – selv om det ikke har så mye å gjøre alltid.

I sengen lå jeg en stund og tenkte litt for meg selv. Det var stille i huset, og bare halve familien var hjemme. Men når de andre som var hjemme sammen med meg fortsatt lå i sine drømmer, kom jeg meg til slutt opp for å gjøre noe fornuftig. Eller kanskje det ble litt spontant i mine veier.

Uansett har vi nå hatt bassenget stående i hagen i flere uker, og det har blitt flittig brukt i sommer, selv om ikke været har vært like mye med oss som vi håpet på. Til og med familie har vært på besøk og benyttet seg av sjansen til å kjøle seg ned. Mens jeg, jeg har ikke badet like mye sånn som jeg trodde. 
 


 

Det har rett og slett vært litt for kaldt, selv om gradene i vannet har ligget på rundt tjue. Også har jeg som oftest ikke bare hatt lyst til å vasse rundt i dette vannet. Men nå som sommeren går mot slutten, og høsten har begynt å vise seg, så måtte jeg gjøre noe med det før bassenget må tappes for vann og pakkes bort.

Jeg passet på at det ikke var noen besøkende i barnehagen over gjerdet. Hvor varmt eller kaldt det var i vannet sjekket jeg før jeg satte mine bein over kanten, og den viste vel at temperaturen lå på rundt sytten eller atten grader. Jaja, tenkte jeg. Hvorfor ikke bare komme seg i bassenget? Og dermed sto jeg der med mine to bein plantet godt i bånn under vannet.
 


 


 

Og så var det gjort! Kroppen fikk seg en dukkert på formiddagen før klokken var rukket å slå tolv. Men det ble ikke bare en runde i vannet og så var det å komme seg inn under pleddet igjen. Så pysete kunne jeg ikke være. Når man først hadde fått på seg bikinien måtte man jo dra seg litt i nakkeskinnet for å få noe ut av det.

Dette var noe jeg ikke hadde planlagt over flere dager. Ikke visste jeg at det skulle bli tatt et morgenbad i høstluften mens alle andre satt inne med sitt og koset seg på en lørdag. Men rett før jeg rullet meg ut av sengen så var jeg fast bestemt på at dette skulle jeg gjøre. Uansett om jeg ville eller ikke.
 


 


 

Men jeg gjorde det. Ble flere runder i vannet, og et par ekstra svømmetak ble sparket av. Kunne sikkert plasket i vannet litt lenger. Men når mennesker plutselig dukket opp på andre siden av gjerdet for å leke litt, da lot jeg ikke vise meg i vannoverflaten lenger. Det får da være grenser når man befinner seg ute i hagen alene. Ikke akkurat det jeg hadde lyst til – å bli sett av vilt fremmede.

JEG ER BLITT TATT UT TIL PRØVEPROSJEKT


 

Ikke hadde jeg trodd at det skulle være fredag da jeg våknet på morningen i dag, og ikke hadde jeg trodd at dagen skulle bli så fin som den ble. Jeg gikk frem og tilbake og vurderte om jeg trengte å finne frem noe litt varmere – noe jeg ikke tok sjansen på i dag også. Det skulle jo bli fint vær og grader som steg oppover gradestokken.

Dermed var det å slenge med seg vesken og seg selv ut dørene her, for før jeg kunne dra på jobb måtte jeg først innom et møte. Jeg hadde vel ikke så store forventninger til dette møtet, og ikke visste jeg helt hva det var snakk om og hvor mange som skulle være med. Noe visste jeg selvfølgelig. Så da var det bare å stille opp til avtalt tid noen minutter før det startet. 

Heldigvis var jeg ikke den første som sto foran dørene, og jeg var ikke den eneste. Men det var ikke veldig mange heller som skulle på det samme som meg, og egentlig var det godt at gruppen ikke ble så stor. Mye større folkemengde blir det etter helgen, så var godt å starte pent og rolig. Jeg kan takle mange mennesker, men det kommer også litt an på situasjonen.

Ut av selve opplegget og det jeg fikk innputt på, så visste jeg vel egentlig en stor del av det fra før, ettersom jeg hadde vært igjennom det samme for et par uker siden. Jeg klager ikke, men jeg fikk ikke sånn veldig mye ut av det som var satt opp på programmet. Men likevel godt å få gått igjennom det også.

Det som var det mest største for det jeg nå har vært på i dag, var vel det at jeg er blitt tatt ut til prøveprosjekt. Det er ikke mange som har fått denne muligheten, så det skal bli veldig spennende å se hvordan dette vil gå når det kommer i gang, og når jeg får vite mer om det jeg har sagt ja til. Men først er det på tide med helg!

FØRSTE GANG MED LANGBUKSE


 


 


 


 

Etter gårsdagen lille uvær, tok jeg ikke sjansen på å våge og stole på været i dag. Jeg kunne kjenne den kjølige luften snike seg innpå meg, som om det skulle være litt rått i luften når du kjenner at høstluften er på vei. Nå er denne tiden inne for at jeg syns det er vanskelig å kle seg for dagen, for plutselig kan alt endre seg.

Men i dag var det første gang med langbukse på. Første gang med olabukse etter en lang periode hvor jeg så og si har bodd i de lette og tynne shortsene nå om sommeren, samt de deilige capribuksene og tynne sommerbuksene. For å si det sånn så gruet jeg meg litt til å tre mine bein igjennom et tykkere stoff, og det kjentes ganske rart og merkelig ut med en gang.

Det er vel en vanesak det også, hvor man må venne seg til noe man ikke har gjort eller hatt på seg over en lang stund. Jeg kledde meg for sesongen i dag, men fant fort ut at antrekket jeg hadde gått for ikke var akkurat det jeg hadde trengt likevel. For utover formiddagen og senere på dagen så ble det ganske varmt.

Jeg har gått hele dagen og angret på at jeg tok på meg langbukse og langermet genser. Og itillegg hadde denne genseren høy hals. Da vi ruslet avgårde på tur på jobben i dag, tenkte jeg for meg selv – hvordan skal jeg overleve? Høsten sniker seg mer og mer frem, selv om det ikke vises så mye til denne årstiden enda. 

Jeg kunne ikke annet enn å dra opp ermene, for så å bite tennene sammen for å nyte det fine været. Det har jo vært litt av en kontrast i dag, etter at det var grått, masse regn og lyn og torden, eller buldring, i går. Det er rart hvor fort naturens mønster skifter, og vi vet egentlig aldri helt sikkert om vi får knallsol i dag, en overskyet dag eller en skikkelig grå dag med styrtregn.

OG VENTER PÅ DEG

Hadde det vært en mulighet så hadde jeg benyttet meg av det for lengst. Skulle gjerne ha funnet opp en liten boks eller en liten kontroll som man kunne ha med seg over alt, av en sånn type som kunne satt tiden litt på pause. Kunne stoppet opp et lite sekund eller mer bare for å nyte det du hadde foran deg akkurat der du var nå.

Uheldigvis er nok det helt umulig – med mindre det dukker opp en skikkelig gluping i fremtiden som finner ut av det. Enn så lenge får man bare ta det til seg det man eier og har, og ikke minst det man får oppleve. 

Midtveis av uken begynner nå å renne ut, etter en litt tung og grå dag hvor jeg gjerne skulle hatt en opplåsbar sol med varme over meg. Regnet har latt seg renne en del i dag, og nå i kveld er ingen unntak. Regnet åpnet seg plutselig så smått etter de få dryppene som kom, og det var nok en gang på tide med litt uvær. For det er jo så lenge siden sist.

Jeg sitter for meg selv nå i kveld. Nyter stillheten rundt meg, og skulle vel egentlig ha jobbet. Men akkurat i dag er ikke motivasjonen der, selv om jeg har kommet ganske så langt og nærmer meg snart et mål på oppgavene. Kanskje i morgen. Kanskje jeg får plottet inn noen ord som kan bygges videre på det jeg allerede har. Bare ikke nå.

Stille var det i hvert fall, og jeg satt bare i mine egne tanker mens jeg så vidt glimtet bort på et program som jeg så smått fulgte med på. Vurderte egentlig å ikke komme med noen ord her i dag, men fant fort ut at det er ikke meg. Å dele ord med dere her inne på bloggen er ikke noe jeg er pliktet til å gjøre hver eneste dag. Men jeg føler på en måte et tomrom om jeg ikke får skrevet noe, så da fyller jeg det ut med å lage et innlegg.

Men tilbake til de stille tankene som surret rundt. Regnet begynte å dryppe, og der jeg sitter i det stille kan jeg høre noen rare lyder som jeg ikke helt finner ut av hva er. Du vet når du får sånne lyder som du bare hører i hodet? Det var akkurat sånn jeg hadde det. Jeg hørte små murringer i det fjerne inni meg, men etter hvert gikk det plutselig opp for meg at det ikke var meg det var noe galt med.

Nå kunne jeg høre det tydeligere. Det kom nærmere, men var likevel langt unna. Det var lette, men tunge, tordenskrall, men ikke nærme nok til å se lynet. Men nå som jeg er hjemme fra jobb, så passer det ypperlig med uvær. Så jeg sitter vel egentlig bare her og venter på deg!
 

Venter på et knæsj og et kræsj, og en haug av gnister.

NÅR DU SETTER SPOR

Du vet når du virkelig brenner for noe veldig høyt, og deretter legger alt ditt arbeid i det du trives så utrolig godt med? Det er ikke til å legge skjul på hva det er jeg legger mye av min tid til. Jeg har lenge formidlet mine tanker og erfaringer, og jeg skal ikke slutte og gjøre det med det første. Er det noe jeg liker så er det akkurat det – å sette sammen ord og vise andre. Dele erfaringer jeg har, og lære enda mer.

Her for noen dager siden fikk det meg til å tenke over et spørsmål som jeg ikke har tenkt så mye på. Jeg har ikke tatt meg tid til å stoppe opp et lite sekund eller mer, for så å finne ut av det selv. Det har kanskje dukket opp en sjelden gang, men har aldri gravd meg noe lengre inn i spørsmålet.

Men i går da jeg kom hjem måtte jeg sette meg ned for å samle noen tråder. Tenke igjennom hva det er jeg egentlig har vært igjennom, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på og tatt del i. For nå begynner faktisk årene å øke. Jeg var så heldig å få komme til et sted som jeg hadde drømt om å være, innenfor et yrke jeg var svært nysgjerrig på. Og fra da har jeg smilt masse.

Da jeg endelig fant ut av hva det var jeg ville gjøre, da veien til et arbeid gikk en helt annen vei, så har jeg jobbet og stått på fra dag en. Jeg har gitt mye omsorg. Jeg har lært veldig mye. Og ikke minst så har jeg lært det jeg kan videre til andre.

Når du setter spor hos andre enn deg selv, så har du i hvert fall gjort noe godt. Du har holdt jernet varmt med å være i balanse med dem andre, i dette tilfellet barn, og har inspirert og motivert små barn til å føle mestring. Og det er heller ikke til å legge skjul på at det finnes en kreative side av meg.

Kreativiteten min har i flere år vært smittsom. Barna har kommet bort til meg for å se hva jeg gjør, men de har også kommet bort fordi det er noe dem har hatt lyst til å lære og klare. Fjorårets barnehageår følte jeg meg ganske kreativ på mange måter. Vi hadde kurver med masse garn blant annet, og dette fikk barna mye bruk for da jeg kunne lære dem noen muligheter dem hadde med tråd.
 


 

Jeg lærte bort mye, og håper barna fortsetter med å være like kreative, om ikke mer. Det er noe med det å bruke sine ferdigheter, og det føler jeg at barna er veldig flinke til. De siste månedene av barnekullet jeg hadde, som nå skal begynne på skolen, ble det veldig mye fingerhekling. Det var en av de aktivitetene som fenget jentene, men det var også et par gutter som også testet ut denne måten å bruke garn på.

På jobben i går fikk jeg oppdage noe som lå i min hylle. Noe som ikke hadde ligget der før. Jeg ble jo selvfølgelig nysgjerrig, og kunne ikke bare gå forbi å la det bli liggende. Jeg tok grep om gjenstanden, og i min hånd holdt jeg noe langt og kjempefint.

Det å se at sporene som du la fra deg hos barna, at de tar det med videre, det er veldig moro å se. Og det at det ved siden av henger med en hvit lapp med noen koselig ord, som selv er skrevet av barnet selv, det gir virkelig et varmt hjerte. For å være ærlig så har jeg ikke så mange ord rundt akkurat dette her. Det er følelsen man sitter igjen med som rører deg mest.
 


 

“Til Pernille. Takk for at du lærte meg å fingerhekle.”

LEI AV Å MISTE SOKKER I VASK?

Akkurat nå føler jeg meg litt smartere enn på lenge. Klok på den ene siden, men også på hvorfor jeg ikke har kommet på dette tidligere. Det har vært et stort problem for meg og familien i flere år, og jeg trenger ikke å legge skjul på at jeg nå kan snakke for hele verden – i hvert fall de som bruker de store maskinene som spiser opp mindre tekstiler.
 


 

Flere par med sokker har jeg eid opp gjennom årene, og nesten like mange har jeg mistet. Det er ikke det at jeg slenger dem fra meg rundt omkring, for så glemmer hvor jeg har lagt dem at de forsvinner. Jeg kaster dem heller ikke i søpla for at en av grunnene skal være til at jeg kjøper meg nye. Og jeg kan heller ikke skylde på kaninen her i huset – han bor ute, og sokkene havner ikke akkurat i kaninburet etter at han har tatt dem.

For er du lei av å miste sokker i vask? Hver gang både jeg og vi andre her i huset legger sokkene til vask, ender det som oftest at dem blir kastet i en haug som bare vokser seg større og større for hver dag, fordi man er for lat til å leite og pare dem med hverandre. Og jeg skjønner godt at du er det, for jeg er lei det samme selv – selv om det ikke er jeg som parer alle sammen.


 

Jeg var på vei til å legge noen par med sokker til vask her i helgen, for det har seg sånn at jeg liker å samle opp noen sokkepar av både hvite og svarte. Jeg legger dem aldri i skittentøykurven sammen med alt det andre, for jeg har faktisk lært at det risikerer med at jeg som regel får tilbake bare den ene, og den andre finner ikke veien hjem før på flere dager, og kanskje uker.

Det er jo litt kjedelig og gjøre seg klar om morgen. Finne frem en behagelig underdel og en fin topp. De lukkede skoene kjenner jeg at jeg nå må begynne å ta frem, da det viser seg at det er på vei til å bli litt kjøligere om dagen. Og jeg som mange andre, vi foretrekker sokker i skoene for ikke å pådra oss knagsår og andre plager. Noen liker kanskje å gå barløs i lukkede sko?
 


 

Men så skjedde det som jeg aldri trodde skulle skje. Jeg fikk en idé. Ikke hvilken som helst idé, men en idé jeg kunne bruke på sokkene. Nå var jeg så lei av å få tilbake enslige sokker, eller enslige sokker som måtte ligge på vent i en stor kurv før dem fant partneren sin, at nå var det nok! Jeg hadde prøvd å legge dem i vaskenett, sånn man blant annet bruker til å vaske bh’er med. Men der oppdaget jeg at dem aldri ble helt rene, så her måtte jeg trå til med noe annet.

Trikset som hoppet ned fra løse himmelen og havnet oss meg, vet jeg ikke om andre har kommet på før, eller om det allerede er brukt. Men i så fall var løsningen så god at jeg fikk lyst til å dele det med dere. Det eneste du trenger er en nål og tråd, og så er problemet løst.

Det eneste du må gjøre er å tre en trå gjennom hver sokk, sånn at det blir et par som sitter sammen. Denne knytes sånn at du får en løkke som holder dem sammen. Og det var vel egentlig hele trikset, enkelt og grei. Deretter kan du kaste dem inn i vaskemaskinen, og ut får du helt rene sokker igjen, og et par som er helt like.