Du vet når man får for seg sånne gale tanker som banker på, sånne tanker som bare presser seg frem? Husker ikke helt hvordan de kom til meg, men før jeg visste ordet av det var det allerede gjort.
Årets romjul sto for tur, og nå sitter jeg her og lurer fælt på hvor den ble av. Og etter en treukers tid så kan jeg endelig puste ordentlig igjen etter at pusteapparatet har gått på halvgir. Fy søren, den rare følelsen har vært tung å gå rundt med, men har heldigvis ikke vært noe dårlig annet enn at nesen nesten ikke har fått luft. Merket på slutten at jeg nesten holdt på å gå på veggen.
Men nå som den irriterende “syke” forkjølelsen endelig har sluppet taket, har det vært en ganske så rolig romjulsuke. En smakebit på årets siste hverdag har holdt meg i gang, og selv om jeg på forhånd av slike ferier hvor jeg må jobbe, aller helst skulle ønske at jeg hadde fri, så er det alltid godt å jobbe på slike rolige dager også.
Og så har jeg fått for meg en gal tanke som bare skjedde. Eller, jeg har jo ikke hatt noe problemer med å våkne eller å stå opp når jeg må. Jeg er den som liker å ha god tid om morgen, men nå har jeg fått for meg at det nærmest er bedre å ha enda bedre med tid på morgenkvisten.
For mens de fleste fortsatt har vært inne i drømmeland, så har jeg alle dagene denne uken stått opp i femtiden. Og vet du hva? Det har gått bedre enn jeg først trodde. Klokken fem om morgen høres veldig tidlig ut, men når man først våkner og starter dagen da, så er det en eller annen form for godfølelse man får. Nå sier jeg ikke at det er for alle, men for meg syns jeg det er deilig. Nyte ekstra stillhet på morgen, å få en rolig start på dagen.
Men nå står en liten langhelg for tur, og med det har man benyttet sjansen til å ta litt ekstra vare på seg selv. Kvelden kom og man hoppet rett inn i den nye joggedressen som jeg plutselig fant ut at jeg trengte. Eller jeg trengte den vel egentlig i og for seg ikke, ettersom jeg har tre-fire andre sett. Men så får man likevel ikke nok av de romslige buksene og genserne. Så nå skal nest siste kvelden av dette året bare brukes til latskap.
Jeg så meg litt tilbake på tiden som var for ett år siden. Lot meg mimre litt på fjorårets jul med restriksjoner som var inne i bildet, og at det da ikke ble den store julefeiringen.
Heller ikke i år ble håret slått ut og julesang sunget for full hals. Julemorgen startet tidlig, og følelsen av en helt vanlig fredag var mer til stede enn at det var julaften. Med en stille og rolig start på dagen med litt julefilmer og ikke noe stress, så kom tiden for dagens store høydepunkt.
Julen er ikke som det en gang var. Jo eldre man blir, jo mindre jul føler man. Og mens de yngste går rundt og gleder seg til pakkeåpning og julegodt, gikk jeg rundt og gledet meg aller mest til julemiddagen. Og det blir aldri ordentlig jul uten en skikkelig julemiddag.
Med ribbe på storfat med både poteter, medisterkaker, surkål, tyttebær og alt det andre som hører med, så ble man i hvert fall god og mett denne julen også. Kanskje litt for fort mett, hvor man aller helst gjerne skulle spist mye mer. Men sånn ble det ikke.
Godt var det uansett, og resten av julekvelden gikk fort med litt pakkeåpning og en veldig rolig kveld. For min del kunne denne dagen hvert en helt vanlig dag. I år har jeg faktisk ikke en eneste julestemning å hente.
Men selv uten julestemning ble jeg fornøyd med gavene jeg fikk i år. Hadde ikke forventet noe spesielt, og i årets pakker fikk jeg gardiner, sengetøy, sengeteppe, krus, vase med pampas, duftlys og penger. Så, nå er det et år til neste gang. Jul ble det i år uansett – enten om stemningen var der eller ikke.
Du gjør virkelig alt
Alt for at man i det minste skal lykkes
Lykkes med å nå meningsfylte mål
Mål som skal gi deg styrke, stolthet og mening
Du drømmer stort, og lengre frem enn der du er
Men når veien til mål plutselig vender av
Det er da man innser hvor mye
Man virkelig har kjempet for å nå et mål
Og alt det lille ekstra du kjempet
Var plutselig ikke godt nok
Og nå sitter man igjen med et tomrom
Av alt det gode man har ønsket
Og alt det gode som ble skapt
Det er kun minner igjen
Hvor skal man starte? Jeg kan jo begynne med å få ut noen ord med å fortelle at jeg er litt redd for verden av omgivelser vi har rundt oss. Jeg føler ikke at jeg er direkte redd, som lukker meg helt og graver meg så langt ned jeg bare kan komme. Men det er en ekkel vegg som skurrer halvlangt bak meg, og som jeg ikke er så veldig glad i for det.
Det er vanskelig å skjule hvor mye virusene herjer rundt både her og andre steder, og terskelen for å kalle seg syk vil jeg si er ganske lav. Vi må være litt forsiktige, og det er flere tråder man må følge for å være med på og senke den store smitten. Hadde bare ikke disse menneskene som sitter lengst oppe tatt det dumme valget med å åpne opp for tidlig tidligere i høst, så hadde vi ikke sittet her med det høye smittetallet som nå florerer rett før jul.
Og siden smitten stiger og flere blir syke, så tok jeg en sjekk på meg selv i går. Så da var det bare å finne frem en tester og få sjekket. Og så var det bare å vente en liten stund til svaret kom.
Å lese av svaret er ganske enkelt. Men når selvtesten var ferdig analysert så var det ikke helt det resultatet jeg så for meg. For den viste negativ, men med et lite snev av positiv. Jeg kjente litt at pulsen steg, og er det noe av det siste jeg ønsker, så var det å sitte i karantene og isolasjon. I hvert fall nå i julen.
Lyset ute hadde allerede blitt slått av da jeg satt og gjorde dette. Og jeg kan jo si at det gikk ned en liten svart gardin foran meg da det var et tegn til positiv test. Men den var litt uklar også, og for å eventuelt bekrefte eller avkreftet svaret gjorde jeg det samme en gang til.
En ny pinne ble tredd i kraft mens det kilte litt i neseborene. Hva ville den neste testen vise? Jeg håpet jo selvfølgelig alt jeg hadde at den skulle gi et tegn på negativ. Så var det bare å vente noen nye ekstra minutter frem til svaret kom.
Denne gangen var det en klar og tydelig negativ test, men så blir man jo litt usikker også. Og jeg føler ikke helt at jeg kan stole på disse selvtektene heller. Så, mens jeg gikk gjennom dette her i går, så var det bare å få det dobbeltsjekket av profesjonelle folk som virkelig kan det dem driver med.
Den øverste av de to testene er den første, med en svak strek på negativ, men som også hadde litt farge i det positive feltet i går, som var borte da jeg våknet i dag tidlig. Og den nederste er test nummer to som ble tatt for å se om det ga samme resultatet eller viste noe annet, hvor den ga en tydelig negativ.
Men siden testene var så forskjellige, og det var usikkerhet inne i bildet, så var det bare å være ekstra forsiktig i dag og komme seg av gårde for en skikkelig pinne i nesen. Jeg ville jo ikke utsette flere eller andre hvis det var sånn at dette viruset av en eller annen form hadde tatt seg en tur på besøk hos meg.
Vi må huske og passe på hverandre, men også oss selv. Vi må kunne tråkke disse uønskede gjestene bort, selv om de vil være en del av hverdagen. Men å gjøre noe så enkelt som å ta tak i de enkle tiltakene som er så lette, så burde det i og for seg ikke være så vanskelig. Det er så lite en og enhver trenger å gjøre for at det skal være med på å gå fremover.
Du vet når uken nettopp startet, og så sitter man plutselig her med en helg foran seg, som til nå er halvveis over allerede. Føles litt ut som man kjører racerbil gjennom disse dagene og ukene. Og når vi er inne på fart – nå er det ikke mange ukene igjen av dette året. Det går skremmende fort!
Og mange av de siste tiårene har også forsvunnet, og jeg er veldig glad for at jeg husker såpass mye av mine barne- og ungdomsår, og at jeg har fått oppleve akkurat det jeg har fått være med på gjennom min tid.
Og det var her en ettermiddag eller kveld tidligere denne uken hvor jeg kom over en episode av en jente som vekket min interesse. Tittelen på denne episoden er “Hedvig – jenta som ikke snakket”, dokumentar som er laget, satt sammen og blitt vist gjennom programmet “Vårt lille land” på tv2. (Her kan du lese om saken)
Selve tittelen vekket min interesse hvor jeg måtte få med meg hva handlingen til denne jenta var. Hvilke opplevelser hun satt med, og hvilke utfordringer hun hadde. Det viste seg nemlig at hun ville dele sin historie om sin diagnose – selektiv mutisme. Og det, det er jeg veldig godt kjent med selv ettersom det oppstod hos meg i 4-årsalderen, hvor jeg senere i en alder av 8 år fikk diagnosen bekreftet.
Jeg satte meg ned for å se dette, og jeg ble trukket inn i hvert eneste ord som ble sagt fra start til slutt. Når et tema som dette står en selv så nært som det gjør, og man kjenner alle trådene fra alle kanter, da slår fokuset til topps og konsentrasjonen lar en følge med for å se likheter.
Denne unge jenta var mye alene hun også, og mange av hennes opplevelser rundt mutismen gikk rett inn i meg. Jeg kjente meg igjen i så mye av det hun opplevde og det hun fortalte. Det var skremmende mye likt.
Jeg fikk også veldig vondt av henne, men klarte å se meg selv oppi det hele. Og det var da jeg innså hvor mye jeg har klart og fått til i løpet av alle disse årene. Det er ingen hemmelighet at jeg har hatt mange kamper med meg selv. Og noen har vært så tøffe at tårene har presset frem og nevene har latt seg knyte helt til dem ble hvite.
Men det var en ting jeg bet meg merke i, eller som vekket noen minner av opplevelser jeg kan huske. Og vi skal tilbake til 13-15-årsalderen. For det var i den alderen jeg var når disse minnene ble skapt. Eller minner og minner. Det går vel mer på øyeblikk, opplevelser, glimt – ja, noe i den duren.
Uansett. Jeg husker veldig godt da jeg begynte på ungdomsskolen, i 8.klasse. Dette var et nytt kapittel for mange, og for meg følte jeg akkurat det samme som alle de andre, men at det på en måte var litt ekstra. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men tankene sitter veldig godt plantet i hodet.
Jeg kan vel beskrive det som at følelsene rundt det kanskje var litt sterkere hos meg. Jeg følte meg jo akkurat som å være en av alle de andre, og det gjorde jeg hele tiden. Jeg så ikke på meg selv som å være annerledes, selv om jeg hadde de utfordringene jeg hadde. Likevel var det ting som var litt vanskelig for det, og jeg hadde utfordringer som jeg måtte jobbe med.
Et av øyeblikkene over tiden som dukket opp hos meg da jeg så denne dokumentaren, det er som sagt starten av ungdomsskolen. Jeg husker når skolen startet rett etter sommeren. Det var ny fløyel. Ny skolegård og noen nye oppholdsrom.
Det var også sånn at flere elever kom til den skolen jeg gikk på, og trinnene ble derfor større og med flere klasser. Vi var vel rundt femten elever per klasse, og jeg husker jeg var veldig fornøyd med mine medelever og den gruppen jeg var i.
Men når jeg gikk fra å være i den kjente skolegården som var på barneskolen, til å starte noe nytt i den andre enden av skolen med ny uteplass, samt et lite inneareal for å oppholde seg på, da husker jeg at det ble en litt tyngre start og det tok tid å finne sin plass for å våge seg ut for å utforske. Jeg hadde jo sett området før, men det var nytt for det.
Jeg husker veldig godt da friminuttene kom. Jeg husker akkurat hva jeg gjorde. Nesten hvert eneste steg jeg tok fra da friminuttene startet til det ringte inn til ny time.
Jeg visste jo hvem av halvparten av mine medelever var fra starten, selv om jeg ble kjent med de andre etter hvert. Likevel ble det sånn at jeg gikk ned alle de trappene fra andre etasje hvor klasserommet var, og ut i skolegården. Jeg gikk ikke så langt, og jeg var innenfor et viss område. Og i alle de minuttene friminuttene varte så sto jeg på akkurat samme plass hver gang den første tiden.
Rett ved siden av et høyt tre, veldig nærme inngangen til skolebygget. Jeg husker veldig godt hvordan det så ut. Bildene og minnene sitter som klistret fast den dag i dag. Og det var akkurat ved dette treet jeg følte meg trygg, og jeg hadde god oversikt utover hele skolegården og det som skjedde rundt – selv om jeg så en del ned i bakken.
Ved disse to høye trærne i høyre i bildet, så sto jeg alltid ved treet til venstre av dem. Jeg husker jeg alltid gikk ut dit. Litt sånn på autopilot. Jeg våget meg ikke lengre, for da kom usikkerheten og en slags frykt. Jeg var litt sånn som måtte vite hva som skulle skje rundt neste sving, og jeg husker at det skapte enda mer usikkerhet hos meg når det ble endringer på skoletimer. For eksempel når en fagtimen plutselig skulle være på et annet rom. Eller når en lærer var flere minutter forsinket og vi måtte vente utenfor klasserommet. Og da gikk det tanker i hodet mitt som, ” var det egentlig her på dette rommet vi skulle ha fag? Eller var det et annet sted?”. For det hendte at timene byttet rom noen ganger.
Men nå som jeg skriver om dette så merker jeg at flere minner fra skoletiden min dukker opp, og at fokuset rundt denne jenta med selektiv mutisme ble litt skyvet bort. Poenget mitt var at jeg så veldig mye av meg selv i denne jenta, men også hvor mye bedre jeg klarte meg på skolen tross mine utfordringer, hvis jeg kan si det på den måten. Om du har sett dokumentaren, og har fått innblikk på veien i min reise så skjønner du hva jeg mener.
Jeg har alltid likt å være til stedet, og fikk med meg veldig mye som skjedde rundt meg selv om jeg sto mye alene. Og jeg er glad jeg var oppegående, selv om den verbale kommunikasjonen var et lite hinder. Selv om det har tatt langt tid og kurven har gått ganske rett diagonalt i sakte tempo, så har jeg hatt positiv utvikling hele veien.
Fra mitt perspektiv så føler jeg meg frisk fra diagnosen. Jeg er bare ikke den som skravler som en foss og roper høyest, hvis man kan si det på den måten.
Jeg prøver å finne de gode ordene for å starte, men uansett hvordan og hvilke ord jeg begynner med så føler jeg litt at jeg ikke kommer ordentlig i gang. Og sånn har det blitt når tekst har vært en stor interesse de siste årene, og man liker å bygge opp en tekst på en god måte sånn at det det ikke ser rotete ut og at det skaper spenning.
Og kvelden i går ble ekstra lang fordi jeg ikke klarte å avslutte dagen før jeg hadde skriblet litt ned i det kalde vintermørket.
Det er ikke alltid jeg vet hvor jeg bestandig vil med mine tanker som dukker opp, og jeg vet ikke helt hvor godt dette blir bygget opp heller, men.
Tankene spinnet rundt sånn som det alltid pleier å gjøre når kveldene kommer og når kroppen endelig får slappet av. Det trenger ikke alltid å være en grunn for det. Jeg opplever bare at det er da jeg får slappet av til å analysere alt sammen. Ofte går tankene igjen over det som skjedde i løpet av dagen, og egentlig tenking generelt. Kanskje kjenner flere seg igjen at det er når man får senket skuldrene litt at det er lettere å bearbeide dagens inntrykk.
Og der skjedde noe av det jeg fryktet litt, og det lar seg absolutt aldri passe. I hvert fall ikke nå. Og vi kommer oss ikke unna, og vi får det rett i ansiktet hver dag.
Pandemien har vært med oss dag inn og dag ut i snart to år nå. Vi har klart å håndtere situasjonen med å ta til oss de ulike retningslinjene som vi har vært nødt til å følge, og det har vært med på å redusere at vi har holdt det nede, selv om det har gått litt i bølgetopper her og der.
Sosiale medier er en stor del av veldig mange. Ja, jeg vil si at det følger oss alle. Og vi kommer oss ikke unna med å lese overskrifter som publiseres av disse kjente nyhetsspredere som alle nettavisene deler.
Vi leser overskrifter, klikker oss inn, for så å lese videre om hele saken som de der ute prøver å formidle oss. Og nå syns jeg det har blitt mange klikk om denne pandemien. Den vokser, og er på vei til å gjøre seg større, etter at den har vært lavt nede en liten stund. Jeg får i hvert fall inntrykk at den gjør det, selv om det ikke er den største krisen enda.
Hver dag blir vi minnet på verden vi lever i, og om vi ikke hadde fått nok av alt dette virussnakket, så skal vi ikke se bort ifra at vi blir pepret enda mer fremover. For nå har enda et uvedkommende basselusk ankommet landet. Når skal det bli satt en stopper?
Jeg var ikke noe sånn spesielt redd for dette ukjente viruset som traff oss tidlig i 2020, og jeg er ikke noe mer redd for de nye basillene som har funnet veien hit i landet. Jeg er bare litt vel lei at akkurat dette har satt fokuset for mange. Ja, oss alle. Og at det er frem og tilbake, hit og dit med retningslinjer og regler som må følges. Jeg vet at dette ikke bare preger meg, men mange, mange flere. Og noen mer enn andre, for vi tar til oss og reagerer på ulike måter.
Igjen så er det flere ord som ramler ut av munnen min her – eller hopper ut av fingerspissene i dette tilfellet. Jeg er ikke den eneste som savner hverdagen og livet som vi hadde før alt dette inntraff. Og jeg har nesten glemt litt hvordan det er når andre presser seg frem i køen sånn at man nærmest blir klemt flat.
Antibak, munnbind og meteren har vært lenge inn i bildet. Og det sosiale har vært minket for mange, selv om jeg ikke har merket så veldig mye til akkurat den sosiale delen. Men kroppen reagerer for det. Og ikke bare for meg, men mange andre også. Med andre ord – virus av flere varianter har herjet over oss, påvirket handlingene og latt oss tenke annerledes blant annet.
Og nå er desember her. Julen står for tur, og første året helt uten farmor. Og smitten er stigende utifra det som blir formidlet ut til verden. Hvordan vil julen bli i år? Og vil julestemningen komme, eller vil den være minimalt til stedet i år også?
Litt desemberstemning har det i hvert fall blitt, da bakken har fått et nytt antrekk for anledningen. For min del kan jeg ha stor glede av at det holder seg akkurat sånn som det er nå, med et tynt bakkelag av snø. Men noe kaldere enn disse 5-12 minusgradene som har vist seg, det kan jeg være foruten. For er det noe jeg er, så er det verdens største frysepinne. Ja, der har du meg.
Uansett, vi er ikke helt sikre på hvordan det vil gå med samfunnet og verden rundt. Vil smittesituasjonen stige enda mer, eller vi den synke? Eller vil den fortsette og gå opp og ned? Hva vil bli det neste? Vi får i hvert fall prøve og gjøre så godt vi kan utifra situasjonen rundt oss, for nå, nå står julen for tur. Enten med eller uten julefølelse.
