JUL? ALLEREDE?

Enda en helg er om kort tid forbi, og igjen så sitter man her og lurer atter en gang på hvor det ble av disse fridagene som man kaller helg. Tidligere denne uken så hadde jeg sett for meg at denne helgen skulle være en helt vanlig helg som alle de andre. Men det var først i går jeg innså hvor i kalenderen vi hadde kommet.

For det var først her i går at jeg innså at dagen etter, altså i dag, at det ikke var en helt vanlig, stille og rolig søndag som det ellers er. Eller, stille og rolig har dagen for så vidt vært, men det er allerede nå at adventstiden starter. Dette slo meg hardt bak i hodet i går, at det var første søndag i advent alt nå. Og akkurat i siste liten fikk jeg somlet meg til å finne noen adventslys som kunne brukes.

Med lite nøye planlagt og at den kom så brått på som den gjorde, så fikk jeg i dag romstert litt og funnet frem litt julepynt. Det skal sies at julestjernen kom opp for en uke tilbake, og nå har også julestemningen kommet så smått til syne her også.

I utgangspunktet hadde jeg ikke store planer for at disse musene skulle frem nå, eller at de i det hele tatt skulle få se lyset. Men så kom dem frem likevel, og siden året er blitt som det har gjort, så må man jo sette ekstra pris på årets julestemning.

Og denne tiden er jo så koselig. Og når vi er kommet inn i sesongen med dager som er mer mørke enn lyse, så er det viktig å lyse opp til god stemning rundt oss. Litt julestemning skal man få til i det minste, selv om det har blitt mindre av det med årene. Det er bare det at det ikke har gått helt opp for meg. Jul? Allerede?

HØYT OPPE I ET TRE

Er det lov å trekke litt ekstra på smilebåndet når vi nå har vært så heldige å få en så fin og solfylt dag? Også på en helt vanlig mandag, på en av de siste dagene i april før vi om kort tid snurrer oss rundt og over i ny måned.

Dette er absolutt noe helt annet enn de mørke og triste dagene vi har vært igjennom, selv om mørketiden har vært fin. Men med så mye sol gir det oss en helt annen energi, og attpåtil har gradene vært høyt oppe.

Sånne dager som dette kan man virkelig ikke klage på, og timene ute i det varme været har blitt brukt til å gå frem og tilbake rundt huset. Altså har det blitt mye tid ute, og jeg var så glad for det fine været at jeg rett og slett ikke har hatt helt kontroll nå i ettertid på hva jeg egentlig har fylt dagen min med i dag.

Jeg har følt at jeg har vært i mine helt egne tanker og ikke gjort noe verdens ting her jeg har vandret frem og tilbake rundt hushjørnene. Men vi har jo alle sånne dager også, hvor vi ikke vet helt hva vi går eller har gått gjennom, men som vi likevel setter pris på.

Godt og varmt har det i hvert fall vært. Smaken på en skikkelig sommerfølelse. Blikket har også vandret rundt, og på et punkt lot det seg stoppe litt ekstra opp. For hva er det jeg ser? Jeg har jo fortalt at det har vært liv i fuglekassen jeg har satt oppunder takrennene på husveggen her hjemme. Men et lite steinkast opp i krattet så viser det seg at det er tegn på liv.

Kan du også se det? For det var dette blikket plutselig satte seg fast ved da jeg tittet opp blant trær og andre buskevekster. Jeg sto riktig nok på lang avstand, men klarte ikke å holde meg unna nok til å ikke finne ut av hva det var.

Og det var som jeg trodde det så ut som. For høyt oppe i et tre så viste det seg nemlig at noen skulle holde til. Et lite rede. Et fuglerede har blitt dandert og ordnet til høyt oppe i en gren. I det siste har det vært en del fugler frem og tilbake her, både blåmeis, gråspurv og skjærer blant annet. Og nå har også måkene begynt å svirre rundt her.

Med andre ord regner jeg med at det blir nok av et fugleliv her i år også. Og noe av det fine med det er at det er med på å gi en sommerfølelse. Sommeren er enda ikke offisielt i gang, men været og temperaturen i dag har gitt oss en skikkelig smak på den. Nå er det bare å glede seg fremover og håpe på det beste.

Og hvis du ikke klarte å skimte redet i treet. Så, her er det.

RETT FØR FLYET SKULLE KJØRE

Funnet i arkivet fra september 2015.

 

Da er jeg i en helt annen verden, i en helt annen by. Dagen startet tidlig, og i halv syv tiden var vi allerede på vei mot Torp Sandefjord flyplass. Vi sjekket inn bagasjen. En diger koffert som er nesten helt tom. Bare to halvfulle poser ble pakket med – vi skal jo tross alt på storshopping her nede. Da vi hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen ble det litt venting. Men akkurat passe til at vi fikk se soloppgangen. I halv åtte tiden gikk vi til gaten, og der ble det også litt venting. Ombord gikk vi på flyet klokken åtte, og flyet var heldigvis i rute og kjørte ut på rullebanen kvart over åtte. 

Plassene vi hadde fått på flyet var det ganske trang plass til beina. Men så hadde vi fryktelig flaks. Rett før flyet skulle kjøre ble vi spurt om vi kunne bytte plass. Det var en familie som ville sitte ved siden av hverandre. Sa ikke nei til det. Og vi fikk jo den flotte plassen under turen. Plassen ved nødutgangen på midten. Med digert rom til beina. Selve flyturen gikk fint. Tiden fløy avgårde, og før vi visste ordet av det var vi inne for landing. Etter bare én time oppe i lufta.

Tiden etter landing gikk fort. Bagasjen ble hentet og vi fikk vekslet litt zloty. Og rett på utsiden sto det taxier og ventet. Her var det bare å hoppe inn i en av bilene, og etter rundt ti minutter med kjøring var vi på plass ved hotellet. Hotel Artus. Det ligger midt i byen. Etter at vi fikk slengt fra oss bagasjen var det bare å slenge på seg sekkene å ta seg en tur ut i byen. Langt å gå var det heller ikke før vi var nede ved bryggen og elven. Og langs hele bryggen var det restauranter. Vi var ute etter å spise lunsj, og fant til slutt et sted å spise. Vi var ganske heldige, for det var veldig lite folk ute å spiste når vi var der. Bestilte meg noe som jeg aldri pleier å bestille. Noe helt nytt skulle testes ut. Det ble slike potetpannekaker med  grillet kjøtt, litt grønnsaker og soppsaus. Det smakte helt himmelsk, og var utrolig godt! 

Etter at vi hadde spist oss gode og mette tuslet vi videre. På vei til Madisonsenteret. Her var det mye å se. Vi tittet litt i de forskjellige butikkene, men gleder oss til morgendagen hvor vi skal på den store outletbutikken. Vi har mye å glede oss til, og etter 4,5 time tråkking rundt i byen dro vi tilbake til hotellet. Her har det bare blitt sløving, og både pappa og jeg ble slitne i beina etter å ha sett masse i dag. En lang og fin dag hittil, og mer av opplevelser venter oss!

 

DET BLIR I HVERT FALL IKKE SISTE GANGEN

Det har skjedd for lengst, men nå har det virkelig tatt helt av. Hva er det som egentlig foregår hos dem? Hva er det de egentlig tenker på? For bare noen uker siden så kunne vi se at det svirret en liten luring litt her og der, men nå har det gått for langt.

Hele huset har blitt et såkalt fluehotell. Ja, du hørte riktig. Om jeg skal prøve og telle etter over hvor mange gjester som har vært innom både stuen og kjøkkenet vårt – fire, fem, seks.. tjuetre, tjuefire. Nei, det er mye mer enn som så. Ja flere hundre har vel hatt gleden av å leke litt sirkus i hos oss.

Det er vel kanskje ikke så rart at disse ufarlige og kanskje mest irriterende insektene trekker seg inn på slike dager som dette. Solen står høyt på himmelen, og det gjør jammen gradestokken også.

Godt og varmt har det vært etter den litt for lange helgen med overskyet vær. Nå er det ikke sånn at jeg skal klage eller noe sånt, men når gradestokken nærmest runder femti grader i solen så skjønner jeg godt at dem har trukket seg inn. Kanskje er det flere som har hatt fluer og andre dyr på besøk også.

I skrivende stund, når klokken nærmer seg tre på dagen, så er det gode tredve varmegrader inne. Du kan trygt si at viften da står nesten på full pupp og blåser deg midt i nakken. Med så fint vær som det er nå burde jeg ha ligget ute enda mer. Men varmen ble litt i høyeste laget, og kroppen trengte en pause. Det beste hadde vel vært å ligge i vannet på en strand – men igjen så har jeg ikke klart å komme meg dit.

Uansett, selv med fint vær så er det også viktig å kose seg. Her om dagen slo det plutselig en tanke ned hos meg, noe som jeg hadde lyst til å utføre. Noe som jeg hadde lyst til å lage. Jeg vet ikke riktig hvor idéen kom fra, men samme det. Plutselig sto jeg der og var i full gang.

Det første jeg gjorde var å skrike meg inn på matprat sine sider etter en såkalt liten oppskrift som jeg delvis fulgte. Noe måtte jeg ha å gå ut ifra, og dermed fikk jeg mikset sammen det jeg trengte og danterte det så pent jeg bare kunne.

Eller, sistnevnte var en ren løgn, for utseendet så ikke akkurat så veldig wow ut. Nå var det heller ikke “bildet” jeg skulle vektlegge, men smaken. Og skal jeg være ærlig så ble det utrolig mye blåbærsmak.

Paien var i og for seg bare slengt sammen da behovet inntraff. Slike bærpaier er veldig godt, og spesielt når man har i litt vaniljekrem også. Husker da jeg lagde det at den falt veldig i smak, hvor jeg da hadde i bjørnebær.

Det som er så fint med sånne paier, men også andre matvarianter, det er at man kan blande og trikse inn så mye – så sant det er smaker som passer sammen. Det blir i hvert fall ikke siste gangen jeg gjør det, og kanskje du selv fikk lyst til å lage det samme, eller noe i den duren. Godt er det i hvert fall!

PLUTSELIG OPPDAGET JEG TO SMÅ FARGEKLATTER

Norsk sommer. Vi nordmenn kjenner vel godt til den, vi som opplever den år etter år med hjemmeferie i egen by. Jeg er ikke en av dem som må ut å reise med både tog og fly, for så å tilbringe overnattinger på et eksklusivt hotell med nydelig ferdigfrokost og andre mennesker som rer opp sengen etter meg.

Et norsk sommervær har mye å si, og ikke minst temperaturen. I fjor hadde jeg nesten flere dager på stranden i løpet av min ferie. Nå har jeg hatt ferie en uke, og enda har jeg ikke fått tatt turen til noen strender. Om det blir noe besøk dit i år får man se.

Heldig har vi vært med at solen har tatt seg turer innom byen de siste dagene. Noen dager har vært varmere enn andre, og i de varme anledningene har jeg brukt tiden min en del ute. Når solen er fremme og temperaturen er overkommelig og mer enn det, da er det bare å benytte sjansene – for man vet jo aldri hvordan været blir den neste timen eller neste dagen.

La oss bare se på været her i byen i dag. Delvis grått har det vært, og himmelen har til og med åpnet seg for å lette på trykket. Vått har det blitt, og siden det er sommer så har det også vært klamt – til dels litt irriterende.

Litt kontraster har det vært fra gårsdagen, da solen strålte så fint ute. Noe sånn spesielt varmt var det ikke, men greit nok til at jeg lot meg unne litt tid ute likevel. Og da jeg tok meg en liten spasertur ute i hagen, det var da jeg oppdaget denne karen her.

Eller, kar og kar, for alt jeg vet kan det også være en jente. Ikke vet jeg hvordan man ser forskjell på disse marihønene – om det så er noe annerledes. Men uansett, plutselig oppdaget jeg to små fargeklatter der jeg gikk rundt med ljåen min for å slå de høye gresskantene.

Jeg fikk vel aldri til noen ordentlig bilder av dem samme, men tro om de var brødre. Eller kanskje søstre? Eller kanskje de var bror og søster. For alt jeg vet kan det kanskje ha vært et foreldrepar. For ikke å glemme venner, eller kanskje de rett og slett var et rent ungt par.

Søte var dem uansett, og jeg som er meg kunne ikke holde meg unna og måtte derfor springe for å finne frem kamera før dem gikk sin vei. Det så ut som dem koste seg i sommervarmen der dem hvilte på noen blader blant brenneslekratt og stålgjerdet.

De kravlet frem og tilbake, ned og opp. Det så litt ut som dem var på skikkelig klatretur, noe lignende som når vi går rundt i fjellet. For noen blader som det er litt størrelse på blir jo et slags fjell for de små krypene.

Fine og søte er dem uansett, og spesielt når man får studert dem og gått ordentlig innpå de små krypene. Kunne studere deres bevegelser. Lure litt på hva dem egentlig tenker – om dem i det hele tatt har noen tanker. For alt vi vet fungerer dem på en måte som det samme som oss. Eller kanskje de går på autopilot?

Skulle vært litt spennende å utforske marihønelivet. Kunne fly rundt omkring. Komme til i små smettehull, kriker og kroker som man ellers ikke klarer å åle seg gjennom. Og sånn som dette paret her som jeg fant, de gikk rundt på brenneslet uten å få vondt. Og når vi først er inne på det så klarte jeg å sette meg rett ned i brennesle da jeg skulle fotografere dem. Du kan tro rumpa svei en liten stund etterpå.

DETTE FANT JEG I BLOMSTEN

Helgen ble før jeg visste ordet av det borte, og på ny var det på tide å ta i mot en spesiell uke. Noen ganger må jeg tenke litt ekstra, og gjerne et par ganger på samme tanke. For det store spørsmålet jeg stiller meg selv, og som jeg vet mange andre lurer på også, det er hvor året blir av.

Husker så godt nå i høst da jeg startet på et nytt barnehageår, da med to jobber. Mange flotte og dyktige kolleger hadde jeg rundt meg, og ikke minst en haug med utrolig mange skjønne, flinke og inspirerende barn.

Mange fine opplevelser har jeg fått, og mange fine minner sitter jeg nå med igjen. Tenk å være så heldige, å kjenne så mange fantastiske barn som en kan sammenligne med for eksempel en blomst.

Blomstene vi finner rundt oss er vakre. De er fine og flotte, og de kan være med på å skape en glede. Har du noen ganger tenkt over det? Bare det å se alle de fine fargene og lukten de sprer, de kan hjelpe litt ekstra på humøret og er med på å trekke på smilebåndet. Riktig nok ikke alltid, men veldig ofte.

Flere og flere dufter kommer frem, og det skyldes i at flere blomsterarter spirer ut. Akkurat som disse lekre blomstene her, som i tillegg er rosa. Da jeg la ekstra merke til dem her om dagen, så klarte jeg ikke la være og ikke lage “malerier” av blomstene.

Jeg ble litt som et lite barn – nysgjerrig på naturens skapelser, som for eksempel fra et par øyeblikk jeg hadde sammen med barn da vi funderte over de små maurene som gikk frem og tilbake. Da vi kunne tegne utendørs med pinner som vi dro som lange streker i sanden.

Litt sånn føltes det ut da jeg gikk helt innpå den rosa hageblomsten. Sto der med kamera og fant de fascinerende og spennende vinklene for å skape interessante bilder. Dandere til det riktige lyset for å få frem liv.

Men så ble spenningen så høy da jeg plutselig oppdaget et uventet besøk, men som jeg likevel hadde ventet på. For mens jeg sto der i de ulike vinklene mine, så kom det en summende lyd som hvisket litt i øreflippen, og dette fant jeg i blomsten.

Jeg vendte vinkelen og utsnittet der jeg ønsket den skulle være, men insektet, som var en liten humle, viste seg å være like rask som et barn. Barn er kjente for å bevege seg fort, og det gjorde denne humlen også. Noe særlig med tid hadde den ikke, og de bildene jeg ønsket fikk jeg ikke der og da. Men det er jo sommer, uavhengig av hvordan været er for at sommerfølelsen skal kunne kjennes på, så både humler og insekter blir ikke borte med det første.

MYE SOM SPIRER OG GROR

Med fokus på dyr som lever i naturen som det har vært i det siste, så hvorfor ikke kommet med noe helt annet? Eller noe helt annet er det ikke akkurat, for temaet vil fortsatt være naturen. Det er bare det at jeg vil seile litt inn på det som vokser der ute, det som vi har rundt oss.

For det har seg nemlig sånn at de siste ukene og dagene så har det skjedd eventyrlig forandringer. Det har ikke bare blitt mer av fuglelivet, firbeinte, seksbeinte og åttebeinte som har satt flotte lyder og fantastisk liv både nede på bakken og over oss.

Omgivelsene ute har ikke bare blitt gravet frem med alt det grønne. Både små og større planter begynner å vise seg, og blomster i andre farger gir enda mer liv til utemiljøet. Tiden fremover nå kan bare bli kjempefin, så sant alt er med oss uten å si ting alt for høyt.

Uansett, mye som spirer og gror, og i dag oppdaget jeg plutselig hvor fint det var blitt ute. Jeg har jo sett rundt meg de tidligere dagene, men ikke stoppet like mye opp for å utforske litt nærmere sånn som jeg fikk gjort i ettermiddag.

For bare se på dette her. Syriner i den mest nøytrale og fine fargen midt opp i alt det grønne, og man blir, i hvert fall jeg, veldig glad for å se synet av disse buskene. Og ikke minst lukten, for blomstene gir virkelig mye duft.

Det skal sies at det var en liten nedtur at temperaturen sank, men godt er det at naturen kan holde oss oppe til en viss grad. Vi var jo så “heldige” å oppleve et lite snøfall rett før helgen her i byen, og andre steder så jeg at det kom et større lag med fryst nedbør.

At det har kommet snø i mai har det skjedd tidligere, men det er ikke akkurat vanlig. Så nå kan det bare gå en vei – å fortsette på alt det fine vi allerede hadde, og at det bare blir bedre sommervær.

Uka ble tatt i mot med litt grått vær i dag. Det var riktignok fint vær, men kjølig. Satser på at varmen kommer fort tilbake, for av den kalde personen jeg er så trenger jeg det. Alt både blir og føles så mye bedre når man ikke trenger å kle på seg så mye, og ikke fryser. Det er det verste jeg vet, å fryse.

FOR MED FOKUS PÅ MAUREN PÅ JOBB

Årets siste dag av det fjerde leddet til dette året har blitt et kapittel. Vi kan takke for en kjempefin april, for den har jeg virkelig satt pris på av alt den har gitt. Det å se tilbake på alle de solfylte dagene, hvor man kun husker den ene regndagen hvor det plutselig luktet så godt og friskt, da har de siste tredve dagene vært fine da.

Før vi i siste liten hoppet over til det femte kapittelet, så hadde jeg en veldig fin stund i går på jobb – eller et så fint øyeblikk som det heter. Det å jobbe med barn er fortsatt fantastisk, og alt jeg får lov til å være med på denne reisen er noe jeg setter pris på.

Gårsdagen var en solrik dag på jobb, men kanskje litt kaldere i luften. Men det stoppet ikke de små og nysgjerrige barna. For plutselig satt jeg der midt i solen, hvor jeg ikke var til like stort behov for å hjelpe andre akkurat der og da.

Jeg passer jo selvfølgelig alltid på, men så kommer det et barn bort og setter seg ved meg på bakken foran meg. Det skjedde visst noe der som de små øynene oppdaget. Dette barnet var opptatt av noe, og for å være nysgjerrige med barnet så bøyde jeg med ned og satte meg ved siden av.

Det viste seg nemlig det at det var et lite kryp som var på tur, og dette barnet var opptatt med å fange det lille krypet som nesten suste avgårde. Det var ikke det mest spennende og sjeldne dyret som hadde kommet på besøk, men den såkalte og kjente lille mauren.

Så, vi satt der i håp om å la den krype opp. Barnet stakk ut fingeren for å la den gå oppover, og jammen ble mauren lurt til å valse opp i den lille og søte lanken. Tenk det å få være med på den nysgjerrige biten av et barns liv, og ikke minst bygge videre på det for å gjøre det om til et herlig øyeblikk.

Vi satt der ganske lenge, i hvert fall en god stund. Utforsket og hadde gleden over å være sammen med dette dyret. De herlige fingerspissene tok tak i litt sand, og la det forsiktig over mauren. Og vet du hva? Den klarte på et merkelig vis å komme seg ut av den lille hulen som dekket hele den. Det var fascinerende det. Tenk at en så liten kropp kan være så sterk!

Dette var vel et at de mest spennende øyeblikkene jeg hadde med et barn gjennom dagen min, det som sitter aller best, selv om jeg hadde mange fine stunder på jobben i går. Og det er det som er noe av det jeg liker med å jobbe med barn – at jeg kan være med å legge røde tråder, men man vet aldri helt sikkert på hva de røde trådene helt konkret vil fylles med.

Men over til noe helt annet, men hvor det likevel vil handle om dyr. Tiden er kommet hvor varmen både viser seg og er her, og det er ikke bare vi mennesker som er glade for det. Både andre dyr enn maur og andre insekter har kommet ut av sin lille hule som de har ligget i løpet av vinteren for å holde på varmen.

På jobb har vi også vært borte i marihøner, og da jeg kom hjem fra endt arbeidsdag i går så fikk jeg et lite besøk. Om det var noen som ville søke ly hos meg, eller om det gikk på å gi meg selskap, det er ikke godt å si ettersom at vi ikke snakker dyrenes språk.

Om jeg hadde klart å kommunisere med noen dyr så hadde det vært artig å funnet ut av hva dem egentlig tenkte, og om de har samme tankegang som oss mennesker. Men jeg tror ikke jeg skal by meg ut på det å finne ut av dette jeg.

For med fokus på mauren på jobb, så ble det fokus på denne vepsen på hjemmebane. Den suste rundt i vinduet mitt, og jeg tenkte “hvorfor ikke fange den, bare for en liten stund?”.

Så jeg gjorde det, og jeg fikk da en ypperlig mulighet til å skaffe meg noen nye bilder. Å fotografere dyr har jeg alltid likt, og veldig interessant var det å få tatt noen gode bilder av denne karen her.

Jeg vil ikke si at det akkurat var så veldig lett når vi ikke hadde samme kommunikasjonsmetode til at jeg kunne gi den små ordre, eller at han sto akkurat sånn som jeg ville ha han for å få gode nok bilder.

Jeg fikk i det minste noen blinkskudd og brukbare bilder ut av alle de jeg tok. Og utløserknappen gikk nesten i ett med tanke på at den fløy frem og tilbake i delvis høy fart der jeg oppholdt den i glasset.

Fascinerende var det også her å kunne se så nærme på et dyr som er “farlig”. Kunne se alle de små og ekstra detaljene i mønsteret som man ellers ikke ser når de er på lengre avstand.

Jeg kan vel konkludere dette med at enten om det er de små maurene eller de litt større vepsene eller andre krypdyr, så har jeg en glede og nysgjerrighet for dem, og har alltid hatt det. Og så blir det spennende å se om jeg får andre gjester på besøk fremover.

LITT AV EN TYPE DEN TASSEN VAR

Tenk å være så heldige! Har du noen gang tenkt over den store gleden du egentlig får av å ha en sånn jobb hvor du har både føtter og armer, ja hele deg innenfor barnehagelivet? For det er på sånne dager vi virkelig kan yte det lille, eller kanskje store ekstra.

Sånne dager som det har vært i dag, hvor solen har både strålet og gitt mye varme høyt der oppe og ned på oss. Skal jeg være ærlig, bare litt? Det skal sies høyt at jeg er glad for at jeg ikke jobber på en stillesittende jobb, som for eksempel inne på et kontor!

Tenk å ha den muligheten til bare å ta med seg barna og alle de andre rett ut. Ha gleden av alt det grønne og varmen vi får. Ja, livet generelt. En får så ufattelig mye mer energi av å jobbe på den måten, og naturen har jo så utrolig mye å by på gjennom deres forandringer.

Og når sant skal sies – i dag har vært en sånn dag hvor man virkelig har kjent på forsmaken av sommeren. Bare det å kjenne temperaturen stige er en glede i seg selv, hvor man slipper å dra på seg både det ene og det andre av klær når man skal ut.

Det å bare hoppe rett opp i skoene omtrent er et stort pluss nå, og vi er i ferd med å bikke over i mai. Hvor ble denne måneden av, når vi først er inne på det? Det er ingen hemmelighet at vi har fått smaken på sommeren, og uten at jeg skal si noe for høyt så er det bare å nyte mens man kan fremover.

Vel hjemme fra en flott arbeidsdag beveger jeg meg bak i hagen for å gjøre det som er blitt en vane fra nå og utover gjennom hele sommeren. Fellene måtte sjekkes. Ikke hvilke som helst feller, men stålormfellene som jeg har lagt ut, og som jeg allerede i starten av måneden fant den første.

Under platene tar jeg en titt, og jammen ligger det en større luring der. Enda en strek på listen, og det blir spennende og se hvor mange jeg finner i år.

På vei ned fra felleplassen smyger jeg meg forbi noen små trær som har flere små grener ut med en haug av søte blader. Det siste året har det plutselig dukket opp flere plommetrær i hagen, og i det jeg ser bort på dem oppdager jeg en liten skapning. Et annet dyr enn en stålorm.

Dette lille kryper ligger og soler seg på det lille snertene bladet, og den står akkurat i den vinkelen at den fanger blikket mitt. Marihøne. De skjønne insektene som har sin egen sjarm, og jeg som er glad i krypdyr og mange andre dyr kunne ikke gå forbi uten å ta den med meg.

I det ene og det hele var det faktisk to stykker av dem som koste seg i det fine været. Men i det jeg tok et lett grep om den andre så smatt den plutselig ned. Ned i gresset, og så langt ned at den fikk lurt seg unna.

Men denne lille kameraten her fikk ikke lurt seg unna. Han var kanskje ikke like smart, og deretter falt han rett i klypene mine. Og når man først finner enda et sommertegn så kan en ikke slippe det videre før den har vært modell foran kamera.

Alt i alt en veldig fin dag, og med et snarbesøk av det lille krypet hadde jeg ikke sittet igjen med alle disse bildene. Litt av en type den tassen var. Men han fant vel mer spenning av å slå av resten av kvelden sammen med sine venner, ute i skogen blant busk og kratt.

PÅSKEN BLE REDDET I SISTE LITEN

Hva skjer med å våkne klokken ni en lørdag med fri når man har mulighet til å sove litt lenger? Ikke at jeg pleier å sove så veldig mye mer, og jeg hadde heller ikke noen alt for store grunner til å stå opp da.

Siden dagen startet da den gjorde, og jeg attpåtil fikk hoppet ut av den alt for gode sengen, så var jeg ute allerede en time senere. Et lite ærend måtte gjøres, og mens jeg likevel var på farten så gikk jeg også på en smell.

Det er påskeaften, og på flere sosiale medier har jeg fått med meg at familier med mindre barn har vært ute på både små og større skattejakter etter dagens store høydepunkt – nemlig egg. Noen har til og med funnet mindre egg på veien, som deretter har ledet dere frem til den store skatten.

Her ble det verken skattejakt etter ledetråd eller påskeegg på meg. Det var vel mer spennende å vite at påskeharen hadde vært på besøk mens vi sov når jeg var mindre, og ikke skjønte stort hva som egentlig skjedde.

Men selv om jeg kjenner til bakgrunnen for hendelsene av hvordan disse eggene havner akkurat der de gjør, så bør jeg vel ikke være for stor til å ha et egg jeg også?

Veldig ofte legger jeg igjen et spor på spennende aktiviteter av konkurranser jeg finner på nettet. Det skal sies at jeg har prøvd meg på noen i år også, på forskjellige påskekonkurranser som har blitt lagt ut.

Men i år har jeg ikke vært like heldig som jeg var i fjor, da jeg var så heldig å vinne dette rosa og svære påskeegget fylt opp med masse godt, samt to billetter til konsert. Siden det ikke ble lykken på det denne gangen, så lot jeg meg ta saken i egne hender.

Riktig nok ble det verken billetter eller annet mer spennende i egget, annet enn masse godt jeg kan kose meg med fremover. Ofte kan jeg ha både smågodt og annet godt liggende over lenger tid, men litt mer moro er det å unne seg noe godt når det ligger i et så fint påskeegg med to søte kyllinger på.

Men hva befant seg oppi det? I den siste liten som det bare kan gå an, så fikk jeg ordnet godsaker på morgenkvisten i dag tidlig. Stort å få tak i der jeg var innom var det ikke, og veldig mye utplukket. Det var til og med så utplukket at de sto og fylte på for harde livet da jeg var der.

Alt av tid fristet ikke at jeg sto og ventet på at boksene fylte seg opp i hyllene, og jeg røsket til meg det jeg fikk tak i av det som fristet mest. Litt ble det, og det er jo bedre enn ingenting. Så, det ble et stort påskeegg på meg i år også – uten konsertbilletter vel og merke.

Nå er jeg sikret for å kunne kose meg i flere uker fremover, og påsken ble reddet i siste liten. Men hvordan er det med deg? Har du vært så heldig å få et egg med masse godt i? Eller kanskje du har vært så snill og gitt bort til noen du er glad i. Uansett, en riktig god påske ønskes det til alle heldige der ute!