Norsk sommer. Vi nordmenn kjenner vel godt til den, vi som opplever den år etter år med hjemmeferie i egen by. Jeg er ikke en av dem som må ut å reise med både tog og fly, for så å tilbringe overnattinger på et eksklusivt hotell med nydelig ferdigfrokost og andre mennesker som rer opp sengen etter meg.
Et norsk sommervær har mye å si, og ikke minst temperaturen. I fjor hadde jeg nesten flere dager på stranden i løpet av min ferie. Nå har jeg hatt ferie en uke, og enda har jeg ikke fått tatt turen til noen strender. Om det blir noe besøk dit i år får man se.
Heldig har vi vært med at solen har tatt seg turer innom byen de siste dagene. Noen dager har vært varmere enn andre, og i de varme anledningene har jeg brukt tiden min en del ute. Når solen er fremme og temperaturen er overkommelig og mer enn det, da er det bare å benytte sjansene – for man vet jo aldri hvordan været blir den neste timen eller neste dagen.
La oss bare se på været her i byen i dag. Delvis grått har det vært, og himmelen har til og med åpnet seg for å lette på trykket. Vått har det blitt, og siden det er sommer så har det også vært klamt – til dels litt irriterende.
Litt kontraster har det vært fra gårsdagen, da solen strålte så fint ute. Noe sånn spesielt varmt var det ikke, men greit nok til at jeg lot meg unne litt tid ute likevel. Og da jeg tok meg en liten spasertur ute i hagen, det var da jeg oppdaget denne karen her.
Eller, kar og kar, for alt jeg vet kan det også være en jente. Ikke vet jeg hvordan man ser forskjell på disse marihønene – om det så er noe annerledes. Men uansett, plutselig oppdaget jeg to små fargeklatter der jeg gikk rundt med ljåen min for å slå de høye gresskantene.
Jeg fikk vel aldri til noen ordentlig bilder av dem samme, men tro om de var brødre. Eller kanskje søstre? Eller kanskje de var bror og søster. For alt jeg vet kan det kanskje ha vært et foreldrepar. For ikke å glemme venner, eller kanskje de rett og slett var et rent ungt par.
Søte var dem uansett, og jeg som er meg kunne ikke holde meg unna og måtte derfor springe for å finne frem kamera før dem gikk sin vei. Det så ut som dem koste seg i sommervarmen der dem hvilte på noen blader blant brenneslekratt og stålgjerdet.
De kravlet frem og tilbake, ned og opp. Det så litt ut som dem var på skikkelig klatretur, noe lignende som når vi går rundt i fjellet. For noen blader som det er litt størrelse på blir jo et slags fjell for de små krypene.
Fine og søte er dem uansett, og spesielt når man får studert dem og gått ordentlig innpå de små krypene. Kunne studere deres bevegelser. Lure litt på hva dem egentlig tenker – om dem i det hele tatt har noen tanker. For alt vi vet fungerer dem på en måte som det samme som oss. Eller kanskje de går på autopilot?
Skulle vært litt spennende å utforske marihønelivet. Kunne fly rundt omkring. Komme til i små smettehull, kriker og kroker som man ellers ikke klarer å åle seg gjennom. Og sånn som dette paret her som jeg fant, de gikk rundt på brenneslet uten å få vondt. Og når vi først er inne på det så klarte jeg å sette meg rett ned i brennesle da jeg skulle fotografere dem. Du kan tro rumpa svei en liten stund etterpå.