Måned: september 2020

De kjente og kjære lydene viste sine tegn i dag tidlig da det enda var mørkt ute. Mørkt ute? Nå kan man ikke lenger se den gode og fine veien foran seg lenger, og det betyr bare en ting – nå går det mot kaldere og mørkere dager og snart vinter.

Foran meg hadde jeg en stille og rolig morgen. Kunne titte litt ekstra på tv-skjermen, hvor jeg lot meg la blikket vende inn på det store morgenshowet – God morgen Norge av alle ting, som jeg ellers aldri ser.

Mens jeg lar sendingen rulle sånn litt i bakgrunn samtidig som jeg følger så smått med på hva som blir vist, så får jeg unna mine morgenrutiner og alt jeg må igjennom før en ny dag på jobb venter. Ikke at jeg har all verdens mye å gjøre sånn på morgenkvisten akkurat.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Minuttene og timene går, og en liten tur ut i hagen til kaninen blir det også før jeg tråkker meg avgårde til en ny dag på jobb. Jeg har nå mange timer foran meg til å gjøre noe av det jeg liker best, nemlig det å være sammen med barn. Leke og kose meg sammen med små, herlige og fantastiske mennesker, og også på jobb flyr timene unna.

Enda en arbeidsdag blir historie, og akkurat det samme som jeg gjorde da jeg dro hjemmefra på morgen så rullet jeg hjemover på sykkelen. Vel hjemme får jeg slengt fra meg tingene mine og lar kroppen senke seg etter en lang dag.

Men en dag på jobb var ikke nok for meg, og jeg finner ut at jeg vil farte litt. Eller, jeg følte jeg måtte få gjort et eller annet bare for å få meg en liten tur før kvelden kom. En times tid etter at jeg er kommet hjem tar jeg noen skritt fremover hvor jeg står ved døren ut mot terrassen for bare å se. Se på naturens farger og hvordan den endrer seg.

Et lite blikk bak i hagen følte jeg sånn helt plutselig for å ta også. Øynene ser opp mot skogen og alle deres trær som begynner å miste mer og mer løv fra grenene sine, og automatisk titter jeg ned i hagen og på gressflekken som befinner seg utenfor huset her.

Plutselig vet jeg ikke helt hva jeg tenker, og før jeg vet ordet av det løper jeg ut døren og står midt i gresset i sokkelessen. Til vanlig hadde jeg labbet på meg noen sko når jeg skulle ut, men akkurat der og da hadde jeg ikke tid.

Det går fort i det ene sekundet, mens i det andre går jeg sakte og rolig fremover for ikke å skremme. For midt i hagen på gresset står det nemlig en kanin. En grå kanin som er helt lik min egen. Og vi har jo ikke løskaniner her i området, så det kunne jo ikke være noen andre sin.

Jeg beveger meg sagte og forsiktig mot henne. Hun går rolig fra meg, men jeg visste at hvis jeg begynte å løpe så ville hun også gjort det samme. Jeg får lurt henne med blikket mitt inn i et slags hjørne hvor jeg har muligheten til å stenge den ene enden, og derfra får jeg tak i dyret.

Litt av en ettermiddag dette ble sånn etter jobb. Det neste jeg legger merke til et et stort hull i hagen, og hun har tydeligvis vært ute alene i det fri lenge i dag ettersom hun hadde klart å grave så mye.

Til morgen i dag sto hun pent i buret sitt, mens da jeg kom hjem var hun ute i det fri. Jeg er glad hun ikke lot seg stikke av, og at hun holdt seg inntil husveggen her. Ikke vet jeg hva jeg skulle gjort om hun hadde rømt lenger unna hvor jeg ikke hadde hatt mulighet til å finne henne. En lignende hendelse har jeg vært med på før, hvor jeg da fant en tidligere kanin jeg hadde hos naboen.

Uansett, jeg måtte finne ut av hvordan hun hadde klart å komme seg ut av sitt eget bur, som i og for seg ikke skulle være mulig. For buret ser jo omtrent slik ut, hvor det også er hønsenetting i underetasjen, både som vegg og gulv. Så det skal jo ikke være mulig å rømme.

Men å rømme viste seg i dag at det var muligheter for det. Jeg begynte å se i nettingen om hvor hun hadde klart å åle seg gjennom, og tro det eller ei så var det et så stort hull som på en størrelse av en liten håndball midt i nettingen som hun hadde laget.

Og der skulle hun absolutt smette ut. Jeg begynte og tenke litt på hvordan dette hullet hadde klart og skapes, og jeg finner ingen annen mulighet med at hun må ha gnaget det ut selv. Tenke seg til å gnage seg løs i et hønsenetting. Det hadde jeg ikke sett for meg at denne kaninen skulle gjøre. Og nå har jeg hatt henne i over 2 år. Eller er det noen som har vært innom og bevisst laget det? Det svaret får jeg nok aldri, men jeg regner med at hun har gjort det selv.

Heldigvis endte det godt. Men tenk hvis jeg ikke vendte blikket? Hva ville skjedd vis jeg ikke tittet en ekstra gang ut i hagen og bort på plenflekken hvor hun sto? Hvor langt ville hun da ha kommet, hvis hun hadde tørt å vandre lenger?

Nå har jeg fått stengt av mellom etasjene, og første etasje er nå ute av drift frem til helgen hvor jeg får fikset på det. Jammen godt jeg har den muligheten også, sånn at hun ikke har helt frie tøyler til den store plassen hun er så heldig å ha.

Og det var her, i snutepartiets høyde at hun hadde klart å gnage til seg et så stort hull som en minihåndball.

Det er ikke en gang sånn som det var. Men likevel har man kommet seg gjennom enda et år, og man har derfor bikket over hvor man nå er nærmere tredve enn tjue. Det er vel ikke noe annet enn å legge lokk på det, for forandringer på tallet får man ikke gjort noe med uansett.

Heldigvis føler man seg ikke en dag eldre om man regner tilbake en god del år, og man kan fortsatt gå rundt å tro at man er mye yngre enn det man er. Skal jeg være ærlig så har jeg ikke hatt store bursdagsfølelsen med meg, og denne dagen som dette er heller mer lik en helt vanlig dag ellers i året.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Det er rart det der om hvordan det går når man blir eldre, og jeg har hørt at det ikke bare er meg, at bursdagsfølelsen for sin egen dag ikke er like mye tilstede som før. Uansett har det vært en fin dag.

Med kake og kort på sengen i dag tidlig, så var det første jeg blir møtt av da jeg setter mine føtter innenfor døren på jobb av barn som nærmest kommer løpende til meg og roper “gratulerer med dagen” i kor. De var nokså klar på hvilken dag det var i dag, for i går så fortalte de meg at “i morgen har du bursdag”.

Tenk å kunne ha så mange skjønne, fine og fantastiske barn rundt seg. Da er man virkelig heldig. Og jeg er jo så heldig å ha den beste jobben også. Selv om jeg har følt at dette har vært litt mer en vanlig dag enn bursdag, så har barna snakket om bursdagssamling.

Tidlig på dagen var det en som kom bort til meg og sa at vi måtte ha bursdagssamling når jeg hadde bursdag. Tiden gikk og leken gikk rundt, og så var det en som igjen fortalte at vi måtte ha bursdagssamling for meg.

Og jammen ble barnas stemmer hørt. Under det ene måltidet samlet alle barna seg, også de voksne, og det ble bursdagssang for fulle halser. “Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulerer.” Veldig koselig å se gleden det ga i barnas øyne, og det som var ekstra hyggelig var alle de fine ordene barna hadde sagt til meg gjennom dagen, og som jeg fikk på et stor kort.

– Pernille er god på å tulle! (Denne likte jeg veldig godt)
– Pernille har fine sko.
– Pernille har fint hår.
– Pernille er god.
– Pernille er snill.
– Pernille er prinsesse.
– Pernille er fin.
– Pernille er super.

Det sies at det som kommer fra barnemunn, der er det mye som er sant. Og det var mange fine ord som kom fra dem i dag. Jeg kan jo ikke klage på en sånn dag som dette, og i hvert fall ikke når man har fått lov til å være sammen med så mange fine og fantastiske mennesker som det man har rundt seg. Var visst ikke så galt å bli 26 år, selv om jeg ikke merker noe som helst forskjell. Lenge leve det unge og kloke livet!

Har du noen gang tenkt på hvorfor et eller annet skulle være så vanskelig? Hvorfor det ikke skal være like lett som det høres ut, men hvor tiden plutselig finner ut at nå skal den virkelig slå hardt til på stortromma.

I det siste har det nemlig surret en liten tanke midt opp i alt hverdagen har å by på, og som hverdagen sluker til seg. Ikke at det har skjedd noe som har overrasket noe veldig i det siste. Men etter at vi fikk rullet oss over og inn i september så har tankene nærmest knust tankestrengene.

Hvorfor er det som oftest alltid slik? Det er vel ingen hemmelighet at man nærmer seg et år eldre, og at jeg har mange flere ønsker fordelt utover året. Jeg skulle gjerne slått løs med pengebruken både på det ene og det andre, men når bursdagen kommer og man står midt oppi for å kunne legge frem alle ønskene sine til andre, ja da er dem som oftest helt borte.

Andre som har det sånn kanskje? Lista er lang ellers, og når den må tas frem er det knapt noe på den. Uansett, nå har jeg fått ordnet meg en bursdagsgave til meg selv, fra meg selv i år også. Nå hadde man jo god grunn til å unne seg noe man absolutt hadde lyst på.

Jeg har vel vært på jakt etter det perfektet jeg har lett etter i en liten stund, og endelig skulle det klaffe for meg. For nå har jeg endelig funnet meg en helt ny jakke som jeg falt helt for, og som jeg likte mye mer enn alle de andre få jeg har sett tidligere.

Fra før av har jeg en lignende jakke som er svart. Den er mye brukt, godt likt og fortsatt like fin. Men jeg ville oppfriske denne type jakken, og da jeg kom over denne her sånn plutselig egentlig da det ble en ettermiddagstur innom Obs, hvor det alltid er spennende å titte rundt. Så jeg kunne ikke annet enn å rappe den med meg.

Og med hette og greier, og en veldig fin farge som passer til alt. En lett overgangsjakke som er lett å ha på, og ikke minst behagelig. Bare det å slenge på seg denne om man skal ute på et kort lite ærend, eller noe annet som den egner seg til så er denne jakken helt ypperlig. Gjett om jeg gleder meg til å bruke denne mye. Så dette ble årets gave både til og fra meg selv i år.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Sist gang jeg skriblet noe ned her var da himmelen ga fra seg en fantastisk morgen med et lys som skapte stemning. Forandringene nå om dagen fra overgangen til høst er noe helt for seg selv, og ikke minst vakker. Ikke er det bare skyer som gir varme, men nå skjer det også endringer på skogens natur, trærne forandrer seg.

Som den store erfaringen jeg har lært også her, det er at høstens tegn fra da bladene skifter farge og frem til de havner på bakken, den går utrolig fort. Hvorfor kan ikke bare alt høstløvet klare og henge på de halvtørre kvistene litt lenger? Da hadde trærne klart å bevare på det flotte synet av vakre høstfarger litt til.

For bare se på dette her da! Blir ikke du også litt ekstra glad av å se andre farger etter en sommer med mye grønt? Den grønne naturen varer så altfor lenge i forhold til høstens farger. Men at vi er heldig med naturens endringer, det skal jeg være enig i. Høsten, du er vakker!

Det var i sekundet da klokken tikket kvart over seks i dag tidlig da jeg nærmest sprang ut dørene her. Jeg hadde rukket å hoppe inn i dagens antrekk, stelt meg litt og var på vei til å vrenge opp rullgardinene i vinduene mine.

Og da var det ingen tid å miste. Jeg følte at det gikk veldig fort fra tanken slo meg og til jeg plutselig sto ute i den friske morgenluften med kamera slengt rundt halsen. Dette måtte jeg bare prøve og få noen rammer på naturens magiske opplevelse. For er det noe som gjør godt for sjelen, så er det de vakre høstfargene som skaper de store kontrastene av soloppgangen om høsten. Høsten, nå er det virkelig høst.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Det er like vakkert hver eneste morgen når solen er på vei opp. Jeg kan nærmest drømme meg bort med de fineste bildene i hodet. Problemet er bare at det ikke er like fint i virkeligheten. Å bo i et lite “høl” skaper ikke akkurat den beste utsikten, og jeg hadde heller ikke tid til å kunne granske meg en vei for å finne den beste utsiktsplassen heller når jobben ventet meg kort tid etterpå.

Tenk om man var på en av de fineste utsiktplassene her i landet under soloppgangen. Da skal du ikke se bort ifra at utløserknappen hadde fått kjørt seg for å si det sånn. Det er jo ikke akkurat like stort, eller moro å få de samme motivene i et bilde hver gang, hver høst.

Kanskje må jeg finne meg et egnet sted å bo en gang, hvor jeg kan få en enda bedre utsikt over et landskap hvor man kan sitte og se solen stå sakte men sikkert opp, samtidig som man nyter tiden med naturens store talenter i blikket. Det er i hvert fall lov å drømme. Og at det er et fantastisk syn, det er sikkert og visst.

Det er ingen hemmelighet at noen av mange bilder som jeg tar er preget av at dyr blir rammet inn til å kunne bli tatt vare på som minner. Jeg har ikke helt klare og kloke ord på hva som får meg til å synes at det å knipse vilt på dyr er så spennende. Men et eller annet er det som biter i meg ved å være interessert i akkurat det.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Og se på denne tassen her da. Tidligere i sommer var jeg så heldig, eller hva man skal kalle det, at det var en padde som hadde lurt seg innunder en av stålormfellene mine her i hagen. Og tror du ikke det skjedde enda en gang til?

Joda, for da det var ut for å sjekke etter dagens fangst tidligere i dag, så var det ikke bare disse fem stålormene som lå og hvilte seg under platene der på en stille og rolig søndag. I det siste har det også vært interessant for en søt bitteliten mus å varme seg under fellene også. Så jeg har en del dyr innom hagen min i løpet av året.

Men itillegg til dagens ormefangst så hadde denne padden tatt en søndagstur innom også. Sist en sånn tass hadde forvillet seg hit var i juni, da ferien nettopp hadde begynt. Og nå fikk jeg enda et møte med et av medlemmene i paddefamilien som tydeligvis oppholder seg rundt her et eller annet sted.

Nå vet jeg at ikke alle har likt syn på alt og ingenting, men se på denne søte tassen her. Og heller ikke denne gangen fikk den lov å unngå ved og vise seg foran speilrefleksen, så du kan jo si at det ble en del knipsing. Litt liv må man jo lage utifra en ellers stille søndag sånn rett før ny uke står for tur.

Men når sant skal sies, så ble dette også en skikkelig shit happens da mange nok bilder var blitt tatt. For det som skjedde var at padden sa ifra. Ikke med ord sånn som oss, eller kvekk som den gjør. Men med å vise det på en skikkelig måte. For plutselig sto den i en posisjon sånn som dette under her.

Ikke visste jeg hva det skulle bety, og for meg så det ut som den sto der og slappet av helt uten planer for det som egentlig skjedde rundt neste sving. Plutselig fant den ut for å gjøre fra seg, og jeg hadde aldri noen gang før sett en padde gjøre dette noen gang. Og du kan jo si jeg ble litt overrasket da jeg så størrelsen som kom ut fra den lille snertene baken deres.

Ei litta aubergine, tro?