JEG FØLER MEG IKKE SÅ GAMMEL

Snakk om å tenke samme tanke enda en gang. Som om det ikke er gjort mange nok ganger før, så kom denne dagen som en like stor overraskelse på meg igjen. For hvor ble av helgen? Og for ikke å nevne – hvor ble det siste året av?

Ny uke sto nå for tur, men ikke hvilken som helst uke. Eller, selve denne uken har jeg verken små eller store planer for, hvor hele planen er å ta det som det kommer. Men når uken starter med en spesiell dag, en dag som bare kommer en dag i året, det er da du legger ekstra merke til hvor fort tiden flyr.

Fra jeg var ganske liten og skjønte hva denne dagen innebar og hva den sto for, så har akkurat denne dagen vært min. Og det er fortsatt min dag, men jeg har ikke så store følelser og merknader til denne dagen nå som jeg har blitt så stor som jeg har blitt. For nå er jeg ikke lenger en liten jente. Eller er jeg det?

Det har seg nemlig sånn at bursdagen min var i går, da jeg endelig ble 25 år, men innerst inne føler meg en del år yngre. Alder er bare et tall sies det. Og det kan stemme godt det, for jeg føler meg ikke så gammel.

Hele dagen startet med at jeg var ganske tidlig oppe. Jeg hadde ikke bursdagsstemning over meg, og gjorde de helt vanlige rutinene som jeg ellers pleier å gjøre en helt vanlig dag i hverdagen når jobben kaller.

Klokken hadde akkurat bikket så tidlig som seks om morgen da døren min går opp. Der jeg står for å gjøre siste finpuss kommer det to inn. Bursdagssangen blir spilt, og med seg hadde de noen små kaker med lys og en pakke i labben.

Hvis jeg skal røpe den lille hemmeligheten, så hadde jeg ikke noen forventninger om dette i det hele tatt. I hvert fall ikke så tidlig på morgen. Men det skjedde, og før jeg kunne slappe av resten av morgen før jeg måtte dra avgårde, så måtte jeg åpne gaven.

På forhånd hadde jeg ikke et eneste ønske, for nå som jeg har “alt”, i hvert fall føler jeg har det som er viktigst for meg, så skal det sies at jeg ble utrolig glad for det som befant seg under gavepapiret.

Det er jo heller ikke så lett å vite hva man ønsker seg når man kommer litt opp i årene, og er på et trinn der man har det man trenger – enn så lenge. Også er det sånn for meg at jeg kan ønske meg masse gjennom hele året, men når det er bursdager og julaften som nærmer seg så må jeg virkelig tenke så det knaker for å finne ut av hva det er jeg egentlig har behov for å ønske meg.

Men uansett, smilet gikk nesten rundt der og da, selv om det ikke så sånn ut. Og ikke i min villeste anelse hadde jeg trodd at det var akkurat dette som skulle befinne seg i gaven jeg fikk.

I fjor gikk jeg til innkjøp og skaffet meg en fitbit klokke, en sånn variant av charge 2. En klokke jeg har vært utrolig fornøyd med, og som ikke minst har kommet godt med under treningene og til hverdags.

Men nå har jeg vært så heldig og fått byttet ut den klokken med en ny variant av fitbit. Nå går jeg rundt med denne på armen – en fitbit versa lite. Utseendemessig utrolig stilren og enkel, men samtidig ganske så fancy og kul. Og ikke minst akkurat passe størrelse – ikke for stor, men heller ikke for liten.

Jeg liker den kjempegodt, og det gjorde jeg fra første stund da jeg så den da jeg åpnet den opp i går. Tenk å være så heldig når man minst venter det! Det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra jobben i går var å få koblet den opp, og jeg har nå fått en ny favorittklokke.

Det var ikke så ille likevel å bli et år eldre, selv om jeg ikke merker forskjell fra dagen i forveien av bursdagen min, og nå etter at jeg har bikket 25.

Tenk det – 25 år! Jeg kan nesten ikke tro det, for jeg føler meg knapt en dag over sånn 4-5 år i noen tilfeller. Kanskje derfor jeg passer så godt i jobben jeg er i.

Så tikket klokken avgårde og det var på tide å komme seg på jobb. For meg føltes det mer ut som en helt vanlig mandag, men folk rundt meg hadde fått med seg at det var bursdag på gang. Det skal sies at det er litt stas å bli satt litt ekstra pris på på en sånn dag. Man har jo bare én dag i året som er sin egen, og da er det viktig å ta i mot alt det man kan få.

Fikk en del gratulasjoner, og en ekstra oppmerksomhet ble trekt frem da det i pausen var is på menyen også. Skal jeg være ærlig så tar jeg til meg svært sjelden søtsaker som står fremme på jobb. Jeg vet ikke hvorfor, men det bare er sånn. Men siden det var dagen min så måtte jeg jo unne meg litt ekstra når det sto fremme.

Alt i alt skal det sies at det ble en fin dag i går, selv om det ikke ble noe feiring her hjemme. Ikke hadde jeg forventet det heller, så feiringen tar vi siden. Nå gjelder det bare å få testet ut klokken på trening en dag, for å finne ut mer av hvordan den fungerer. Nå er det bare å ta fatt på de neste tjuefem.

RETT FØR FLYET SKULLE KJØRE

Funnet i arkivet fra september 2015.

 

Da er jeg i en helt annen verden, i en helt annen by. Dagen startet tidlig, og i halv syv tiden var vi allerede på vei mot Torp Sandefjord flyplass. Vi sjekket inn bagasjen. En diger koffert som er nesten helt tom. Bare to halvfulle poser ble pakket med – vi skal jo tross alt på storshopping her nede. Da vi hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen ble det litt venting. Men akkurat passe til at vi fikk se soloppgangen. I halv åtte tiden gikk vi til gaten, og der ble det også litt venting. Ombord gikk vi på flyet klokken åtte, og flyet var heldigvis i rute og kjørte ut på rullebanen kvart over åtte. 

Plassene vi hadde fått på flyet var det ganske trang plass til beina. Men så hadde vi fryktelig flaks. Rett før flyet skulle kjøre ble vi spurt om vi kunne bytte plass. Det var en familie som ville sitte ved siden av hverandre. Sa ikke nei til det. Og vi fikk jo den flotte plassen under turen. Plassen ved nødutgangen på midten. Med digert rom til beina. Selve flyturen gikk fint. Tiden fløy avgårde, og før vi visste ordet av det var vi inne for landing. Etter bare én time oppe i lufta.

Tiden etter landing gikk fort. Bagasjen ble hentet og vi fikk vekslet litt zloty. Og rett på utsiden sto det taxier og ventet. Her var det bare å hoppe inn i en av bilene, og etter rundt ti minutter med kjøring var vi på plass ved hotellet. Hotel Artus. Det ligger midt i byen. Etter at vi fikk slengt fra oss bagasjen var det bare å slenge på seg sekkene å ta seg en tur ut i byen. Langt å gå var det heller ikke før vi var nede ved bryggen og elven. Og langs hele bryggen var det restauranter. Vi var ute etter å spise lunsj, og fant til slutt et sted å spise. Vi var ganske heldige, for det var veldig lite folk ute å spiste når vi var der. Bestilte meg noe som jeg aldri pleier å bestille. Noe helt nytt skulle testes ut. Det ble slike potetpannekaker med  grillet kjøtt, litt grønnsaker og soppsaus. Det smakte helt himmelsk, og var utrolig godt! 

Etter at vi hadde spist oss gode og mette tuslet vi videre. På vei til Madisonsenteret. Her var det mye å se. Vi tittet litt i de forskjellige butikkene, men gleder oss til morgendagen hvor vi skal på den store outletbutikken. Vi har mye å glede oss til, og etter 4,5 time tråkking rundt i byen dro vi tilbake til hotellet. Her har det bare blitt sløving, og både pappa og jeg ble slitne i beina etter å ha sett masse i dag. En lang og fin dag hittil, og mer av opplevelser venter oss!

 

NÅ KAN DET BARE PLASKE NED

Jeg har fortsatt ikke kommet meg helt over starten på helgen som var for en uke tilbake. Tenk å ha gledet seg så mye, for så å oppleve alt det en både fikk se og høre. Hele min opplevelse av det kan du lese i mitt forrige innlegg her.

Med en sånn start sist gang, så ble det en litt annen innledning til helgen denne gangen. Etter en endt jobbefredag dro jeg nemlig rett avgårde til et kjøpesenter et lite stykke unna. Andre planer hadde jeg ikke på listen, så hvorfor ikke bare dra rett avgårde for å få tiden til å gå med noe annet som var mer spennende.

Et outlet fikk besøk, et lokal som hadde mye spennende med prosenter på kjøpet som gjorde varene billigere. Mye fint var det der, og jeg kunne sikkert tatt med meg litt av hvert på alt jeg så. Men det var spesielt en ting jeg var ute etter. Noe jeg trengte, og noe som var bedre enn det jeg hadde.

Og heldigvis hadde dem det jeg var ute etter. Med jobben jeg har hvor jeg er en del ute også, så er det viktig med godt og riktig utstyr. Nå etter sommeren har jeg gått rundt og irritert meg litt over den kule og gule regnjakken som jeg hadde, og som jeg likte veldig godt.

Men det lå et problem bak. I seg selv syns jeg det jeg allerede hadde var litt for tynt i stoffet sitt, og det største som jeg irriterte meg mest over var denne regnhetten som jeg følte var litt for liten i forhold til resten av jakken. Jeg følte at den ikke rakk så mye rundt hodet som jeg ønsket, og dermed gikk jeg på en liten smell da jeg fant en ny regnjakke som hadde de ønskene jeg trengte.

Det ble et sett fra merket Pyttpytt, som hadde en stor nok hette, samt at det var et sånt glatt stoff sånn at vannet renner rett av. For det var også veldig viktig for meg, da det tørker mye fortere enn det gjør på slik regntøy hvor vannet suger seg mer inn.

Jeg har aldri vært borte i dette merket heller, så gleder meg til å teste det ut på en skikkelig regnværsdag. I dette settet hadde de også fargen svart og en til – blå tror jeg det var. Men blikket falt rett på dette grønne, en grønntone som jeg likte veldig godt. Og når det i tillegg var både jakke og bukse til en billig penge, så kunne jeg ikke gå forbi det tomhendt. Pyttpytt, nå kan det bare plaske ned, si.

STORE GUTTER GRÅTER IKKE

Endelig var dagen her. Den kvelden som jeg har ventet så utrolig lenge på, og som jeg har sett minst like mye frem til. For skal jeg røpe en hemmelighet så er det sånn at jeg har gledet meg til dette helt siden jul, da jeg var så gal og rotet meg frem på nettet og fikk bestilt meg noen billetter med en gang arrangementet kom ut.

Så etter det som nesten har vært et år med venting, så sitter jeg nå igjen med en helt fantastisk opplevelse og et minne for resten av livet. Og det beste av alt – jeg kan se tilbake og mimre denne kvelden på alle bildene jeg tok. For skal jeg røpe en liten hemmelighet der også så ble det ikke få bilder som ble tatt.

Plutselig satt jeg der i den store salen, på den åttende rad hvor jeg fikk den perfekte utsikten til alt og det hele, fra start til slutt. Jeg kunne verken tenkt meg å sitte lenger bak, eller helt fremst. Og når jeg da hadde plassert meg akkurat midt på blant publikumet så ble hele showet denne kvelden prikken over i’en. Og han som sto som den store stjernen midt på scenen, det var selveste mannen selv, Ørjan Burøe!

Både i fjor og året før der igjen så var jeg på hans fantastiske soloshow som han hadde satt opp, og begge gangene koste jeg meg som bare det. Det showet het Fordommer, og jeg husker enda så og si alt av det han presterte. Kanskje ikke så rart siden jeg dokumenterte det så mye som jeg gjorde.

Og denne kvelden kunne jeg ikke være mindre dårligere. Kamera var selvfølgelig med, og med så god plass som jeg hadde sikret, så ble det også veldig mange gode og kule bilder. Men hva er det egentlig det nye showet hans heter?

Kanskje har noen som titter innom her sett han allerede entré scenen med det fantastiske lyset, hans store ord og den humoren han har. For ikke å snakke om selve showet han leverer. Det jeg også la merke til var at hovedlyset på hans forrige show gikk i rødt. Men denne gangen kjørte han blått bakgrunnslys.

Gjennom hele veien hadde han en historie og fortelle. Det ble kanskje ikke fullt så mye latter denne gangen som sist, da dette nye showet han hadde satt opp heter Store gutter gråter ikke. Eller gjør dem egentlig det? Uansett, show ble det, med en av verdens beste komikerkonge som stormet scenen og spredde frem latter og snurret smilet helt rundt i tillegg til noen av de sterke ordene han “hulket” ut på en fin måte som nok fikk flere til å felle en liten tåre i øyekroken.

Det som også ble merket til var at han sang mer. Sanger som han hadde laget, eller som var satt sammen til hans store nummer. Og det løftet hele opplevelsen høyere opp. Det var kanskje litt annerledes enn det første showet hans, men jeg syns det var minst like bra for det.

Med andre ord så storkoste jeg meg hele veien, og den timen han stormet scenen fra start til slutt gikk utrolig fort. I mitt tilfelle ville jeg se mer. Ikke bare litt, men minst én hel historie til. Han er litt av en mann med et stort hjerte. Både som person og med det han driver med. Er ikke rart man ler av det han deler – eller lettere sagt, ler med han.

Som jeg sa etter at jeg så Fordommer: Jeg håper han kommer med enda et show! Han er så flink til å dele og formidle sine historier, og man kan virkelig leve seg inn i det han forteller. Og ikke minst er han aldeles morsom, og har en fantastisk familie opp i det hele.

Men over til en litt annen sak som går i samme bølgen. Jeg måtte selvfølgelig dele et bilde gjennom et av mine sosiale medier. Det jeg så for meg var at andre skulle se det, men jeg så i hvert fall ikke for meg det som egentlig skjedde.

Det viste seg nemlig at han repostet mitt bilde som jeg delte. Jeg hadde jo sett at han hadde gjort det med noen få andre som hadde gjort det samme. Men jeg hadde aldri sett for meg at han skulle plukke ut mitt bilde til å gjøre det samme. Og ikke nok med det – jeg fikk også en personlig melding fra han.

Alt i alt veldig moro, for ikke å snakke om selve showet og kvelden. Den lange ventetiden var verdt å vente på, og nå er det bare å krysse fingrene og håpe at han setter opp enda et nytt show om et par år. For er det noe han er, så er det å være ufattelig flink med det han gjør. Og når han får andre til å trekke på smilebåndet, le og felle en liten tåre eller flere – ja, da er han dyktig. Han kler å stå på scenen!