TRENGER DIN HJELP


 


 

Pang! Det var som å høre et smell rett utenfor mitt eget vindu. Jeg kjente vibrasjonene suse igjennom gulvet, oppover veggene og faller over meg. Det var ikke bare en gang, men det skjedde flere ganger. I det fjerne hørte jeg et rop om hjelp – et hjelp som kom fra den indre stemmen i mine egne tanker om at jeg ville sove mer.

For hvem er det som egentlig er klar for å våkne opp av skjønnhetssøvnen sin? Riktig nok gikk disse fridagene av en helg i en spinnvill fart, om det så ikke skjedde stort. Jeg hadde i hvert fall ikke nok energi til å gi livstegn fra meg – uansett hvor mye jeg egentlig hadde på hjertet. Men ordene stoppet opp og ble igjen i det merkelige hodet, og jeg ble sittende med det for meg selv.

Men nå er både du og jeg klare! Eller er vi det? En ny uke står nå for tur. Nye muligheter og med nytt innhold. For har du faktisk tenkt på at den dagen du nå har vært igjennom – alle timene, minuttene og sekundene, det kommer aldri mer tilbake. Så mens jeg brukte energi på å finne ny energi hele forrige arbeidsuke, så kom jeg overraskende godt i gang denne gangen.

Men nå har det oppstått et annet problem. Da jeg åpnet dette innlegget, for å se binde sammen noen ord som jeg ikke hadde, så ville jeg friske opp med noen bilder. Jaja, tenkte jeg. Men hvor skulle jeg finne dem? Ikke hadde jeg lyst til å bruke noen av dem jeg hadde liggende foran meg for øyeblikket. Og tiden til å arbeide med nye motiver hadde jeg heller ikke lyst til. 

Så hva gjør man da, nå energien for alt er på bunn? Jo, man plukker ut et par helt randombilder fra det gamle arkivet. Slenger dem inn, for så å skrive en tekst som ble mye lenger enn jeg hadde sett på forhånd. Så her sitter jeg – med et innlegg som jeg ikke så komme i det hele tatt. Og for kanskje å si noen om disse bildene, de er både tretten og elleve år gamle.

Skremmende nok, men jeg har dem fortsatt. Og flere slike bilder sitter jeg med. Kanskje får dere se flere av sånne gamle bilder i senere tid, på den tiden da jeg var i de yngre årene. 

Men for å spore av på noe litt annet, så har jeg et lite spørsmål til dere. Jeg trenger din hjelp. Jeg trenger å tenke høyt sammen med dere fantastiske mennesker, og kanskje rette det litt mer mot råd fra dere. For det er ingen hemmelighet om at å drive en blogg går som en dans på roser. Setninger og avsnitt kommer ikke av seg selv. Og siden jeg er veldig nøye med hvilke ord jeg bruker, og i hvilken setting jeg bruker dem, så bruker jeg mye tid på å få teksten til å se bra ut.

I hele helgen har jeg vært tom for idéer. Jeg har hatt så lyst til å skrive, men det var som om skriverutinene var frosset fast. Uansett hvor mye jeg hadde lyst til å dele noen ord så klarte jeg det ikke. Og for meg så syns jeg også teksten skal ha en liten baktanke. Om ikke store idéen, men i det minste et viktig innhold.

Så, for at jeg kanskje skal få litt inspirasjon fremover, så tenkte jeg å høre med dere om det er noe dere har lyst til å lese om. Om dere har noen tips til hva jeg eventuelt kunne by meg selv på, om jeg våget å ta sjansen. For det er ikke sånn at jeg ikke har lyst til å skrive. Jeg har bare ikke en plan med et innhold til en hver tid.

Jeg blir i så fall veldig takknemlig for deres bidrag om tips – og kanskje nye idéer kommer til meg inne mellom deres magiske ønsker. Ellers har helgen gått sin gang, og er allerede godt i gang med en ny og spennende uke. Det siste paret av noen dager i denne måneden skal takke for seg, og en ny måned skal ønskes velkommen.

GÅTT LØS PÅ EN LIVLØS DUKKE


 

Så var vi her igjen, og atter en gang har jeg endelig ramlet ned i sofakroken etter en rar og merkelig uke. Absolutt alle dagene har vært noe utenom det vanlige, og det tappet meg virkelig for energi. Men da fredagen kom på plass, da gikk det mye bedre, selv om det skal sies at det skal bli veldig godt med helg nå.

Jeg kan også si at det ble en veldig fin slutt på uken, og en bra start på helgen. Hvis jeg kan si det sånn. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker barn, og har funnet drømmeyrket. Noen ganger kan det bli litt for mye, og det både for deg og meg. Derfor kan jeg si at det var veldig deilig med en arbeidsdag med bare kolleger.
 


 

For i dag fikk vi også en påminnelse på at vi som jobber i barnehage har en av de viktigste jobbene. Vi har et stort ansvar, et ansvar som andre mennesker har valgt å legge i hendene våre. Vi er dem som kan være mest sammen med barna i deres hverdag, hvor vi opplever store deler av deres utfordringer, mestringer og utvikling.

Heldigvis er det mange fine minner vi opplever sammen med de små, men plutselig uten å være forberedt på det, så kan det også oppstå ulykker og andre komplikasjoner og hendelser. En plandag sto for tur, hvor fokuset var rettet mot førstehjelp.

For å være ærlig så gruet jeg meg litt til denne dagen. Ordet førstehjelp er ganske stort i mine øyne, og det innebærer et enormt ansvar syns jeg når det først skjer. Selv er jeg heller ikke glad i når noe uventet skal skje. Jeg liker å ha kontroll, eller i det minste vite hva som skal skje i løpet og igjennom en dag. Og når dagen ble litt annerledes så satt jeg der med litt smånerver før det hele var i gang.
 


 

Det å vite at man må yte litt mer av seg selv, og gå litt utenfor sin egen komfortsone, i tillegg være i en mye større folkemengde, det er noe som øker pulsen min litt. Heldigvis er det ikke sånn i alle tilfeller. Men på slike plandager hvor det samles enda flere mennesker sammen for å få den samme informasjonen, det er da jeg kan kjenner pulsen stige litt.

Men den varme heten synker ganske fort igjen når jeg først har kommet meg på plass. Og i dag har jeg gått løs på en livløs dukke. Jeg er ikke glad i å stelle meg frem i lyset når det kommer til å vise hva man kan. Men jeg gjorde det, og gikk ut av min komfortsone. Førstehjelp er et veldig stort tema, og noe jeg har vært usikker på. Derfor var det veldig godt og kunne få et kurs i dette for å få frisket opp i en god del. Og jeg vet jeg ikke er alene om denne meningen, og jeg kan streke under på at dette har vært en veldig flott og innholdsrik dag med mye læring.

KLARER JEG IKKE Å HOLDE DET TILBAKE

Det er nesten uvirkelig til å være sant. Er nesten litt sjokkert over at det enda ikke har slått seg inn. Men likevel kjenner jeg at det er noe på gang. Vi er nå halvveis i uken, og snart står dag nummer fire for tur. Uken startet fint den, helt til mandags ettermiddagen kom.

Hva var det som egentlig skjedde når en helt ny uke kom i gang, og etter første arbeidsdag etter en helg var over? Det skal sies at jeg har godt sovehjertet. Men når man faller til søvn før kvelden er kommet både den ene og andre dagen etter hverandre – da begynner jeg å lure litt. Jeg er aldri den som klarer å sove på dagtid, så når det først skjer – da må jeg nesten være overkjørt.

Men om jeg blir overkjørt eller ikke, så kommer jeg alltids sterkere tilbake. Akkurat nå føler jeg at jeg er ute for telling, at jeg ikke har så mye å gi. Likevel må jeg yte og stå oppreist på best mulig vis, uansett hvor mye jeg har lyst til å legge meg ned. Dette er vel bare en periode tenker jeg, hvor energien er lavere enn den burde være. Håper bare den snart er tilbake.


 

Men over til noe helt annet. Nedfor og sliten så klarer jeg ikke å holde det tilbake. Jeg klarer ikke lenger å sitte med det for meg selv, og det skal sies at jeg allerede har tatt det i bruk. For bare et par uker tilbake la jeg inn en bestilling. Et stort ønske om noe jeg hadde ønsket meg veldig lenge. Litt fargeproblemer hadde jeg, men til slutt fant jeg kombinasjonen som jeg hadde lyst på.

Da jeg var yngre eide jeg en Tønsberg-genser, noe som mine søsken og søskenbarn hadde. Bildet har jeg veldig godt foran meg, hvor vi satt alle samlet, og alle med helt like gensere i blå, rød og hvit. Selv kunne jeg ikke strikke så avansert, men var så heldig å kjenne noen som kunne gjøre dette for meg. Og nå sitter jeg her med Mariusgenser.
 


 

Smilet er nå på plass, og jeg er så fornøyd med den hjemmestrikkede genseren. Og ikke minst ble det et matchende pannebånd i tillegg – noe som er veldig kjekt og som jeg kan bruke på jobben. Og det er ingen hemmelighet at det ble tatt i bruk allerede i går, hvor den varmer godt på ørene når jeg sykler til jobben på de tidlige høstmorningene. 
 


 


 


 

Jeg syns denne genseren er kjempefin, og jeg er så fornøyd. Ut ifra det jeg så for meg da jeg hamstret inn garn og bildene jeg fikk i løpet av produksjonstiden, så trodde jeg ikke at den skulle bli så fin. Og da skjønner du sikkert at jeg likte den veldig godt. Jeg kunne sikkert bodd i denne, men skal nok la den få litt pause fra meg også. Alle trenger vel det, gjør dem ikke? *knis*
 

NOE JEG VIL VISE DERE


 

Du sitter med tusen ting på hjertet. Tanker og meninger som du holder for deg selv. Jeg har en trang for å formidle, en trang for og la fingrene springe over tastaturet. Jeg er ganske sikker på at jeg har sperret inne mange undringer av alt og ingenting som jeg lar svinge sine danser innvendig. 

De vil så gjerne ut. Frem i den store verden. Likevel er det en fartsdump eller et annet hinder som står i veien for å la det blomstre frem. Kanskje har du selv kjent på følelsen av å sitte der og gruble for deg selv? Du skulle så gjerne pøst ut med den store ballen som bare hoper seg opp i det lille hodet ditt. Men du våger ikke. Du tør ikke.

Sånn er det for meg. Og sånn er det mest sannsynlig for mange andre også. Det er ingen skam for dere at jeg sitter på flere hemmeligheter. Noen hemmeligheter velger jeg å grave inn som minner som bare er mine. Andre hemmelighet deler jeg meg noen. For akkurat nå har jeg en hemmelighet – noe jeg vil vise dere.

De aller fleste hemmeligheter er for å holdes. Og det har jeg tenkt til å gjøre litt til. Det kan komme om flere måneder, eller et antall uker. Plutselig kan det komme, når tiden er inne for at jeg vil dele det med dere.

SIDEN BAKSTEN BLE SÅ VELLYKKET

I dag har jeg fått gjort noe jeg lenge har vært inne på. Noe jeg har tenkt på flere ganger, men som jeg aldri har satt av tid til, eller orket å gjøre. Helgen nærmer seg overraskende, nok en gang, slutten. Og nå sitter jeg her igjen på en søndag. 

Morgen startet vel egentlig ganske rolig. Orket ikke å stå opp, og lå der bare under den gode og varme dynen mens regnet var kommet på besøk utenfor husets fire vegger. For hver dag som går blir det bare mer og mer høst. Og ikke for å skremme dere sånn veldig mye, men nå er det ikke mange uker igjen av dette året.

Men uansett. Etter å ha fått somlet seg ut av sengen hadde jeg en klar tanke for hva jeg ville. Nå måtte jeg få ut fingeren i å utføre arbeidet. Hvorfor har jeg i det hele tatt drøyd det så lenge? Med kosedressen på var det bare å gjøre en ting – å finne frem bakebollen. Nå skulle det bakes! Oppskriften ble funnet, og jeg var også så heldig å ha alle ingrediensene jeg trengte.
 


 

Og plutselig sto den der. Klar for å gjøre sin andre jobb, for nå skulle det heves. Med andre ord har det blitt gjærbakst på meg i dag. I matveien har jeg blitt ganske lei. Ikke i middagsretter, men av knekkebrød og kjøpebrød. Bare tanken på å slenge sammen noen skiver og litt pålegg får meg litt til å grøsse, for jeg har verken lyst på det ene eller andre i matboksen.


 

Med både litt fin- og mye grovmel fikk jeg eltet sammen en brøddeig. Jeg husker så godt sist gang jeg bakte hjemmelaget brød. Den ble lav, og så søt og liten. Jeg elsket å spise de små brødskivene, og kunne spise mange av dem. Smaken i seg selv var veldig god. Og det er det jeg rett og slett trenger. Litt variasjon i smaken på brødene.

Etter at alt var godt blandet sammen, fikk det stå en halvtimes tid å heve. Den hadde da fått dobbel størrelse, og den grove deigen var klar for å deles i former for å heve seg enda mer. 
 


 


 

I formen fikk dem løftet seg opp, og fylte seg med enda mer smak. Deretter fikk jeg stekt dem, hvor dem fikk stå i litt over en halvtime. Da hadde fargen blitt perfekt, og de så utrolige gode ut og var gjennomstekte. Jeg kunne nesten ikke vente og få spise brødene, og jeg har ikke rørt dem enda. Så til lunsj i morgen har jeg noe å glede meg til.
 


 


 

Siden baksten ble så vellykket, tenkte jeg også at jeg kunne dele oppskriften jeg har brukt. Den er fra en bok jeg fikk da vi hadde mat og helse i niendeklasse, og er ganske enkel å elte sammen. Så om om du har lyst til å lage brød en gang, så kan du velge å bruke denne oppskriften om du har lyst.

Til et brød trenger du:

– 1/2 pakke gjær
– 3 dl vann/melk, lunken
– 1-2 ss olje
– 1 ts sukker
– 2 dl sammalt hvete, grov
– 4 dl sammalt hvete, fin
– ca. 1 1/2 dl hvetemel

Slik gjør du det:

1. Smuldre gjæren i en bakebolle, hell litt av den lunkne væsken over og rør ut gjæren.
2. Ha i resten av væsken og oljen.
3. Rør inn sukker, evt. krydder og lignende om du ønsker, og alt det sammalte melet.
4. Tilsett hvetemel og elt deigen jevn og smidig slik at den slipper redskapet og bollen.
5. Dekk bakebollen med tallerken/plast og la deigen heve til dobbel størrelse.
6. Ta deigen og rull den sammen og fordel den i brødformen.
7. Dekk den til med plast og la den heve til dobbel størrelse.
8. Pensle brødet med vann, og evn. prikk det lett med en gaffel.
9. Om du ønsker kan du strø over gryn eller frø. Stek brødet på 200°C i nederste rille i 30-40 minutter.
10. Når brødet er ferdig – ta det ut av formen og avkjøl på en rist.

UTRYKNINGSPOLITIET VINKET INN


 

Grått og trist, mørkt og bladene faller en etter en i et mye høyere tempo enn det har gjort. Det betyr også at tiden frem mot desember begynner å haste, og det er ikke lenger mange uker igjen til jul, selv om det er et par måneder igjen. Men med en kunnskap som både jeg og mange andre sitter med, så vet vi at dagene forsvinner veldig fort.

Og når vi først er inne på tiden, så er lørdagen snart forbi allerede. Hvor har den blitt av? Hva har jeg lagt i denne dagen? Føler jeg har vært ekstra mye på farten hvor det har skjedd noe hele tiden. Først nå har jeg tid til å sette meg ned for å ta livet med ro. Nå er lørdagskvelden her.

Om ikke lenge har jeg nå hatt lappen i enda et år. Jeg husker den dagen jeg endelig klarte å bestå teorien, men har enda klarere bilder av oppkjøringsdagen og når sensor kunne fortelle meg gladnyheten om at jeg nå var en av de som kunne kjøre alene ute i trafikken. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører, men etter mye jobb hadde jeg plutselig førerkortet i hånden.

Siden den dagen har jeg vært en lovlig sjåfør, og trives bak rattet når jeg først sitter der. På alle disse årene ute på veien, har jeg klart å holde meg unna patruljene. Jeg har aldri blitt stoppet, og jeg har aldri tørt å tenke på hva jeg hadde gjort om jeg hadde blitt det.

Tidligere i dag tok jeg meg en liten kjøretur. Jeg hadde noen små ærend jeg skulle gjøre, og hadde akkurat svingt inn på en vei som skulle føre meg videre til dit jeg skulle. Bare noen få meter foran meg ser jeg mennesker med gule jakker langs veibanen, og rundt dem står biler på rekke og rad. Jeg kjørte så fint og forsiktig som jeg bare kunne, i håp om at jeg ikke skulle få dem etter meg.

Utrykningspolitiet vinket inn bilister som dem ville kontrollere, og det som sto i hodet på meg var det om hva jeg skulle gjøre om de ville ta en prat. Jeg har aldri vist frem førerkortet før til dem, og jeg har aldri snakket med dem. Men skuldrene senket seg da jeg kjørte feilfritt forbi dem, hvor jeg så i speilet at bilen som kom bak meg ble vinket inn.

Jeg har alltid sluppet unna kontroller de få gangene jeg har oppdaget dem langs veiene. Og jeg var heller ikke prioritert i dag. Men jeg vet at man alltid skal kjøre fint i trafikken, selv om også jeg kan være litt hard på gassen en gang i blant. Men det er ikke en stor vane jeg har. Jeg opplever mye mer grisekjøring blant andre i trafikken, så mitt råd til dere bilister – kjør forsiktig, og følg reglene på veien!

JEG UNDRET I ET LITE SEKUND

Det var allerede blitt tirsdag, men nå er onsdagen snart forbi. Jeg hadde herjet meg igjennom arbeidsdagen, hvor det også hadde kommet opp ønsker jeg hadde lyst på av fristelser som man kunne finne på butikken. Men hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg la disse tankene av søtsaker sveve forbi? Eller skulle jeg gjøre noe med det?

Valget ble ganske enkelt – jeg fant en oppskrift, sjekket hva vi hadde og hva jeg måtte kjøpe. Og så hamstret jeg butikken for varene jeg trengte. På kjøkkenet rørte jeg i gryter og kasseroller, og til slutt sto jeg der med røren som var klar til å fordeles ut i den utvalgte formen jeg hadde foran meg. 

I denne kaken skulle jeg også ha gelé, og gjorde i stand denne sånn at jeg kunne blande den inn med de resterende ingrediensene. Denne gangen var det ostekake som sto på bakemenyen. Kjeksbunnen var hakket opp og gjort i stand, og ostemassen var blandet sammen og klar til å fordeles utover kjeksen.

Men, det var noe som ikke stemte. Jeg så det vel egentlig ganske tidlig, etter at jeg allerede hadde blandet sammen gelén. Plutselig lå det masse små kjeksbiter flytende i osten. Hvorfor ble dem ikke liggende på bunden? Jeg undret i et lite sekund, men kom fort på at jeg ikke hadde lest oppskriften ordentlig. Væskeinntaket i denne gelén hadde jeg glemt å halvere. 

Ingen vei var det nå tilbake – bortsett fra å kaste den i søpla. Men å kaste disse pengene ut av vinduet var ikke noe jeg ville, så jeg fullførte kakebakingen og fikk satt den kaldt. Og ikke mange timene etter hadde den konsistensen som kaken skulle ha. 
 


 

Ja, ja. Så ble ikke denne kaken perfekt sånn som den ble sist jeg lagde den. Siste og første gang jeg blandet sammen ingrediensene så fikk jeg en høy kjeksbunn med en smakfull ostetopp. Mens denne gangen, nå ble kakebunden flytende til alle veier utenom der den egentlig skulle være. Jeg kan jo si at det ble litt nedtur. Men kaken hadde smaken og var god for det. Er det ikke smaken som er viktigst da?
 


 


 

Å RULLE DEN INN


 


 


 

Så vanskelig, men likevel så enkelt. For når det kommer til bursdager og andre sjeldne anledninger, så står jeg alltid midt oppi det problemet hvor jeg lurer på hva jeg skal ha på meg. Skal jeg velge noe av de eldre plaggene jeg har? Altså den kjolen som har hengt lenge i skapet uten å ha blitt brukt på en evig tid? Eller skal jeg tre på meg noe av det som ikke er fullt så gammelt?

Jeg kan jo si at antrekket hadde jeg klart i fire dager før familiebursdagen som vi hadde her i går. Og hadde jeg ikke vært i byen bare for å se, uten å ha noen planer for å handle i uka som var, så hadde jeg heller ikke endt opp med dette antrekket som jeg plutselig kom over på valserunden gjennom kjøpesenteret den dagen.

Men hva skulle jeg gjøre med det håret som nå har vokst enda mer på lengden? Å la det slenge løst hadde jeg ikke akkurat lyst til, for når jeg kjenner meg rett så blir alle de tusener av hårstrå veldig fort fettete bare noen timer etter at jeg har kommet ut av dusjen. Så, valget var veldig lett å ta – jeg måtte sette det opp.

Hver eneste dag etter sommerferien så har jeg bestandig latt strikken spenne håret opp til en hestehale. Jeg føler meg ganske lei med denne frisyren, men så er det også den lettvinte måten å få alt håret bort på. Det er ingen hemmelighet om at jeg gjør veldig lite med mitt eget hår. Derfor våget jeg å pynte meg litt ekstra med denne typen fletten over her.

Selve hovedfletten er ikke noe problem å lage på meg selv. Men å rulle den inn til en slags dott er ikke like lett. Jeg får det til, etter litt plunder med å få det til og se fint nok ut. Men med en vellykket frisyre ble det bursdagsfest med denne fletten i går, og jammen tok jeg sjansen og lot meg gå med den på jobben i dag. Og utrolig nok ble den sittende hele dagen – klemt sammen med alle fliseklemmer sånn at den ikke skulle falle fra hverandre.

Å FÅ NOE TIL SAMLINGEN SIN

Jeg blir like overrasket hver eneste gang. Jeg vet så godt at den kommer, og at den flyr like fort når den plutselig er der. Men nå er atter en helg ved sin ende, og i morgen venter en ny og spennende uke. Hva den vil bringe, det er det bare vente og se.
 


 


 

Ellers har denne søndagen blitt brukt til å feire et par bursdager. Siden det bare er femten dager mellom lillebror og min sin bursdag så pleier vi alltid å slå oss sammen når det kommer til familiebursdager. Så i dag klarte vi å samle den lille familien vi er, og koste oss med god mat, kaker og hyggelig selskap.

Til middag ble det derfor en kjempegod kyllinggryte med ris ved siden av. Det falt veldig i smak, og det er til og med en god del rester igjen. Derfor har jeg klart å sikre meg litt jobblunsj også. Jeg kjenner veldig på det at jeg er rimelig lei lunsjene mine som jeg har med meg på arbeid. Det går som oftest i de tørre brødskivene, eller de kjedelige knekkebrødene. Så når man først har middagsrester stående, da er det lov å unne seg noe godt innimellom.
 


 


 


 

Selv med en liten familie, så blir heller ikke gavebordet så innmari stort. Jeg syns det er veldig koselig med besøk, og at det skjer litt. Så gavene som jeg nå har fått setter jeg pris på. Shampoo og penger ble jeg fornøyd med, men ekstra stas var det å få noe til samlingen sin.

Jeg har nemlig fått sansen for merket Poul Pava. Jeg har aldri hatt noe spesielt som jeg har spart på tidligere. Men siden jeg nå har kommet så langt opp i årene at det mest sannsynlig er snart på tide å flytte ut i løpet av de neste årene en gang, så er det veldig kjekt å ønske seg noe som man kan ta med seg videre til neste fase i livet.

Jeg har allerede fått litt ting og tang i denne serien, og syns tegningene deres er veldig fine. Men så er det mye annet fint også, selv om jeg har hengt meg litt opp i akkurat dette. Ellers er jeg veldig fornøyd med dagens feiring, og nå skal kvelden brukes til å senge skuldrene og lade opp med ny og frisk energi til atter en ny uke.

DERFOR REISTE JEG INNOVER TIL IKEA


 

For en dag, og jeg er så glad for at det nå er over. For plutselig var det slutt på arbeidsuken, men likevel var det mye å henge fingrene i følte jeg da man måtte yte på best mulig vis for å gjennomføre timene på jobb. Du kan si det var godt å slenge beina høyt da man endelig kom seg hjem. For nå var det helg!

Men det ble ikke en vanlig fredagskveld sånn som det pleier. Ikke mange timene etter at jeg hadde fått landet med øresusen og stemmene jeg hadde i hodet, så var det å komme seg avgårde. Jeg tok meg en tur ut, kjørte avgårde langs motorveien og innover mot Oslo denne fredagskvelden.

Egentlig har jeg hatt et ønske veldig lenge, og har den siste tiden vært på utkikk etter noe helt konkret som jeg kunne fylle rommet mitt med. Det skal sies at jeg har ganske mye. Jeg har det største rommet i huset, hvis vi ser bort ifra stuen. Med andre ord har jeg kanskje en liten overdose med unødvendig skrot som tar plass.

Eller skrot og skrot. Vet ikke helt om det er det, men nå som jeg har begynt å lagre på ting de siste årene, av gaver jeg har fått og annet jeg har kjøpt inn som jeg kan ta med meg videre når den tiden kommer at jeg flytter ut, så hadde jeg behov for en annen løsning på oppbevaringsplass. 

Det var ikke så mange løsninger jeg kunne endre på for å få oppfylle og gjøre noe ut av denne muligheten. Derfor reiste jeg innover til Ikea i går kveld. Innover tok jeg med meg pappa på tur, og uten en tid vi måtte rekke, så brukte vi akkurat den tiden vi ønsket og stresset oss ikke igjennom avdelingene på det store stedet.

Det var masse å se på, og for meg kunne jeg brukt flere titusener av kroner der i løpet av en kveld. Det er så masse fint, og så mye som jeg skulle hatt. Men det jeg var ute etter og som jeg tok med meg hjem var denne flotte og enkle reolen som jeg ble kjempefornøyd med.
 


 


 


 

Falt veldig for de sorte stoffkurvene til å ha inni, og med et lite avbrekk fra hele løsningen så puttet jeg inn to kurver. Så da vi kom hjem rundt elleve tiden i går kveld, så var det rett på med skrutrekker og hammer for å få den flatpakkede reolen opp og stå. Dette møbelet kan også stå opp andre veien, men i og med at jeg skulle bruke det som et møbel til å ha TV’n på, så var det denne løsningen jeg gikk for.

Klokken ble nokså mange i natt. Var vel ferdig med montering og alt på plass da tiden nærmet seg rundt ett. Jeg elsker å sette sammen møbler og sånt, og var blant annet med på å sette sammen skap og sånne ting da vi pusset opp både badet og kjøkkenet for noen år tilbake. Så er det noe jeg kan, så er det å dette.