NÅ SKAL JEG VÆRE GÆREN

Er det noe man ikke kan legge skjul på så er det når man har bikket over i den tiden som vi befinner oss i nå. Jeg vet at om veldig kort tid så er det allerede mørkt for dagen. Kvelden kommer nå som et kanonskudd på et merkelig tidspunkt, og nokså veldig tidlig. Vi har ikke de sene, flotte og lyse kveldene lenger, og det merkes.

Kroppen reagerer på det hvor jeg blir enda mer sliten enn før. Og her om dagen endte det med at jeg sovnet tidlig på kvelden etter jobb, hvor jeg var midt i en film jeg så. Jeg kjempet hardt i mot for å holde meg våken, men hinderet ble for stort og jeg måtte fortsette og se resten da jeg hadde fått meg litt søvn.

Det er rart det der, men heldigvis slapp jeg unna trettheten da jeg fant ut at jeg kunne komme meg litt ut i går. For midt i uken tok jeg meg en liten tur til byen. Bare mamma og jeg, og hadde tiden helt frem til stengetid foran oss. Men vi ble fort flere da et par kjentfolk var å treffe, og vi kunne handle litt sammen.

For sannheten er det at jeg ikke klarte å komme meg tomhendt hjem igjen, hvor det ble et kjøp som jeg ikke hadde planer om. Vi var på vei til en butikk hvor jeg ikke hadde store interessen av å gå inn i. Jeg gikk litt i bakføttene deres, og i det dem rundet over dørstokken til den store butikken, smøg jeg meg inn i lokalet ved siden av.

Her lå en av mine favorittbutikk, hvor jeg blant annet handler noen av klærne mine fra. Vero Moda fikk et par valserunder med meg, hvor det var utrolig mye fint som hadde kommet inn. Det har også vært utlyst i noen dager nå om at det er Tone Damli-dag i dag, hvor hun befinner seg i en Vero Moda-butikk i Oslo med klesfansen sin.

Jeg kan si at hun har kommet med mye fint. Men ikke alt er av smak som jeg kan gå med selv. Utrolig nok klarte jeg å finne meg noen plagg som virket interessant for meg. Faktisk var det et antrekk jeg ikke klarte å gå forbi uten å ta det med meg til prøverommet.

Jeg var litt usikker på om jeg skulle dra kortet for dette, og de andre visste jo ikke at jeg hadde lurt meg inn dit. Planen var å prøve og snike med seg posen uten at den ble oppdaget, for jeg ville ha disse klærne. De var langt ifra meg, men da jeg plutselig ble oppdaget med klærne i hendene, utbrøt jeg “Nå skal jeg være gæren!”

Og det var jeg. Ut av butikken kom jeg med en pose med klær som jeg aldri trodde at jeg kom til å gå med. Det skal riktig nok sies at min lillesøster har prøvd utallige ganger for å få meg til å kjøpe en slik bukse, som er av skinn. Men jeg har aldri hatt lyst på slike bukser før nå. Hvor mye jeg får brukt den, og hvor ofte jeg får gått med den, det får bli et annet stort spørmål. Nå skal jeg i hvert fall prøve å skille meg litt mer ut i klesverden, selv om dette ikke er helt meg. Men det er vel bare en vanesak man får trå seg inn i. Jeg syns mye er veldig fint på andre, men får det ikke til at det skal se fint ut på meg selv når jeg er ute og handler.
 


 

En glittertopp av grønntonet farge og skinnbukse… Det er vel bare å smake på det, jeg som aldri har gått med skinnbukser før. Heldigvis er den av et tynt stoff.

DET MÅ JEG ÆRLIG INNRØMME

Hver eneste natt går jeg igjennom drømmer av ulike varianter. Drømmer som kan ha den villeste fantasien, og som du aldri kan klare å skape selv. Også har du de drømmene hvor du nesten kan bane deg veien frem til noe som kommer til å skje. Nesten i hvert fall. 

Både du og jeg lar drømmene våre løpe. De går sine stier, og de løper i sine egne ganger. Vi tenker konsekvent hele tiden, og i mellom alt det vi tenker på som vi for eksempel skal få til i løpet av en dag eller periode, så svever vi faktisk på en rosa sky også, og lar drømmene fly avsted. Noen klarer vi å plukke opp.

Helt siden jeg fant min måte å sette sammen og blande sammen ordene på, er jeg veldig glad for at jeg har klart å oppfylle min drøm om å bli så god til å skrive som jeg har blitt. I mine tekster, både korte og lange, kan jeg binde sammen akkurat de ordene jeg har lyst til, og som jeg føler passer sammen. Deretter blir jeg fornøyd med mitt skrivearbeid, for det er det faktisk lov å bli. 

Jeg husker godt den gangen jeg startet denne bloggen på nyåret i 2009. Der delte jeg mine ord om alt og ingenting, og noen år senere, som var i fjor, så ble jeg faktisk flau over det jeg på den tiden hadde skrevet. Alle ordene fra jeg starten denne bloggen, til jeg begynte å skrive annerledes for ikke så lenge siden, så kunne jeg lese meg igjennom alle bokstavene og ordene hvor jeg fikk et svar på at jeg hadde utviklet min skrivemåte.

Den dag i dag er det faktisk litt vittig å tenke på. Hvem skulle tro at jeg skulle bli en skriver, en helt vanlig jente som plusser sammen mange ord, som igjen skulle bli betydningsfulle tekster? Ja, for mange av mine tekster er jeg fornøyd med – og det er viktig å ha en jobb eller et arbeid av interesse som man trives med. 

Skriving har blitt det store for meg. Når jeg har noe på hjertet av et tema eller en tanke jeg har lyst til å jobbe videre med, da ender det som oftest opp med at jeg deler det. Det er selvfølgelig mye jeg ikke bretter ut til alle andre og hele verden, men viser tanker som jeg føler meg komfortabel med at andre kan se og snakke om.

Det å være en blogger, et ord jeg ikke vil kalle meg selv, men en finere måte å si det på – en skriver, så må du tåle ganske mye. Hver eneste dag får jeg fine og flotte kommentarer som jeg setter så stor pris på. Det skal dere virkelig vite, og jeg leser og tar til meg alt det flotte dere sier. Det gjør så mye med deg som mottar disse tilbakemeldingene, og du får bare lyst til å fortsette det harde arbeidet. For å skrive gode tekster er ikke like enkelt hver gang.

Hvis jeg med hånden på hjertet skal komme med en hemmelighet, så har jeg opplevd utrolig lite av negativitet som er rettet mot meg her på denne medieplattformen. Det er heller ingen hemmelighet at blogg har blitt en stor del for mange, hvor det med årene har strømmet til flere mennesker som har tatt i bruk ulike plattformer for å bygge sin egen side med innlegg som dem vil dele med andre.

Jeg har vært heldig å ha sluppet unna de skitne ordene og motbydelige tilbakemeldingene. Det er svært lite av dem, men i går var det noe som satte meg litt ut. Det var som å få en stein kastet i hodet, hvor selvtilliten var på vei til å svikte. Jeg kjente det sånn med en gang jeg leste det, men jeg visste at jeg var sterk nok til å ikke ta det innover meg. 

“Du er ganske stygg egentlig😂 Det må jeg ærlig innrømme. Har du et voldsomt oppmerksomhetsbehov?”

Hvordan setninger er dette? Hva slags ord er det som har blitt brukt. Det er jo ikke noen direkte slemme ord i denne kommentaren som jeg nylig fikk her på et blogginnlegg. Men sammensettingen av ordbruket gjør budskapet til en negativ handling. For hvem er det som vil kaste seg inn og spre drit, bokstavelig talt, rundt på nettet? Og i tillegg til andre?

Hvis jeg skal fortelle med mine ord: JEG SKJØNNER IKKE AT DEM TØR! Jeg skjønner ikke at dem har viljestyrke til å krydre sammen så mange bokstaver for å få et menneske til å føle seg tråkket på! Hvem er dere egentlig? Igjen så lot jeg ikke bry meg et bær om hva vedkommende ville, eller hva som var hensikten. Jeg ga rett og slett blaffen og gikk videre.

Der ute i den store verden er det uendelig mange som får negativ kritikk og hat for dem de er, eller hva dem gjør. Det er utrolig mange flotte og fantastiske mennesker der ute. Mennesker som gjør alt for at dem skal ha det bra, og ikke minst at andre skal ha det godt. Vi vet alle hvor heldige vi er som har mennesker rundt oss som bare vil oss vel, og som vil oss det beste. Likevel er det de såkalte anonyme menneskene som ikke tør å vise sine beste sider, og rakker heller ned på alle andre. 

I flere år er det blitt jobbet mot mobbing og trakasseringer. Flere tiltak og kampanjer har blitt delt for å få dette frem, og ikke minst for å få det bort. For dette er faktisk et veldig viktig tema for alle sammen, og det er ingen som vil være en del av å være den utsatte som står der i midten og føler seg som den aller minste når dette skjer. 

Så værså snill og husk: er du så uheldig å bli et offer og får handlinger som ikke er akseptert og ikke er lov – si ifra! Og helst med en gang. Å sette inn tiltak når det først starter, minsker “sårene” betydeligere. Du skal passe på alle de du er glade i og som du har rundt deg. Men du må også sette deg selv foran for at du også skal ha det bra!

FIKK FLYTTE INN

Hva skal man si om denne dagen? Og hvor har helgen med fridagene blitt av? Jeg har nå endelig klart å sette meg ned for å slå sammen noen ord, hvor jeg ikke har hatt tid til å la tankene fly fritt over tastaturet tidligere i dag. For hva har jeg egentlig gjort?

En helt vanlig søndag har blitt brukt til å jobbe. I flere timer suste jeg rundt i mine helt egne tanker og fikk bilen ren for høsten. Riktig nok ikke min egen bil, men mine foreldre sin som jeg er så heldig å få låne om jeg skulle ha behov for det, eller om det er noe jeg skulle ha gjort for dem. Uansett, nå er i hvert fall bilen shinet med poleringsvask, og til og med fått sin dose hvor alt av bøss og masse småsteiner har blitt sugd opp innvendig.

Jeg kan innrømme med å si at jeg koste meg med jobben, hvor dette var tiden jeg kunne sette tankene på vent i noen timer. Bare koble helt ut og bruke akkurat så lang tid det måtte ta. Men å ta denne servicen på bilen, det var også en liten hake ved den, selv om jeg hadde gjort det uansett.

For mens jeg har fikset og ordnet familiebilen, så har pappa fått jobbet videre på kaninburet som vi lager sammen. Og vet dere hva? Kaninen fikk flytte inn allerede i kveld. Planen gikk ut på å snekre sammen et kaninbur som hadde en underetasje i tillegg. Men dette lar vi stå på vent og bygger videre på til våren igjen. 
 

Her er det gamle buret.
 

Slik sto buret for noen dager siden.
 

Fra å gå fra et bur som var akkurat passe, til å flytte inn i et bur som er mye større – så stort som en- ganger to meter, så er det nå ikke noe tvil om at lille Pompel på snart 5 år skal få det godt nå utover høsten og fremover. Buret har blitt mye bedre enn jeg hadde trodd, og når det i tillegg er hjemmesnekret, så kan det ikke bli bedre. Utrolig hva man kan få til sammen. Og slik har det nå altså blitt, hvor han nå har flyttet inn.
 


 


 


 


 

Det er ingen tvil om at det er mye større. Større plass å boltre seg på, både i den lukkede delen og i “utedelen”. Og større skal det bli når han senere får denne “luftegården”. Plantegningene startet i midten av august, men vi kom ikke i gang før i september. Og nå, starten av oktober, står det så og si ferdig til bruk. Så nå regner jeg med at lille karen koser seg i sitt nye hjem.
 


 


 


 

NÅ SKAL DET STRIKKES


 


 


 


 


 

Flere timer i byen på en lørdag, det skjer ikke ofte for å si det sånn. Og når bytur skjer to dager på rad, da har jeg virkelig slått på stortromma for å si det sånn. 

Gårsdagen ble nokså lang hvor man startet dagen med å sitte i møte noen timer før man kom seg avgårde på jobb. Hadde sett for meg en stille og rolig fredagskveld etter en endt arbeidsuke. Men da var det å bli med lillesøster til byen for å finne på noe. Jeg kom ikke tomhendt hjem derfra på en fredagskveld, og jeg kom heller ikke tomhendt hjem i dag.

For nå skal det strikkes. I noen dager nå har jeg sårt ønsket meg en ny genser. Tanken kom vel egentlig sånn plutselig og traff meg her en dag. Et ønske som jeg sårt hadde lyst på, men som jeg ikke klarer å få til selv. 

Jeg var på leit etter noen som kunne hjelpe meg. Noen som var flinke med nøster i ulike farger. Jeg var på jakt etter noen som kunne strikke mer avansert enn det jeg selv kan, noen som kunne bruke strikkepinnene mer enn bare frem og tilbake, som et skjerf eller grytekluter. Og nå skal jeg få hjelp.

En haug av garn er blitt hamstret inn, og dette skal nå overleveres til noen som virkelig kan “lugge” sammen trådene. Nå gleder jeg meg til å gi bort de fine nøstene, for så å få noe enda finere tilbake. Bildet i hodet ser veldig bra ut, og resultatet blir nok enda bedre.

NÅ SKAL JEG SPARE

April 2015
 

Hver eneste morgen når jeg endelig har klart å komme meg ut av sengen, så er det første jeg gjør å gå bort til det store speilet mitt. Se over ansiktet at det ser bra ut, og kanskje ordne litt om det skulle være noen skrammer. Men sannheten er at jeg ikke gjør noen verdens ting med det fjeset jeg har.

Det er nå fjorten måneder siden jeg ga slipp på sminkebruken min. Det var et spontanvalg jeg tok, og kan vel si at jeg angrer ikke på det. Før var fokuset mitt på sminken, og jeg klarte ikke å gå ut av huset helt sminkefri uten å føle meg naken. Store greier brukte jeg ikke, og lot meg børste på meg et lite snev av pudder, farge brynene og få frem øyevippene mine litt ekstra.

Etter at jeg ga blaffen i den lille moteverden jeg hadde for sminken, så la jeg fokuset mitt over på noe helt annet. Jeg er opptatt av dette hver eneste dag, selv om jeg ikke legger så mye i det selv. For to år siden tok jeg et valg som gikk over mine grenser. Jeg ville ha en forandring. Endre på utseendet.

Jeg tok et så stort og skikkelig spontanvalg på den tiden. Jeg hadde akkurat vært oppe til eksamen, og levert den fra meg. Når jeg satt der og skrev på oppgaven, det var da denne tanken plutselig kom frem til meg. Jeg ville klippe meg kort. På denne tiden hadde jeg ganske langt hår, så forskjellen ble enormt stor da frisøren klippet av meg det lange håret og jeg ble seendes sånn her ut – rett etter eksamen.
 

Juli 2016
 

Jeg ble kjempefornøyd da jeg fjernet det lange håret. Jeg følte meg så ny, på en veldig god måte. Men nå skal jeg spare. Plutselig spratt det ut en tanke her om dagen, etter en tanke jeg fikk tidligere når sommerferien var over. Egentlig hadde jeg lyst på en stor forandring til på denne sveisen jeg har nå.

Jeg er så lei av at håret både ser og føles så fettete ut hele tiden, så jeg tør nesten ikke annet enn å sette det opp i en hestehale når jeg skal på jobb. Hver eneste dag, utenom noen få enkelte ganger, så har hestehalen bestandig vært med meg etter ferien. De få hårstråene jeg har tåler omtrent ingenting. Jeg kan dusje kvelden før, og likevel ser det ikke særlig pent ut dagen etter. Men langt hår – det vil jeg ha!

SÅ DU UT VINDUET TIL MORGEN I DAG?


 


 

Du vet når du våkner opp fra de søteste drømmene? De drømmene du befinner deg langt inne i og vet akkurat hva som foregår, som om det virkelig var ekte. En slik drøm hadde jeg i natt ikke så lenge før jeg våknet. Men nå husker jeg ingenting av det.

Vi er nå halvveis i uken, og jeg kunne ligge og late meg litt ekstra før jeg plutselig måtte reise avgårde på jobb. Men før det – så du ut av vinduet til morgen i dag? Var du våken så tidlig som meg hvor du kunne skimte noen glimt av det vakre synet av morgensolen som vokste mer og mer frem?

Disse soloppgangene vi nå er så heldige å få fremover har jeg gledet meg til. Det er noe av det fineste med høsten, og i dag fikk jeg med meg to ulike varianter av da solen var på vei til å stå opp. Gjennom en soloppgang kan både fargene og lyset forandre seg utrolig fort på bare noen knappe knips. Så over her er det hele seksten minutter forskjell på bildene.

Jeg skulle bare ønske at jeg hadde enda mer tid. Tid til å kunne finne et av de flotteste stedene, med den beste vinkelen og de rette innstillingene for å få det perfektet bildet. Likevel er jeg langt ifra fornøyd med disse landskapsbildene av den flotte naturen vi har. Jeg ville gjerne vært der i det dét akkurat skjedde.

Jeg ville plassert meg på den høyeste toppen hvor jeg fikk med meg store deler av naturen, med en stor utsikt til landskapet. Men slike bilder er det vanskelig å planlegge når man har så dårlig tid om morgen. Hadde jeg bare hatt en sånn pauseknapp hvor jeg kunne stoppe tiden et lite sekund eller åtte ekstra. Da hadde jeg vært fornøyd.

JEG BLE SKJELT UT I MØRKET

Hvordan skal dette gå? Uken startet med at jeg var den siste som fikk lov til å gå hjem fra jobb i går, etter en nokså fin start på en uke. Vi er nå kommet så langt at det er flere som har høstferie denne uken, men i barnehagen er det den samme hverdagsfølelsen. For ferie, hva er det? Hva er den ferien alle snakker om i uke førti? Jeg kjører jo mitt vanlig løp og jobber, sliter og står på.

Men uansett. Mørket har steget et par, tre eller fire trappetrinn høyere opp, og starten av dagen når man smetter ut av døren tidlig om morgen klarer jeg ikke å tråkke avgårde på sykkelen uten at bilistene kan seg meg. For nå har jeg dratt frem den gule jakken. Den store og stygge vesten som jeg hatet for flere år siden, men som nærmest har blitt min bestevenn de siste årene når mørket har kommet.

For hvem vil vel være den ene som er med på å forårsake ulykker i trafikken? Vi er faktisk en god del mindre, og ganske små for mange av bilene som kjører rundt på sine fire hjul langs veiene. Og når du da må ut for å gå eller tråkke deg avgårde på pedalene i mørket, hvor stor sannsynlighet er det for at kjøretøyene egentlig ser deg?

Den er ganske så liten. Man ser mye når man sitter bak rattet med kjøremotorene sine. Men når det da er mørkt i tillegg, da jobber synet enda mer for å få med seg det lille det kan se. Og risikoen da er at de med litt høyere fart enn gående og syklende faktisk kan sitte der med en stor uggen følelse, samt at dem gjør alt dem kan for ikke å havne i en ulykke med de mørklagte menneskene.

Bare tenk deg selv om det var du som styrte et større kjøretøy. Mørkt var det over alt, og bare det lille lyset fra gatelyktene og fra bilen var det eneste du hadde. Jeg har også oppdaget at det kan være dårlig med lys på noen veier, og kanskje er det en uheldig billist som ikke har fått ordnet lysene på sin egen bil. Og hvor ekkelt er det ikke da å være den bilisten? Og hvor skummelt er det ikke da å være den mørkkledde personen i veiene?

For nå må du virkelig begynne å sette inn støtet. Spesielt du som vil frakte deg fra den ene siden og til den andre, enten gående eller syklende. Det handler faktisk om ditt eget liv, og det er det du som har ansvar for – med litt hjelp og påminnelser fra dem rundt deg! Husk refleks!
 


 

Det er nå snart fire år siden jeg fikk lappen for å kunne kjøre bil. Jeg var nitten år, men kunne egentlig ha fått den da jeg var atten. Hadde det ikke bare vært for en hendelse som jeg fikk langt opp i ansiktet, og som gjorde meg redd for å starte med kjøretimer. Dette er ikke noe jeg har gått rundt og fortalt om, og jeg kan telle på kun en hånd om hvor mange som egentlig vet om dette. 

Dette er ikke en hendelse jeg er stolt av at det skjedde. Men jeg har sterke bein jeg kan stå på for å tørre og fortelle om det som skjedde for rundt syv år siden, høsttiden dette året. Men gjort er gjort, og spist er spist, og jeg har jo det bra den dag i dag. Men hva skjedde egentlig?

Jeg hadde vært igjennom alt det teoretiske av grunnkurset for klasse b, og en sen høstettermiddag og tidlig kveld var det tid for mørkekjøringskurset i praksis. Det var flere kjørelærere som var satt inn denne kvelden, sånn at flere elever skulle få vært med på dette kurset. Jeg husker godt at vi var en god del, så mange at vi var tre elever i hver bil. Vi var det i hvert fall i den bilen jeg var med å kjøre i.

Planen for disse timene denne dagen var at vi skulle kjøre en lang og god strekning sånn at alle elevene fikk rullert. Det var ganske mørkt ute, akkurat sånn det pleier å være når det er høstkvelder. Jeg var så heldig at jeg slapp å være den første til å kjøre starten av ruten, så jeg fikk sitte i baksetet sammen med den ene eleven mens den andre satt foran sammen med kjørelæreren.

Selv om jeg da var passasjer i en liten stund, så fulgte jeg godt med på hva den ene eleven gjorde, og hva som ble sagt og formidlet av læreren. Man lærer jo av hva andre gjør og sier også, så fokus i baksetet kan jeg si at jeg hadde.

Etter å ha kjørt et stykke så skulle vi bytte oss elevene i mellom. Det var nå min tur. Jeg kan ikke si at jeg har de klareste bildene av veien vi på den tiden kjørte, for det var jo nokså mørkt og jeg så knapt hva som var rundt veiene vi rullet på. Jeg satte meg i førersetet. Spant på meg beltet og stilte speilene etter mine øyne. Så kjørte jeg.

 


 

Jeg fikk mange beskjeder jeg måtte følge, men jeg fikk også mange spørsmål mens jeg satt der og styrte og hadde kontroll på bilen. På denne mørkekjøringstimen husker jeg veldig godt at jeg hadde en mannlig kjørelærer. Ikke skulle jeg bare ha styr på det jeg skulle gjøre i bilen mens jeg kjørte, hvor jeg måtte passe på de ulike pedalene, farten, plasseringer og tegn. Jeg måtte også kunne svare på det jeg ble spurt om.

Og her skapte det problemer! Der satt jeg og gjorde det nokså riktig bak rattet, men da jeg ble helt stum og ikke svarte på noe av det som jeg ble spurt om – da gikk det en kule eller to varmt hos han som da var min kjørelærer på denne turen. 

Jeg husker stemmen hans ble mye klarere og tydelige ettersom jeg ikke ga fra meg noe lyd. Jeg hørte at hele han ble irritert på meg fordi jeg ikke kunne åpne munnen min der jeg satt sammen med han og to andre elever. Det var meg, sammen med tre helt ukjente mennesker i den bilen.

Etter å ha mast på meg i en lang stund uten hell, fikk jeg beskjed å kjøre inn til siden av veien og stoppe. I dag husker jeg ikke hvilke veier vi svingte innom på denne turen. Det eneste jeg husker, og som sitter som en kanonkule av et minne, det er at læreren til slutt går ut av bilen og slenger opp førerdøren der jeg sitter.

For øyeblikket sitter jeg nå her og lurer på om det er verdt og lage et innlegg om dette. Og hvem er det egentlig for? Men nå har jeg holdt på dette så lenge, rundt syv år tror jeg, og nå ville jeg sette ord på det jeg da opplevde. 

Jeg blir bedt om å komme ut av bilen, og jeg kjenner tårene i kanalen er på vei til å presse seg ut – men gjør så godt jeg kan ved å holde dem tilbake. Vi står på en liten avstand bak bilen, ute alene helt i mørket. Og av det lille klare bildet jeg har, om jeg ikke husker helt feil, så var dette på toppen av en slags ås. Jeg hører da at stemmen hans blir enda mer irritert, og han spør meg rett ut, “Er du stum, eller?”.

Jeg ble skjelt ut i mørket, av han som skulle være min kjørelærer for denne kvelden, hvor han skulle lære meg masse om det å kjøre i mørket. Jeg fikk mange ubehagelig ord. Ord som jeg var langt ifra forberedt på å få. For å streke under på det med en gang, så var det ingen grenser som ble strekt tydelig ut, sånn at det var nødt til å innblande litt sterkere ressurser.

Men du kan jo si at jeg da følte meg ganske så liten, og utrolig sår der jeg sto med svære tårer i øynene i en alder av rundt seksten år, med en vilt fremmed kjørelærer som ikke hadde fått den aller viktigste beskjeden videre fra kjøreskolen – at jeg slet med den verbale kommunikasjonen rundt ukjente mennesker på grunn av den diagnosen jeg hadde.

Bildene av denne turen da dette skjedde husker jeg utrolig godt, men det er ikke noe som jeg har latt meg plage av. For midt oppi min store og vanskelige situasjon, så klarte jeg faktisk å presse frem de få ordene etter en lang stund med såre og vonde tårer, som klarte å fortelle kort og konkret om hvorfor jeg ikke lot meg, eller turte å svare når det var flere til stede. 

Jeg kan jo også si at vi sammen ble enige om blant annet tegn jeg kunne gjøre når han spurte meg under kjøreturen når jeg kjørte veien videre, hvor vi også fant en løsning som gjorde at jeg klarte og fullføre dette steget i trafikkopplæringen i grunnkurset. Misforståelser kan skje – men jeg skulle i senere tid ønske at de klarte å formidle beskjeder seg i mellom mye bedre, på denne kjøreskolen hvor jeg tok dette kurset.