Morgningen starter like tidlig hver eneste dag. Alle utenom to, og da snakker vi om den såkalte hverdagen. Hverdagen som for meg inneholder fem lange dager, men som også er fylt med et levende innhold fra start til slutt. I hver fall når jeg befinner meg på jobb. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen – livet med barn rundt seg er helt fantastisk!

Tenk å bruke så mange timer hver dag med sprudlende barn som gir deg et smil om munnen hver gang du ser dem, og som virkelig lyser deg opp. For er det noe som er sikkert, så er det at det finnes så uendelig mange barn med en stor glede og med et stort talent. Bare det å få være barn er et lys i livet.

Du opplever som sagt mye glede med øyeblikkene du får med de små. Men så møter du også utfordringer, mestringer og alt som følger med når du har to bein, to armer, kroppen som binder delene sammen og et hode som tar til seg noe nytt hele tiden. Jeg kunne sikker fundert og tenkt små tanker som til slutt ble større rundt dette, men nå var det ikke akkurat det jeg ville skrible om i kveld.

Det jeg vil frem til er at selv om du får både små og store bolker av selve livet, så er det også viktig å kunne senke skuldrene og benytte seg litt egentid. Egentid, det er viktig det. De siste årene har jeg hatt egentid, hvor jeg har vært mye alene med mine tanker og så og si stengt meg inne på det samme rommet.

Men nå føler jeg at jeg har funnet noe jeg kan trives med. Noe som jeg kan putte inn under egentid som virkelig er verdt å bruke. Jeg snakker selvsagt om trening, og jeg kjenner på både kropp og hodet at det er godt for meg. Føler at det var godt å finne noe som jeg kunne slappe av med når jeg nå har hatt det samme mønsteret i fem år etter at jeg lukket dørene og la fra meg håndballen.

Jeg har aldri hatt noen ekstra kilo eller vært lat. Men jeg merker nå at jeg virkelig setter pris på de treningsøktene jeg nå har på senteret. Det å være i bevegelse på denne måten gir hverdagen min litt mer liv. Og jeg føler jeg blir glad av det, selv om jeg må ut på et sted hvor det er flere mennesker som gjør akkurat det samme.

Uten at jeg skal prøve og sette ord på hvordan jeg tenker rundt et sånt sted med flere mennesker, siden jeg føler det blir vanskelig, så gir det meg en mye mer trygghet når jeg får gjøre det sammen med noen. Med et kjent fjes. 

Derfor føler jeg at jeg i dag har tråkket litt over en stokk som var noen centimeter for høy. For i dag tråkket jeg bortover til trening, alene. Kroppen min orket egentlig ikke. Eller det var tankene som ikke hadde energi til det fordi kroppen min har vondt. Men av det jeg har fått erfaring av etter at jeg begynte å trene for et par uker siden, er at de plagene jeg har ikke er til å legge merke til når jeg er i aktivitet.

Det skal også sies at det kanskje ble litt for harde økter i starten, ettersom kroppen ikke har vært vandt med det på lenge. Men når jeg gjør noe som jeg liker, hvor jeg ikke har fokus på plagene, da merker jeg dem ikke. Så i kveld lot jeg meg ta en rolig økt, hvor jeg kun var ute på lang gåtur, med en litt høyere hastighet på mølla. Så nå føler jeg at jeg kan ta kvelden med god samvittighet.

SØVNLØSE NETTER

Bildet kan inneholde: 1 person
 

Hæ? Hva er det du sier? Fredagen var endelig kommet, og da jeg tråkket avgårde hjemover etter endt arbeidsdag var det endelig blitt helg. Ikke hvilken som helst helg, men en helg med bursdagsfeiringer. I det siste har nemlig flere i familien fylt år, og for å slå sammen så mange fluer i en smekk ble de siste bursdagsbarna feiret sammen.

Jeg kan jo si at det ble en hyggelig feiring, med god mat og søte kaker. Det er ikke ofte vi får samlet oss sammen, hele hurven, så hyggelig selskap hadde vi i flere timer her om lørdagen.

Til tross for en bursdagsfeiring så var jeg glad for at plagene mine ikke tok overhånd den kvelden. Ja, for det har blitt mange søvnløse netter de siste dagene. Lite søvn, eller mindre enn jeg hadde ønsket.

Det å starte opp en nye uke på jobb i dag var litt tungt, men jeg presset meg gjennom alle timene med et godt nok smil om munnen. Vi alle kan jo ha både dårlige dager og perioder, og jeg håper denne påstartende krisen går over ganske fort. For kroppen blir sliten av det.

Men hva er det egentlig kroppen sliter med? Og hvorfor sliter den i det hele tatt? Problemet er søvnløse netter, hvor jeg våkner flere ganger i løpet av natten og vrir meg litt i smerter. Jeg har hatt vondt i kroppen, men ikke over alt. Og godt er det, for å ha vondt kan være slitsomt.

Jeg håper nå plagene går fort over, og at jeg kan føle meg litt mer på stell igjen. Det at jeg nå sliter med disse smertene kan jeg kanskje føre en liten tanke av hva det kommer av. For det er jo ingen hemmelighet, ettersom jeg har skrevet om det allerede, at jeg har endret livsstilen litt og tatt et grep om kroppen min i det siste.

Du skjønner kanskje tegningen av hva jeg tenker på. I så fall tror jeg kroppen har kommet med en reaksjon på treningen jeg nå har tatt fatt i. Og det skjønner jeg ganske godt, ettersom kroppen har hatt det samme mønsteret i hele 5 år nå – uten form for ordentlig trening. Og når jeg nå har startet med det, så reagerer kroppen litt på det.

Og jeg skjønner det godt jeg. For jeg hadde reagert om det plutselig kom en endring i hverdagen min. Jeg har våknet flere ganger om natten og kjent på plagene, men etter hvert nå så håper jeg de blir borte. Tror også det kan ha noe med at jeg kjørte en litt hardere økt ganske tidlig enn jeg burde, så må nok tenke litt mer fremover på at jeg ikke burde peise på fullt så like mye som jeg har gjort. Vil jo ikke gjøre rede for skader heller, selv om jeg syns det er veldig moro.


 

På vei med mange års erfaring, men likevel hvor man ikke kan bli utlært, så er det alltid spennende med noe nytt. Det skal da sies at jeg er helt fersk, akkurat klekket på et nytt sted. 

Men hvordan er det egentlig å være ny? Jeg har jo nå fem lange år med erfaring og rutiner på det som skjer innenfor barnehagens vegger. Jeg vet godt hvordan dagene er lagt opp, hva de ulike barna både liker og deres behov er. Og hvordan man jobber og tar tak på de ulike områdene har jeg blitt veldig godt kjent med.

Nå har jeg hatt tre arbeidsdager i løpet av den tiden jeg startet i den nye jobben. Det er to uker siden jeg tråkket mine føtter for den første og ordentlig arbeidsdagen i et bygg som var helt nytt for meg. Det positive med det hele var at jeg følte meg så velkommen at jeg faktisk trivdes med en gang, allerede første dagen.

Men, selv om jeg har vært igjennom mye av det før på de tidligere arbeidsårene mine, så blir det på en måte å starte på scratch igjen hvor man må bli kjent med både barna, kollegene, rommene, uteområdet og alt det som barnehagens området er fylt med. Selv om det meste er kjent om hvordan en barnehage jobber, så blir det likevel helt nytt da ikke alle jobber helt likt og på samme måte.

Til nå, etter snart tjuefire leveår på denne bakken og fem år i praksis, så må jeg likevel begynne og tenke litt annerledes enn det jeg er vandt til. Det skal sies at den korte oppstarten i ny barnehage har gått overraskende bra, og ikke minst trives jeg. Men jeg kjenner godt at jeg gleder meg når ting går litt automatisk på skinner. I den nye jobben føler jeg meg fortsatt litt usikker, selv om jeg kanskje ikke burde være det. Men når jeg tar tiden til hjelp er jeg sikker på at det går som smør i flesk – det renner rett av. Og i mitt tilfellet kommer alt til å gå som toget på skinnen.

Selv om barnenavnene sammen med deres personlighet og dem de er, så er alt nytt der også. Det tar tid å sette seg inn i hvert enkelt barn, hvilke metoder man kommuniserer og samarbeider sammen med hver og en av dem. Jeg kan innrømme med å si at jeg er litt usikker på den biten, og forsåvidt store deler av hverdagen på den nye jobben. Men jeg vet at alt kommer til å løse seg, bare jeg kommer inn i sirklene.

Innenfor deres hverdagsområdet hvor de leker og lærer masse, så er også jeg helt ny for dem. Jeg er sikker på at dem vil teste ut mine grenser, og de kommer kanskje til å bli litt nysgjerrig på meg og knytte sine bånd etter behovene. Også dette kommer til å skje når vi etter hvert blir bedre kjent.

Nå som jeg sitter her og prøver å formulere mine ord, så er det en ting jeg ikke klarer å holde meg unna. Jeg har også i dag fått enda flere inntrykk på startfasen, selv om det ligger en liten usikkerhet gjemt opp i alt.

Vi var kommet så langt på formiddagen at det var på tide med lunsj. På et rundt bord satt jeg sammen med en liten barnegruppe på fire eller fem barn. Riktig nok med ulike personligheter på dem alle, men vi fikk i det minste et koselig måltid. Gjennom litt prat og mine observasjoner så spretter det noen ord ut av en eldre barnehagejente – “Jeg skulle ønske du var her hver dag!”. 

Stemmetonen hun brukte fikk meg til å skjønne at hun virkelig mente det. I hvert fall der og da. Det hele startet vel med at hun var nysgjerrig på hvilke andre steder jeg jobbet, for hun hadde trolig registrert at jeg ikke var der alle dagene. Da jeg hørte de ordene ble jeg litt paff. Visste ikke helt hva jeg skulle si, eller gjøre. Det handler om å bli sett.

Selv om det er litt skummelt for meg på et helt nytt arbeidssted, så er det godt å få bekreftet fra de små kroppene som har hele livet foran seg at de setter pris på meg, selv om jeg bare har vært sammen med dem tre dager. I morgen blir det dem fjerde arbeidsdagen der, og jeg gleder meg til å få være sammen med den herlige gjengen med mange smil om munnen.

Kan noen fortelle meg at det ikke er sant? Stemmer det virkelig at vi nå bare har sust avgårde i vindens fart og ikke rukket å tenke over hva vi egentlig har vært igjennom? Jeg syns ikke det er mange timene siden helgen var velkommen, og nå sitter vi her med starten på en ny uke – som om kort tid er historie den også.

Hvor skal jeg nå starte? Jeg føler hodet har hundrevis av tanker den vil dele, men det er ikke alt jeg ønsker at hele verden skal vite. Noe tør jeg også ikke å skrive om fordi jeg helst vil sitte på noe selv. Jeg kan kjenne det kribler i fingerspissene fordi de har en trang til å stokke sammen bokstaver. Men hva skal jeg skrible om?

Ja, ja, la oss feire litt istedenfor, siden det tros alt er mandag. En hver dag kan jo være en fest. Det kommer bare an på hvordan man bygger den opp, hva man legger i den og hvordan man ser på det hele. Har du en grå, trist eller kjedelig dag – prøv å se lyst på den og gjør noe spennende ut av den monotone stemningen. Jeg har aldri vært helt sånn bevisst på den tankegangen gjennom dagen, men det er jo verdt å teste.

For å være ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg vil med dette. Både tanke- og skriverommet mitt er helt tomt, men likevel trenger lysten seg på til å danse over tastaturet. Helgen er over og vi har allerede vært gjennom en arbeidsdag allerede. Og med det kan jeg kanskje nevne litt om hva helgen min har bestått av, siden tankene da sto stille.
 


 


 

Bare se på disse gode kakene her. Det var et par av de som sto på kake- og kaffebordet nå i helgen. Vi var bedt bort på litt feiring, gullbryllupsfeiring. Tenk, femti år som et gift par! Om jeg skal klare det burde jeg snart komme i gang med kjærlighetslivet jeg også. Må bare finne den rette først.

Men mens man venter og er på leit etter den spesielle, så ble kjærligheten feiret med supergode snitter i tillegg til kakene. Jeg tok aldri noen bilder av dem, men det smakte ekstremt godt. Det skal sies at jeg spiste meg mett på noen stykker, og likevel hadde jeg lyst på mer. Det var snitter med både laks, karbonade, roastbiff og reker. Rett og slett veldig god mat. 

Selv om det  forsåvidt ble en stille og rolig helg, men samtidig litt feiring, så er det også godt at hverdagen plutselig er her igjen. For er det noe jeg vet, så er det at den flyr fort. Ekstremt fort. Så, om du skal være med på ferden ved å suse avgårde gjennom uken – hold deg fast!


 

Hvor skal jeg starte, og hvordan skal jeg få opplevelsen best mulig frem av det jeg nå har sett? Du vet de ukene hvor du som oftest tar deg helt fri, en pause fra den stressende hverdagen fordi du som regel jobber konstant i det lille hodet som egentlig har alt for stor, men også liten plass til å fylle opp ord og tanker med. 

Nå er det ikke lenger hvile. Ikke før på noen måneder hvor du igjen kan slå deg litt til ro. Det skal sies at det har vært en rolig oppstart nå etter noen uker med ferie, og disse ukene syns jeg nå har gått fort. Tenk på det, vi er nå rett over halvveis i oppstartfasen, hvor man har tatt til seg både gamle og kjente og helt nye sjeler som har mange år foran seg til å utforske denne verden.

En trygg og god oppstart er veldig viktig, og for å klare det trengs det at teamene har tid til å utveksle ord og ta til seg videreutvikling av kunnskap. Så, nå har vi hatt to dager med ren planlegging. Fri fra jobb, men likevel på jobb. Jobb uten barn rett og slett. 

Jeg har egentlig aldri ropt kjempehøyt hurra for sånne dager, hvor jeg trives best å være sammen med barna. Men jeg vet også hvor viktig sånne dager er, hvor man kan få tid til å diskutere og bli enige om alt som omhandler den store jobben vi gjør. For ja, barnehagejobben er en veldig stor og et utrolig viktig arbeid. Det er tros alt barnas hverdag vi skal lyse opp!

Det å få nye input av informasjon og kunnskap, det er noe jeg setter pris på. Og ekstra spennende var det denne gangen da jeg dro til Oseberg Kulturhus sammen med den nye samarbeidsgjengen min i går. På planen var det to foredrager som var satt opp. Utrolig spennende, og ikke minst utrolig viktig begge foredragene. Og ikke minst utrolig flinke foredragsholdere som virkelig fikk frem budskapet av deres titler.
 


 

Det skal også sies at foredragsholderne må være interessante og motiverende å høre på. Og det var det soleklart i går. Ekstra spennende var det jo også når det var kjentfolk på den store scenen som sto midt i lyset. Og itillegg er flotte og fantastiske mennesker som man ser opp til. En stor glede var det å få være med på alle de gode ordene, historiene, tankene og erfaringene de hadde tatt del i iløpet av sine liv, og som de ville dele videre.

Men nå som jeg hadde sittet på rumpa store deler av disse to dagene, som ble et par vellykkede dager, så var det på tide å avslutte arbeidsuken med noe som kunne la kroppen senke seg litt inn mot helgen som allerede, igjen, er her. Ukene flyr så fort, og det er bare å utfylle dem så godt en kan.
 


 

Så, rett etter dagens fornuftige planleggingsdag så bar det rett avgårde til ukens tredje runde på apparatene. Godt var det å kunne avslutte hverdagen på den måten, i litt svette og en glede av å ha gjort noe fornuftig for kroppen. Og ekstra deilig er det å kjenne at kroppen får være i den bevegelsen hvor den får brukt seg på en annen måte. Hverdagen forsvant fort, og nå kan jeg, men også alle andre ta helg med god samvittighet!

Både shortsen og de kjente piratbuksene er nå blitt byttet ut med standarstilen til de gode og kjære langbuksene. Nå er det over, og det går mer og mer mot høst selv om det kan være halvvarmt på dagtid fortsatt. Halvveis i denne måneden er vi også kommet, og jeg kan ikke fatte og begripe hvor disse snart tre ukene med jobb har blitt av!

Men med ny hverdag rundt arbeidet, hvor jeg akkurat har startet og sjonglere to jobber rundt lillefingeren, så slo det plutselig inn hos meg at jeg måtte dra det videre. Jeg kunne jo ikke stoppe der midt på halvveien. Denne høsten har med andre ord fått en start som jeg ikke hadde sett for meg. Jeg hadde ikke en gang vært inne på tanken av den siste biten da jeg plutselig bestemte meg for å gripe sjansen.


 

Nå måtte jeg få tak på deler av livet mitt. Eller, det er i hvert fall en start på å komme seg ut fra hulen man har grodd seg fast i spesielt de siste fem årene. Jeg sitter så og si stort sett bare hjemme. Er redd for å bevege meg ut i verden for bare og gå rundt og finne folk. Jeg har jo ingen tilknytningspersoner av såkalte venner. Ikke sånne venner jeg kan treffe på min fritid når jeg har lyst til og trenger litt selskap.

Derfor har jeg nå tatt tak på den biten. Jeg prøver i det minste. Derfor har jeg denne uken meldt meg inn på et veldig fint sted. Der treffer jeg på mennesker, selv om jeg kanskje ikke får kontakt med dem. Jeg får omgås rundt mennesker på min fritid utenom jobb, som jeg nå har valgt å bruke på litt trening.

Ja, du hørte riktig. Trening! Jeg husker så godt jeg følte meg så sosial bare av å være på håndballtreningen med lagvenninnene jeg da hadde. Jeg var jo også så interessert i sporten at jeg bandt meg fast ved den i hele elleve år, før jeg til slutt la ballen på hylla etter et brudd i kroppen. Plager i ettertid hadde jeg i to år, før jeg valgte å fjerne metallet jeg da hadde i armen. 

Nå er det litt over tre år siden jeg opererte ut platen jeg en gang hadde. Det var en veldig vellykket operasjon da jeg ikke har noe vondt per i dag. Etter den tiden da jeg la ballen på hyllen sommeren 2013 ble det derfor ikke noe mer av verken håndball eller vanlig trening. 


 

Da jeg her for veldig kort stund tilbake, det vil si i uken som var, bestemte jeg meg for virkelig å satse. Jeg vil kanskje ikke satse sånn på topp, men i et av de laveste trappetrinnene enn så lenge. Så nå har jeg allerede gjennomført to treningsøkter på et senter jeg har valgt og meldt meg inn i. 

Til tross for at jeg kun har trent to ganger, så har det gått overraskende bra det også. Først gikk jobben bra, så dette. Jeg hadde overhode ikke trodd at jeg skulle våge og ta på meg treningsklær igjen, og virkelig få noe ut av dette. Og vet du hva? Jeg syns faktisk det er veldig gøy. 

Første gangen jeg begynte å løpe med mine føtter var jeg redd for alle de få øynene som skulle se på meg. Jeg hadde litt sånne tanker, “er det noen som syns jeg er rar?”, “gjør jeg det i det hele tatt riktig?” og “hvor dum ser jeg egentlig ut?”. Heldigvis startet jeg ikke helt alene, og har fått med meg en på laget. Hvor morsomt eller ikke hun syns om det, det har jeg ikke fått taket på enda.

Jeg kan jo røpe med å fortelle at jeg kjente det så smått på kroppen etter første treningsrunden. Det var ikke noe vondt ved det, men bare vondt på en deilig måte. Jeg kunne kjenne at jeg hadde fått vært innom en annen rytme på kroppen, og jeg håper jo også sånn etter hvert, en eller annen gang, at det kan komme litt resultater av det. Jeg tror dette kommer til å gå ganske bra.


 

Det er søndag, og det merkes. Det er flere timer siden jeg sto opp, men en dyster og litt tyngre sky kan jeg kjenne henger over meg. Den er ikke spesielt tung, men nok tyngde til at jeg virkelig kjenner at det er søndag. Stille rundt omkring, solen skinner med sin friske høstpust mens den varmer. Riktig nok ikke så varmt som sommersolen, men det er absolutt ingenting å klage over.

Jeg husker så godt for et år siden. Ferien gikk ufattelig fort, noe som den gjorde i år også. Kun et par uker på jobb, og så traff veggen deg. Ikke den svarte og tunge veggen som lot deg gå ned for telling – men den veggen som kjørte deg på halvt gir gjennom hele uken. Nei, jeg har nå virkelig begynt å kjenne at sommeren er helt over for i år. 

Da jeg startet min sommerfeire i år var det første jeg gjorde å sette opp bassenget. Jeg dro deg ut der du hadde stått i et år helt alene, innerst i det kalde og mørke rommet av en garasje. Jeg drasset så stor og tung du var oppover og langs gresset, hvor jeg til slutt var fremme til der jeg ville ha deg stående. 

Delene ble sortert frem, og så var det bare å bygge alt sammen. Eller det blir vel mer rett å si at jeg fikk montert det opp. Ferien hadde nettopp startet og jeg hadde mange uker foran meg til å plaske rundt i bassenget. En strålende og fantastisk sommer var vi jo så heldig å få i år også, så en del bading kan jeg si at det har blitt på oss.
 


 

Men nå måtte jeg ta et tak. Hvor ble du av? Hvor forsvant den varmen som var på det varmeste for første gang på lenge? For ikke å snakke om alle de ekstra ukene vi har hatt med sommer. Årstiden ble ekstra lang i år syns jeg, men det hadde vi nok fortjent. 

Så mye bading på meg i det siste har det ikke blitt. Fuglene har allerede begynt å samle seg, for så å fly videre sammen sørover til varmen. Skulle gjerne vært med på reiseruten deres, men så kan jeg ikke akkurat dra fra det jeg har her rundt meg.

Sommeren gikk så utrolig fort, selv om den startet tidligere. Med høsten som sniker seg enda mer inn på oss så var det nok på tide å ta tak i bassenget igjen. Denne gangen for å demontere delene. I helgen har jeg brukt litt til på å vaske det, etter at det ble så grumsete etter stormen som var her om fredagen. Da blåste det godt mange steder. Så godt at til og med trær blåste over ende og trampoliner tok seg en liten flytur. Hørte til og med at søppeldunkene hadde tatt seg en tur med vinden på jobben.

Heldigvis var bassenget stødig nok til å klare seg unner den sterke vinden. Den rommer tross alt flere tusen liten med vann. Vanntappingen startet jeg på i går, og så var det bare litt vann igjen som lå rundt der og skvulpet i bånn mens solen sto på. Bare tanken på å fortsette med vaskingen er et ork, hvor jeg allerede har brukt en del tid på å rense bort rusk og annet møkk. Og nå står det hele på hodet for å renne av seg.

Men, bassenget må uansett pakkes bort for i år, og jeg får bare ta tiden og lysten til å gjøre det de neste dagene. Hadde det bare kunnet ordne seg selv – tørke på rekordtid og brette seg inn i søppelposen hvor det skal bli oppbevart til neste sommer. Jeg vet i hvert fall at jeg i dag skal bruke store deler resten av dagen min til å gjøre lite. Samle opp ny energi til en delvis kort, men også lang uke. 

Helgene går så ufattelig fort, uansett om man så fyller opp timene til det renner over, eller hvor man har så mye tid til overs at man ikke klarer å utfylle dem med noe fornuftig. Uansett, et par fridager har det vært godt å ha, og hverdagen kan jeg ikke akkurat sette på vent lenger. 


 

I går hadde jeg tenkt til å gjøre meg noen forhåndstanker på det som skulle skje. Skrive ned noen punkter og kanskje drøfte noen tanker med meg selv. Dette hadde vært litt morsomt og sett på i ettertid. Men jeg kom aldri så langt. Energien for å skrible ned flere ord og setninger var ikke på topp i går, og jeg fikk derfor ikke gjort opp for de tankene jeg satt på.

Men nå, nå kan jeg prøve og danne noen positive ord om en gledelig nyhet. I går avsluttet jeg dagen med å legge en sliten kropp til sengs. Jeg hadde tidligere på kvelden klart å duppe av en liten høneblund, da jeg ikke klarte å holde øynene oppe i et strekk frem til kvelden kom. Men vi har jo alle sånne dager også – noen mer enn andre.

Den lette irritasjonen over vekkerklokkene som suste i dag tidlig, som den alltid gjør i hverdagen, fikk meg til slutt opp da jeg innså hvilken dag det var. Det var torsdag. Gjennomgang av de vanlige morgenrutinene ble gjort, og jeg fikk samlet så smått litt ekstra energi før jeg spaserte avgårde til jobb.

Skrittene hopet seg på der jeg gikk langs veien og forbi flere husstander. Noen spente skritt ble tatt før jeg endelig var på plass. Over dørterskelen, gjennom et par dører og inn på et helt nytt rom. Ja, et helt nytt rom, på et helt nytt sted. Jeg har fått meg jobb. Et nytt arbeidssted som jeg skal dele på, enn så lenge, ved siden av den jobben jeg allerede har. 

Og nå lurer du kanskje på hva slags jobb jeg har latt meg dra til? Jeg kunne ha valgt en jobb hvor jeg satt i kassen i butikken hele dagen. Jeg kunne har funnet en jobb hvor jeg jobbet med skrivearbeid flere timer i døgnet. Og jeg kunne også tatt tak i et arbeid hvor jeg ekspederte kunder gjennom dagen.

Men nå er det ikke det jeg har latt meg bryne på. Jeg får vel jobbe med det jeg allerede kan, og har derfor tråkket mine føtter innenfor enda en barnehage. Ut ifra mine erfaringer som jeg har tatt tak i alle de fem årene jeg har vært innenfor veggene på det akkurat samme stedet, så var det på tide å prøve et nytt sted. Kunne se med de samme øynene, men også legge merke til og få et annet bilde på yrket.

Første dagen i ny jobb er nå gjennomført. Men hvilke tanker og bilder sitter jeg egentlig igjen med? Noen syns kanskje det er litt skummelt å skulle starte på en helt ny plass. Jeg kan jo si at jeg hadde noen delvis negative tanker, eller det blir litt feil å si. Jeg finner ikke helt ordet som jeg tenker på. Jeg var jo spent, men jeg var også klar for å tråkke innenfor et nytt området.

Til tross for at jeg kun hadde vært på et ørlite besøk i barnehagen en ukes tid før, så kan jeg fortelle at jeg følte at jeg sklei rett inn med en gang. Selvfølgelig tar det tid å komme seg inn i nye rutiner, på et helt nytt sted. Det meste er jo mye av det samme som jeg allerede er vandt til. Men alt blir helt nytt når det er en helt ny plass også.

Nå i kveld hadde jeg trodd at jeg skulle være mer sliten enn det jeg er. Jeg hadde sett for meg at kroppen hadde brukt enda mer energi enn det den egentlig gjorde. Jeg har jo tatt til meg en god del i dag, nye inntrykk av både plassen, barn og voksne. Det tar litt tid å komme seg inn på barn, selv om jeg har fått god kontakt med nye fjes – spesielt på den arbeidsplassen jeg har vært lengst.

Det skal nå bli spennende å følge veien videre. Med to arbeidssteder så gleder jeg meg til ukene fremover. Mye kan jeg som sagt fra før, men en del blir det også som jeg må sette meg inn i av hverdagsrutiner. Jeg gleder meg til å lære enda mer, og jeg ser for meg en positiv hverdag. Men ikke misforstå – jeg storkoste meg før, og jeg har det bra nå også. 

Jeg tror dette komme til å bli bra. Eller, jeg vet dette kommer til å gå fint. Det må det bare. Jeg har også lyst til å dele et lite glimt av dagen min i dag. Et bilde som har festet seg mer opp i alle inntrykkene jeg har fått. For meg er det jo nye brikker som jeg må feste for å få et helt bilde. Vi var ute, og der står jeg litt sånn i bakhånd etter akkurat å ha kommet ut. Jeg speider stedet for å legge et kart over det lille området. 

Alene blir jeg stående en liten stund, etter mitt eget ønske før jeg hadde planer om å speide meg videre. Men før jeg rekker og la føttene vise vei så kommer det en jente bort til meg. Jeg husker ikke helt hva som da skjedde videre i det lille tidspunktet. Men før jeg visste ordet av det var vi på vei inn i en lek, hvor vi også fikke med noen til.

Alt i alt har det gått over alle forventningene mine i den nye jobben. Jeg var klar for noe nytt, hvor jeg på forhånd ikke hadde spikret en eneste tanke. Og glad var jeg egentlig for det. Uten en eneste rød tråd jeg hadde luktet meg på på forhånd gjorde at dagen min ble så fin som den ble. Nå gleder jeg meg bare til en ny dag hvor jeg kan samle enda flere inntrykk til bildet mitt.


 

Har du noen gang hørt om tirsdagen som sugde så mye strøm at du helt fikk sjokk? Riktig nok var det ikke jeg som fikk det store støtet, men jeg blir like paff hver gang når denne dagen er her. Det er heldigvis ikke noe galt med denne dagen, eller noe feil jeg syns ved den. Det er bare det at når timene har rent ut med dag nummer to av uken, da går det så ufattelig fort til helg. La oss håpe det denne gangen også, selv om jeg gjerne skulle hatt bedre tid til å suse meg gjennom på.

I så fall har jeg virkelig kjent at hverdagen har tatt tak i meg etter ferien. Jeg er mer sliten og orker mindre. Føles i hvert fall sånn. Jeg virker mer trøtt, men klarer likevel ikke å komme meg enda tidligere i seng enn hverdagstiden jeg ellers avrunder dagene mine på. For min kropp sover jeg akkurat passe. Det er bare det at jeg trenger litt tid på å komme meg skikkelig inn i rutiner igjen. Har jo tross alt hatt ferie fra dem i en måned.
 


 


 

Selv om hverdagen går sin rulle gjennom det hele – kan du se noe nytt? I utgangspunktet er det de samme vinduene jeg alltid har hatt, som har stått på sin gamle og faste plass helt siden rommet mitt ble bygget for tretten år siden. Tretten år siden? Tenk at jeg har hatt det så lenge. Jeg som husker så godt at det var minst to jobbemenn her som startet det hele fra grunn med å mure og styre og ordne.

Men uansett. Etter flere år med mørkt og trist rom så begynner jeg virkelig å få dreisen på et fint rom – jeg prøver i hvert fall. Men det er nå jeg merker at jeg gjerne skulle hatt litt større plass. Litt bedre oppbevaring på det jeg driver og samler på til storutrykning av å skaffe meg et nytt hjem. Jeg skulle kanskje vært ute for en stund siden, men jeg har ikke i mine villeste fantasier tørt å tenke på og krype inn i et lite krypinn for meg selv enda. Jeg burde kanskje ha gjort det, men…
 


 

Men hvis du ser bort ifra at dette er fra julen som var, hvor julestjernen var oppe – kan du nå se hva jeg har gjort utifra de bildene ovenfor? Plutselig ble det et lite spontant grep her i går kveld. Jeg hadde vel egentlig så smått begynt å tenke på det i helgen, og plutselig sto jeg der med to splitter nye varer i hendene foran meg.

Nå som jeg har pirket meg litt igjennom oppsetting av disse nye persiennene, hvor det skal sies at jeg brukte litt tid på å skjønne bruksmåten av å henge opp den første, så gikk det tålig bedre å skru opp de neste. Jeg trenger ingen handyman, selv om jeg plundret litt i begynnelsen. Jeg klarer meg fint alene, men det er jo litt kjipt å være den som bestandig sitter for seg selv på en annen side.
 


 


 


 


 


 

Det var virkelig godt å få byttet ut de tunge, triste og kjedelige persiennene av tre. Brune og ekle var dem også, og det gjorde hele rommet mørkt i grunn. Jeg syns jeg har fått det mye mer koseligere på mitt eget rom, til tross for at jeg bruker det ekstremt mye. Er vel stort sett her jeg tilbringer tiden min – ja, bortsett fra når jeg er på jobb da.

Med mye tid på et rom så er det derfor viktig at man trives. At man syns det er koselig og behagelig med de tingene man har rundt seg. Litt andre forandringer i helgen har det også blitt her, så kanskje jeg kan få slengt sammen noen bilder sånn at dere får et inntrykk av min lille hule. Men det får eventuelt komme siden.

Mange klipp. Mange bilder. Og mange fine scener sitter igjen etter feriens store høydepunkt hvor man endelig kom seg avgårde til storskjermen i kinosalen og fikk sett Mamma Mia. Bildene der var fine, men det som også sitter igjen er sangene deres. De går om og om igjen her om dagen, og nå har starten av helgen blitt fylt med deilig musikk i ørene.

Ja, for nå er det endelig helg. Endelig kan to dager med fri nytes etter en overstått arbeidsuke hvor man har vært i sving hele veien. For å si det sånn, om en hemmelighet mellom oss, så kjente jeg ekstra i dag at jeg nesten var på nippet til å legge meg ned. Midt i arbeidstiden og blant alle sammen. Det hadde kanskje ikke sett så bra ut, så jeg fikk prøve og legge trøttheten bak meg og holde meg oppe gjennom de siste timene.

Overgangen fra å ha ferie den ene dagen, for så å gå rett i jobb neste dag var litt tungt, på en måte. Heldigvis var det mest veldig deilig å komme tilbake til rutinene igjen, men man må bare komme seg ordentlig inn i dem først, og så skal man nok se at resten av energien kommer også. For er det noe jeg har hatt lite av denne uken, så er det energi.

Energien har jeg heldigvis stort sett hatt med meg på jobb. Der er det jo mest viktig at man holder hodet over vannet sånn at man er klar for å slukke både små og store branner igjennom dagen, og ikke minst finner gleden for å få en fin dag både for alle de fantastiske ungene, men også vi voksne. 
 


 

Men nå er det endelig helg for slukking av alle type branner, veiledningene, gledene og smilene. I løpet av denne dagen har jeg fått gjort meg opp noen tanker. Endelig har jeg fått svar på noe jeg har lurt på i hele sommer, og jeg kan derfor senke skuldrene og bare glede meg til tiden fremover. 

Ja, for nå skjer det litt endringer i livet. På forhånd var jeg litt skeptisk, eller kanskje litt redd for det som ventet foran meg. Kanskje ikke de riktige ordene. Men uansett, jeg hadde ikke et hundre prosent klart bilde foran meg før frem til i dag. Så nå er alle brikkene i planen lagt på plass, og jeg gleder meg faktisk til en helt ny hverdag som starter allerede til uken.
 


 

Håper dere har hatt en fantastisk fin sommer. Med det været som vi har hatt, og ikke minst varmen, så er nok dette en sommer vi kommer til å se tilbake på. Jeg kommer i hvert fall til å gjøre det. Håper også at dere har hatt en fin uke der du har vært. Er du tilbake i arbeid, eller nyter du fortsatt ferien? Fin kveld ønskes dere, og riktig god helg!