INTERESSEN FOR Å LÆRE

en barnehage finnes det mange forskjellige type barn. Vi har de som liker biler. Noen få som liker dukker. En flokk som liker å bygge med lego og klosser. De som foretrekker å tegne. Gjengen som liker å lese. Energigjengen som har behov for å løpe. Guttene og jentene som liker å pusle med perler – både brettperler og trådperler. Spillegruppa. Ja, det er rett og slett mye å finne på i barnehagen. 

Midt opp i alle disse ulike gruppene, har vi også barn som liker å leke med bokstaver å lære seg og skrive ord. Jeg kjenner til noen av dem. De er ivrige på å lære seg nye ord som de selv kan skrive. Ja, jeg har til og med opplevd at det er blitt laget egne historier med egne selvskrevne ord. Og i en alder av fire-fem år har de vært interessert i å lære og skrive før de begynner på skolen!

Barnehagedagene har med åra forandret seg på en måte. Sånn som det er i dag var det ikke helt likt da jeg selv gikk i barnehagen for… ja, det er seksten år siden jeg hadde mitt siste år i barnehagen! Det å være interessert i å lære. Jeg var jo villig til å ta i mot det jeg lærte. Spesielt mitt siste år i barnehagen på uteavdeling.

Men tilbake til de som liker å vise interessen med bokstaver. Vi har faktisk noen som vil lære seg tall. Ikke bare det å kunne skrive tallene riktig. Telle langt på både norsk og engelsk. Jeg kjenner et barn som har interessen for å regne. Og her snakker vi mattefaget. Jeg er helt sikker på at dette barnet kommer til å bli en reser i matematikk. Og kanskje et mattegeni. Er i hvert fall lov å håpe.

Av de barna jeg kjenner er det ingen andre jeg vet om som har denne interessen som det dette barnet har. Jeg blir nesten litt paff. Overrasket og sjokkert. Men aller mest overrasket av barnet som har tatt til seg dette i en så tidlig alder. Det er jo bare positivt på barnets vegne. Men vanlig er det ikke i denne alderen syns jeg. 

Det var fin lek på alle i ettermiddag. De koste seg med byggeklosser og lego. Men også små og store perler som de lagde armebånd og halskjeder av. Vi hadde akkruat fått i oss fruktmåltide. Ungene kom i gang med lek og hadde det bra. Så kommer det et barn bort til meg. Lurte på om jeg kunne lage noen regnestykker. Så klart kunne jeg det.

Jeg satte meg ned sammen med barnet. Skrev noen stykker som 2+3, 5+7 og 2+4 som kunne løses. De ble løst ganske fort. Nye stykker ble skrevet, men igjen tok barnet dette ganske kjapt. Hva slags barn er egentlig dette? Kan løse enkle stykker av plusstall. For en klisterhjerne tenkte jeg. Som kan så mye om regning av tall. Men så måtte jeg ta tak og noe måtte gjøres.

Kunne jo ikke la barnet få så enkle oppgaver som blir løst på null komma niks. Barnet kunne bare se på tallene, og så smatt svaret ut mellom leppene. Nei, her måtte vi til verks oppover vanskelighetsgraden. Større tall måtte jobbes med. Tall som 4+8, 11+5, 10+9 osv. Men dette var nesten like lett. Den eneste forskjellen barnet gjorde var å bruke fingrene til å telle på. Hele regnearket jeg hadde satt opp ble løst. Alle regnestykkene.

Etter at jeg hadde skrevet mange regnestykker som ble løst, fikk barnet lov til å lage noen regnestykker til meg. Her var det ikke snakk om å sette sammen to tall. Barnet tok tak og skrev flere tall i ett regnestykke som jeg skulle løse. Det er ingen tvil om at barna kan overraske meg. Og de kan så mye mer enn det jeg egentlig vet.

Er moro å se de mestre, at de får til det de brenner for. Eller i hvert fall har interesse av. Mange har interessen av å lære. Og ingenting er bedre enn det! Det viktigste vi som voksne kan gjøre, er å ta tak i det som interesserer barna. Legge til rette for at alle finner sin lek i gruppen.

FØRSTE GANG I LIVET

Tidligere i dag følte jeg meg virkelig mer glad og opplagt enn på lenge. Vet ikke helt hvorfor, men jeg vet at noe skyldtes at håret mitt føltes friskere enn noen gang. Jeg fikk frem en frisyre som jeg har spurt etter lenge hver gang jeg har vært hos frisøren. Da jeg var hos frisøren rundt juletider hadde jeg lyst på en skikkelig forvandling. Jeg ba om at jeg ville klippe bort mye av håret mitt. Og da mener jeg mye. Samtidig ville jeg klippe det opp og få litt mer løft i det. Men det sistnevnte så jeg ikke noe til. Det så fortsatt like flatt ut, bare mye kortere. 

For ikke så lenge siden gikk det en idé opp for meg at jeg ville bli litt lysere. Jeg ville ikke være så mørk lenger. Hadde lyst på en forandring med fargen. Jeg fikk derfor hjelp av lillesøster og fikk stripet håret mitt. Jeg ble fornøyd. Men det var ikke så store forskjellen å legge merke til hos andre. Tror jeg…

Da jeg fant ut at håret skulle bli annerledes igjen gikk jeg til innkjøp av farge. Planen var at jeg skulle blonde det, for så å prøve ut en litt kald farge. Og nå er første skrittet tatt. For første gang i livet har jeg blitt blond. Ja, du hørte riktig. Helt BLOND! Var veldig skeptisk til resultatet da jeg fikk vasket ut og tørket det. Jeg skvatt skikkelig til for å si det sånn. Utrolig uvant å se meg selv med noe jeg aldri har hatt før. Og for ikke å snakke om den store forandringen.

På de få timene nå har jeg begynt å vende meg litt til det. Skvetter ikke like mye når jeg ser meg i speilet. Bare litt. Denne gangen bleket jeg ikke håret selv sånn som jeg gjorde da jeg farget meg mørk i høst. Var ganske redd for hvordan jeg ville bli seendes ut til slutt. Ville jeg ende opp som en gulrot sånn som min lillesøster gjorde da hun blondet for en del år siden? Ville jeg bli mer hvit og se rar ut? Eller ville jeg kle det? 

Nå er det i hvert fall gjort, og eneste veien tilbake er å farge det mørkt igjen. Men ser ikke ut som jeg kommer til å gjøre det med det første. Jeg må gi det noen dager, eller kanskje noen uker før jeg finner ut om dette er meg. Om jeg kan like å være blond like mye som jeg liker og være brunette. Et forsøk skal det i hvert fall få. For første gang i livet er jeg blitt blond. Håper bare ikke at konsekvensene av “blond og dum” følger med. Noen sjanser i livet må man ta.

FRESHERE ENN NOEN GANG

Før hadde jeg mye lenger hår og gikk stadig med håret løst. Husker når jeg ikke hadde noe i håret på jobb at det stadig kom en, to, tre eller fire… Ja, mange barnehender som dullet på hodet mitt. Spesielt jentene. Noen spurte om de kunne flette meg, mens andre bare satte seg ned og gjorde om frisyren min. 

Veldig deilig var det å få litt hårmassasje samtidig. Noen floker her og noen knyter der fikk jeg en gang i blant. Og de små barnehendne som holder på da. Fikler og ordner. En sånn flette på den ene siden og denne fletten på andre siden. Og jeg ville jo ikke ødlegge mesterverket deres med det første. Så i steden for å røske ut de flotte flettene med en gang, måtte jeg gå rundt med dem. Men av en eller annen grunn forsvant de ganske fort ut igjen for det. Hmm, det var ikke meg!

Nå er det heldigvis ikke så mange som er så opptatt av kråkereiret mitt. Drar sjeldnere til frisøren nå for å si det sånn for å få noen andre til å ordne det.
Men i dag tidlig da jeg våknet av solen som skinte til igjennom vinduet var det på tide å komme seg ut av senga. Jeg følte meg litt skitten, og siden jeg hadde hele morgen for meg selv og kunne bruke så lang tid jeg ville, hoppet jeg i dusjen. Starter aldri dagen på den måten i hverdagen. Men i dag var det ganske deilig.

Og morgenstellet. Der brukte jeg en del lenger tid foran speilet enn jeg gjør til vanlig. Med litt farge her og litt farge der og litt greing av håret, følte jeg meg freshere enn noen gang. Noen ganger skal det i grunn bare litt ekstra til før en føler seg mye bedre. Og med å føle seg litt ekstra fresh, håpet jeg på at skrivingen skulle komme mye lenger på oppgaven. Men.. 

Jeg er i hvert fall kommet litt lenger. Og det ramler ned litt her og litt der som jeg kan putte i teksten. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette har vært den vanskeligste oppgaven til nå. I utgangspunktet er den jo ikke så vanskelig. Men jeg klarer ikke å tenke enkelt akkurat nå. Men det går heldigvis fremover.

HVA ER LEK? SPURTE JEG

Fortsatt er det veldig interessant og spennende å jobbe med de småstore barna. Barn er ofte kjent for å si ting rett ut, uansett hva det er. 

Nå som jeg både jobber og går på skole ved siden av, prøver jeg å dra så mye teori jeg bare kan inn i praksisen. Dette for å lære så mye som mulig. Og det er ikke noe å legge skjul på at jeg liker de små gruppene hvor noen barn sitter rundt meg. Og seinest i dag hadde jeg en liten gruppe. To barn og meg satt der for oss selv. I dyp konsentrasjon med både fargeleggingsark av Sofia og tigeren fra jungelboken og et sett med fargeblyanter.

Men det var vel her i går jeg spurte noen barn om et litt interessant spørsmål mens vi satt der sammen og tegnet. Et spørsmål litt utenom det vanlige. Jeg har hatt veldig mange temaer på skolen, og nå ville jeg høre med den yngre generasjonen. Tror jeg kom inn på det fordi vi snakket om noe vi skulle leke seinere på dagen. Hva vi kunne gjøre. Og så spurte jeg dem. “Hva er lek?”

På et kort og konkret spørsmål som kan ha mange ulike svar fra de små, og som jeg selv syns kan være litt spennende, fikk jeg noen fantastiske svar tilbake. Syns jeg selv. Morsomt å se hva de svarer på det en spør om. Hvor mange ord som blir brukt. Og hvordan de setter det sammen. 

– Hva er lek? spurte jeg.

– En historie mellom fantasi og virkelighet, svarte hun ene.

– Men hva er fantasi da?

– Tenker at man vil gjøre, men får ikke til, svarte hun.

– Hva er virkelighet da? var mitt neste oppfølgingsspørsmål.

– Virkelighet er det å se ting, sa hun andre.

Når du setter sammen noen former, for så å se hva det blir til slutt. Og mens man tegner blir det også notering.
 

Jeg blir både fascinert og litt overrasket over hvor smarte og kloke de små hodene egentlig er. Hvor mye de lærer de første leveårene sine. De har flere tusen ord lagret i sin ord- og språkbok. Som oftest er det mye riktig som kommer ut av deres munn, men også setninger som kan være litt rare. Hva er det de egentlig mente her? Var det helt feil? Eller var det en mening med noe av det de sa? Og en ting er sikkert – de lærer alltid noe nytt hele tiden. Både små og store erfaringer som kan tas med videre i livet.

 

HVA VILLE HAN FORTELLE?

Jeg var på vei hjem etter å ha tatt meg en tur. Et lite æren på posten måtte gjøres, og bortover veien går jeg i mitt eget tempo. Rolig for meg selv i mine helt egne tanker. Jeg nærmer meg en enslig liten lekeplass, som ikke ser ut som en lekeplass i det hele tatt. Det eneste som står der er et enslig lite huskestativ med bare en enslig huske. 

I flere år har det alltid husket en gutt på akkurat denne husken. Og i dag er han i den alderen av en ung herremann. Jeg har sett han flere ganger. År etter år. Bor visst i dette feltet jeg stadig går forbi. Jeg gikk hjemover for meg selv mens jeg fiklet litt med mobilen. Et lite steinkast foran meg før jeg nærmere meg denne plassen, var det tre yngre gutter som sto. Rett ved lekeplassen hvor denne gutten husker ofte, eller hver dag.

Plutselig så jeg noe jeg ikke likte. Der sto han ene gutten av den lille guttegjengen med beina litt fra hverandre og lente seg litt fremover. Rett ved plassen hvor han enslige gutten husket. Hva gjorde han? Var det virkelig det jeg så?

Der står han og spytter! Og det var ikke av den vanlige spyttingen jeg har sett. Nei, her var det av de slimete og ekle og lange… Ja, du kan bare tenke deg hvor motbydelig både det så ut og er. Hvem er det som gjør sånt? Og hva er egentlig kult med det?

Meterne mellom guttegjengen og meg ble kortere og kortere. Kan vel tippe den guttegjengen var 12, 13 14 år. I en alder for å finne ut hva som må til for å være kul. Jeg nærmer meg med noen meter til. Men så går de sin vei. Inn en sidevei. Var det for å komme seg unna?

Jeg passerer forbi lekeplassen. Fortsatt i mine helt egne tanker. Plutselig hører jeg noen lette løpeskritt bak. De kommer nærmere, og en hånd tar meg på skuldrene. Opp ved min side dukker han opp. Gutten som satt på husken. Den døve gutten.

Jeg har alltid visst at han ikke har hørsel. Og der står han. Aldri møtt eller kommunisert med han før. Det eneste jeg visste var at han ikke kunne høre og brukte tegnspråk for å kommunisere. Han prøvde å få kontakt med meg. Viftet litt med hånden. Et tegn som tydet på at han ville fortelle meg noe. Men hva?

Tegnspråk kan jeg ikke, bortsett fra noen enkle tegn. Men det er så få at jeg ikke kan tolke og kommunisere med det. Kan bare de enkle tegnene som går med kroppsspråket. Jeg prøvde å vise at jeg ikke forstod . Jeg så han ble blank i øynene. Akkurat som om det var noen tårer som presset seg frem. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, og gikk videre på min vei.

Så slo det meg en tanke. Hva ville han prøve og formidle meg? Var det noe med den guttegjengen som hadde stoppet opp foran lekeplassen hvor han husket? Hadde de ertet eller plaget han på en eller annen måte? Hva var det han ville fortelle meg? 
Jeg skulle så gjerne hjulpet han, men visste ikke hvordan! Nå sitter jeg bare her og lurer på hvorfor dette skjedde – hvorfor han tok en hånd på skulderen min? Hvorfor han hadde tårer i øynene? Og hva ville han fortelle?

LEK SKAPER SAMSPILL

Så er det meg og disse innleggene mine. Liker og gruble, finne ut og se en helhet på både teori og praksis. Både teste det ene og prøve det andre for å se hvordan verden egentlig fungerer. Hvilke deler og små biter samfunnet er satt sammen av. Og igjen oppdaget jeg noe på jobben som gjorde at jeg ville finne ut enda mer om akkurat dette. Å få mer forståelse på ord og uttrykk!

Det var en fin og stille og rolig formiddag. Og det har det forsovet vært hele denne dagen. Det er vinterferieuke for veldig mange. Også for de små som har tatt seg fri. Vi var derfor litt under halv gruppe i dag, noe som var å merke. Veldig moro var det å se de forskjellige smågruppene barna dannet seg. Hvem de var med. Hva de gjorde.

Men det var spesielt en ting som fanget blikket mitt. Et fantastisk bilde som satte seg på tinningen og inspirerte meg til å skrive. Jeg var sammen med et barn. Vi var litt i lek og fant noen byggeklosser. Sånne fine og myke treklosser som det er litt størrelse på. Helt ypperlige klosser, og de blir masse brukt.

Vi satt der på gulvet og lekte med disse klossene. Satt meg rolig ned med barnet for å få til en fin lek. Startet kanskje ikke helt sånn som jeg så for meg. Det var visst mye mer moro å kaste de litt her. Og litt der og opp i lufta. Plutselig traff den hodet på barnet. Men sånn går det jo når man gjør sånt. Fikk det vel ikke helt med meg det som skjedde videre. Et til barn kom inn i bildet og ville bygge sammen med oss.

Jeg satt og så på de to barna. Jeg ville vel egentlig ikke være til så mye bry denne gangen heller. Utrolig hvordan jeg handler og gjør når jeg er på jobb i dag, enn det jeg gjorde før jeg startet på skolen igjen. Lærer så mye. Og ekstra moro er det å lære når jeg klarer å ta det med inn i situasjoner på jobben.

De bygger med klossene. Og for et samspill jeg kunne se mellom de to! Å se på leken deres i et annet syn enn jeg gjorde før – det er helt magisk, hvis jeg kan bruke det ordet. Følte jeg satt der og smilte som bare det, på deres vegne på hvor gøy de hadde det.

Begge barna hadde super glede av hverandre i dette øyeblikket. Helt fantastisk å se. Bygger opp. Gir hverandre komplimenter, som for eksempel “du er flink”, før de raser tårnet ned og bryter ut i en herlig gledeslatter. Sammen. Til og med en liten hoppedans for deres begeistring. Vi voksne kan legge veldig merke til de store gledene blant barn. Men også de små som skimter til og kan bli noe stort.

Viktig er det å kunne se de små. Alle sammen. Uansett hvor lite eller mye de kan. Rose når de gjør noe bra og er flinke, men også vri om det negative til noe positivt for å veilede dem på veien. Jeg gjør i hvert fall så godt jeg kan når det kommer til barna. Være en rollemodell og en voksenrolle som barna kan lære av. Både vokse på og bli store av å både takle og håndtere hverdagen og verden. 

Et samspill kan være usynlig, men prege opplevelsen av hvordan det er å være meg sammen med deg. Samspillet blir ofte sett på som den viktigste forutsetningen for individuell utvikling. Av alle de samspillene vi er en del av, blir de gradvis omdannet til personlige opplevelser. Og minner for den saks skyld. Hvordan vi voksne møter barna, og hvordan barna møter hverandre, er med på å øke muligheten for at barnet utvikler en trygg selvfølelse. 

Så når du ser barn er i en setting av en type lek sammen – stopp litt opp. La de holde på og utforske hva de egentlig gjør. Finne ut på egenhånd av hvordan det ene og det andre gjøres. Hvordan det fungerer. Hva som skal til for å komme overens med hverandre. La de teste litt grenser, men når det går litt over stokk og stein og det blir litt for mye, det er da det er viktig å gripe inn for å veilede dem på riktig vei igjen. La de leke for å skape et godt samspill!

EN KVELD MED PLEIE

Kvelden har kommet. Igjen. En fin og flott lørdag har det vært. Mye har blitt gjort. Handlerunden ble unnagjort på formiddagen, og det var lite folk i butikken på denne tiden. Deilig å slippe lange køer, og la store deler av dagen gå bort til det. Men hjemme var det noe som ventet på meg.

Vaskedagen! Både stue og kjøkkenet ble rent. Støvete gulv fikk skinne igjen. Overflater ble renset for smuler, bøss og andre bakterieorganismer. Ja, til og med de grisete skuff- og skapflatene fikk se dagens lys. For æsj, de var møkkete. Å vaske er kjedelig for mange. Også for meg. Men når man først får funnet frem både vaskebøtte og skureklut og musikken suser på et viss volum i bakgrunnen, ja da er det helt topp. Og det går så fort når alt går som det skal. 

Litt besøk har vi også hatt i dag. Familiebesøk. Og byen fikk besøk av to jenter. Lillesøster og jeg tok oss en tur. Hadde noen småærener jeg måtte ordne. Og jammen ble det litt handlings som ikke sto på lista. Litt nye innkjøp på klær. Og sko. Jeg har aldri vært begeistret for hvitt. I hvert fall ikke på bukser eller sko. Men i handleposen min ble det med et par helt hvite sko. Deilig å gå i var de også. Litt mer hverdagssko.

Ellers har det vært en stille og rolig kveld. Prøvd å sette meg ned med litt oppgaveskriving. Men har virkelig ikke motivasjon til denne type oppgaven. Det er jo egentlig en enkel oppgave hvis man graver seg langt nok ned i for å skjønne. Men ordene stopper opp til å få satt sammen en forståelig tekst.

Så jeg droppet rett og slett oppgaveskrivingen. Må bare forberede meg på at det blir enda mer jobbing mot slutten! 
Har vært en liten snartur på Revetal i kveld. Lillebror fant plutselig ut at han skulle være hos fetteren sin. Så da ble jeg sittende der en liten stund før jeg fant ut at jeg måtte hjem. Det var jo håndball på tv i kveld. Larvik skulle spille mot FTC-Rail Cargo. Vi fikk med oss første omgang og litt av andre, før vi slo over til hver gang vi møtes for litt underholdning. Av det jeg fikk se var det en gjevn kamp, men Larvik slo til og vant.

Dette har faktisk vært en dag hvor det har skjedd litt. Så nå er det litt pleie av seg selv. Bare meg, slappe av og ta det med ro og nyte stillheten. Ansiktmaske er smurt ut, levende lys er tent og musikken spiller i mine ører. Bare å nyte, for snart er denne helgen en fortid, og hverdagen er her før jeg kan si hottentott. 
 

KONFLIKTHÅNDTERING – BLIKK

Jeg prøver meg å komme litt nærmere på temaet, og kanskje bli litt klokere på tankegangen…

Hva er en konflikt? Og hvordan skal en håndtere konflikter?
For å forklare en konflikt kan vi si at det oppstår et sammenstøt – eller en uoverstemmelse som det så fint heter på fagspråket. For barn og unges utvikling av selvforståelse og identitet, kan konflikter være viktige, og i deres miljø kan dette skape vekst og fremgang.

Når en konflikt blir møtt på en god måte, kan det virke utviklende på de som er i konflikten. Det kan handle om at du enten er en del av konflikten, eller at du må forholde deg til en indirekte måte i konflikter som andre har. Men hvordan håndtere en konflikt på best mulig måte?

Jo, det er det vi skal finne litt ut om nå. Klarer du på best mulig måte å være åpen og ærlig om det som har skjedd i forkant av det store utbruddet, blir det ofte lettere å håndtere hva man skal gjøre for å løse det hele. Det kan friste for mange å si en helt annen versjon som ikke stemmer med det som har skjedd, fordi man selv er redd av ulike grunner. 

Selv vet jeg at det ikke er lett, hvor jeg selv har vært i situasjoner hvor jeg har vært redd for hva som kom til å skje hvis noe gikk galt. Om andre ble sinna. Om jeg skulle bli kjeftet huden full. Men hvorfor skal det være sånn at man blir redd for å forklare seg? Redd for å fortelle sannheten i det som har oppstått? Det å fantasere opp noe helt annet er ikke med på å løse problemet. I hvert fall ikke det å skylde på andre.

“Konflikter oppstår ofte når et menneske i møte med et annet menneske viser sin ærlighet og sårbarhet uten å bli møtt.” 
Knud Løgstrup

 

Dersom vi ikke ser på den andre, blir vi gjerne opplevd som uinteressert.
 

På jobben, i barnehagen hvor det er mange barn, oppstår det ulike grader med uenigheter blant de små. Noen barn er flinke til å håndtere om hvordan de skal finne ut av problemene som har oppstått selv. Mens andre ganger må voksne gripe inn i handlingene. 
For å løse en konflikt med barn snakker vi ofte med dem mens de ser en annen vei. Men hvorfor vil ikke barnet se på deg hvis det er en ulempe eller noe dumt som har skjedd? Noen barn er sånn.

Er barnet redd? Redd for det som skjedde? Eller kanskje redd for ikke å vite hva som egentlig skjedde – at det barnet gjorde var dumt, men skjønte det ikke helt selv? Kommer jeg til å få huden full av negative ord på min sjel? Kanskje usikkerheten trekker seg frem? Det er mange spørsmål vi kan gruble og lure på.

slike situasjoner hvor du vil snakke med barn/barnet, er det viktig med øyenkontakt. Jeg har ofte sett, eller i hvert fall lagt merke til at barn som blir tatt ut til siden av en voksen når det oppstår konflikter i grupper, at de ikke vil ha øyenkontakt. Og det er dette som er en viktig del av kommunikasjonen. Det å ha øyenkontakt. Se i hverandres blikk for å komme til bunns i hendelsen, og en løsning, ved å holde blikket. Gjør eller klarer man det, har man lettere for å forstå hverandre. Og ikke minst komme til en forklaring som kan føre til en konklusjon på en mulig løsning. Men husk – det å komme ned på barns nivå og høyde er også viktig når det kommer til konflikthåndtering!
 

Du er høyere enn barna, og med høyden kan du virke skremmende og det å ha mye makt. Kom deg derfor ned på deres nivå.
 

Det å snakke til et menneske med ryggen til, er som å snakke til en person som ikke forstår hva du sier. Eller å snakke til veggen. Det jeg vil frem til er at en kan få med seg noen enkeltord, men ikke forstå helt det som blir sagt. Så, når du skal løse konflikter med andre, det kan også være vanlig hverdagssamtaler, er blikkontakt en viktig del av kommunikasjonen og språket vårt. Et blikk sier mer enn tusen ord. Blikk sårer og blikk trøster. Blikket er et sterkt kommunikasjonsmiddel.

SELVBILDE


 

Et selvbilde. Hva er det? Er det et bilde av et bilde? Hva menes med det? 
Med selvbilde menes det om hvordan vi ser på oss selv – vår egen oppfatning. Hvordan vurderer vi oss selv? Vi kan rett og slett si de inntrykkene og tankene et menneske har om seg selv.

Vi kan se på oss selv både på godt og vondt. Selvbildet utvikles gjennom hele oppveksten vår. Har du tenkt på det? Og det påvirkes av tilbakemeldinger vi får fra andre, og på den væremåten vi er.

Men hva følger med et positivt selvbilde? 
Går det rette veien, gir dette en trygghet og en selvtillit. Med en positiv oppfatning av oss selv kan vi i bunn tåle veldig mye. Vi kan tåle motgang og kritikk bedre hvis selvbildet i utgangspunktet ikke er dårlig. Og du kan jo se for deg hvordan vi hadde sett på oss selv om tryggheten og selvtilliten ikke var til stedet.

Hvordan vi vurderer oss selv er en del av hvordan speilbildet vårt er. Vi har våre vurderinger med oss selv – våre kvaliteter og egenskaper, og hvordan vi ser på oss selv som et verdifullt menneske.

Noen grunnleggende trekk i selvbildet finnes det, og disse trekkene blir dannet tidlig i barndommen. Mennesker som er knyttet til oss, og andre vi møter som barn, er med på å gi oss selv en oppfatning av hvem vi er. På de ulike arenaene du er, miljøstedene du henger – det er med på å forme deg. Samt de vennene du har rundt deg. Familie. Arbeidskolleger. Ja, de menneskene som er knyttet sammen med deg og alle de andre menneskene du omgås med. 

Vi kan si at selvbildet er en stor grad av et resultat på hvordan andre mennesker møter oss. Hvordan vi møter dem. I tillegg har vi noen reaksjoner som er med på å styrke selvbildet. Reaksjoner som er positive – oppmerksomhet og kjærlighet.

For å forme sitt eget selvbilde på våres egen måte, kan man gjøre så godt en kan. Å akseptere at vi er gode nok. 

DET SKJULTE TALENTET

Det var faktisk en dag for ikke så lenge siden. En dag hvor jeg fikk øynene opp for et barn som hadde et skjult talent. Jeg hadde et helt annet syn på denne ungen fra før. Et syn som fortalte meg at denne personen var et ganske så kjekt barn på sine måter, med ganske mye energi. 

I min hverdag er jeg ikke sammen med dette barnet slik som jeg er med de på min avdeling. Men et kjennskap, det hadde jeg. 

Jeg husker ikke helt hva som skjedde i forkanten eller i etterkanten av denne episoden. Jeg husker bare at det var et fantastisk øyeblikk som jeg sitter igjen med. Et øyeblikk jeg ønsker å se mer til – hvis jeg er så heldig. Jeg klarte ikke gjøre noe. Eller, jeg ville ikke gjøre noe for å ødelegge dette øyeblikket. Jeg gjorde absolutt ingenting før den lille scenen var ferdig.

Dette barnet satt og lekte med noen små figurer, og det så kanskje litt ut som om barnet var litt i sin egen verden. Disse figurene var jo helt nye for barnet, på en plass i sin egen barnehage. 

Blant alle de figurene barnet hadde foran seg ble det plukket ut ett av dem. Puttet den på fingeren. Brukte den som en liten fingerdukke. Plutselig hører jeg en stemme. Ikke hvilken som helst stemme. Kunne det være en sangstemme? Jeg lytter. Hvor kommer den fra? Jeg ser bort på barnet, og der sitter barnet i sin egen lille herlige verden.

Jeg hørte litt ekstra etter. Det er ikke bare noen ukjente lyder og toner som kommer ut fra den lille munnen. Det var en kjent melodi. Og en kjent sang. Men en sang som jeg hører lite fra de små. Og det var på et språk jeg sjelden hører i barnehagen. Hva var egentlig dette for noe?

Ørene mine blir spisset på sitt videste. Full åpning på hørselsapparatet. Jeg vil finne ut mer om hva dette barnet egentlig holder på med i leken sin. Jeg sniker meg litt nærmere, og jammen finner jeg ut av hva som skjuler seg bak intimsonen til barnet. Jeg hører sangen av "Tommelfinger hvor er du?". Men norsk tekst var det ikke. Det var engelsk. Sitter der i leken sin og synger på engelsk.

Jeg sitter der og blir helt fascinert av 3-åringen. Ja, hver alder har sin sjarm. Og med riktig bevegelser til sangen.
"Så flink du er!", sier jeg. Etter at jeg sa det var den lille minikonserten over. Men tenk på det da. Så liten. Sitter der og synger. På engelsk. Og det var ikke en eneste sur tone. Bare nydelig barnesang!