I en barnehage finnes det mange forskjellige type barn. Vi har de som liker biler. Noen få som liker dukker. En flokk som liker å bygge med lego og klosser. De som foretrekker å tegne. Gjengen som liker å lese. Energigjengen som har behov for å løpe. Guttene og jentene som liker å pusle med perler – både brettperler og trådperler. Spillegruppa. Ja, det er rett og slett mye å finne på i barnehagen.
Midt opp i alle disse ulike gruppene, har vi også barn som liker å leke med bokstaver å lære seg og skrive ord. Jeg kjenner til noen av dem. De er ivrige på å lære seg nye ord som de selv kan skrive. Ja, jeg har til og med opplevd at det er blitt laget egne historier med egne selvskrevne ord. Og i en alder av fire-fem år har de vært interessert i å lære og skrive før de begynner på skolen!
Barnehagedagene har med åra forandret seg på en måte. Sånn som det er i dag var det ikke helt likt da jeg selv gikk i barnehagen for… ja, det er seksten år siden jeg hadde mitt siste år i barnehagen! Det å være interessert i å lære. Jeg var jo villig til å ta i mot det jeg lærte. Spesielt mitt siste år i barnehagen på uteavdeling.
Men tilbake til de som liker å vise interessen med bokstaver. Vi har faktisk noen som vil lære seg tall. Ikke bare det å kunne skrive tallene riktig. Telle langt på både norsk og engelsk. Jeg kjenner et barn som har interessen for å regne. Og her snakker vi mattefaget. Jeg er helt sikker på at dette barnet kommer til å bli en reser i matematikk. Og kanskje et mattegeni. Er i hvert fall lov å håpe.
Av de barna jeg kjenner er det ingen andre jeg vet om som har denne interessen som det dette barnet har. Jeg blir nesten litt paff. Overrasket og sjokkert. Men aller mest overrasket av barnet som har tatt til seg dette i en så tidlig alder. Det er jo bare positivt på barnets vegne. Men vanlig er det ikke i denne alderen syns jeg.
Det var fin lek på alle i ettermiddag. De koste seg med byggeklosser og lego. Men også små og store perler som de lagde armebånd og halskjeder av. Vi hadde akkruat fått i oss fruktmåltide. Ungene kom i gang med lek og hadde det bra. Så kommer det et barn bort til meg. Lurte på om jeg kunne lage noen regnestykker. Så klart kunne jeg det.
Jeg satte meg ned sammen med barnet. Skrev noen stykker som 2+3, 5+7 og 2+4 som kunne løses. De ble løst ganske fort. Nye stykker ble skrevet, men igjen tok barnet dette ganske kjapt. Hva slags barn er egentlig dette? Kan løse enkle stykker av plusstall. For en klisterhjerne tenkte jeg. Som kan så mye om regning av tall. Men så måtte jeg ta tak og noe måtte gjøres.
Kunne jo ikke la barnet få så enkle oppgaver som blir løst på null komma niks. Barnet kunne bare se på tallene, og så smatt svaret ut mellom leppene. Nei, her måtte vi til verks oppover vanskelighetsgraden. Større tall måtte jobbes med. Tall som 4+8, 11+5, 10+9 osv. Men dette var nesten like lett. Den eneste forskjellen barnet gjorde var å bruke fingrene til å telle på. Hele regnearket jeg hadde satt opp ble løst. Alle regnestykkene.
Etter at jeg hadde skrevet mange regnestykker som ble løst, fikk barnet lov til å lage noen regnestykker til meg. Her var det ikke snakk om å sette sammen to tall. Barnet tok tak og skrev flere tall i ett regnestykke som jeg skulle løse. Det er ingen tvil om at barna kan overraske meg. Og de kan så mye mer enn det jeg egentlig vet.
Er moro å se de mestre, at de får til det de brenner for. Eller i hvert fall har interesse av. Mange har interessen av å lære. Og ingenting er bedre enn det! Det viktigste vi som voksne kan gjøre, er å ta tak i det som interesserer barna. Legge til rette for at alle finner sin lek i gruppen.