Måned: april 2018

Så var dagen endelig her. Den dagen som jeg ikke visste skulle komme før jeg tilfeldigvis kom over en liten tekst på nettet den 10. mars. Det var ikke hvilken som helst tekst, men en bestillingstekst hvor jeg kunne klikke meg videre på. Det første som slo igjennom mitt hodet var – dette må jeg ikke gå glipp av!

Det var ikke et argument om jeg ikke skulle la være og gjøre dette. Og før jeg visste ordet av det så var to billetter i boks til gårskveldens store underholdning. En grunn til å ta turen på årets store show, det var at jeg var på det samme i fjor hvor jeg kom hjem med utrolig flott minne som jeg delte med mamma.

I år valgte jeg derfor å dele akkurat det samme showet med pappa, sånn at han også fikk med seg noe utrolig bra. Det hele skjedde ute på Nøtterøy kulturhus, hvor hovedgjesten skulle stå midt i lyset. Når underholdningsgjesten nå var kommet til byen, så tok han også turen innom samme plassen som han gjorde for et år siden. Han skulle jo stå på scenen denne kvelden, og derfor tok han et besøk hos Staut Barberstue her i Tønsberg.

Frisyren ble fikset på og skjegget fikk en stuss. Og kanskje du nå kan gjette hvem jeg snakker om? Det er ingen annen ringer enn den utrolig og fantastiske herremannen av en komiker, kalt Ørjan Burøe. Med sitt store show som flere tusener har latt seg se, så var det på hans første soloshow, Fordommer, som han har reist rundt med flere steder i landet som jeg bare måtte få med meg en gang til.
 

Også denne gangen kom jeg til en full sal. Men det er kanskje ikke så rart når mannen har et så stort talent som klarer å holde publikum så våkne til å være med på alt det han sier og deler. Hele showet er så bra at jeg omtrent ikke kan beskrive det. Det må med andre ord oppleves for å få det beste inntrykket av både mannen og selve showet.
 

Men når man klarer å dra seg ut på en sånn kveld blant mange mennesker med selve Burøe, da må man selvsagt få dokumentert det hele. Kamera var selvfølgelig med, men jeg klarte ikke å få til like fine bilder som i fjor. Derfor fokuserte jeg mest på film i går, og jeg satt faktisk oppe til sent i natt for å sette sammen alle klippene. 
 

Med mye levende bilder hvor jeg fanget utrolig flotte ord og øyeblikk på film, så har ikke disse bildene akkurat så veldig bra kvalitet, ettersom jeg har klippet dem fra filmen. For min del skulle jeg gjerne stått på scenen med han for å fange de beste vinklene til å skape fine bilder. Men med en plass på åttende rad sånn midt på, så skal det sies at jeg fikk med meg mye derfra også.

Men bildene her skal jeg ikke klage på. Jeg sitter igjen med utrolig gode klipp som jeg har satt sammen til en av de beste filmene. En ganske lang også, hvor det er mange kloke og sanne ord som kommer ut fra Fordommer, og som blir sagt av komikeren selv. Hele salen lo godt av alt han fortalte, selv om det var et glimt med svært alvorlig tema inn i bildet også. 

Om du ikke har fått med deg hans store soloshow enda, da er det virkelig å anbefale at du skaffer deg en billett sånn at du får dratt skikkelig på smilebåndet.

“For å starte det hele må jeg bare si: WOOOOOW! Du slo virkelig på stortromma og toppet hele kvelden min med showet på Nøtterøy kulturhus i går. Jeg var og så deg på samme plass i fjor, og du var like kanon i år. For en mann, og for et show! En som deg skal man virkelig lete godt og lenge etter for å finne, for du er bare helt fantastisk og får smilebåndet dratt helt rundt og lar magemusklene bli gule og blå! Om du så kommer tilbake igjen så skal jeg virkelig ta turen for å få en stor glede og kose meg minst like mye igjen. Jeg bøyer meg i støvet for deg, men også for resten av den fantastiske og morsomme familien du har.”

Har du ikke fått vært på show med han enda? Om han kommer i nærheten av deg i fremtiden – grip sjansen, ta turen i en fullstappet sal for å få med deg livets store latterkrampe, men også livets sannhet. Om du så er så heldig å få en billett, eller hvor du selv tar tak i å skaffe deg en selv eller gjengen din – dere kommer ikke til å angre!

Du vet kroppen reagerer på et eller annet når du har gått rundt med rusk siden påsken. Lufteapparatet mitt i ansiktet har virkelig fått kjørt seg, og faktisk her om dagen prøvde jeg å søke meg frem til hvor mye som egentlig produserer i nesene, og hvorfor det kommer enda mer når man blir forkjølet. 

Men for ikke å skravle så mye inn på det, så er det alltids muligheter for å finne ut av det selv om man skulle være nysgjerrig. Uansett er jeg bokstavelig talt lei alt som har med forkjølelse å gjøre. Heldigvis kan jeg puste mer normalt igjen, men nå er det hosten som plager meg mest. Og hvordan er det egentlig å være fri for symptomer av små bakterier, og attpåtil ha ekstra mye overskudd? Det er det lenge siden jeg har kjent på.

Det skal sies at jeg er utrolig sjelden syk, selv om jeg har hatt flere runder med små retter av virus. Men det er vel sånn det som oftest blir når man jobber med så mange mennesker. Små mennesker som har hele livet sitt foran seg for å utforske verden.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Og når vi først er inne på utforsking, så er jeg rimelig klar for det jeg nå har foran meg. Jeg kan si jeg gleder meg veldig mye, og jeg kjenner på hele meg at jeg trenger det. Hva det nå enn er som jeg snakker om skal dere få lov til å vite. Men ikke helt enda. Ikke akkurat nå. Men senere. Kanskje jeg deler det om noen dager, eller i løpet av noen uker. Uansett skal det deles.
 

Kan si jeg føler meg litt som de damene her. “Tusvik inn til Tønne. Har du tatt med de riktige rekvisittene som trengs?”. “Tønne inn til Tusvik. Alt er på stell. Jeg klarte å komme meg unna både VG-mannen og resten av pressen.”
“Pernille inn til Virus. Kan du snart komme deg bort?” “Virus inn til Pernille. Det er dette som er jobben min.”

Tenk de gangene dagene starter sånn. Du får både den ene, andre og tredje varselen på at du må komme deg opp, og likevel havner du fort inn i drømmeland igjen. Jeg kan telle få millimeter på hvor mange ganger det har skjedd, men i dag tidlig havnet jeg rett inn i fotballdrømmene. Utenom å gå for detaljert inn på hva som foregikk, så var hovedpoenget at jeg spilte fotball. Jeg var tatt ut til kamp, ikke noe særlig profesjonelt, og jeg var så heldig å stå i mål. Jeg var ikke spesielt god, men det var dette som var mitt ønske under denne kampen – som ikke varte så lenge før jeg plutselig bråvåknet akkurat i tide før jeg fikk litt ro før jeg måtte komme meg avgårde på jobb.

Med bursdagsfeiring på søndag og en alt for sliten kropp i går, så var planen egentlig ikke å vise seg her i dag. Ikke fordi jeg ikke ville. Men jeg hadde ingen tanker å dele, og motivasjonen var heller ikke der til å presse frem verken ord eller setninger for å formidle noe. Men når det plutselig i kveld åpnet seg en dør, ja da var det bare å ta tak i håndtaket og gå inn.

Det er ingen hemmelighet at jeg bruker mye energi på jobben. Både for å ha det bra med de rundt meg, men også for og la de små få en best mulig hverdag. Jeg går virkelig fullt inn for jobben jeg gjør, og jeg storkoser meg masse. I går klarte jeg faktisk å sovne en liten lur etter jobb, midt i en episode av en serie jeg så.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Men nå ser jeg at det har rast ut flere ord enn jeg hadde trodd allerede, og det var kanskje ikke den grunnen til at jeg tok turen innom her i dag. Men flere ord, jo mer å lese. Her om lørdagen hadde kaninen vært her i en uke allerede, og jeg kan si vi har fått god kontakt så langt. Så kosete, og ikke minst utrolig søt.

I kveld følte jeg for å ta en ekstra tur ut. Slenge på meg noe på beina, rusle ut i hagen og ta en titt i den lille boligen som står der. I det jeg tar innersvingen på hushjørnet, det er da jeg legger merke til noe uvanlig. Hva er det som har skjedd? Hva er det jeg ser? Er det jeg ser, har det virkelig skjedd?
 

For sånn som dette så det ut da jeg tok en liten besøkstur ut. Det jeg oppdaget var at det var forsvunnet masse høy. Hvor var det blitt av? I min første tanke var at hun hadde dratt det med seg inn i den lukkete delen av buret. Men jeg rakk akkurat ikke å sjekke der før jeg plutselig så hvor alt hadde blitt av.
 

Alt høyet lå ikke fordelt utover gulvet sånn som det alltid har gjort. Jeg tok et lite blikk til siden, i det hjørnet hvor den lille hulen står. Som oftest liker hun å stå på toppen av den, men denne gangen hadde hun hamstret hele hulen full av høy. I mine øyne ser det ut som hun har en liten plan med alt forarbeidet hun har gjort. Så blir det spennende å se de neste dagene hva mer hun finner på å gjøre.

Hvor skal jeg starte? Hvilke ord skal jeg bruke for å binde en liten tekst om hvordan denne dagen egentlig har vært? Plutselig var vi kommet dit igjen hvor jeg forlot jobben i går, og dagen i dag var igjen en fridag. For nå, nå var det endelig helg!

Både gårsdagen og denne lørdagen har vært utrolig fin. Det er så godt å ha sånne fine og varme vårdager. Og hvis jeg virkelig skal sette ord på denne dagen så har jeg virkelig hatt sommerfølelsen over meg. Himmelen var blå, solen skinte og rundt fløy flere par av fugler som kvitret etter den fantastiske tiden de også.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg startet dagen med både langbukse og langermet genser, men fant ut etter noen timer at det bare var å kaste det fra seg. Gradene steg oppover, og det var ikke annet valg enn å kle seg om til sommerklær. For aller første gang i år har vi hatt en ganske varm vårdag, og for første gang i år har jeg kunnet tre på meg både shorts og singlet. 
 

Siden været var så fint som det var så hadde jeg planer om å gjøre litt i hagen. Jeg hadde en lyst til å sette meg i sving, men arbeidet kom jeg ikke så langt på før jeg måtte sette meg ned. Ned i stolen falt jeg, stillesittende og slikket sol. Her var det om å gjøre og få så mye ut av solen som man kunne, og for første gang i år har jeg klart å komme i startfasen om å få sommerfargen. Nå gjelder det bare å bygge videre på den – i håp om å få enda flere sommerdager som dette.

Sommerdager og hundebesøk, det klager jeg ikke på. For vi har også hatt hunder flyende innom her også. To små hunder som har hatt fart på seg. Som har kost seg og hatt gleden av det fine været de også. Og når jeg først hadde muligheten så ble det en liten hundeshoot.
 

Med det så runder jeg av for dagen. Legger meg til rette for å nyte en flott kveld med god middag, musikk, rolige timer og kanskje litt serier. Det har gått mye i serier de siste ukene, for det er flere jeg har hatt lyst til å se. Blant annet har det gått i Bloggerne, Unge lovende, Heimebane og ikke minst smakebiter på den nye Skam – dramaserien Blank. Verdt å ta en titt på noe av dette om du ikke har fått det med deg. Ønsker dere en utrolig fin helg videre!

Gleden er så stor for at det så smått begynner å bli enda varmere ute. Og når kjeledressen endelig kom hjem fra jobben denne uken, og kunne pakkes bort for denne vintersesongen, da er det et godt tegn på at vi nå er inne i noe vi kan se frem til. 

Men det er ikke bare det at vi nå kan pakke bort vinterutstyret som viser at vi går mot en lang og fin tid. For vet du hva? Dette skjedde for en uke tilbake. Ganske så tidlig i denne måneden, i overgangen mars og april da snøen var omtrent borte, det var da jeg gikk inn for årets startskudd. Jeg gjør det hvert år, og fra da og gjennom hele sommeren får jeg alltid fangst.

For vet dere hva som skjedde nøyaktig 11. april i år? Det var ikke det at jeg hadde jeg lot tankene gruble litt, for det gjør jeg en gang i blant. Og idéer skrives ned, bare fordi jeg elsker å skrive. Det skal sies at jeg også delte ord denne dagen, men ikke de ordene jeg fikk oppleve denne onsdagen da jeg kom hjem fra jobb.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Men det skjedde – det store som skjer, og som jeg gleder meg like mye til hver eneste gang. Det er ingen hemmelighet om at jeg er glad i dyr og småkryp, i tillegg til at jeg elsker barn. Så, denne dagen ble det fangst i den ene fellen, og der lå den aller første ormen – eller øglen uten bein. Så med andre ord, nå er stålormsesongen i gang, og dette har jeg holdt med på siden jeg gikk siste året i barnehagen.
 

Det er utrolig hvor fascinerende jeg syns disse krypene er, og det er like spennende hver gang det dukker opp en ny i det lune gresset som befinner seg under både plankene og steinene som jeg har lagt ut. 

Husker spesielt i fjor. Jeg jobbet med de eldste barna. Av ren nysgjerrighet fikk jeg en forespørsel av småbarn om jeg hadde muligheter til å ta med noen av ormene på jobb. Så klart kunne jeg det, og jeg husker det som en veldig spennende samling, og ikke minst utrolig tøffe barn som lot seg både klappe og holde dem. 

Men jeg gir meg ikke med det første. Jeg har holdt på med dette nesten hele mitt liv. Nysgjerrigheten ligger der selv om kanskje gleden ikke er like fullt til stedet som den var da jeg var yngre. Men det er fortsatt like morsomt å fange dem gjennom disse sesongene, for så å slippe dem ut igjen.

Flaks for meg at jeg klarte og skimte det såkalte lille vi hadde av gråvær mellom lysene til morgen i dag. Hadde det ikke vært for det så hadde jeg nok dratt på meg en liten forsovelse. Fristelsen var nok større for å få seg noen minutter ekstra på øyet – det klarte jeg. Men til slutt måtte jeg bare sprelle meg ut av sengen for å gjøre morgendagens sysler.

Da jeg nå så smått har klart og summert innholdet av denne dagen, så føler jeg det er mye jeg har vært igjennom. Det er ikke en kort liste man skal igjennom i løpet av en arbeidsdag. Men så føler jeg heller ikke at jeg eier noen liste over det jeg skal og bør gjøre, for refleksene går som oftest på autopiloten over dagens innhold.

Jeg så frem til en ny og fin dag med masse flott vær. Mange timer som skulle gi meg frisk energi for at jeg skulle klare og kose meg igjennom denne dagen. Alt så fint ut da jeg igjen var avgårde til jobb, og helt uten viten om hva som skulle skje så ble det en dramatisk morgen.

På sykkelen tråkker jeg meg fremover. Jeg har en ganske rolig og sakte fart, for det viser seg nemlig at jeg alltid er tidlig ut til jobb og alt annet – alltid! Men jeg trenger denne tiden om morgen på sykkelen. Jeg føler det er min terapi, min egentid til bare å la tankene spinne. Om det så er noe spesielt jeg tenker på eller som jeg ikke vet hva er. 

Bortover veien jeg ruller så kommer det en eldre mann mot meg. Det går ikke så veldig fort på han, og han styrer seg fremover med spaken han har i hånden. Han kjører der mot meg i sin elektriske rullestol – noe lignende den på bildet over her. Jeg er på vei til å passere han, men i det jeg gjør det så blir det hele dramatisk.

På en eller annen måte mister han kontrollen. Han skjener ut i kanten, for deretter å ramle ut i grøfta. Både han og stolen sin ligger der. Dette skjedde akkurat i det jeg skulle passere han. Min reaksjon var å kaste meg av sykkelen for å få tak på situasjonen. “Går det bra?” var de ordene som hoppet ut av meg.

Stolen til den eldre herremannen hadde størrelse, og vekten var minst like tung. Jeg grep fatt i kjøretøyet for å få det unna mannen som hadde havnet inn i en hekk. Mitt opp i det dramatiske som skjedde så var det i det minste godt at det var en myk hekk som tok han i mot, og at det ikke var rett på asfalt, steiner eller annen som kunne gjort vondt. 

Men så sto jeg der sammen med mannen. Heldigvis var jeg ikke alene ute så tidlig på morgen. Dette skjedde i åttetiden, og en annen dame kommer løpende for å dra ut en hjelpende hånd. Enda en dame kom også inn i bildet. Med godt samarbeid klarte vi å få både stolen og mannen som var dårlig til beins trygt opp igjen.

Hvorfor det skjedde, det er jeg ikke riktig sikker på. Men min oppfatning er at han kom litt ut av kontroll. Han fortalte også at han tok sin første kjøretur, for stolen sin hadde han fått i går. Jeg er i hvert fall glad for at det endte godt, og ikke minst at det var flere hjelpende hender tilstede da det hele skjedde. 

Det skal sies at jeg aldri kaster sykkelen fra meg, men i dag lot jeg ikke bry meg om hva som skjedde med min egen sykkel da jeg bare dyttet den bort. En sykkel i dag koster bare noen tusenlapper, mens et liv får du aldri igjen. Det var ingen tvil om hva jeg skulle velge. Mannen ble utrolig glad etter at vi gikk hver vår vei, og jeg er så glad for at vi klarer å hjelpe hverandre!

For det første – god dag til dere som nå har stikket snuten innom her på en søndag. En dag i ukens ende hvor det som oftest skjer fryktelig lite, men som også er kjent som den mest stille og roligste dagen i løpet av alle de dagene i sirkelen vi har. Men, jeg skal nok klare og holde livet oppe for det.

Tidlig i høst startet prosjektet som dere ser resultatet av over her. Det er også blitt vist før. Men den siste halvannen måneden har det vært helt tomt etter at krabaten sovnet stille inn. Det har derfor vært litt stusselig den siste tiden, hvor jeg har brukt mye tid på å titte rundt etter en ny venn som kan flytte inn.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Flere ganger har jeg klikket meg innom nettet for å se om det har vær noen små i nærheten som har trengt et nytt hjem. Og flere ganger har jeg tatt turen innom dyrebutikken, men uten hell. Det har rett og slett ikke vært perioden hvor dyrebutikkene har hatt dyr inne som jeg søker, og det har heller ikke vært andre som har hatt det jeg har søkt etter.

Selv om det har vært vanskelig å finne seg en som kunne ta over plassen i buret, så har jeg heller aldri gitt opp. Etter elleve år med ulike kaniner opp gjennom alle de årene, så er jeg ikke ferdig enda. Det er på en måte noe som mangler når buret står tomt.
 

Men så skjedde det noe. Savnet ble plutselig redusert etter at det viste seg at det fantes en liten venn der ute i verden. En venn som kanskje har behov for noe nytt. Jeg var derfor ute på en liten vift i går for å hente en firebeint venn, og som skal bo her noen dager. Om det blir lengre vet jeg ikke sikkert enda, men vi får se hvordan det går.

Tiden fra da jeg fikk se dette dyret, og til nå, så har det blitt en del kos og hyggelige stunder. Det er ikke alltid like lett å være helt ny på et helt nytt sted. Men overraskende nok syns jeg det har gått fint. Jeg har nå fått besøk og trives i det hyggelige selskapet, så får vi se hvor denne reisen suser videre. 

Du vet når du er så glad i noe at du ikke kan la være å snakke om det – i det minste ikke klare og la være og nevne et ørlite ord om det?

For er det en ting jeg syns både er og har vært vanskelig med denne tiden, så er det klesvalget som man må ta i denne perioden overgang vinter til vår. Vi vet jo ganske så sikkert at været her i Norge ikke er stort å skryte av. Det kan snu på sekundet, men det er jo en lik balanse hvor enn du er i verden, sånn i bunn.

Nå sier ikke jeg at vi ikke har fantastiske dager her i landet, for det har vi virkelig. Men for å si det rett ut – vi kan aldri være sikre på at morgendagens sol virkelig lyser høyt oppe. Ja, for jeg har til og med opplevd at det har kommet snø i mai. Satser på at det ikke skjer i år bare.

For hver dag som går så oser det av en varm glede  hver gang jeg setter ser ut av vinduet og setter meg på sykkelsetet. Jeg blir glad av å se at de varme tonene kommer tilbake, og den enslige og tonedøve snøen krymper mer og mer sammen, for så å bli helt borte.

Men det er ikke bare det å se snøen forsvinne som gir meg vårfølelsen som smyger seg enda mer frem. For har du virkelig tatt deg tid til å lukke alt som er rundt deg? Utelukke alt som er av følelser, lyd og det du kan se? I så fall syns jeg du burde gjøre et forsøk i å prøve det, for da kan du oppleve den mest fantastiske naturgleden.

Spesielt de siste dagene har jeg latt meg ta grep i for å sette av tid til bare å være meg. Bare være meg som står helt alene, og legger alle de tankene jeg har susende bort til siden for bare et lite sekund. Og det er da jeg har blitt ekstra bevisst på at nå er det vår – med nesten helt bare bakker.

Kan du skimte inn i dette bildet over det jeg ser? Det er kanskje ikke så lett, men midt i bildet befinner det seg en liten fugl. For i det siste så er det akkurat lydene fra fuglene jeg har hørt, og som jeg har latt meg bite i. Og når du nå legger merke til at fuglene begynner mer eller mindre å samle seg i små flokker, da vet du at sommeren ikke er langt ifra.

Nå er det bare å få bort siste rest av snøen, børstet bort all grusen, la knoppene skyte skudd sånn at bladene skal komme, øse på med varmegrader og la solen skinne – så kan jeg få byttet ut de varme klærne med noe mer lettkledde og finere!

Endelig hadde vi avsluttet den snertene og lille påskeferien, og hverdagen var tilbake som et knist rett mot meg. Arbeidsdagen nummer du denne uken begynte å nærme seg slutten, og av en merkelig grunn kjente jeg en rar følelse på kroppen. Jeg var sliten, men tenkte ikke så mye mer over det.

Hvis vi regner oss tilbake tre dager i tid, det var da det hele startet. Kvelden kom, og på en eller annen måte var jeg ikke helt meg selv. Jeg visste ikke helt hva det var, for jeg fant ikke begreper som kunne beskrive følelsene. Men natt til torsdagen fikk jeg hele bildet mer på greip. Det hele ble en mildt sagt urolig natt.

Jeg hadde store planer om å svinge innom arbeidsplassen for å gjøre en god jobb sånn som jeg pleier da jeg skulle stå opp tidlig på morningen. Det var med andre ord bare å glemme. Hvordan skulle jeg klare meg ute i en helt vanlig hverdag når man knapt hadde sovet om natten? Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg fikk med søvn, men det var ikke få. Jeg var våken minst hver time, og attpåtil tok det litt tid før jeg ramlet inn i drømmeland igjen.

Det endte med at jeg måtte prioritere helsen først. Et lite forvarsel var det inne i bildet, men at det skulle føles så vondt der og da, det hadde jeg ikke sett for meg. Hele den natten lå jeg og frøs og var varm om hverandre. Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle gjøre, og alle former for syke “baller” hoppet ut og gjorde meg klam og svett.

Med andre ord hadde jeg ligget med feber hele den natten, og da jeg endelig fikk sove ordentlig sov jeg til langt ut på dagen som er helt uvanlig for meg. Jeg liker svært lite å sløse bort dagen med å sove lenge, men der og da var det et behov som jeg måtte ta stilling til. 

Etter en helvetes natt, bokstavelig talt, var det godt å kunne få et godt sovehjertet igjen dagen etter. Feberen var trukket en god del tilbake, men det var fortsatt sånn at kroppen trengte en dag til å hvile. Matlysten var også blitt trekt litt ut, og ikke en gang det svære påskeegget med masse godt lot seg friste.

Men i dag er jeg så og si tilbake på gamle trakter igjen. Noe smårusk vil stort sett alltid henge igjen etter at man har vært syk, men det slipper vel taket det også om noen dager regner jeg med. Glad er jeg for at det ikke ble noe mer enn bare feber, for jeg har hørt litt at det har gått mer sykdom rundt omkring. Får bare håpe jeg slipper unna mer.
 

Det ble med andre ord en ikke planlagt langhelg. Men en gang i blant må man selv bli rammet også, og det er vel et tegn på at kroppen rydder opp eller reagerer på noe. Så lenge jeg ikke får bronkitt og et snev av lungebetennelse samtidig, sånn som jeg fikk i 2012, så er jeg overraskende fornøyd. Vil ikke være sengeliggende i mange uker igjen, for deretter å miste matlysten og gå ned flere kilo.