MØRKT I SKUMRINGEN


 


 


 


 


 

Ute viser det seg at regnet har kommet på besøk, og den store og gule solen som pleier å varme oss så godt har sviktet. Så hvorfor ikke friske opp med disse bildene av denne rosen. Rosen med litt farger, enn så lenge.

Her i huset pleier det å være noen blomster med lange stilker stående i vaser. Her om dagen begynte de så smått å tenke på døden, og hadde allerede fått noen små brune flekker i kantene. Jeg hadde lyst til å ta noen nye bilder, men visste ikke av hva. Ikke før jeg så de stusselige blomstene rope på meg der de sto pent og pyntelig.

Den utvalgte var så heldig å få bli stukket ned i jorden. Jeg fortalte hvilken av de sterke sidene den skulle vise, og dermed kunne jeg knipse vilt. Det var på vei til å bli mørkt i skumringen, og et perfekt lys til å skape noen flotte bilder. Fine nok ble de til å kunne legges ut og vise dere, bare for å skape litt stemning her på en fredag.

VI ER PÅ VEI


 


 


 


 


 

Det er ikke til å unngå og legge merke til. Og det er ikke til å unngå og ikke få vite at vi nå om korte stunden bikker over i en helt ny måned. Nok en gang kan vi begynne å runde av en overraskende og fin mars, og deretter ønske april velkommen!

Jeg har sagt det før, opptil flere ganger – hvor blir alle disse dagene av? Faktisk satt jeg her i går og regnet ut på hvor lenge jeg nå skal jobbe, og til det er en stor og etterlengtet ferie. Det kom som et sjokk, og overrasket meg riktig nok med at det er hele tre måneder med arbeid. Tre måneder? 

Du kan tro jeg blir redd av bare å la tanken smette innom. Hvor skummel denne tiden kan være, og kommer til å bli. Finværet har vist seg fra noen av de beste sidene de siste ukene, men i dag bikket det over til gråvær og overskyet. Litt regn måtte vi tåle også, og skogbrann er nå så smått blitt redusert.

Men over til noe helt annet – bildene som er plassert over her. Som vi kan både se og høre har vi nå fått tilbake fuglene våre. Både gamle kjenninger og nye borgere. Og de er ikke til å unngå og legge merke til når man står opp om morgen. Men heller ikke om ettermiddagen og når kvelden så smått begynner å komme. De synger. De synger på de vakre vårtonene, så nå venter jeg bare på det flotte vårværet som skal komme tilbake også.

Jeg prøvde meg på disse fuglebildene i ettermiddag, da jeg hadde kommet hjem fra jobb og slengt i meg litt middag. Lot meg faktisk å ta frem speilrefleksen for å prøve og fange noen glimt i dag tidlig også. Men store fangsten for fugleflokken var ikke å se der jeg ville se dem.

Helt fornøyd er jeg ikke med disse bildene, men godt nok til å legges ut. De symboliserer nå at de vil komme nordover igjen, å leve sin norske vår og sommer sammen med oss. De prøver og vise oss at “vi er på vei!”.

ER JEG SÅ TYNN SOM TULIPANER?

Det er ingen tvil om at det svirrer mange tanker og veldig mye for tiden. Noen dager kan det virke som en stor og lang berg-og-dalbane som kjøres, mens andre ganger har jeg mer fokus på noe helt annet. Uansett – helt sikker er jeg på at det ikke er tankefritt i verken ditt eller mitt hodet.

Med et knallvær som kom på besøk i går, mens jeg satt inne halve dagen, skulle det selvfølge bygge seg opp til gråvær og overskyet i dag. Hadde bare disse dagene byttet om, da hadde jeg vært glad. For jeg kjente på kroppen at jeg trengte mere sol og varme enn det var i dag. Heldigvis slapp vi unna regnet, og glad er jeg for det.

For tiden føler jeg at jeg virkelig trenger motivasjon. Et sånt spark midt i baken for å kaste meg over den store steinen, den steinen som egentlig ikke er så stor. Det må jobbes. Det må planlegges. Komme i gang med det stupet som egentlig ikke er farlig.

Men midt opp i alle disse tankene som smyger seg frem når jeg ikke har annet å tenke på, ligger fokuset mitt alltid hos barna når jeg befinner meg på den aller beste plassen. Den plassen jeg har vært glad i, men som jeg ikke vet er med meg på veien videre. Det er litt skummelt å tenke på det også.

Men jeg nyter hver eneste dag jeg kan. Gjør en jobb for at både du og jeg skal få fine dager, samt legger inn litt humor over det som kan være litt nifst. 

Selv om solen ikke har vist seg fra den beste side i dag, har det vært en veldig fin dag for det. Det er noe magisk å få jobbe med barn, og det er helt klart noe magisk med arbeidsplassen også. Og det å ha samtaler med barna er noe for seg selv. I hvert fall de som skjønner en spøk og har en klype med humor!

Det var ettermiddag, den tiden hvor det så smått begynner å komme foreldre for å hente barna sine. Fire gutter lekte sammen med hver sin trillebår. Den ene sto for øyeblikket tom i det jeg gikk forbi. “Tror dere jeg klarer å sitte i denne sånn som dere?”, spurte jeg med en litt fleip tone. 

På forhånd trodde jeg at jeg skulle høre noe sånn som “du er alt for stor” og “du får ikke plass i den lille trillebåren”. Men det var slett ikke noe i den duren jeg fikk høre fra deres fem og seks års barnemunn. For vet du hva han ene sa?

“Du har jo så tynn rompe”. Det var som om han hintet til at jeg selvfølgelig måtte sette meg ned for å prøve. Og jeg kunne vel ikke gjøre noe annet når jeg først hadde klart å sette meg i “saksa”. Og tror du ikke jeg jammen klarte å trykke denne stumpen ned? Er jeg så tynn som tulipaner?
 

TILBRINGE DAGEN INNE I EN GYMSAL


 

Helt borte i det fjerne kunne jeg skimte til en lyd som ville ha tak i meg. En lyd som var nokså kjent fra alle de andre morningene. Det var den tonen som gir meg et spark hver dag. Lyden som sparker meg ut av sengen samtidig som fuglene våkner til liv. 

Ja, for nå kan jeg allerede høre fuglesang og fuglekvitter mens jeg ruller meg ut av den gode madrassen, for så å få på meg noen klær. Og i dag var ingen unntak. Allerede i halv sju tiden kunne jeg møte solen i vinduet, den som glimter til meg rett i ansiktet der jeg flasher opp persiennen. 

En helt ny dag sto for tur. En sånn dag som aldri har vært her, men samtidig som aldri kommer igjen. For har du noen gang tenkt på at akkurat den dagen som du har foran deg, den kommer aldri tilbake? 


 

Det viste seg at det hadde vært noen minusgrader i natt også. Gressplenen var dekket av et tynt lag med frost, men på været ovenifra kunne det tyde på at det ble en flott dag. Bare synd at jeg skulle tilbringe dagen inne i en gymsal med mange andre flotte mennesker. 

Men jeg klager ikke på det, for jeg syns det virket ganske interessant. Jeg har vært på en sånn dag som barnehagene noen ganger trenger. En sånn dag med litt nytt innputt av nye idéer, kloke tanker og annet som man kan dra med seg videre. Og i dag var en sånn dag.

JEG HØRTE ET HYL


 

I går var en sånn søndag hvor jeg bare kunne kose meg. Været var helt topp og varmen kunne kjennes i kinnene. Nå hadde jeg endelig satt kaninen i gressburet, etter å ha fått orden på det, og jeg hadde funnet frem både den store hagesaksen og stålraken – for nå skulle det jobbes!

Været måtte bli brukt til noe fornuftig, så hvorfor ikke prøve og gjøre i stand hagen til sommeren. Gammelt og gult gress ble røsket bort fra skråningen, og pinner og annet kvist ble klippet ned. Jeg har i flere år drømt om en fin skråning, og hvis det skal bli noe må jeg ta tak i det nå før det begynner å spire.

Selv om solen ble slikket i arbeidet i den småkalde vinden mens jeg jobbet hørte jeg plutselig et hyl. Med spontan reaksjon så jeg rett bort i den retningen lyden kom fra, og blikket falt rett bort på en katt som var i luften etter å ha tatt et hopp.

Hva kunne dette være? Så nysgjerrig som jeg er kunne jeg ikke ligge unna av å finne ut av hva som foregikk. Jeg så det var en lysebrun katt – en fillete og stygg katt som jeg har sett flere ganger her i gatene, hvor det ser ut som den aldri får stell. Så stygg er den!

Men hva forårsaket denne hendelsen? Jeg beveget meg sakte mot deres retning, for jeg så kattens blikk skimte til noe. I det jeg nærmet meg skvatt jeg litt. For det første kunne jeg nesten ikke så hva det var, fordi det gikk litt i ett med naturen. Men plutselig så jeg hva som gjemte seg.

En fin og grå liten kattepus. Det hadde visst vært noen stygge hendelser imellom disse to partene. Men hva det var – det visste jeg ikke. Jeg kunne se at den lille grå var redd for den beige og stygge og fillete katten. Tro meg, denne beige katten ser bokstavelig talt mishandlet ut sånn som jeg ser den. 

Jeg prøvde å finne ut av hva denne grå katten skulle. Han prøvde å søke min oppmerksomhet. Kikket litt på meg og gikk videre. Stoppet opp for å se om jeg fulgte etter, før han forsettet med de korte skrittene sine i skogen.

Med min tanke tenkte jeg at han kanskje ville ha litt oppmerksomhet, ettersom han responderte sånn som han gjorde. Han gikk både mellom og rundt beina mine i et håp om å få kos. Ingen halsbånd var det å se på han heller, så hvem han var sin visste jeg ikke. 

Jeg pekte oppover mot retningen av bakken. Prøvde å forklare at han måtte gå den veien for å finne bostedet sitt. Han søkte tross alt hjelp. “Du må finne veien hjem”, sa jeg. Det likte han tydeligvis ikke. Han snudde seg mot meg og tok labben med klørne sine over armen min. 

Jaja, tenkte jeg. Han ville nok ikke ha noe hjelp av meg, og ville nok sikkert klare seg på egenhånd. Jeg satt der igjen med kloremerker langs armen – noen arr for å prøve og være behjelpelig mot en stakkars katt.

HÅPER PÅ BEDRE TIDER

.
 


 


 


 

Det er utrolig å tenke på hvor avhengig vi egentlig er av denne tiden. Det er nesten som om tiden styrer oss alle, eller veldig mange av oss. Selv er jeg avhengig av å gå rundt med denne klokken på armen min, hvis ikke føler jeg meg naken.

Når jeg har fri er det veldig deilig å bare koble helt ut og ikke tenke på hva man skal rekke og komme seg igjennom. Med mindre man har planer til faste tidspunkter. Med ting som skal gjøres og man skal rekke, så er et lite ur på armen veldig kjekt. Det syns i hvert fall jeg.

Jeg går jo rundt med mobilen på meg til enhver tid. Det vil si den tiden jeg ikke er på jobb. Når jeg er på det fantastiske stedet og gjør så godt jeg kan for at de rundt meg skal ha det bra, kan ikke jeg gå rundt der med mobilen langt oppi trynet konstant. Fokuset mitt må ligge hos barna.

Derfor er jeg veldig glad for at denne klokken kan bæres med meg rundt over alt, og den er ikke til hinder hos noen. Bare veldig kjekk. 

I natt ble alle klokker stilt. Vi begynner å gå mot sommeren, så nå har jeg gått rundt å stilt alle de klokkene som kan stilles for at de kan fortsette sin vei med sommertiden. Jeg ser frem til månedene som nå kommer, og håper på bedre tider. For det trenger vi etter en mørk, men nokså varm vinter!

HELT VILT

Det var endelig blitt helg da jeg trillet hjemover både stein, kvist, rusk og rask som befant seg på gangveiene. Humplet litt her og der, og for ikke å skli og rase over ende på grusen, kunne jeg ikke fise i vilden sky heller. Nå ser jeg virkelig frem til veiarbeidet starter for fullt, og veiene blir rene og pene når vi nå går mot sommeren.

Og i dag gikk det enda et tegn opp for meg at den nye årstiden viser seg enda mer. De tidligere ukene har det blitt mere lyst ute. Fuglesangen har begynt å spille og det lukter mer vår. Men da jeg sveipet øynene over gradestokken på formiddagen i dag, det var da jeg fikk en skikkelig vårfølelse. 

En liten jakke kunne jeg slenge på meg, og joggeskoene kan jeg nå offisielt ta i bruk. I mine planer er ikke snøen velkommen, så nå kan vårklærne tas frem, og vinterutstyr pakkes bort. Det er helt vilt at vi har en så fantastisk tid i møte, og den er allerede i gang.
 


 

Men nå var det ikke fokuset rettet mot dette som var så stort. Ikke akkurat nå. For nå i ettermiddag klarte jeg å være skikkelig spontan. Så spontan uten og tenke en eneste tanke at jeg rett og slett gikk til innkjøp av noe stort – forhåpentligvis!

Jeg vil ikke helt røpe hva det er. Ikke enda i hvert fall. Det er noe med det å leve opp mot en spenning og nysgjerrighet, og den skal jeg klare og holde på litt til. Helt for meg selv. Heldigvis er det ikke lange tiden til det skal skje, så med en gang jeg kan fortelle dere noe mer, da skal dere få vite det.

Men mest av alt – det er:
 


 

HAN LESER IKKE FORLENGS

Det er ikke til å legge skjul på at barn er noe som står mitt hjertet nærmest. Om jeg ikke hadde trives med å være i deres selskap, så hadde jeg heller ikke hatt denne jobben som jeg har. Jeg er glad i barn, jeg elsker jobben min!

Jeg har nå vært på den samme plassen og hatt den samme jobben i nesten fire år. Jeg gikk fra å ikke ha noe erfaring med å jobbe i barnehage, til å nå sitte her med en masse kunnskap om hvordan det egentlig er. Det er ikke en plass hvor barna bare blir slengt innenfor porten, for så å være der i mange timer fordi foreldrene må jobbe.

Det skjer så ufattelig mye i den store rammen som igjen er bygget opp av mange små rom. Rom hvor du kan forbedrede det du kan og rom hvor du kan skape nye egenskaper – læren om å lære. Å gå i barnehagen er som et stort åpent hav hvor du kan være blekksprut – du har flere ting å gjøre.

Å jobbe på den måten jeg gjør i dag, gjorde jeg ikke for et halvannet år siden. Etter at jeg begynte å studere og gå på skole for å gå veien mot å bli noe innenfor den jobben jeg er i nå, så lærte jeg så utrolig mye. Jeg lærte ikke bare en masse teori. Jeg lærte å jobbe på en helt annen måte, og den forskjellen kan jeg se nå i ettertid.

Jeg sier ting til barna på en helt annen måte enn jeg ville gjort om jeg ikke satt med denne teorien min i bånn av bøtta. Jeg klarer å dra teorien inn og bruke den. Og morsomt er det når jeg ser det selv.

Men nå var det ikke akkurat dette jeg ville frem til. Det er vel mer en hendelse jeg fikk oppleve her om dagen. Eller, det er en hendelse av en situasjon. En veldig fin situasjon også, samtidig som det kommer litt an på med hvilket øyet du ser det fra.


 

Akkurat sånn som det var da jeg gikk i barnehagen for bare noen år siden, hvor jeg hadde egen perm hvor personalet samlet på bilder og lagde tekster, sånn er det i dag også. Vi er i en nyere tid nå enn det vi var for 17-21 år siden, og mye har forandret seg siden den tid.

I min barnehageperm er det bilder som er klippet ut for hånd og limt inn på ark. Men ser vi på barnehagepermer i dag er dem helt annerledes. I dag bruker vi digitale verktøy for å sette sammen bilder og tekst, for så å skrive dem ut og plassere pent i permene. Det er noe helt annet nå enn det var da jeg var barnehagejente.

Men det var heller ikke dette jeg helt ville frem til. Riktignok handler det om permer, men kanskje ikke akkurat på dette temaet. For jeg gjorde en observasjon. Jeg satt der litt i bakgrunn hvor barna ante fred og ingen fare. Det var ingen bøllestreker på gang – tvert i mot.

Permene til barna står så fint plassert i hyllene sine, på rad og rekke sånn at dem ikke skal bli ødelagt når barna skal få dem med seg hjem til sommeren. Igjennom deres barnehagetid har det blitt satt inn mange flotte minner som dem kan se tilbake på, og en stor jobb har blitt gjort. Det er nesten flaut å se på barna sine permer i dag, i forhold til den jeg fikk da jeg sluttet i barnehagen.
 


 

Tre fine gutter satt sammen, foran hylla med alle de fantastiske permene. Jeg trodde de ville ta ut deres permen for å se på dem. Men ikke en eneste en ble tatt ut for å bli fiklet med. Det var mer nysgjerrighet for å finne ut hva som sto på dem.

I år har vi mange flinke og kloke skolestartere. Kan jeg si at jeg blir litt stolt av barnegruppen jeg jobber sammen med? På den ene veggen har vi alfabetet hengende oppe, sånn at barna kan ta seg til kjenne med sine egne bokstaver om hvem som er deres. Men når de nå begynner så smått, og noen mer enn andre, å lese både ord og setninger, da får du en sånn følelse.

En sånn følelse at du har klart å gjøre barna interessert i bokstaver og tall. Så klart skal de lære dette på skolen, og er ikke barnehagens oppgave i å lære dem og virkelig lese. Men når barna selv er interesserte, da kan ikke vi hindre dem i å være det.

Mange kan lese og ha forståelse på hva ordene betyr. Men hva når det går andre veien? Nå snakker jeg ikke om de som ikke kan ha forståelse på bokstaver. På observasjonen jeg gjorde med de tre guttene som satt foran permene sine og leste hvem dem var sine, måtte jeg virkelig høre hva som egentlig skjedde i deres samtale.

Jeg skarper inn på hørselen for å finne ut hva dem egentlig gjør. Sniker meg litt nærmere for å finne ut av det. Jeg kan høre at dem leser bokstavene, men det er en av dem jeg sette meg litt nærmere for å høre hva han egentlig leser.

Jeg blir mer og mer imponert. Imponert over hvor mye disse barna klarer, og som vi kanskje ikke får med oss alltid. Han leser ikke på vanlig måte sånn som vi pleier. Han leser ikke forlengs. 

Han tar seg ikke allverdens tid heller, og raser nokså fort igjennom bokstavene som danner navnene. Baklengs. Han leser navnene baklengs, og jeg kan høre den stammingen som kommer når barna er i startfasen og skal lære seg og lese. De stopper litt opp ved noen bokstaver før de kommer seg videre. 

Nå husker jeg ikke helt hvordan det var når jeg var fem og seks år. Men jeg er ganske så sikker på at jeg verken kunne lese forlengs eller baklengs da jeg gikk i barnehagen. Hvem skulle tro at de små kroppene som voksen i en rekordfart skulle klare så mye? Og bare det å lese fra høyre mot venstre? Det hadde jeg ikke trodd.

DU MÅ NESTEN BARE NYTE DET


 

I kveld sitter jeg igjen med en følelse av at noe endrer seg. At et eller annet er på vei til å skje. Vi går om ikke mange dagene inn i en helt ny “tidsmaskin”, hvor det allerede er nå til helgen at disse klokkene skal stilles. Ofte, eller veldig mange ganger i året tenker jeg en tanke om at akkurat denne dagen kommer aldri igjen. Du må gripe det du kan få der og da, og du må gi for at det hele skal gå rundt.

Jeg sitter ikke bare her og tenker på at noe skal endre seg. Det er også noe som følger med når vi står midt oppi der vi er nå. Våren har virkelig vist seg for fullt i dag – i hvert fall når det kommer til været. Solen har stått på over oss i mange timer, og du må nesten bare nyte det!

Vi må nyte og sette pris på alt det gode vi får. Vi må ta vare på det vi har rundt oss. Vi må kunne skape minnene sammen, for gjør vi det – da får vi som regel en fantastisk dag. Og det har jeg hatt i dag. En helt fantastisk vårdag som jeg har tilbragt på jobb, med alle de jeg er glade i.

Og det er grunnen til at jeg sitter her i kveld og kjenner på en kropp som er sliten. Ikke fordi den er blitt overstyrt og det er blitt gjort alt for mye, men fordi dagen i seg selv har vært helt topp. Grunnen til dette er fordi dagen har blitt lagt opp til å være mye ute, og det er dette noe av det jeg ser fremover med tiden som nå står foran oss.

Selv om det ble en skogstur med mye klatring for barna i dag, er det opplevelsen i seg selv å se hvor mye barna koser seg. For har dem det bra – da har som regel jeg det godt også. Men i kveld sitter jeg her med varme kinn og tunge bein, bare fordi jeg har hatt en fin dag. Når solen står på er det lite som skal til for å gjøre dagen vond. 

Å BITE I DET SURE EPLE


 

Noen ganger skulle jeg ønske det lille hodet mitt var et hakk større. Rommet enda mer enn alt det den gjør i dag. I det minste at den hadde klart å legge vekk det som ikke var nødvendig å ha der til de ulike tidene, og heller fokusere på det viktige der og da!

For uansett hvor mye eller lite jeg legger merke til det, så er det spesielt en ting som kommer sterkere frem enn annet. Det er ikke til å legge skjul på at jeg i en alder av tjueen begynte på skolen på nytt og tok helt andre fag enn da jeg var i andre del av ungdomstiden.

Hvorfor var det ikke sånn at jeg hadde planene klare da jeg var seksten år? Og er det egentlig noen sekstenåringen som virkelig vet hva de vil bli, og hva de vil drive med resten av livet? Jeg visste hva jeg ville bli på denne alderen, som nå er godt over seks år siden. Tro det eller ei, men tiden flyr.

Under valget jeg tok på denne tiden hadde jeg noen tanker å gå ut ifra. Men for fire år siden viste det seg å ikke stemme. Jeg ville ikke bli noe innenfor medier og kommunikasjon, som jeg gikk den gangen. Jeg hadde helt andre tanker da jeg gikk det trettende året på skolen, og det skulle ta flere år å finne ut av hva jeg ville enn det jeg trodde.

Jeg skulle så gjerne ha planene ferdig skisset, sånn at jeg visste hvilken vei jeg ville gå. Det å ta utdanning som noen år eldre har ikke vært noe problem for meg, men med tiden som nå nærmer seg den store prøven så skulle jeg så sårt ønske og ha vært ferdig for noen år tilbake.

Selv vet jeg at det kommer til å gå min vei, om jeg så er innstilt på det. Jeg skal klare og komme meg i mål. Jeg klarer det. Men hva gjør man egentlig når det ligger litt nervøsitet bak likevel, samtidig som du gruer deg? Du vet jo selv at det kommer til å gå bra, bare du klarer å stå selv.

Er jeg redd for å ikke få med meg alt? Er jeg redd for å ikke svare godt nok? Mitt minste mål er å kunne stå på to bein når jeg er ferdig, og enda bedre blir det om jeg har flere bein å stå på. Tankene svirrer vel litt over på at det er enda flere oppgaver som må gjøres sånn at jobben blir større.

I utgangspunktet kan jeg starte nå. Egentlig kunne jeg startet for lengst. Og hvorfor forsettet jeg ikke bare videre den gangen jeg var på topp? Det er ikke til å legge skjul på at jeg har mye å gjøre fremover. Nå handler det bare om å komme i gang, og virkelig sette seg ned å bite i det sure eple!