HAN LESER IKKE FORLENGS

Det er ikke til å legge skjul på at barn er noe som står mitt hjertet nærmest. Om jeg ikke hadde trives med å være i deres selskap, så hadde jeg heller ikke hatt denne jobben som jeg har. Jeg er glad i barn, jeg elsker jobben min!

Jeg har nå vært på den samme plassen og hatt den samme jobben i nesten fire år. Jeg gikk fra å ikke ha noe erfaring med å jobbe i barnehage, til å nå sitte her med en masse kunnskap om hvordan det egentlig er. Det er ikke en plass hvor barna bare blir slengt innenfor porten, for så å være der i mange timer fordi foreldrene må jobbe.

Det skjer så ufattelig mye i den store rammen som igjen er bygget opp av mange små rom. Rom hvor du kan forbedrede det du kan og rom hvor du kan skape nye egenskaper – læren om å lære. Å gå i barnehagen er som et stort åpent hav hvor du kan være blekksprut – du har flere ting å gjøre.

Å jobbe på den måten jeg gjør i dag, gjorde jeg ikke for et halvannet år siden. Etter at jeg begynte å studere og gå på skole for å gå veien mot å bli noe innenfor den jobben jeg er i nå, så lærte jeg så utrolig mye. Jeg lærte ikke bare en masse teori. Jeg lærte å jobbe på en helt annen måte, og den forskjellen kan jeg se nå i ettertid.

Jeg sier ting til barna på en helt annen måte enn jeg ville gjort om jeg ikke satt med denne teorien min i bånn av bøtta. Jeg klarer å dra teorien inn og bruke den. Og morsomt er det når jeg ser det selv.

Men nå var det ikke akkurat dette jeg ville frem til. Det er vel mer en hendelse jeg fikk oppleve her om dagen. Eller, det er en hendelse av en situasjon. En veldig fin situasjon også, samtidig som det kommer litt an på med hvilket øyet du ser det fra.


 

Akkurat sånn som det var da jeg gikk i barnehagen for bare noen år siden, hvor jeg hadde egen perm hvor personalet samlet på bilder og lagde tekster, sånn er det i dag også. Vi er i en nyere tid nå enn det vi var for 17-21 år siden, og mye har forandret seg siden den tid.

I min barnehageperm er det bilder som er klippet ut for hånd og limt inn på ark. Men ser vi på barnehagepermer i dag er dem helt annerledes. I dag bruker vi digitale verktøy for å sette sammen bilder og tekst, for så å skrive dem ut og plassere pent i permene. Det er noe helt annet nå enn det var da jeg var barnehagejente.

Men det var heller ikke dette jeg helt ville frem til. Riktignok handler det om permer, men kanskje ikke akkurat på dette temaet. For jeg gjorde en observasjon. Jeg satt der litt i bakgrunn hvor barna ante fred og ingen fare. Det var ingen bøllestreker på gang – tvert i mot.

Permene til barna står så fint plassert i hyllene sine, på rad og rekke sånn at dem ikke skal bli ødelagt når barna skal få dem med seg hjem til sommeren. Igjennom deres barnehagetid har det blitt satt inn mange flotte minner som dem kan se tilbake på, og en stor jobb har blitt gjort. Det er nesten flaut å se på barna sine permer i dag, i forhold til den jeg fikk da jeg sluttet i barnehagen.
 


 

Tre fine gutter satt sammen, foran hylla med alle de fantastiske permene. Jeg trodde de ville ta ut deres permen for å se på dem. Men ikke en eneste en ble tatt ut for å bli fiklet med. Det var mer nysgjerrighet for å finne ut hva som sto på dem.

I år har vi mange flinke og kloke skolestartere. Kan jeg si at jeg blir litt stolt av barnegruppen jeg jobber sammen med? På den ene veggen har vi alfabetet hengende oppe, sånn at barna kan ta seg til kjenne med sine egne bokstaver om hvem som er deres. Men når de nå begynner så smått, og noen mer enn andre, å lese både ord og setninger, da får du en sånn følelse.

En sånn følelse at du har klart å gjøre barna interessert i bokstaver og tall. Så klart skal de lære dette på skolen, og er ikke barnehagens oppgave i å lære dem og virkelig lese. Men når barna selv er interesserte, da kan ikke vi hindre dem i å være det.

Mange kan lese og ha forståelse på hva ordene betyr. Men hva når det går andre veien? Nå snakker jeg ikke om de som ikke kan ha forståelse på bokstaver. På observasjonen jeg gjorde med de tre guttene som satt foran permene sine og leste hvem dem var sine, måtte jeg virkelig høre hva som egentlig skjedde i deres samtale.

Jeg skarper inn på hørselen for å finne ut hva dem egentlig gjør. Sniker meg litt nærmere for å finne ut av det. Jeg kan høre at dem leser bokstavene, men det er en av dem jeg sette meg litt nærmere for å høre hva han egentlig leser.

Jeg blir mer og mer imponert. Imponert over hvor mye disse barna klarer, og som vi kanskje ikke får med oss alltid. Han leser ikke på vanlig måte sånn som vi pleier. Han leser ikke forlengs. 

Han tar seg ikke allverdens tid heller, og raser nokså fort igjennom bokstavene som danner navnene. Baklengs. Han leser navnene baklengs, og jeg kan høre den stammingen som kommer når barna er i startfasen og skal lære seg og lese. De stopper litt opp ved noen bokstaver før de kommer seg videre. 

Nå husker jeg ikke helt hvordan det var når jeg var fem og seks år. Men jeg er ganske så sikker på at jeg verken kunne lese forlengs eller baklengs da jeg gikk i barnehagen. Hvem skulle tro at de små kroppene som voksen i en rekordfart skulle klare så mye? Og bare det å lese fra høyre mot venstre? Det hadde jeg ikke trodd.

12 kommentarer

Siste innlegg