ER DET LOV Å HÅPE PÅ EN NUMMER TRE?

Nå vet jeg ikke hvor flink eller dyktig du er, men nå tror jeg at jeg trenger din hjelp som jeg er ganske sikker på at du ikke kommer til å finne svar på. Noen gang. Jeg skulle gjerne klart det selv, og jeg skulle gjerne ønske at de rundt meg fikk det til. Hadde det bare vært mulighet for å skru tiden litt tilbake og få satt den på pause, så kunne jeg nyte litt ekstra tid med sommerferie.

Men den tid leger nok aldri disse sårene, uansett hvor mye man prøver og feiler. Plutselig ble det brått slutt, og jeg kan med hånden på hjertet fortelle at jeg syns det var utrolig deilig å komme tilbake til arbeid igjen. Nå har jeg bare fullført to dager på jobb, men smaken på hverdagsrutinene liker jeg godt allerede. Ferie er fantastisk – men hverdagen er helt super å ha!

Men så har jeg også lyst til å fortelle noe, og det er derfor jeg i kveld har stikket den lille snuten med de skarpe klørne både innom og over tastaturet. Planen var vel å skrible dette ned i går. Men når dagen blir fylt opp med første dag på jobb, og deretter litt annen småpjus, så hadde jeg ikke motivasjon eller overskudd til å prioritere akkurat det.

For ikke lenge siden ble det kommet frem at en ny storslager hadde stått på spill. En langtidsjobb som hadde tatt så lang tid som det hadde tatt. Og jeg sier bare – HERE WE GO AGAIN! Endelig var dagen her hvor vi fikk somlet oss en liten familiegjeng som satt på rekke i storsalen med mange andre. Riktig nok ikke helt fullt, selv om det ikke var langt unna. Og alle var nok minst like spent som meg.
 


 

Alle var kommet på plass. Lyset dempet seg, skjermen ble større, lyd og bildet begynte å rulle og det ble helt mørkt i salen. Spenningen begynte å stige, og der satt jeg klar. Jeg husker så godt den dagen jeg så den første Mamma Mia på kino. Opplevelsen da var så stor. Så stor at jeg til og med måtte kjøpe meg filmen. Og du kan jo si den ble sett noen ganger.

Nå er det jo ti år siden den kom ut, og her i forrige uke måtte jeg ta den frem for å ta en ny titt på historien deres der. Noe stort om trailer eller annet hadde jeg ikke latt meg bry om på forhånd av den nye filmen. Derfor satt jeg spent og var rimelig klar for historien som nå hadde blitt bygget videre på.

Med verken lave eller skyhøye forventninger på forhånd, var gleden stor da filmen rullet over det svære lerretet, og med en god lyd som ikke jeg klarer å få til hjemme selv, fordi jeg ikke har latt meg investere i slikt utstyr. En fordel må det jo være for å dra på kino for å få en god opplevelse – og det er lyd og bilde. Og ikke minst at filmen er bra.

Og med hånden på hjertet så kan jeg si at det var den! Mange nye og fine sanger gjennom hele filmen. Spennende historie var det også, selv om det kanskje ikke var like lett for alle å forstå handlingen i starten. Nesten to hele timer med fantastisk underholdning og nydelig musikk var det. Og igjen satt jeg med den opplevelsen, men hvor jeg også gjerne skulle sett mye mer. Nå tror jeg ikke tanken har vært til lufting en gang, eller at produsenter har tenkt på det i det hele tatt. Men er det lov å håpe på en nummer tre?!
 


 

Selv kunne jeg kommet med flere punkter av årets komedie- og musikalfilm. Men nå tør jeg ikke å fortelle noe om innholdet av handlingen, eller hvordan det forsettet eller gikk. Mitt eneste og beste tilbakemelding på denne filmen – kom deg på kino så fort du har mulighet! Den er virkelig verdt å se. 

ÅRHUNDRES HISTORIE PÅ VELDIG LENGE

Med en strålende sol og en fantastisk varme, så skal jeg igjen ikke klage på denne søndagen. Hvis vi spoler litt tilbake og mimrer litt på dagen som var i går, så var det som om hele himmelen åpnet seg tidlig på kvelden. Flere mørke skyer kom svevende inn over oss, og i en liten krok kunne vi høre det buldre. Og når uværet kom nærmere ble det lyst opp av de mest fantastiske lysstripene som man noen gang kunne fått.

Hadde det bare vært det perfektet tordenværet. Tidligere ble det hintet til at det både kunne komme bulder og brak – noe jeg er en stor fan av, og som jeg har vært hele livet. Jeg elsker når det virkelig slår til høyt der oppe, og det samtidig blir et stort sirkus over oss. Dessverre ble det ikke en sånn kveld i går. Men regnet, det styrtet ned, og hagl kom en liten tur innom det også. 

Jeg som hadde plantet meg godt ute på terrassen her når uværet var på vei. Det var ikke store greier å fange over himmelen. Men det som jeg klarte å fange, det var bilder av århundres historie på veldig lenge. Fredags kveld fikk jeg somlet meg opp i høyden. Jeg hadde fått høre at noe stort skulle skje over oss denne dagen. Månen skulle visst ikke ha sitt vanlige utseende, og dette måtte jeg få dokumentert.
 


 

Denne kvelden fant jeg frem både det ene og det andre av fotoutstyret mitt, og så var jeg på vei opp. På vei opp på taket, med både kamera, stativ og litt annet småtteri. Så satt jeg der, alene, i håp om å få med meg måneformørkelsen som det var snakk om at skulle komme i ti-elleve-tiden på kvelden.

Men da klokken ble litt over elleve måtte jeg kaste inn håndkle. Da orket jeg ikke å tilbringe mer tid på taket. Umulig var det å få med seg kveldens store månehendelse også, fordi området her var dekket med skyer, og månen kom derfor ikke frem. Ikke før noen timer senere lyste den, men da var det store øyeblikket allerede over.
 


 


 


 


 


 

Selv om det ikke ble noe opplevelse av måneformørkelsen på meg, så fikk jeg i det minste noen kule bilder av selve månen på en annen scene. Det klarnet plutselig litt opp i ett-tiden på natta, og dermed kom månen frem igjen med disse effektene både foran og rundt seg. Hadde det vært opp til meg hadde jeg satt i gang med etterarbeid på bildene med en gang. Men fornuften min fortalte meg at det var på tide å komme seg i seng. Godt at jeg da hadde noe å glede meg til neste dag, som ga disse resultatene til bildearkivet mitt.

MED GULROT I MUNNEN


 

Enda en fredag går mot slutten, og er det noe det er lett å snakke om, som samtidig er standard for å komme i gang med en samtale, så er det å dra inn temaet om været. Ja, for det sto litt stille om hvordan jeg i det hele tatt skulle komme i gang med å la fingrene danse over tastaturet her. Men nå ser det ut som den har kommet inn i valsen og lært seg dansetrinnene.

Dagen startet delvis tidlig her i dag, men jeg klarte ikke å unngå slumringene før jeg fikk hoppet opp og kommet meg ut. For her var det ganske varmt fra morgen av, og det har det vært gjennom hele denne dagen. Årets varmeste sommerdag i Norge og over store deler av verden var det meldt, og det kan man trygt si at det ble. I hvert fall hittil i år.
 


 

Mens gradene bare har steget på utover hele dagen, han henne her kost seg i skyggen og i den lille hulen sin. Det er ikke bare varmt for oss mennesker, men både hunder, katter, kaniner og andre dyr på både to og fire bein. Det er viktig å passe på seg selv, men det er også viktig å gi litt ekstra til de som trenger litt støtte i en slik varme.

Her har det vært godt over tredve grader i dag. Det meste jeg har sett på gradestokken i dag har vært så nærme som trettifem en plass. Og det bare i skyggen. I solen har det vært godt over førti, kanskje nærmere femti som jeg så vidt så et sted. Og det kan vel stemme godt. Jeg har derfor forflyttet meg delvis hyppig mellom solen og skyggen i dag, bare for å få litt avbrekk i det hete slaget.
 


 


 


 


 


 

Med en gulrot i munnen, som da sto i et stort fokus hos Lilly, var dette alt som skulle til for å holde hun opptatt. Speilrefleksen hadde jeg foran meg, og mens hun var konsentrert med alle jafsene av godbiten, så fikk jeg jammen meg en del blinkskudd også – og fine bilder av henne. Endelig fikk jeg noen nye bilder å jobbe med i dag, som en liten pause fra solen. Og bilder, det er det alltid moro å jobbe med. 

Men nå begynner det å gå mot kvelden her, og jeg har også fått hvisket i øret at det er noe som skal skje i løpet av kvelden. Så da får jeg bare være klar, om det skulle være et godt tegn å se, når det skjer. Så håper jeg dere har hatt en kjempefin sommerdag, og at dere kom dere igjennom varmen. En fin kveld ønskes dere alle i hvert fall.

UNNE MEG EN EKSTRA GOD FROKOST

Du vet når du har kjent på det lille ekstra presset av å yte godt nok på arbeid. Eller, det blir kanskje feil å kalle det press. Det jeg tenkte mer på var den profesjonelle jobben du gjør. Og som det lille ekstra må du også legge inn litt mer for at hverdagen skal gå rundt, hvor både de rundt deg og du selv skal kunne ha det bra i akkurat det arbeidet dere er i. Du legger et helt annet press på deg selv, enn når du er på en helt annen plass. Det var det jeg ville frem til.

Tiden går nå skremmende fort til å renne ut. Det er bare snakk om noen få dager, en liten snurt av en helg, og så er det på igjen. Da er det tilbake til gamle trakter. Hverdagen styrter på, og ferie, den får man glemme for en lang stund. Derfor skal den siste helgen nå brukes til å samle opp ny energi for å kunne få et godt start på et nytt barnehageår. Et nokså spennende år også kan jeg tenke meg.

For å komme lettere til hektene har jeg derfor den siste uken gjort så godt jeg har kunnet med å komme tilbake til det ene hektet. Det som er mest gunstig å ha på plass når hverdagen skal skytes i gang – nemlig døgnrytmen. Det har fungert ganske bra, så jeg regner ikke med at jeg skal få et skikkelig smell i planeten når dørene til et jobbeliv åpnes igjen.

Selv om man gjerne skulle hatt noen ekstra ferieuker, fri fra alt og ingenting, så ble det en ekstra tidlig morgen i dag tidlig. Tror med andre ord at jeg ikke har vært så tidlig oppe i ferien i det hele tatt. Det hele startet med at søppelbilen kom forbi her i dag. Det var på tide å tømme litt søppel igjen. Og vi har jo de kjente og kjære grønne dunkene på hjul til søppelet vårt, noe som vi ikke er alene om lenger.

Men så. De morgenkarene av søppelmenn som var tidlig på med sitt arbeid, de føler jeg stresser litt for mye til tider. Ja, de har en rute. Og ja, de har et skjema de skal være gjennom til den og den tiden. Men er det virkelig nødvendig å ha så dårlig tid at du absolutt må kjøre rally med disse søppeldunkene, for så å kaste dem inn i veggen når de setter dem på plass?

Tro meg, det høres virkelig ille ut om du skiller med det som er normalt. Jeg har soverommet mitt rett ved – så og si helt klin innpå. For disse dunkene står rett på utsiden av den ene veggen min, og der smeller det godt. Så, når de var her på morgenkvisten, så var det ikke annet enn å stå opp etter å ha blitt vekket av dem. Klokken var riktig nok rett før åtte i dag tidlig, men hadde jo håpet å sove en liten times tid til i hvert fall.

Men jeg kunne ikke akkurat klage. Jeg skal jo tros alt en god del tidligere opp fra uken av. Derfor var det bare å slenge beina og resten av kroppen ut av sengen, for så å få på seg noen sommerfiller før jeg valset opp på kjøkkenet. For en gang skyld skulle jeg unne meg en ekstra god frokost. En frokost som er langt ifra vanlig hos meg.
 


 

Jeg fant frem et par skiver som fikk litt shaking i risteren, mens jeg lot meg se eggene steke i pannen. Og da med litt pepperdryss og noen streker moste tomater på, så kunne dagen virkelig starte. En ny sommerdag ble tatt i mot, og nokså varmt har det vært i dag også som mange andre sommerdager. Nå er det bare å lade opp til en ny sydenvarme som treffer oss veldig mange når kveldens natt er forbi.

DET HAR IKKE VÆRT ET GODT ÅR

Du begynner nå å kjenne at det du så lenge hadde lengtet etter er på vei til å gå mot slutt. Hvor ble av disse fantastiske ukene som vi har hatt? De spesielle ukene i året som jeg alltid har gledet meg til hvert år. Ukene av denne sommerferien blir om kort tid historie, og flere sommerdager blir lagt godt i minnet.

Ja, for det har vært noen fantastiske og solrike uker vi har vært så heldige å ha fått. Men ikke bare i sommerferien har vi kost oss med sol og varme. Det har vært fint rundt om i lande i lenger tider, da det hele startet med en strålende mai. Flere måneder med sol, varme og gode minner, det har virkelig vært godt.

Men så har det ikke vært like godt for alle. Det har ikke vært et godt år denne gangen. Det hele startet så bra allerede 14. april. Det var en lørdag, og jeg hadde nettopp hentet en kanin som fikk flytte inn hos meg. Det ble både pose og sekk, bursdagsgave og julegave på en gang. For det viste seg nemlig at også denne dagen skulle jeg finne årets første stålorm.
 


 

Jeg har jo vært fascinert av disse dyrene i lang, lang tid. Ja, hele livet mitt om jeg kan si det sånn. For det var allerede som barnehagejente jeg virkelig syns dyr og andre småkryp som bodde i naturen var noe for meg. Og det som satte seg ekstra spor i mitt hjertet, det var disse øglene, kalt stålorm.

Jeg husker det som det var i går. Et år fant jeg hele 44 av dem. Riktignok ikke samtidig, men i løpet av en sommer. De starter sånn rundt april å vise seg for verden, og i fjor fant jeg den siste midt i september. Men hvor finner jeg dem? For å si det sånn så har jeg vært et lite hakk foran de små luringene. De har jo ingen bein, men likevel kan de være kjappe til å åle seg unna. Men i hagen min legger jeg ut feller hvert år, om det så bare er noen steiner eller plankebiter. Og det er der dem liker å gjemme seg. Disse har jeg også liggende på et sted ved en skog, hvor det også befinner seg litt større mengder med gress. Der koser dem seg som oftest veldig godt!
 


 


 

Nå har jeg jo holdt på med dette i alle år, hvor jeg fanger dem på pent vis, har hatt dem boende hos meg i en gildekasse i noen få dager, før jeg så har sluppet dem ut. Det har vært like stas hver eneste gang jeg har fått ormefangst i fellene, men med årene har det ikke vært like interessant å ha dem boende hos meg.

De siste årene, spesielt i år, har jeg derfor latt dem gå samme dagen som jeg fant dem. Noen har jeg hatt til å studere nærmere på, som for eksempel for å få tatt noen bilder. Og bilder, det har jeg en god del av. Tenkte jeg kunne slenge ut noen av de jeg har tatt de siste årene. Noen er mer blinkskudd av ren flaks enn andre.
 


 


 


 


 


 


 

Med årene kan du trygt si at jeg har funnet flere hundre av dem. Både store og små, noen mørke og andre litt lysere i skinnet. Jeg har til og med oppdaget at noen av ormene har skiftet skinn i løpet av noen av de dagene jeg har latt den bo hos meg. Og flere ganger har det hendt at jeg har fått med meg at dem har kastet halen, fordi dem har blitt redde.

Jeg har hatt mange fine år med ormefangst. Men hva skal vi si denne gangen? Det har ikke vært et godt år i år. Jeg har jo klart å finne hele 50 tilsammen bare i år. Men i hele juli har det til nå vært helt dødt med fangsten. Jeg har ikke funnet en eneste en nå som jeg har hatt ferie, og jeg sjekker fellene så og si hver dag omtrent. 

Hva som skyldes at de har tatt andre veier er jeg ikke helt sikker på. Men en liten anelse om hvorfor dem ikke har villet være her på en hel måned har jeg en liten mistanke om. Jeg tror rett og slett at det har vært for varmt for de små stakkars dyrene som har ålt seg gjennom skogkratt for å komme i trygghet under fellene jeg har hatt. De har kanskje ikke orket å ligge i den hete varmen som har vært ekstra varm i år. 

Selv om interessen min er stor rundt dette, og jeg likevel har funnet så mange som jeg har gjort i år, så har det ikke gjort noe for min del at det har vært stille for dem nå i ferien. Selvfølgelig hadde det jo vært morsomt å funnet flere, for så å kunne slå fangstrekorden enda mer som jeg har klart å slå i år. Hvem vet – kanskje det dukker opp flere før det blir for kaldt.
 

Visste du forresten av stålormer er øgler uten bein?

JEG EIER NOK EN DEL SMÅRÆL

La oss si det sånn at vi har vært ekstremt heldige med hele denne sommeren. Solen stråler, hverdagen lyser og blikket glimter til. Kunne det blitt en bedre ferie? Det kunne alltids gjort noen endringer for å få noen bedre uker med fri, men akkurat nå er jeg fornøyd med alt jeg har fått vært igjennom hittil denne måneden.

Dagene nytes med andre ord, men i dag måtte jeg bite i det sure eplet og få satt i gang fingeren kjappere enn svint. Eller, måtte jeg egentlig det? Det hele startet med en tanke. En tanke som sluset meg inn i et lite rom, som der hadde flere små kroker. Et bittelite hus, eller kanskje en hytte, hvor det gjemte seg ting av både det ene og det andre. 
 


 

Og før jeg visste ordet av det var plutselig alle klærne mine strødd i en stor haug midt på gulvet! Klesskapet var skrapet for alt av tekstiler av både det ene og det andre. Både korte, lange, tynne og tjukke varianter fra både den og de butikkene lå der og blottet foran meg. Haugen i seg selv syns jeg ikke var så stor, men inni skapet syns jeg det tok mye plass.
 


 


 

Jeg ser, men jeg vet også at jeg ikke er på topp i motebransjen. Jeg eier nok en del småræl, men mye av det er fint også. Og ikke minst liker jeg det, og det er vel det som er det viktigste i bunn og grunn. I hvert fall for meg. Jeg kler meg kanskje ikke sånn som andre skulle ønske, men det er det som er så bra med at vi alle er forskjellige. Og så er det så bra at det finnes flere varianter som skulle treffe alle. Og at vi bor i et land hvor vi kan kle oss akkurat sånn som vi vil er noe vi må ta med oss videre.

Men uansett, haugen ble ikke akkurat ryddet opp i seg selv der den lå. Nå måtte skippertaket tas med å gå gjennom hvert eneste plagg. Som oftest i perioder går jeg veldig mye i det samme – eller de samme type klærne. Jeg har for eksempel flere topper som har ligget i skapet helt for seg, i flere måneder. Noen av dem er knapt brukt, og det er fordi dem som oftest ligger nederst i klesbunken. 
 


 

Men nå er i hvert fall alt en kan kalle klær som jeg eier gått igjennom. Sorteringen har jeg tatt for meg, og det som ikke er noe vits i å spare på har jeg kvittet meg med. Det har nå blitt bedre orden bak skapene, som i grunn er veldig kjekt å gjemme rotet sitt på. Så nå får vi se hvor lenge det holdes orden i kurvene og det hele. Det pleier ikke å bli så ille, men man legger alltid merke til forskjellen etter å ha ryddet over alle plaggene sine.

JEG ER REDD

Jeg husker det så godt! Fortsatt har jeg klare bilder og konkrete tanker om de handlingene jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg gikk på skolen sammen med mange hyggelig mennesker. Nå er det ikke sånn at jeg husker helt eksakt på alt jeg har vært igjennom her i livet, men en liten rød tråd skal jeg nok klare og gjennomføre i løpet av denne teksten som faller ned hos meg i mine tanker som jeg sitter på.

Det er ingen hemmelighet, og det har heller aldri vært en hemmelighet at jeg i min oppvekst hadde en liten sekk å bære på. En form av diagnose, en langt ifra alvorlig mutisme, men som likevel ga meg vanskeligheter og utfordringer i både liten og større grad – som du kan ta en titt på her. Jeg har stått sterkt oppe på mine bein i mange år, og jeg har også jobbet hardt for å komme meg ut av de plagene, eller vanskene som jeg var midt oppi.

Mange år har det tatt. Men hadde du først blitt kjent med meg i dag, så hadde du mest sannsynlig ikke trodd at jeg hadde vært igjennom alle de utfordringene jeg har stått i. Jeg har til og med tatt så tøffe utfordringer, som det da var for meg, men som igjen kunne være så lett som en fjær for andre. Noen av stegene har til og med vært så store at jeg til og med har vært på gråten. Men uten motet jeg da hadde, så hadde jeg igjen ikke stått så sterkt på mine bein i dag.

I dag ser jeg ikke på meg selv som den stille og forsiktige jenta. I hvert fall ikke i den store graden som jeg gjorde før. Det er noen år siden jeg følte det hele slapp taket, og jeg føler ikke selektiv mutisme er en del av meg lenger. Eller er den det? 

Store hestesprang har jeg tatt de siste fem, seks årene. Men også i løpet av de årene har jeg hoppet ut i både små og større utfordringer. Jeg har til og med fått høre fra andre som har vært mye sammen med meg, og opplevd hvordan jeg er at ting har forandret seg. Og bare det å få høre det gjør ting lettere også.

Færre verbale ord hadde jeg for mange år siden – i hvert fall utenfor mitt eget hjem. I dag er det mye lettere, og jeg føler meg som en av de andre. Men på en annen side så føler jeg meg ikke helt det heller. Men så finnes det også flere kategorier, eller kanskje jeg kan kalle det grupper, hvor jeg befinner meg. Jeg er ikke lenger den mest stille og forsiktige jenta. Men så er jeg heller ikke den som er mest frampå og pøser ut med ord på ting jeg vil fortelle.

I mitt hodet har jeg et klart bilde av det hele, så håper dere klarer å se tankegangen min. Kanskje er det noen som kjenner seg igjen, som også har vært i samme situasjon som meg og levd med mutismen? Eller kanskje noen som står midt opp i det nå og er på vei for å jobbe seg ut av den tunge, vanskelige og store boblen? En boble som har ulike grader. Er du en av dem så vil jeg gjerne høre hvordan du har det.

Men hvordan er det du egentlig har det midt opp i din situasjon? Selv husker jeg at jeg syns det var stas å løfte opp røret på den daværende fasttelefonen som veldig mange hadde, for så å ringe rundt til noen venninner som jeg gikk i klasse med. Å ringe til dem var da ikke noe problem. Kanskje litt ekkelt i starten, men det var det jeg fikset best. Bare det å finne på noe med dem var det jeg trengte – om vi så bare hadde filmer foran oss på skjermen, hoppet på trampoline eller spilte spill. Eller rett og slett bare var sammen.

Alt var så mye bedre før. Det var kanskje ikke perfekt, men det var bedre. Som yngre klarte jeg i det minste å interessere meg litt med å være frempå og ta litt tak. I dag har alt falt helt tilbake – eller det gjorde det for flere år siden. For flere år siden hadde jeg noen få venner som jeg fysisk hadde kontakt med. 
 


 

I dag har jeg ikke klart å ta vare på det lille jeg hadde, eller klart å være modig og tøff nok til å ta til meg nye ansikter. Jeg er redd. Jeg er redd for å ta det lille skrittet, som for meg føles større. “Det er jo så lett å møte nye mennesker”, “du trenger ikke å være redd for meg” og “bare gjør det”. Sånt er helt vanlig å tenke for mange, men så er det en del for noen at de ikke syns det er like lett.

Det er som det er en sperre som er festet foran meg. Jeg kan tenke så det knaker over hvor koselig det kan være og treffe andre, som man igjen kan skape et vennskap sammen med. Jeg kan åpent og ærlig si at det hadde jeg trengt, etter alle de årene jeg nå har sittet alene uten en eneste venn å kunne finne på ting sammen med og som jeg kunne være sosial med i et fellesskap.

Jeg er redd. Jeg syns det er skummelt å skulle ta et av de mest enkleste stegene her i verden for å treffe andre mennesker som du selv kunne ha kommet overens med. Og ekstra vanskelig syns jeg det blir etter å ha sittet så mye alene som jeg har gjort – og som jeg gjør fortsatt. Hvorfor skal noe som er så enkelt for mange være vanskelig for andre? Jeg vet at jeg ikke er den eneste her i den alt for store verden som har det akkurat sånn. Og jeg er ikke den eneste som syns dette er vanskelig, og som kanskje tenker litt ekstra på dette.

I dette tilfelle, men også i mange andre situasjoner, så kan man se at vi alle er forskjellige. Vi er ingen like, men jeg syns det er litt vondt å tenke på at noen, i grunn ganske mange skal ha det på denne måten – og at jeg selv er i denne boblen. Jeg er ikke riktig sikker på om det kan ha noe med mine utfordringer som jeg har hatt, eller om det er noe annet som stopper meg. Og hvorfor skal det være så vanskelig å gå mot den åpne døren når andre tar initiativ for å få deg ut i verden?

Jeg er rett og slett redd for å bryte et gammelt og vondt mønster som jeg har hatt lenge. Jeg er for vandt til å sitte for meg selv, noe som også har foregått så lenge at jeg nesten har glemt hvordan det er å være en del av noen andre, det å ha venner som stiller opp for hverandre og finner på ting sammen.

Alt handler om hva jeg selv vil, og at det er meg selv som må gjøre noe med det. Men det er bare ikke like lett som det høres ut!

LA OSS DRA SØROVER

Med en dag helt uten strandplaner, noe som det har blitt en god del av denne ferien, så endte valget på å ta en pause fra både sand, sol og hav. Det skal sies også at denne kroppen har fått utrolig mye sol denne ferien, som også har resultert i en kropp som ikke lenger er blek. Kan jo ikke huske sist jeg var så brun! Men så skal det jo sies at vi har vært utrolig heldig med årets sommer også.
 


 

Foran meg hadde jeg en dag helt uten planer. Jeg hadde ikke tenkt en eneste tanke om hva jeg skulle legge inn i en helt vanlig mandag som denne. Ja, jeg har jo ferie. Men så er det ikke alltid man har lagt planer til en hver tid på forhånd. Derfor endte det med i går at det ble en spontanplan som kom frem, og plutselig var jeg og en liten gjeng av familien på veien. La oss dra sørover.

Kanskje kjenner dere igjen denne herremannen over her? Han er plassert et par flere steder rundt om i landet. Finnes nok flere statuer og bilder av han, men akkurat han her sto i Stavern. Og det var dit vi tok turen.


 


 

Både mormor, tante, kusinen min, mamma og jeg ruslet rundt i byen – både i smågatene, opp på noen fjell og langs vannet. Byen Stavern er i grunn ganske flott. Et veldig fint sted, som også blir ekstra stas å reise til når man er der så sjelden. Jeg har vært der en gang før, som jeg husker, og det begynner å bli noen år siden.
 


 


 


 


 

Som dere kan se så var vi utrolig heldig med været. Strålende sol og nokså varmt. Vi trengte ikke å tenke et snev av at uvær kunne nærme seg – jeg tenkte i hvert fall ikke på det. Ettermiddagen gikk til bare å kose seg og nyte friheten i den strålende solen som var over oss. Bare spasere rundt i byen der, nærme havet. En is måtte det også bli, hvor vi også ble fortalt at de hadde byens beste is.
 


 


 

Og det var noe av det beste jeg har smakt. Der og da smakte det utrolig godt. Isen der er tydeligvis så god, at første gangen vi kom ditt var det veldig lang kø. Sto mange mennesker etter hverandre at de nesten sto ut av butikken. Heldigvis var folkemengden minsket litt ikke så lenge etter, så da fikk vi kost oss med hver vår softis. De hadde også fått inn iskjeks med sjokolade. Det så veldig godt ut, men forventningene var ikke så god som den vanlige vaffelkjeksen.
 


 

Videre gikk vi mot Fredriksvern Verft. Et flott område som det er verdt å ta turen innom når du er i Stavern, om du ikke har vært der før. I grunn er det mye å se på der, om du først viser deg selv interesse og bruker litt lengre tid når du stikker snuten innom. Mange fine bygninger fra gammelt av. Minner meg litt om en park på en eller annen måte. Og går du litt videre kommer du til en liten strand, men også fjell. Vi valgte å klatre opp i høyden.
 


 


 


 


 

Det er en fantastisk utsikt å se utover når du kommer deg litt høyere opp og får sett mer. Jeg har lyst til å si det igjen – er du i nærheten eller har lyst til å reise på tur i framtiden, la deg utforske Stavern! Jeg koste meg veldig, og for meg er det ekstra morsomt med kamera rundt halsen. Det er mye fint å se på, men også å gjøre for både barn og voksne. Om du så har med deg noen få, eller om dere er en større gjeng.
 


 


 


 


 

OG JEG SOM ER HVIT ELLERS I ÅRET


 

Hva skal man si? Kan man noen gang få det bedre enn dette her? Med en liten pause fra feriehverdagen her om fredagen, så kom vi oss på plass igjen både i går og i dag. Med det samme gamle, kjente og kjære kom vi oss til stranda denne helgen. På samme strand, og på samme gode plassen i sandgropa.

Disse strandturene har jo fått meg opp av sengen om morgen. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle nyte denne ferien med å sove litt lengre enn vanlig, bare for å ta igjen den tapte søvnen. Men når været er så på topp som det er, så er det bare å nyte det fullt ut – fra start til slutt.

Vi har alltid vært tidlig ute. I dag for eksempel ramlet vi ned i strandsanden kvart på ti. Da var det rimelig tomt langs stranda, og der kunne vi igjen nyte en god frokost med rundstykker og godt pålegg. Det blir som det kjente og kjære som vi har bygget opp når vi har hatt en dag på stranda. Vi nyter en god frokost i det fri, legger oss til rette, for deretter å ha ligget noen timer og blitt varmet opp tar oss et lite bad.

I går skal det sies at det var nokså kaldt i vannet. Det har enten vært overkommelig eller varmere til å bade de andre dagene. Men i går så var det på det kaldest vi har hatt mens vi har vært der. Da var det sånn at jeg kun var ute i vannet en gang. Vannet rakk meg så vidt til magen, og tanken på å dukke under var det ikke snakk om. 

I dag var heldigvis vannet bedre, selv om det ikke fristet stort og være den badenymfen som svømte flere meter og tok flere stup fra sandbunden og under vannet. Opp gjennom årene har jeg vært det bademennesket. Har kunnet ligge i vannet i flere timer om gangen – ja nesten hele dagen. De siste årene har jeg heller kost meg mest på land. Det å ligge der rett ut midt i solen er noe av det beste jeg vet. Og i år har det virkelig gitt store resultater. Kan ikke huske sist jeg var så brun som jeg har blitt! Og jeg som er hvit ellers i året. 

Selv om vi målte rundt atten grader i vannet i dag, hvor det var overkommelig å ta seg et lite bad, så har det vært godt og bare ligge i strandsonen og gjøre absolutt ingenting. Jeg har kost meg veldig mange dager av denne ferien, og jeg har enda halve ferien igjen å nyte av. Vi har vært utrolig heldig med denne sommeren, og det er bare å nyte den videre for alt den er verdt. Nyt den, og kos deg!

ÅPNET SEG MED MØRKE SKYER


 

Ferie, det har jeg alltid gledet meg til. Ferie og fridager som jeg kan bruke til å være litt lengre oppe, men også som jeg kan bruke til å sove noen timer ekstra. Jeg er ikke hun som ligger våken hele natten, og heller ikke den som sover bort hele dagen. Jeg er ikke den typen, men den siste uken har jeg vært litt tidligere oppe enn jeg ellers ville vært nå som jeg har ferie og fri.

Fem av dagene den siste uken har jeg dratt meg opp av sengen, stort sett før klokken har slått slagen ni. Vi har som oftest vært på plass i strandkanten en times tid senere, hvor vi har vært noen av dem første som har ankret plassen i sanden. Og i dag gjorde vi det igjen, selv etter en dag i solen i går også.

Og for et vær vi har hatt med oss i dag! Enda en runde med fem timers strandkos ute solen fikk vi brukt i dag. Rundstykker og pålegg ble medbrakt, som vanlig, og for en glede det er å spise ute i et så fantastisk sommervær. Og attpåtil i vannkanten. Jeg føler jeg repeterer meg litt, men sånn får det nesten bli når man tilbringer så mye tid på akkurat samme plass.

Åsgårdstrand har et stort hjerte om man ser byen med de riktige øynene. Stedet er vakkert, og med det flotte sommerværet som vi har fått, og som vi har hatt de siste nesten tre månedene, det er det bare å ta med seg videre. Sommeren så langt har vært helt perfekt, og når solen har skint så mye høyt der oppe, samt grader som har steget i sky – ja da trenger man ikke å reise så langt. Syden, det er en plass jeg ikke trenger å reise til nå. Og jeg har heller ikke hatt behovet eller ønske om å fly sørover.

Med alt det fine været vi har hatt, så skal det sies at det var godt å få tørsten ut i ettermiddag også. Litt regn har det vær de siste ukene, men det er så minimalt at det har vært farlig for naturen. Dermed har gleden vært stor da himmelen har åpnet seg med mørke skyer, og i ettermiddag har det til og med vært uvær.

Der vi satt plantet godt på stranda kunne vi se at det var ganske mørkt, og på lang sikt kunne vi også se at det regnet. Fra en annen side kunne vi se at det var plantet seg regnskyer der også, og vi kunne til og med se at det lynte i andre enden. 

Ikke så lenge etter hvor vi også tok siste dukkerten, pakket vi sammen sakene og dro hjemover. Det ble noen runder ut i vannet i dag også for å si det sånn. Mye på land, men også mye i vann. Det er kanskje ikke så rart når det har ligget på rundt tredve grader, og selvfølgelig mer i solen. Norsk sommer i år er bare helt fantastisk. Heldigvis rakk vi å vende snuten hjemover før dryppene kom, hvor vi fikk oppfrisket luft. Noe særlig til lyn og torden ble det ikke i dag, så håper den kommer på besøk om kort tid igjen – da med skikkelig bulder og brak!