HVORFOR LAGDE JEG FILMENE?

Categories Tekster

Ute er det enda grått og trist. Dystert og vått og sola ser ikke ut til å ville vise seg helt frem. Her om dagen fikk jeg også se enda flere små vårtegn som ville vise seg frem. Små grønne knopper som er på vei til å spire seg ut om ikke så veldig lenge. De nakne trærne som står rundt omkring er på vei til å begynne å leve på ny. De blir gjenfødt og skal skape en glede rundt oss med å fortelle at våren kommer nærmere og nærmere. 

Det grå været vi har når ikke sola er her sammen med oss assosierer jeg litt med rot. Rot utendørs av de brune fargene som henger litt igjen etter vinteren – da blader og gamle vesener døde ut. Men det er ikke bare rot ute. Inne er det også litt rot. Rot etter oppussingen som startet i påsken. Kort fortalt holder vi på med å oppgradere et kontor. Et rom som ikke har sett dagens lys på mange flere år.

Nå som alle tingene som har vært på dette rommet står godt plassert i halve stuen, er det utrolig å se hvor mye som egentlig har befunnet seg på et kontor. Jeg fikk se en stor bunke med gamle bilder, men lot meg ikke romstere så mye i dem. Bare av å se bildene der de lå, gikk det opp en tanke hos meg. 

Jeg har jo gamle filmer liggende. Filmer som er både seks og tolv år gamle. Uff, det hørtes veldig skummelt ut. Tenk at det har gått så mange år siden jeg lagde filmer. Filmer som handler om meg. Den aller første filmen som ble til ble laget da jeg var 10 år. Tenk på det – fikk min første lille rolle som en filmstjerne bare 10 år etter at jeg kom til denne verden. Og min andre film ble til da jeg var 15 år. 


 

Men disse filmene hadde en bakgrunn. De ble ikke laget for moroskyld. Begge filmprosjektene mine hadde en oppgave i utgangspunktet. En oppgave om å være til hjelp for meg med å formidle hvilken jente jeg var – spesielt på innsiden. Jeg satt der med en hemmelighet som jeg ville dele med resten av verden. Den verden jeg sto midt opp i, og sammen med de menneskene jeg hadde rundt meg. 

Som 4-åring, da jeg gikk i barnehagen, var da det hele skjedde. Jeg kan ikke akkurat si at jeg husker så mye av akkurat dette selv. Men av det jeg har blitt fortalt av de andre rundt som har oppfattet meg, var det i denne alderen jeg ble litt ulik meg selv. Jeg var ikke like flink til å kommunisere muntlig. Jeg var blitt sjenert, og litt mer enn det.

Å være litt annerledes her i verden er helt greit. Og alle kan ikke være like. Tenk så kjedelig verden da hadde vært. Har du noen gang vært inne på den tanken? Men isåfall hadde jeg mine vansker å jobbe med, og etter noen tester og sånne ting fikk jeg en diagnose for min fraværene kommunikasjon. Jeg hadde selektiv mutisme. Kort fortalt vil det si at det er en sosial angstlidelse hvor vedkommende har taleevne og snakker som alle andre, men ikke klarer å prate i visse situasjoner. 

filmene jeg har laget forteller jeg åpent og ærlig om hvordan livet mitt er (i senere år – var), og hvordan det er å være en jente med denne diagnosen. Jeg har vært ganske heldig, for jeg hadde ikke alt for store vansker, og var ikke hardt rammet – eller hvordan jeg skal forklare det. Jeg har klart meg og kommet igjennom både grunnskolen og videregående med mine utfordringer. Til og med mestret å spille håndball i mange år sammen med mange herlige jenter. Og jeg vil så og si at jeg har hatt dette nesten hele livet mitt. 

Men å grave seg langt ned har jeg heldigvis sluppet unna. Jeg har alltid hatt bein i nesa. Stått i min mørke hule og jobbet hele veien. På ungdomskolen var det vel da det skjedde mye. Da den store klumpen i magen og halsen løsnet litt. Det store skrittet jeg tok som jeg husker best, var da jeg leste høyt for hele klassen. I det øyeblikket var det som å sitte i et stort åpent hav. Jeg var den lille gullfisken, og rundt meg svømte alle de store og skumle pirayane som var sultne på at jeg skulle klare jeg også. 

Jeg mestret mine mål som jeg hadde. Kjempet mot mine vansker og utfordringer. Og tenk på hvor langt jeg har kommet i dag! Og at jeg har kommet så langt som jeg har er store deler takket være jobben jeg har fått også. Da jeg fikk komme på en arbeidsplass i en barnehage startet jeg med helt blanke ark. Jeg ville gi meg selv utfordringer som å jobbe i barnehage hadde å by på. Ja, det gikk så langt med at jeg satte mine føtter og jobbet med helt ukjente mennesker med å ikke fortelle om min utfordrende bakgrunn.

Og det må vel være et av de beste valgene jeg har tatt på lenge. Jeg fikk lov til å komme over den mellomstore dørstokken ved å jobbe med meg selv. Presse meg selv til å kommunisere på den vanlige måten akkurat som alle andre. Skjule og kaste bort vanskene, å føle meg som et helt vanlig menneske. 

Så, disse filmene jeg den gang lagde var ikke et bortkastet arbeid. Jeg brukte mye tid og mange krefter på å få til det resultatet jeg gjorde med dem, for å vise de nærmeste rundt meg at jeg kan jeg også. Og jeg sitter igjen med minner jeg kan se tilbake på. Så langt tilbake at jeg kan se at det har skjedd utrolig mye på den lange og brede veien.
 

“Historien fra indre meg”
“Denne filmen handler om Pernille. Hun forteller åpent og ærlig om livet sitt, og hvordan det er å være ei jente med selektiv mutisme.”
 

Min jobb under den store prosessen var å skrive manus. Hva ville jeg fortelle? Og hvordan ville jeg formulere meg for å få frem mitt budskap? Men jeg hadde også jobben med å være foran kamera. Både i hverdagslige situasjoner og i studio for å lese opp min historie. Alt som blir sagt i denne filmen er mine egne ord. Ja, til og med filmens tittel “Historien fra indre meg” er også noe jeg står bak. 

At jeg har bært på denne sekken i så mange år, bærer ikke preg på meg lenger. Jeg vet jeg ikke er så flink til å stå og prate foran litt større grupper med mennesker. Og jeg kan fortsatt være litt sjenert. Men når jeg ser meg rundt er det jo flere enn meg som er i samme situasjon. Jeg ser ikke lenger på meg selv som den jeg en gang var. Men alle har små utfordringer i livet uansett.

1 kommentar

1 thought on “HVORFOR LAGDE JEG FILMENE?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *