Enda en helg er om kort tid forbi, og igjen så sitter man her og lurer atter en gang på hvor det ble av disse fridagene som man kaller helg. Tidligere denne uken så hadde jeg sett for meg at denne helgen skulle være en helt vanlig helg som alle de andre. Men det var først i går jeg innså hvor i kalenderen vi hadde kommet.

For det var først her i går at jeg innså at dagen etter, altså i dag, at det ikke var en helt vanlig, stille og rolig søndag som det ellers er. Eller, stille og rolig har dagen for så vidt vært, men det er allerede nå at adventstiden starter. Dette slo meg hardt bak i hodet i går, at det var første søndag i advent alt nå. Og akkurat i siste liten fikk jeg somlet meg til å finne noen adventslys som kunne brukes.

Med lite nøye planlagt og at den kom så brått på som den gjorde, så fikk jeg i dag romstert litt og funnet frem litt julepynt. Det skal sies at julestjernen kom opp for en uke tilbake, og nå har også julestemningen kommet så smått til syne her også.

I utgangspunktet hadde jeg ikke store planer for at disse musene skulle frem nå, eller at de i det hele tatt skulle få se lyset. Men så kom dem frem likevel, og siden året er blitt som det har gjort, så må man jo sette ekstra pris på årets julestemning.

Og denne tiden er jo så koselig. Og når vi er kommet inn i sesongen med dager som er mer mørke enn lyse, så er det viktig å lyse opp til god stemning rundt oss. Litt julestemning skal man få til i det minste, selv om det har blitt mindre av det med årene. Det er bare det at det ikke har gått helt opp for meg. Jul? Allerede?

Mørkt ute. Stille rundt. Man merker jo litt at tiden ikke er en gang som den var. At alt som skjer rundt oss inkluderer oss alle, både på godt og vondt. Litt mer vondt for noe kanskje. Vi må tenke litt mer over hva vi gjør, hvordan vi handler. For er det noe jeg er helt sikker på at vi alle vil så er det å få bort denne pandemien, selv om tiden for når er uvisst.

Det har jo blitt litt farting, litt shopping og andre små ting som man har måttet gjøre eller har hatt lyst til. Det er umulig å være helt isolert for å være i kontakt med andre mennesker, og mennesker generelt er så viktig for oss. For oss som sitter mye alene også.

Det er heller ingen hemmelighet at jeg har hatt mitt å slite med opp gjennom årene, og noe kan fortsatt være litt vanskelig for meg den dag i dag. Men det er vel en av de tingene det er å være menneske. Vi har alle et eller annet vi sliter med, om det så bare er et lite hinder eller en større utfordring.

Men de gangene jeg har mulighet til å komme meg på en liten rundtur her i byen, om det så bare er et besøk på butikken, eller om det er å komme seg innom et annet sted så er det med på å hjelpe til å få det til å skje litt i ukene.

Sånn som her om dagen da det ble en liten rundtur innom kjøpesenteret for å se, og for å få tiden til å gå litt og finne på litt andre ting. Jeg legger også veldig godt merke til når jeg er ute at mange er flinke til å holde avstand, med tanke på viruset som befinner seg rundt oss. Når man møter mennesker hvor vi må gå forbi hverandre, så går det så og si på autopilot at man trekker seg litt mer unna hverandre sånn at det blir god nok plass for å spasere forbi. Og jeg er sånn selv.

Nå som det blir senere lyst og tidligere mørkt ute, samt at kulden sniker seg enda mer på, så var det noe jeg klarte å stanse ved da jeg var innom en butikk på kjøpesenteret da jeg var der sist. Det var stille og rolig generelt i alle butikkene, så lange køer var det ikke å se når man havnet i den fellen hvor man ikke hadde planer om å finne seg noe.

Jeg er litt for glad i koseklær, og det er vel det som det går mest av fra tiden nå og utover vinteren. De som kjenner meg godt vet at jeg er en av de største frysepinnene, så da jeg kom over denne kosedressen som jeg fant hos Lindex klarte jeg ikke å la den bli værende igjen i butikken.

Et veldig enkelt sett, men også utrolig deilig å ha på seg. Og når jeg tenker meg om så var det greit likevel at jeg dro med meg dette hjem, for i skapet mitt finner jeg bare single joggebukser fra de tidligere kosedressene jeg har hatt. Jeg vet at overdelen til det ene settet mitt ble ødelagt av noen flekker, mens den andre genseren ble sporløst forsvunnet. Så da kunne jeg unne meg dette settet med god samvittighet likevel.

Da jeg nærmest tvang meg i seng litt tidligere her i går kveld fordi jeg måtte slenge meg ut av huset i de mørke timene i dag tidlig, så rakk jeg heldigvis å ha en rolig morgen med alt for lite stress. Og det er sånne morgninger jeg like, hvor jeg kan stå opp 1-2 timer før jeg må reise til jobb. Som oftest har jeg to stille og rolige timer å starte dagen på, og jeg merker at det er det jeg har behov for, selv om jeg egentlig har mulighet til å sove lenger.

Kall meg gjerne en morgenfugl, og jeg har alltid vært det. Jeg gjorde mine rutiner som jeg alltid gjør fra jeg har våknet. Litt stell og klargjøring av det jeg både må ha på meg og med meg, og så går resten av tiden til å få med seg litt nyheter fra disse sidene, samt litt gjennomgang på disse hær’e sosiale mediene.

Klokken hadde så vidt bikket seks i morges hvor jeg da hadde hoppet gjennom både instagram, facebook, et par nyhetssider og til slutt en av de største sosiale mediene – snapchat. Og det var her jeg fikk den lille overraskelsen sånn ut av det blå.

Selvfølgelig må jeg jo følge denne karen her. Etter min smak så er det mye bra å se hos han av det han legger ut. Men da jeg hadde kommet til denne sliden i storyen hans, det var da jeg kunne se det med en gang.

Se nøye på bildet. Det er ikke så veldig synlig akkurat der, men helt nederst i høyre hjørnet på det røde bildet så er det en tekst. En skrift som knapt synes, og selve bildet er også litt uklart. Men grunnen til at blikket mitt stoppet litt ekstra opp da jeg fikk se det i mine morgentrøtte øyne, det er fordi jeg kjenner det igjen. Det er mitt bilde!

Det er jo litt morsomt når kjendiser bruker meg. Jeg personlig sendte også dette bildet til Ørjan Burøe etter andre gangen jeg var på hans show som var så kanonbra. Og da sier det litt om hvor flink han er, men også om hva jeg liker. Og jeg husker i 2019 at jeg var litt stolt av å ha fått dette ene av mange andre gode bilder av han, og at jeg satt oppe til sent ut på kvelden og nattetimene for å få fikset alle bildene som var brukbare. Så med andre ord har jeg både to og tre album med han – to fra showet hans om Fordommer, og et fra showet Store gutter gråter ikke. Om du en gang får muligheten til å se han og det han driver med, så er det verdt sitteplassen. For underholdning og latter, men også litt alvor, det er det helt klart!

Denne mørke tiden føler jeg gjør noe med meg, og jeg er nok ikke alene om at den er med på å påvirke flere av dere der ute. Sekundene flyr, timene ruller og dagene vet jeg rett og slett ikke hvor blir av om dagen. Men det jeg vet er at det om ikke så lenge nærmer seg en ny måned, og før man vet ordet av det så er kanskje julestemningen over oss også. For jeg håper jo at man kan få en liten smak av den i år også, midt opp i alt det vi har vært dette året.

Mens man sitter her i mørket og ikke helt vet hvilke bokstaver fingrene skal springe over for tiden, så hvorfor ikke la oss ta et tilbakeblikk for et år siden. Hva var det jeg satt og skrev om for trehundreogsekstifem dager siden egentlig? La oss ta en titt på minnet som dukket opp.

 

Og overskriften på den er – Se hva jeg endelig fant.

En sånn dag har det vært hvor jeg ikke har vært helt tilstede over hvilken dag det er som vi er på vei til å avslutte i dag. I mitt hodet har jeg hatt en helt annen ukedag, samtidig som jeg har vært sliten. Var til og med så ille at jeg måtte duppe av litt etter endt arbeidsdag for å kunne overleve denne kvelden.

Til tross for at jeg fikk en liten hvil, så skal det sies at jeg fortsatt er like sliten. Og da er det jammen godt å tenke på at det er en liten helg som står meg i vente. Jeg kjenner at jeg er mer og mer sliten nå som det er så mye mørkt, så jeg får se hva jeg eventuelt får gjort med det.

Men uansett, stort på hjertet har jeg ikke når jeg først har satt med ned for å dele noen ord av en liten tekst. Hvis den ikke blir lenger da. Jeg føler at det er tusen ting jeg skulle ha gjort, og endelig kan jeg krysse av et av punktene jeg har hatt på listen.

Eller, dette punktet dukket vel opp for bare noen dager siden når jeg tenker meg om. Hvor dette punktet har vært på det sterkeste nå. Og når jeg først har bestemt meg, så gir jeg meg ikke før jeg endelig kommer meg i mål.

For det har seg nemlig sånn at jeg hadde et stort ønske for en ny stjerne. Ikke en sånn stjerne som finnes høyt, høyt der opp på den mørke nattehimmelen. Og heller ikke en sånn stjerne hvor det er meg selv som står i fokus.

Nei, nå syns jeg det var på tide å ta et grep, eller rettere sagt et stort grep. Jeg har vært innom en del nettsider for å se etter om noen har hatt det jeg har vært ute etter, og denne gangen var jeg ute etter noe spesielt. Ikke noe som bare var vræl, men noe som var mer enn fint i mine øyne.

Da jeg var på vei til å ta kvelden i går så lå jeg og tittet innom flere sider til flere butikker. Det var litt frem og tilbake, og noen hadde ikke det jeg var ute etter i det hele tatt. Men så, endelig havnet jeg på en side som viste meg en stjerne som var akkurat meg.

Denne stjernen har jeg nå fått i min lille samling, hvor jeg har flere interiørting av denne stilen – og har rett og slett forelsket meg i den enkle, men likevel flotte serien av “glassdiamantene”. Har flere lysestaker i samme sort, lysfat og samt lamper i samme stilen. Med andre ord – jeg har begynt å samle på slike produkter.

Så får jeg gå litt tilbake til denne stjernen. Den såkalte julestjernen som skal brukes i adventstiden. Den gamle stjernen jeg hadde i vinduet de tidligere årene, den er en del mindre, en mye enklere variant, samtidig som den gikk på batterier.

Denne stjernen her holder like mye lys gjennom hele mørketiden, og jeg trenger ikke å tenke på og passe på at jeg har nok batterier liggende for at stjernen skal skinne. Fra nå av kan jeg bare plugge den i veggen, og så lyser den så lenge jeg vil.

Men hvor fant jeg denne julestjernen? Det viste seg nemlig at jeg fikk somlet meg innom Europris, hvor det var der jeg kom over at de hadde akkurat den stjernen jeg var ute etter. Så om du fikk sansen for samme julestjernen som jeg har skaffet meg, så finner du den inne på deres nettside her. Eller ved å stikke innom din nærmeste butikk.

Bare se hvor godt den lyser opp rommet også. For min del kunne jeg sittet i mørket med bare stjernen som skinte. Så nå ser det ut som jeg har funnet min favorittstjerne som jeg kan pynte opp mine juletider med.

 

Se her ja. På denne tiden hadde julestjernen allerede kommet opp, og den var med å lyse opp de mørke kveldene som allerede kom sånn midt ut på ettermiddagen. Skal jeg røpe en liten tanke som dukket opp tidligere her i dag, så var jeg faktisk inne på å finne frem julestjernen allerede nå.

Jeg ser jo også at det er flere som har latt julen komme tidlig i år, og jeg skjønner det godt jeg med tanke på alt som herjer ute og rundt oss for tiden. Denne helgen har jeg ikke fått rotet den frem, men om planen min går som den skal så skal du ikke se bort ifra at julestjernen kommer opp i løpet av uken, eller når helgen kommer. Julen skal ikke bli avlyst helt i hvert fall.

For oss alle, utenfor våre fire vegger så herjer det en storm som rammer oss alle. Noe som har vært en del av hverdagen vår nesten hele dette året, og som igjen har skapt andre rammer og nye tanker for hvordan vi må handle oss igjennom alt vi gjør.

Noen ganger lurer jeg litt på hvordan vi hadde hatt det i dag om det ikke hadde vært for denne fæle og ufyselige pandemien av et virus. Og hadde flere av oss vært enda mer lykkeligere enn det vi er om vi hadde vært foruten alt det vi har vært igjennom dette året?

Uansett, en stor forandring har det vært for landet, og for verden. Og for å lette litt på stemningen i en pandemihverdag, så trengte jeg litt forandring rundt meg. Jeg følte for at det var noe jeg hadde lyst til å gjøre, men visste ikke helt hva. Jeg ville være litt kreativ, selv om det jeg endte med ikke var store jobben å gjøre.

Det startet med at en tanke plutselig ramlet ned hos meg, og da var det ikke annet å gjøre enn og ta tak i den. Det har seg nemlig sånn at jeg har fått sansen for fargen svart den siste tiden. Før så var det lyse toner jeg ville ha rundt meg, men etter alt dette året har vært igjennom så er det mørke detaljer jeg har latt meg bite i.

Så da ble disse hvite pottene mine utsatt. De hvite fine pottene som jeg fant på IKEA for et par eller flere år tilbake. Nå skulle også disse få en ny farge, samme som jeg har på et par lamper, lyseholdere og litt andre detaljer jeg har rundt meg.

Det skal sies at jeg er kreativ, noe jeg får høre av andre rundt meg også. Men noe sånn veldig pirkete lot jeg meg ikke være da jeg gikk løs med gasstrykket. Sprayboksen gjorde susen, og et nytt inntrykk har pottene nå fått.

Nå skal det jo sies at det er morsomt å gjøre noe når man kan se en så stor forskjell fra før til etter. Også var det jo litt gøy å gå løs med fargeboksen med hobbylakk. Og sånn ble det altså når sluttresultatet nådde målet.

Mørket har for lengst slukket lyset, og høststemningen har falt til ro innendørs. Som fleste andre søndager har det også vært en ganske rolig dag, hvor man har latt seg samle opp med ny energi for å kunne hoppe inn i en ny uke med nye muligheter når den komme igjen her allerede i morgen.

Ikke nok med at man har kjent litt på kroppen om hvilken dag det har vært i dag, så ble jeg fristet til å kunne vandre en liten tur ut da jeg fikk se hva som befant seg i luften store deler av denne dagen her.

Ja, for hele denne dagen har vært helt tåkete. Et lag av et luftbelegg har svevet mellom himmel og hav, og jeg så for meg noen kule bilder som man kunne legge inn i det store albumet med alle de andre minnene man har.

Med kamera slengt rundt seg og på en vei man vandret frem og tilbake for å finne noe spennende å ta bilder av, så ble det i hvert fall noe ut av den lille fotosafarien.

Litt spennende motiver fant man på den korte turen, men jeg merket at inspirasjonen ikke var like stor som jeg håpet på. Men som man sier – litt er i hvert fall bedre enn ingenting.

Alle fugler små de er, kommer nå tilbake. Eller vent nå litt. Det stemmer jo ikke med tiden vi er inne i nå, selv om man kan se flere fugler henge i små grupper og en etter en flyr rundt for å finne den riktige veien.

I det siste har det vært flere flokker som har samlet seg for å utforske siste tiden av byen i fugleperspektiv. Og tiden er vel nå inne for at sjansen er stor for å se enda mer av det. Det blir nok nærmest fuglespetakkel rett før de reiser til varmere strøk, men det er bare koselig når de nå snart vender nebbet sørover.

Selv skulle jeg gjerne hengt meg på, for fristelsen er stor for å oppleve varme gjennom en kald vinter som er rett rundt hjørnet. Tenk det, vinteren er her allerede, om kort tid hvis den kommer. Og siden sist så har man også klart å rulle seg innover i årets nest siste måned, nemlig november. Hvor ble tiden av?

For ikke å snakke om inspirasjonen som man sårt lengter etter. Nå har det gått flere dager hvor jeg har hatt lyst til å la fingrene springe over tastaturet her, men alt for lite innhold har vært tilstede for at jeg har klart å hoste opp noe.

Ikke er jeg riktig sikker på hva jeg vil med alle de ordene og setningene her som kastes ut heller. Kanskje en liten motivasjon til å kunne få enda mer glede over å bygge opp tekster sånn som jeg liker. Får prøve og fly sammen med fuglene for å finne litt glede igjen. Hvis ikke det dukker opp noe som det går an å ta tak i her da.