PRØVEKJØRE NY BIL

Nå er man godt plantet ned i sofaen. Sliten etter en fin dag. Jeg er nå en skulder lettere. Den store planskrivingen er ferdig for nå, og oppgaven er levert inn til vurdering. Oppgaven i seg selv skal jo ikke være så vanskelig, men nå en ikke har skrevet slike planer før, ble det litt vanskelig å jobbe med den. I bunn og grunn gjorde jeg så godt jeg kan, og en lærer etter som en jobber med det. Fikk laget nesten tre fulle planer, og jeg har nå levert den jeg ble mest fornøyd med. Så nå er det bare å vente på resultatet. Og jeg er forberedt på at det ikke blir en sterk karakter. Men det viktigste er at jeg har gjort så godt jeg kan – er det ikke?

Tidlig på ettermiddagen i dag var vi og hentet ny bil. En helt ny Mazda CX5 med femseter. I dag har vi en seks/syvseter, men for alle oss seks på tur kan det bli litt trangt. Og vi er sjelden alle som er på tur samtidig. Så her funderer vi litt om hva det blir. Og kanskje det blir en ny turbo på oss. For å finne ut om dette kunne være noe for oss, har vi nå fått låne denne type bilen i helgen. Vi har fått testet og kjørt den. Da jeg satte meg bak rattet satt man ganske høyt. Hadde god oversikt, og veldig behagelig å kjøre. På den vi prøvekjører er det automat, så på turen var det bare å konsentrere seg for å gasse og bremse. 
 


 

Mens fristelsen er på en Mazda hos mine foreldre, blir det nok en helt annen bil den dagen jeg skal kjøpe min egen. I mai i fjor, da bilen måtte på verksted, hadde vi en Hyundai i20 til lån. En fin snerten liten bil, men samtidig ganske stor. Denne falt jeg pladask for, og dette er noe jeg har lyst på når jeg skal kjøpe min første bil. Men det blir nok ikke nå. Har ikke behov for egen bil enda. Men se på denne bilen her som står i hagen vår nå.

HVA ER HEMMELIGHETEN?

Hadde jeg bare visst, så skulle jeg ha lagt ut oppskriften!

Men sannheten er det at jeg ikke har en fasit. En fasit på å skrive gode skoleoppgaver. Jeg var spent da jeg vandret for meg selv i den fine soloppgangen til morgen i dag. Hele lørdagskvelden satt jeg og skrev på den nyeste oppgaven som skal leveres om tre uker. Ja, jeg skrev litt under håndballkampen som Norge spilte mot Polen også. Vandret litt til og fra mellom oppgaven og tv-skjermen. Jeg var så godt inn i skrivingen, at jeg ble sittende oppe til klokken ett denne kvelden. Ja, klokken ble faktisk så mye. Og jeg pleier sjelden å være oppe så seint i helgene. Men når du jobber med en så stor oppgave hvor du skal skrive om et yrke, ja da blir det mye arbeid. Og det er ikke hvilket som helst yrke jeg skriver om. Barnehage. Nemlig.

På slutten av dagen fikk vi tilbake oppgaven fra sist gang. De to første har gått veldig bra, hvor det har blitt en form for en 6'er på helse og oppvekst. Lista er lagt ganske høyt for meg selv syns jeg. Det kunne ikke være dårligere denne gangen. Hva hadde læreren skrevet på oppgaven? Hvilken karakter hadde jeg fått? Nølte litt med å snu oppgaven med en gang, og lot den ligge litt der for seg selv. Men klarte ikke å holde meg lenge, da alle sidene med tekst lå rett foran meg. Jeg måtte se. Blad gjennom til siste side hvor læreren hadde skrevet sluttresultatet. Det kunne vel ikke bli noe dårligere nå?

Og det var som forventet. En ny form for toppkarakter sto svart på hvitt. Skal virkelig ikke klage, og nå er det bare å gjøre like bra, eller så godt man kan på den oppgaven en er inne i nå. 

Hva som er teorien? Det vet jeg faktisk ikke selv. Bare jobber og gjør det jeg skal. Men tredje 6'er på rad – kan man fortsatt smile da? En ting er i hvert fall sikkert. Lista er lagt høyt, og er ikke mye å strekke seg etter.


 

DET BEGYNNER Å NÆRME SEG

Hvor blir tiden av? For oss er tiden der hele tiden. Så det spørsmålet vi kan stille oss selv – hvor blir dagene av? Det er litt skummelt å tenke på det. Det er fredag og endelig helg. Jeg spratt tidlig opp av sengen og brukte noen timer på morgningen til bare å slappe av. Hvor deilig er ikke det? Jeg har aldri likt å stå opp i siste liten, komme meg ut av døra sist av alle eller å være på jobb eller skolen rett før jeg starter. Her beregner jeg god tid til alt, uansett hva jeg skal. Og slik har jeg vært i mange, mange år. Husker i hvert fall jeg var slik så langt tilbake da jeg gikk på ungdomsskolen. Var sikkert det før den tid også.

Jeg tok mine korte bein som jeg har på min 1.60 meter lange kropp. Eller skal vi si den korte kroppen..? Uansett. Bortover veien tuslet jeg for meg selv. Klar for en ny skoledag. Med hele tre kvarter på meg, på en strekning som tok tjue minutter til en halvtime å gå, gikk jeg der. Innpakket i skjerf, lue og en varm jakke, samt en tung sekk med nødvendig utstyr på ryggen.

Det er alltid et par stykker på plass i klasserommet før jeg kommer et kvarters tid før vi starter. Og selv det er gode tegn. Ikke bare jeg som tenker sånn. Dagens opplegg startet med noe helt annet enn det pleier til vanlig. Vi måtte inn på maskinene. Inn på en helt ny nettside. Det var tid for å den store skrekken. Oppmelding til eksamen!

Eksamen – selve ordet er skummelt i seg selv! Hvorfor kunne det ikke hatt et navn som var mer muntert og livlig? Et sprettord liksom. Hadde vært mye bedre og mer motiverende. Men så er det sånn at en skal opp til eksamen. Heldigvis er det bare en. Så nå er jeg oppmeldt til eksamen i BUA, barne- og ungdomsarbeider. Sjekk!

Jeg er egentlig veldig heldig med lærerne mine. Både på VG1 og VG2. De er utrolig flinke. Men selvfølgelig er det sånn at noen områder i fagene er mer interessant enn andre. Midtveisvurderingen ble også gitt ut i dag. Jeg er fornøyd med der jeg ligger, spesielt med 3/6 fagene. 

I ettermiddag etter skolen i dag fikk jeg gjort unna helgvaskingen. Så en liten sjekk på den også. Jeg har også fått somlet meg til litt skolearbeid. Ble ikke noe mer jobbing med oppgavene i dag, men å finne stoff istedenfor. I BUA-fagene har vi fire kjente teoretikere, med ulike utviklingsområder. Jeg har aldri fått disse menneskene på plass i hodet mitt til hvor de forskjellige hører til. Så nå har jeg funnet litt grunnleggende om både Bronfenbrenner, Maslow, Erikson og Piaget, og hva deres teori går ut på.

dagene fremover må det bli mer fokus på den store oppgaveskrivingen. Har en innlevering til uka. Så og si ferdig med den, men har en annen oppgave ved siden av som er en god del større. Den har heldigvis litt lenger leveringsfrist. Men tiden går utrolig fort, så den skal snart leveres også.

Bildet har vært ute her på bloggen før. Men slik jobbing blir det mer av!

Å GÅ HJEM I SOLNEDGANGEN


 

Kuldegradene er ganske høye om dagen, og jeg kan ikke huske sist det var så kaldt. Det må i så fall være så lenge siden at jeg ikke en gang husker det. For å komme meg til og fra skole og jobb bruker jeg fysisk mine egne bein til å gå på. Sykkelen har jeg lagt ligge. Den fikk sine problemer i høst og må fikses. Siden føre har hvert som den er har jeg derfor latt sykkelen bli stående ufikset, og så får jeg heller ordne med den når veiene er bare og jeg trenger den. Er ikke noe hast så lenge jeg har friske og gode bein!

Når jeg går ut om morgen rundt kvart over syv er det fortsatt mørkt ute. Men snart går det mot lysere tider, og jeg gleder meg til å gå/sykle til jobb i sterk soloppgang. Men se på dette lyset over og under her da. Slik så det ut da jeg gikk hjemover fra jobben i dag. Bildene er tatt like før halv fem i ettermiddag, og det er på denne tiden jeg kommer hjem når jeg er ferdig på jobb. Faktisk syns jeg det er veldig deilig å gå til og fra jobb og skole. På sykkel tar det under 10 minutter og komme meg fra A til B. Men når jeg går tar det 20-25 minutter – kommer litt at på hvor fort jeg går. 

Det å gå hjem fra jobb i slikt vær på ettermiddagen, det er bare deilig syns jeg. Bare gå der, langs veien i helt egne tanker. Du har hatt en lang dag på jobb blant mange lyder av barnestemmer. Mange inntrykk og litt hektisk. Og når jeg går er det på en måte at jeg stenger alt annet ute, og tenker bare på meg selv. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne knipse og så var jeg hjemme. Orker ikke tanken på å gå hjem. Men når jeg går og har kommet meg hjem, tenker jeg på hvor deilig det egentlig var å gå der for seg selv. Tenk så heldig som har bein å gå på! Tenk på alt det vi kan gjøre for å komme oss frem på de beina vi har!

DEN FASTE TV-SERIEN


 

Er det noe jeg må få med meg så er det såpeserien Hotel Cæsar. Husker ikke helt hvor gammel jeg var da jeg begynte å følge med på det. Men en ting er sikkert – jeg har sett på det i mange, mange år. Husker veldig godt da jeg var ivrig håndballspiller. Når treninger og kamper krasjet med sendetiden deres pleide jeg å se reprisen som gikk på lørdagene. Den gangen det var slik. Hadde et par timer maraton med Cæsar hvor jeg var i min helt egen boble. Så til og med de episodene jeg allerede hadde sett. 
Vet at det er såpe og at ingenting av det er ekte. Men de er virkelig flinke til å få seerne sine med inn i konfliktene, dramaene, kjærligheten og hverdagslivet i serien. De får i hvert fall til at jeg leve meg inn i serien. Som om jeg skulle stått i deres sko og gjort deres handlinger. Cæsar er det jeg absolutt må få med meg når jeg har muligheten til det.
Er du fast seer av serien?

 

 

 

SKINNENDE MORGEN


 

Med en form som ikke har vært helt på topp, men vært oppegående, begynner jeg nå og bli virkelig lei av mine små uhyggelige venner. Enten er nesen litt venn med meg eller så er vi skikkelig uvenner. Men nå syns jeg tett nese kan gi seg for en lang og god stund. Blir jo sliten av dette. Håpet og kunne se lyset i den mørke tunnelen da jeg våknet ved soloppgangen. I går våknet jeg klokken syv om morgen, og i dag spratt jeg opp av senga i åttetiden. Hva skjer?

Morgensolen strålte fra seg et vakkert lys. Litt mer orangerosa farge. Jeg var en liten tur ute på morgenkvisten også. Da jeg tittet bak den bittelille skogen, opp mot høyblokkene – for et lys det var å se fra solen som skinte opp mot de som bodde der. Skal si jeg hadde likt og bodd der til morgen i dag. Tenk for en flott utsikt, og  for noen vakre bilder det kunne blitt! Hadde likt meg oppe i høyden på slike tider.

Ellers er søndagene kjent til å være stille og rolig. Og det er det her i dag. Nyter stillheten og prøver å bli bedre i formen til en ny arbeidsuke venter oss i morgen. Har stort sett bodd sammen med snytepapir og litt nesespray. Virker grei en gang i mellom. Men i noen småtimer er det ganske ille. Er ikke dette jeg vil nå – å være hanglete i formen.

BASSELUSKER I KROPPEN

Jeg begynner nå allerede å bli fryktelig lei. Lei av små, rare, stygge og uvelkomne gjester som har tatt tak i kroppen min. Det startet da jeg skulle legge meg i går kveld. Hadde lagt meg godt til rette. Lagt hodet på puten og dratt dynen godt over meg. Gledet meg til å få en god natt søvn, men det skulle visst ikke bli like lett å sovne denne kvelden. Jeg hadde et problem.

Klokken ringte i dag også. Like tidlig og til samme tid. Ringte for å minne meg på at jeg måtte komme meg opp. Men hadde jeg lyst? Det var nå sånn at nesen hadde blitt et problem. Et større problem enn vanlig. Den hadde fått besøk av de uvelkomne gjestene sine. Det var en del liv, for den trakk ikke inn like mye frisk luft som vanlig. Det var blitt tett. Og er det noe som irriterer og plager deg, ja, da er det tett nese. Gå rundt og snufse fordi nesen din renner. Hvor ille er ikke bare det?!

Utenom mitt lille problem for dagen, ble det jobb for det. Den beste medisinen for tett nese er å være ute i kald luft. Mange minusgrader var det i dag også, så uteleken ble ikke like lang. Når barn begynner å få røde kalde kinn, ja da er det på tide å komme seg inn i varmen igjen. Men litt lek og kos ble det likevel på den korte tiden. Og jeg hadde det ganske moro selv. I dag også. Denne snøen gir virkelig mange muligheter. Ble litt barn igjen i dag også. Fikk med meg en liten gjeng på graving. En stor snøhaug var foran øynene våres, og der sto vi med spadene. Alle mann alle var med, og vi ble enig om at vi skulle grave oss ned til Kina. Kanskje vi fant noen skatter der? Uansett er lek med barna veldig hyggelig, spesielt når vi kan fantasere litt og lage små historier!

SÅ LANGT HAR JEG KOMMET I DAG

Har jeg noen gang fortalt hvor heldig jeg egentlig er? Og hvor jeg er i verden i det jeg driver med?

Det var slutten av tiendeklasse. Fristen for å søke seg inn på skoler for videre utdannelse sto for tur. I noen år før dette hadde jeg en interesse av fotografering. Husker jeg søkte medier og kommunikasjon på førstevalget, deretter idrett på Re og design eller noe sånt på tredjevalget (bare for å sette noe der). Det er så mange herrens år at jeg nesten ikke husker selv. Men jeg kom meg inn på det jeg aller helst hadde lyst til – på Melsom videregående skole under medier og kommunikasjon. Jeg var veldig opptatt av bilder, og grunnen til at jeg søkte meg dit var fordi jeg ville bli fotograf. 

I første klasse hadde jeg grafisk som prosjekt til fordypning. Utrolig interessant, og dette likte jeg veldig godt. Det å lage collager og jobbe med tekst og bilder samtidig, det var noe jeg likte. Neste året endret det seg på hva jeg ville bli. Jeg ville ikke lenger bli fotograf, selv om jeg hadde fordypning i foto dette året. Skal heller ikke si at jeg angret, for jeg lærte utrolig mye i fotoverden som jeg har tatt med meg videre. Jeg fikk nemlig høre at det var litt større vanskeligheter med å få seg praksis hos en fotograf, og jeg fant fort ut at jeg heller ville ha fotografering som en hobby. Siden jeg da hadde veldig interesse av grafisk design på skolen, var det nå mediegrafiker jeg ville bli. Men den drømmen holdt ikke lenge. Tredje, og siste året, tok jeg bilde som fordypningsfag. Og det var dette året det virkelig skjedde noe med meg. 

I fordypningsprosjektene sto det mellom tekst, lyd eller bilde. Her var det ikke snakk om å gruble. Det ble bilde. Å skrive gode tekster hadde jeg ikke store interessen av på den tiden. Og lyd var det i hvert fall ikke snakk om at jeg skulle, siden jeg var så forsiktig med det muntlige pga diagnosen jeg hadde. Så valget var derfor ganske lett. 

Hele skolegangen min var jeg den stille jenta i klassen. Og mine mål hadde jeg i egen plan. Hadde selvfølgelig noen små skritt som løsnet kommunikasjonen min, og jeg klarte og snakke med noen venninner når vi var alene eller når det ikke var så mange rundt. I klassen var jeg ikke den som tok ordet for å si det sånn. Å snakke høyt til en så stor forsamling, for eksempel å lese høyt for hele klassen, det gjorde jeg ikke. Jeg kunne sitte i smågrupper med flere grupper rundt meg, hvor jeg formidlet noen ord og setninger. Men å ta styringen, der var jeg aldri. Kan huske jeg leste et par ganger høyt for hele klassen da jeg gikk på ungdomsskolen, men noe mer av dette kan jeg ikke huske at det ble. 

Så kom sommeren. Videregående var gjennomført og jeg gikk ut med greie og fornøyde karakterer. Jeg fortalte at det var det siste året som det skjedde noe med meg. Hva var det jeg egentlig ville bli? Det er ikke lett å finne ut når man er 16 år og skal velge en linje på videregående. Men siste året så fant jeg ut at jeg hadde valgt helt feil. Men likevel fullførte jeg skolegangen og fikk studiekompetanse. Hvem hadde trodd at jeg skulle klare det? Med litt tilrettelegging og en ståpåvilje om at jeg ville klare dette, kom jeg meg igjennom. 

Når alle tre årene var ferdig, var det ikke lenger fotograf eller mediegrafiker jeg ville bli. Det hadde tatt en helt annen vei. Det var noe helt annet som jeg ville rette meg mot. Jeg hadde en drøm om å få jobbe med barn. Ikke hvilke som helst barn. Små barn som gikk i barnehage. Jeg ville bli barne- og ungdomsarbeider. Og jeg som var så stille og hadde mine små utfordringer. Nei, det var dette jeg ville, uansett hvor små eller store "problemene" mine var. 

Høsten etter skoleslutt, 16. september 2013, da hadde jeg min aller første dag i en helt ny jobb. Det var nå det startet. Jeg satte mine bein innenfor en barnehage. Jeg fortalte heller ikke om mine kommunikasjonsvansker til mine kolleger. Og dette var en grunn for. Jeg ville starte med blanke ark! Hvem hadde trodd at det var her jeg skulle ende opp? Ikke jeg i hvert fall.

Jeg kan huske veldig godt at jeg jobbet veldig hardt med å åpne kommunikasjonsvanskene tidlig. Selv om det ikke var like lett. Og jobbe med barn, da. De graver og spør om alt mulig rart, og ungene var en motivasjon for meg at jeg skulle klare og presse meg selv. Og komme over det store fjellet kan man kanskje si. Det rareste, overraskende… Vet ikke helt hva jeg skal kalle det.. Det mest sjokkerende spørsmålet jeg har fått av et barn på jobben, er om jeg var gravid. Gravid liksom. Meg, i en alder av 18-19 år? Måtte skuffe dem med å si at jeg ikke var det. Og ikke så det ut til at jeg skulle være det heller. Men alle vet vel at det kan komme både små og store kullkorn ut av en barnemunn, om alt mulig rart. 

Det å jobbe i barnehage er helt fantastisk! Jeg kunne ikke valgt en annen jobb. Barn er rett og slett spennende små vesener, og det finnes så mange varianter av dem – alle er forskjellige. Og ikke minst har alle hver sin sjarm og glede. Det å komme på jobb å møte de små barna, se deres smil og høre deres latter. Det er helt fantastisk! Det å våkne om morgen å tenke på at man skal møte mange flotte barn, og ikke minst være med de i mange timer, det er en god følelse. Selvfølgelig er det noen dager jeg heller har lyst til å bli hjemme, og noen dager jeg skulle ønske jeg kunne dra tidlig hjem fra jobb fordi jeg er så sliten. Men innerst inne er det som å være i himmelen for å få lov til å være en del av barns hverdag. Kunne se de vokse på det de lærer, og mestringen de får. Det er et stort ansvar og en stor jobb det å arbeide i en barnehage. Men tenk på all den gleden vi kan dele med hverandre – barna og voksne!

Pga jobben hvor det brukes utrolig mye kommunikasjon – muntlig vel og merke, har dette vært en stor hjelp for meg. Ikke vet jeg hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde hatt den fantastiske arbeidsplassen jeg er så heldig å ha. En burde føle seg heldig at man i det hele tatt har en jobb å gå til, å være glad i dem man jobber sammen med. Kjernen i en jobb er å ha gode mennesker rundt seg, syns jeg. Da får man det så hyggelig på arbeidet!

OPPGAVESKRIVING

Da er hverdagen virkelig i full gang igjen. Enda godt var det å slippe og gå ut for å måke, men heller starte dagen med en deilig varm dusj. En stille og rolig morgen ble det før jeg ruslet for meg selv bortover veiene. Måtte konsentrere meg litt på veien og se hvor jeg satt de små føttene mine. Ute ser det ut som det bare er å spasere rett frem, men jeg måtte faktisk tenke litt hardere fordi det var ekstra glatt noen steder. Selv på snøflatene. Klarte jo å tryne på vei hjem fra jobb i går, og ville ikke risikere å gjøre det igjen.

På skolen var det veldig koselig å se igjen medelevene, og ikke minst læreren. Elsker virkelig tirsdagene best. Måten læreren underviser på, og legger inn litt humor gjør sånn at jeg lærer masse. Og ikke minst er det morsomt å lære. Og veldig interessant. 

Men så var det disse oppgavene. Forrige uke leverte jeg oppgave 3 inn til vurdering. Spennende å se hvordan den oppgaven går – siden det har gått så utrolig bra på de to andre. Jeg må si jeg virkelig har satt lista høyt for meg selv når jeg begge gangene har fått toppkarakter. Har på en måte ikke noe å strekke meg etter, utenom å prestere like godt alle gangene. Fikk også snakket med læreren, og der var det bare gode ord å høre. Ingenting kan vel bli bedre enn det. Nå gjelder det bare å være like flink frem til sommeren. 

Etter skolen i dag fikk jeg jobbet litt med oppgaven. Og jeg føler jeg virkelig har kommet godt i gang med den. Kjenner jeg har mer positive krefter til å skrive på en mer "løs" oppgave enn å arbeide med planleggingen og oppsettet der. Kjenner en liten blodsmak i munnen bare tanke på den. Men må man så må man, og både skrive og planlegge må jeg. 


 

Nå venter en stille og rolig kveld, og når morgendagen kommer er vi allerede halvveis i uka. Skremmende. Det nye året har nettopp kommet, og jeg syns dagene bare flyr avgårde. Like fort i år som det var i fjor. 

SOM Å BLI ET LITE BARN IGJEN

Klokken ringte, og det var bare litt over en time siden jeg tittet på klokken, den var seks. Utenfor hørte jeg pappa som startet snøfreseren. Jeg tittet ut av vinduet. Herregud! Så mye snø? Og alt det bare på noen timer i løpet av natten! Med årene har jeg mislikt snø mer og mer. Det startet faktisk da jeg fikk min første kanin. Kan det ha vært i år totusenogseks? I hvert fall så var det noe rundt der. Jeg har bare hatt utekaniner siden da, og pga dem har jeg ikke vært like glad i snø. 

Etter jeg hadde gjort mitt av morgenrutiner var jeg ute, fullt påkledd av vintertøy allerede halv syv om morgen. Hadde lyst til å hjelpe, og mens pappa freste tok jeg hånd om kosting av bilene pluss sånne småting. Det ble en liten halvtime på meg med morgenarbeid, før jeg måtte inn og gjøre meg klar til å spasere avgårde. Jeg regnet med at det var dårlig med brøyting så tidlig på morgen, så jeg satt av god tid og var allerede på vandring langs veiene kvart over syv.

Og jeg hadde rett. Gang- og sykkelveiene var full av snø. Nesten opp til knærne. Så da var det å bruke veiene. Var ikke like lett å komme seg frem der heller for å si det sånn. Var ganske tungt. Føltes som jeg brukte en evigheter bare på den korte biten fra meg og til eikveien. Men da jeg kom opp dit var fortauet brøytet, og det var så mye lettere å komme seg frem. Ikke like enkelt, men bedre. 

Endelig var jeg på jobb. Jeg kom meg frem. Det var veldig få mennesker så tidlig på morgen, av både barn og personalet. Var kaos på veiene i dag kan jeg tenke meg. Og de få brøytebilene som var jobbet på spreng over alt. Men så var det meg da. Jeg kjente veldig godt at kroppen min var veldig støl. Støl av gårsdagens håndmåking. Smerten starter i albuene, går helt opp til skuldrene og ned i ryggen. Kroppen min er visst ikke like sprek som den en gang var for noen år siden.

I barnehagen oset det av glede og store øyner på barna. Så mye snø. Og alt det hadde kommet på bare kort tid. Og jeg som syns det var mye som kom før helgen. Nå er det langt i overkant av snø for meg. Å komme seg frem i denne snøen er ikke lett heller. Men faktisk så klarte jeg å spole tilbake tiden litt – en del år faktisk. Til da jeg var på deres alder. Vi gikk tidlig ut for å leke. Var ikke så lett å ake, da det var for mye snø til å komme seg frem. Men det ble skigåing på noen, og ellers veldig fin lek hos de andre. Og jeg må si jeg hengte meg på i leken deres.

Det var som å bli et lite barn igjen!
Der var jeg, fullt påkledd i den kjente kjeledressen, lue og gode votter. Barna fikk frem "barnegenene" mine igjen. Det er det som er så kjekt med denne jobben – jeg kan være barn jeg også. Sammen med barna. Men der var vi da, sammen ute i snøen. En liten gjeng var i gang med å lage store snøgroper. Ja til og med en liten hybel. I hybelen fikk vi ordnet både stoler og fascinerende ganger. Ja, det ble til og med en liten TV. Men hvor lenge den holdt, det vet jeg ikke. Var tydeligvis en gammel TV, så den røyk fort. Moro var det å se hvor kreative barna var ute i snøen. Så kreativt at selv jeg ble et barn igjen. Fant min egen spade og gravde som om det var en stor kiste med gull jeg skulle finne. Og det er så lite som skal til for å få det så gøy!

Jeg skulle gjerne gravd og laget snøhuler og små rom her hjemme. Men blir litt kjedelig alene. Ingen av mine søsken som vil være med på å leke. Husker veldig godt da vi var yngre. Det var masse snø. Pappa freste en stor snøhaug til oss, og vi lagde alt fra små rom med både benker, bort og stoler til store snøhuler. Husker vi til og med hadde med oss små telys og tente på i hulen. Det var gode tider. Tenk hvis jeg fikk med meg de andre til å være like barnslig som meg. Men er ikke så sikker på om jeg får til det. 

Alt i alt har det vært en helt topp dag! Nå er snø faktisk blitt morsomt igjen, selv om jeg ikke liker det innerst inne. Kan man si at en hater snø generelt, men å leke i og med snøen er moro? Og når blir man for gammel til å være som et lite barn ute i snøen? Det jeg vet er at jeg er ganske barnslig på mange områder.