Har jeg noen gang fortalt hvor heldig jeg egentlig er? Og hvor jeg er i verden i det jeg driver med?
Det var slutten av tiendeklasse. Fristen for å søke seg inn på skoler for videre utdannelse sto for tur. I noen år før dette hadde jeg en interesse av fotografering. Husker jeg søkte medier og kommunikasjon på førstevalget, deretter idrett på Re og design eller noe sånt på tredjevalget (bare for å sette noe der). Det er så mange herrens år at jeg nesten ikke husker selv. Men jeg kom meg inn på det jeg aller helst hadde lyst til – på Melsom videregående skole under medier og kommunikasjon. Jeg var veldig opptatt av bilder, og grunnen til at jeg søkte meg dit var fordi jeg ville bli fotograf.
I første klasse hadde jeg grafisk som prosjekt til fordypning. Utrolig interessant, og dette likte jeg veldig godt. Det å lage collager og jobbe med tekst og bilder samtidig, det var noe jeg likte. Neste året endret det seg på hva jeg ville bli. Jeg ville ikke lenger bli fotograf, selv om jeg hadde fordypning i foto dette året. Skal heller ikke si at jeg angret, for jeg lærte utrolig mye i fotoverden som jeg har tatt med meg videre. Jeg fikk nemlig høre at det var litt større vanskeligheter med å få seg praksis hos en fotograf, og jeg fant fort ut at jeg heller ville ha fotografering som en hobby. Siden jeg da hadde veldig interesse av grafisk design på skolen, var det nå mediegrafiker jeg ville bli. Men den drømmen holdt ikke lenge. Tredje, og siste året, tok jeg bilde som fordypningsfag. Og det var dette året det virkelig skjedde noe med meg.
I fordypningsprosjektene sto det mellom tekst, lyd eller bilde. Her var det ikke snakk om å gruble. Det ble bilde. Å skrive gode tekster hadde jeg ikke store interessen av på den tiden. Og lyd var det i hvert fall ikke snakk om at jeg skulle, siden jeg var så forsiktig med det muntlige pga diagnosen jeg hadde. Så valget var derfor ganske lett.
Hele skolegangen min var jeg den stille jenta i klassen. Og mine mål hadde jeg i egen plan. Hadde selvfølgelig noen små skritt som løsnet kommunikasjonen min, og jeg klarte og snakke med noen venninner når vi var alene eller når det ikke var så mange rundt. I klassen var jeg ikke den som tok ordet for å si det sånn. Å snakke høyt til en så stor forsamling, for eksempel å lese høyt for hele klassen, det gjorde jeg ikke. Jeg kunne sitte i smågrupper med flere grupper rundt meg, hvor jeg formidlet noen ord og setninger. Men å ta styringen, der var jeg aldri. Kan huske jeg leste et par ganger høyt for hele klassen da jeg gikk på ungdomsskolen, men noe mer av dette kan jeg ikke huske at det ble.
Så kom sommeren. Videregående var gjennomført og jeg gikk ut med greie og fornøyde karakterer. Jeg fortalte at det var det siste året som det skjedde noe med meg. Hva var det jeg egentlig ville bli? Det er ikke lett å finne ut når man er 16 år og skal velge en linje på videregående. Men siste året så fant jeg ut at jeg hadde valgt helt feil. Men likevel fullførte jeg skolegangen og fikk studiekompetanse. Hvem hadde trodd at jeg skulle klare det? Med litt tilrettelegging og en ståpåvilje om at jeg ville klare dette, kom jeg meg igjennom.
Når alle tre årene var ferdig, var det ikke lenger fotograf eller mediegrafiker jeg ville bli. Det hadde tatt en helt annen vei. Det var noe helt annet som jeg ville rette meg mot. Jeg hadde en drøm om å få jobbe med barn. Ikke hvilke som helst barn. Små barn som gikk i barnehage. Jeg ville bli barne- og ungdomsarbeider. Og jeg som var så stille og hadde mine små utfordringer. Nei, det var dette jeg ville, uansett hvor små eller store "problemene" mine var.
Høsten etter skoleslutt, 16. september 2013, da hadde jeg min aller første dag i en helt ny jobb. Det var nå det startet. Jeg satte mine bein innenfor en barnehage. Jeg fortalte heller ikke om mine kommunikasjonsvansker til mine kolleger. Og dette var en grunn for. Jeg ville starte med blanke ark! Hvem hadde trodd at det var her jeg skulle ende opp? Ikke jeg i hvert fall.
Jeg kan huske veldig godt at jeg jobbet veldig hardt med å åpne kommunikasjonsvanskene tidlig. Selv om det ikke var like lett. Og jobbe med barn, da. De graver og spør om alt mulig rart, og ungene var en motivasjon for meg at jeg skulle klare og presse meg selv. Og komme over det store fjellet kan man kanskje si. Det rareste, overraskende… Vet ikke helt hva jeg skal kalle det.. Det mest sjokkerende spørsmålet jeg har fått av et barn på jobben, er om jeg var gravid. Gravid liksom. Meg, i en alder av 18-19 år? Måtte skuffe dem med å si at jeg ikke var det. Og ikke så det ut til at jeg skulle være det heller. Men alle vet vel at det kan komme både små og store kullkorn ut av en barnemunn, om alt mulig rart.
Det å jobbe i barnehage er helt fantastisk! Jeg kunne ikke valgt en annen jobb. Barn er rett og slett spennende små vesener, og det finnes så mange varianter av dem – alle er forskjellige. Og ikke minst har alle hver sin sjarm og glede. Det å komme på jobb å møte de små barna, se deres smil og høre deres latter. Det er helt fantastisk! Det å våkne om morgen å tenke på at man skal møte mange flotte barn, og ikke minst være med de i mange timer, det er en god følelse. Selvfølgelig er det noen dager jeg heller har lyst til å bli hjemme, og noen dager jeg skulle ønske jeg kunne dra tidlig hjem fra jobb fordi jeg er så sliten. Men innerst inne er det som å være i himmelen for å få lov til å være en del av barns hverdag. Kunne se de vokse på det de lærer, og mestringen de får. Det er et stort ansvar og en stor jobb det å arbeide i en barnehage. Men tenk på all den gleden vi kan dele med hverandre – barna og voksne!
Pga jobben hvor det brukes utrolig mye kommunikasjon – muntlig vel og merke, har dette vært en stor hjelp for meg. Ikke vet jeg hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde hatt den fantastiske arbeidsplassen jeg er så heldig å ha. En burde føle seg heldig at man i det hele tatt har en jobb å gå til, å være glad i dem man jobber sammen med. Kjernen i en jobb er å ha gode mennesker rundt seg, syns jeg. Da får man det så hyggelig på arbeidet!
