DET ER GRØNT

Nå satser jeg på en pangstart for årets sommer. Har en følelse av at jeg repeterer dette her hver eneste dag, men sannheten er at jeg som regel sier dette kun en gang. Og det en gang hver måned. For vi er gått inn i de siste timene av den fantastiske mai, og jeg håper på en fortsettelse og at tiden fremover blir like fin og enda bedre. 

For nå går vi inn i sommermåneden. Solen vil jeg se enda mer av, og gradene vil jeg skal gå enda mer i pluss. Jeg er klar for sommer, og det med bare fire uker til å jobbe. Jeg kan nesten ikke tro det selv. Tro at dette arbeidsåret synger på sine fire siste vers. Vi har allerede kommet i gang med prioriteringer som må få oss i mål, selv om det kan være litt sårt å gi slipp.

De bare trærne som så vidt hadde fått løv på seg har nå fått farger som virkelig skinner. Det er grønt – så grønt øyet kan se. Jeg tok de tjue skrittene ut i hagen og inn i skogen nå i kveld, for ute over åsen kunne jeg glimte til synet av regnbuen. Jeg har gjort dette mange ganger før, men også nå ville jeg prøve og få noen bilder av den.

Dessverre forsvant regnbuens kontraster nokså fort, men kunne ikke unngå å fotografere andre gjenstander der jeg sto midt i skogen. Det er fortsatt grønt, og plutselig pekte objektivet oppover. Det lyset og den kontrasten man kan få gjennom grønne blader med et slags motlys er virkelig pent og vakkert. 

Nå fikk jeg ikke de beste bildene under fotoseansen, ettersom dette var langt ifra planlagt. Det hele startet med denne buen i ulike farger, og deretter detaljer av blader og det skarpe grønne som traff meg. Men en dag solen virkelig skinner på sitt beste, da skal jeg ta enda flere bilder – gjennom bladene og opp mot skyene.
 


 


 


 


 

TENK OM

Noen ganger er det faktisk ikke så lett å være seg selv. Hos meg kan det hende jeg får besøk av stresset. Et veldig rart vesen som flyr rundt inne i meg for å skape turbulens. Dette kan komme om det skulle oppstå flere saker på en gang, men det kan også havne i mine armer om alt står på hodet.

Også nå er jeg inne i en stressperiode. Det føles i hvert fall sånn ut. Jeg vet så godt hva som venter på meg i enden av arbeidet, men så er det masse små ulike rom i mellom som oppstår og gjør sånn at jeg føler at det er vanskeligere enn det er. Tenk om jeg har handlet feil? Tenk om det var en annen tankevei jeg skulle valgt?

Men det jeg er helt sikker på er at jeg er gående på den riktige veien, på en eller annen måte. Det er mange tanker og bilder jeg har foran meg, som jeg ikke klarer å sette ord på. Tenk om jeg bare kunne være en fugl. Hver gang jeg ser opp eller bort på dem ser det ut til at dem har et liv uten problemer, liv og røre. 

De bare er der, men likevel fyller de deres behov. Går kanskje i en slosskamp med en uvenn eller en fugl som blander seg for mye. Og er dem smarte kan dem bare fly avgårde. Tenk om jeg var en fugl – et liv som kunne sveve i overflaten og se ned på alle problemer. Kanskje knuffe litt med en venn, for ikke å snakke om og finne mat akkurat der jeg sto.

For her før helgen oppdaget jeg nemlig en fugl. Med helt svarte klær og et farget nebb. Jeg sprang for å finne speilrefleksen og det ekstra lange objektivet, i et håp om å fange noen bilder. Og det var her noen av disse tankene kom – tenk om jeg var en fugl.

Jeg ville da sluppet alle de køene som hadde oppstått og som vi får her nede på bakken. Jeg hadde kommet meg lettere frem fra den ene siden til den andre ved å sveve over hindrene vi har her som føttene står fast. Om jeg var en fugl ville jeg svevet over problemer og nagging, for ikke å snakke om bekymringer som oppstår.

Istedenfor å få et stress som flyr rundt inne i meg, ville jeg heller vært en fugl som kunne fly bort fra stresset!
 


 


 


Hmm, hva fant jeg her?
 


 


Mmm, smaken av larve!

TRODDE ALDRI JEG SKULLE REKKE DET

Jeg hadde visst om dette lenge. Jeg var klar over at det i år skulle feires, for alle vi andre har blitt markert på omtrent samme måte. Uansett om det ble i kirken eller andre markeringer på en stor og fin scene. Fest skulle det bli – med både fint dekket bord, gaver, god mat og flotte kaker. For ikke å snakke om fotograferingen. En slik dag må jo dokumenteres med bilder!

Men før en så stor dag, i denne anledning konfirmasjon, ønsket jeg meg noe nytt. Et nytt antrekk ville jeg ha, og det kommer ikke av seg selv. Jeg har ikke vært mange runder innom byen i forkant, for å finne meg en kjole. Likevel har jeg hatt noen runder. Og endelig fant jeg antrekket, eller lettere sagt to kjoler. Valget ble derfor vanskelig dagen før selve dagen til min fettet – hvem av dem skulle jeg velge?

Og med hånden på hjertet kan jeg si at dette var noe jeg ikke syns var lett. Det var rett og slett et dilemma. Valget sto mellom en helt rød kjole, kontra en mørkeblå kjole med blomster på. I siste liten, kvelden før dagen, gikk jeg for den sistnevnte. Det ble blå kjole på meg.

Jeg trodde aldri jeg skulle rekke det, å bli enig med meg selv. Og det var ikke bare kjolevalget som var et problem. Hva slags sko skulle jeg ha på meg? Jeg hadde jo ingen som passet, og på samme vis var jeg innom flere butikker for å finne sko. Jeg vil ikke si at jeg er den aller verste i å være kresen, men jeg går ikke med hva som helst.

Nå er jeg i hvert fall glad for at det hele er over. Det er ikke noe mer som skal feires på lenge. Ikke av konfirmasjoner. Det neste nå blir en stor bursdag med rundt tall, så får se om jeg blir enig med meg om hva slags antrekk og sko jeg skal gå med da. Håper det ikke blir like vanskelig som denne gangen.

Vi vet alle at vanskelige valg må tas i livet, og opp gjennom alle disse årene med føttene på jorden har jeg tatt utallige valg. Ja, til og med valg jeg syns har vært helt pyton, men som likevel har hjulpet meg godt på veien. Tenkte jeg kunne vise dere hvilken kjole jeg endte opp med i helgen, og hvordan skoene jeg gikk for.
 


 


 


 


 


 


 

NATTEN BLE LANG


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 

Nå kan jeg endelig senke skuldrene. Puste lettet ut og huke av på lista. For nå har jeg endelig blitt ferdig med den store jobben. Ja, for over her ser dere bare et lite utvalg av det jeg drev med i går kveld da jeg kom hjem fra konfirmasjon. 

Da jeg endelig fikk plantet meg ned og lastet opp bildene jeg hadde knipset vilt for dagen, som var nesten trehundre-og-femti, så kan du si at natten ble lang. Ikke at jeg sov i mange flere timer enn jeg kanskje burde, men jeg satt våken til langt over enn det vanlige jeg pleier å legge meg på en vanlig lørdag.

Alle de andre i huset hadde lagt seg for natten, mens jeg klarte ikke å gi slipp på det jeg holdt på med. Jeg var så godt i gang med utplukking og redigering av bilder, så da klokken var blitt over to i natt måtte jeg avslutte. Og hodet traff ikke puta før nærmere halv tre. 

Til vanlig er søndager stille og rolige. Kanskje litt for stille til at det blir kjedelig. Men i dag har jeg virkelig hatt noe å henge fingrene i, og endelig kan jeg si at jeg er ferdig. Den siste store bolken med bilder har nå fått sitt etterarbeid, og det tok meg nesten fire timer. Satt der og plukket ut de beste bildene, for så å justere lys, farger og sånne ting som man gjør i et redigeringsprogram. Jeg bruker forresten photoshop til dette arbeidet.

Vil du prøve og gjette på hvor mange bilder som ble plukket ut for å fikses på? Ikke? Du tenker kanskje et par tre fire bilder? Eller kanskje mellom tjue og tredve? Da må jeg nok skuffe deg med å si at det er langt mer over disse tallene. 

Sannheten er den at jeg bare har sittet med bilder alle disse timene jeg har brukt mellom da jeg kom hjem i går og til jeg la meg, og fra jeg sto opp i elleve tiden i dag og til nå. Dette har resultert i at jeg nå har en full mappe med hundre-og-tre konfirmasjonsbilder. HUNDRE-OG-TRE! Veldig glad er jeg nå for at det er lenge til neste konfirmasjon i familien, og at det ikke blir så stor jobbing med bilder fremover.

DET ER OVER


 

Da var dagen endelig her. Den dagen vi alle har ventet på – eller som alle som er konfirmant og familien og vennene rundt har vært spente på. For i dag var dagen hvor det var min fetter som skulle få sin feiring ved å tre seg inn i de voksnes rekker. Både jeg og mine søsken har gått for borgelig konfirmasjon, mens både min kusine og fettere har valgt kristelig.

Så på formiddagen tok vi veien til kirken, sammen med konfirmanten og resten av familien. Det var helt greit å sitte på kirkebenken selv, men er veldig glad for at jeg ikke valgte det da jeg sto til konfirmasjon for åtte år siden. 

En times tid i kirken holdt for min del, og etter at markeringen her var ferdig suste vi avgårde til festlokalet. Med god servering av masse mat som falt i smak – for ikke å snakke om alle kakene som kom ned til slutt, etter å ha samlet fem eller seks varianter på den lille tallerken, så sitter jeg her i kveld og er overspist og mett. 

Jeg kan jo konkludere med at dette har vært en helt fantastisk dag, og tror konfirmanten fikk et hyggelig selskap som falt i smak. Og på en slik feiring og med mange mennesker samlet kunne jeg ikke unngå å ha med kamera. Så nå er det trehundre-og-førtifem bilder som skal bli sett igjennom, for så å plukke ut en haugevis som skal etterarbeides. Med andre ord er hele søndagen fullbooket til å vite hva jeg skal gjøre!

Det er over. Konfirmasjonen for i år er plutselig blitt historie og et fint minne å ta med seg videre. Så nå er det bare å glede seg til jobben er ferdig, så skal du ikke se bort ifra at det kommer noen smakebiter på denne dagen en eller annen dag.

LUNSJ UTENFOR HJEMMET

Den der “sprettdagen” gikk bort ganske fort, og jeg var på farten i hele syv timer i går. Suste avgårde sammen med min lillesøster og mamma for å få med oss en fotballkamp i solveggen, og da vi kom hjem dro jeg rett avgårde til besteforeldre for å få litt hjelp og slå av en prat.

Men i dag ble det langt ifra noe mindre fin dag. Den ble enda bedre! Morgentimene, eller formiddagstimene brukte jeg ute i sola. Bikinien var funnet frem igjen og jeg hadde rigget meg til i godstolen. Men før jeg visste ordet av det hadde jeg sprettet opp for å komme i arbeid.

Ettersom vi har hatt paviljong i mange år, har den med tiden gått i stykker, samt blitt utslitt. Bare skjelettet, eller stammen har stått igjen, helt frem til nå. For nå er den demontert og kastet bort.

Da jeg tok med meg min lillesøster ut på middag da langhelgen startet, fikk jeg lyst til å gjøre det samme snart igjen. Av en spontan tanke da ville jeg ta med meg både hun og mamma ut for å spise. Finne på noe hyggelig sammen. Så vi tok oss en bytur, fikk shoppet litt og spiste en veldig sen lunsj – eller frokost for min del.

Vi falt til slutt på at vi ville ha pizza, så vi stoppet innom Pizzanini for å spise. Været var på topp og solen strålte, så vi koste oss med både kald drikke og en varm pizza på et sted hvor det nesten ikke var folk. Bortsett fra en liten familie hvor det var tre barn som nesten badet, eller vasset, i den lille fontenen som var der.

Enige ble vi at magene ble mettet, og jeg tok til og med meg de siste tre pizzabitene med meg hjem. Ja, for den var faktisk så god! Lunsj utenfor hjemmet er faktisk ikke så ille. Det er enda bedre enn å spise den kjedelige lunsjen man lager selv, og jeg ser spesielt at de brødskivene eller knekkebrødene jeg har med meg på jobb ikke er like fristende som det vi spiste i dag.
 


 


 


 


 

MIDDAG UTENFOR HJEMMET

Det er ikke til å legge skjul på at jeg faktisk blir glad når både solen skinner sånn som den gjør og gradestokken har bikket så høyt. Da den lille boksen med ulike tall viste at den allerede var oppe i ti grader før klokken syv i dag tidlig, da kunne jeg ikke annet enn å se for meg at dette ble en fin dag.

Og rett som det hørtes ut, ble det også en fin dag. Ikke bare fin, men super fin! Gårsdagens jobbedag besto av en tur til byen med barnegruppen. En fin tur med flott opplegg for Tønsberg barnehager på Tønsberg torv. Selv om det ble en stund med med underholdning og hyggelige omgivelser i solsteken, oppdaget jeg først da kvelden kom hvor rød jeg hadde blitt rundt og ved kragebeinet. Det blir som oftest ille i starten, og så blir det bare bedre og bedre.

I dag har det vært minst en like fin dag, om ikke bedre. Og det som er sikkert er at den har vært lang. For når du finner ut at du må en tur til byen når du har kommet hjem, slengt fra deg sakene og fått ordnet deg litt – ja, da blir det fort noen ekstra timer på farten. Men når dagen i seg selv ble så fin som den ble, med litt ekstra hygge, så gjorde ikke det noe.

Med en spontan tanke etter å ha flydd frem og tilbake i mange butikker, på leit etter sko, var det godt å kunne sette seg ned når sulten meldte sin ankomst. Det ble med andre ord middag utenfor hjemmet, sammen med lillesøster. Jeg fant til slutt noen sko jeg likte, og som jeg kunne bruke, og pluss litt andre ting. Så og sette seg ned med mat som var bestilt var bare helt perfekt.


 


 


 


 

Vi slang rumpene våre ned på Jordbærpikene, med vindusplass. Det var lite folk i byen på en sånn dag tidlig på kvelden, og maten kunne vi nyte i fredfulle omgivelser. Det er noe spesielt med designet og det hele på denne søte kaféen, og det gjorde det bare ekstra hyggelig. Kan ikke huske sist jeg var ute og spiste eller var på kafé, så planen er å gjøre det en gang til denne uken.

Nå har jeg endelig landet for kvelden, i hvert fall for et øyeblikk. Skulle vel egentlig fått skrevet mer på denne store oppgaven jeg holder på med, men vet ikke om jeg orker så mye i kveld. Tiden har jo bare gått fra meg i dag, og kan ikke skjønne at den er over ti allerede? Hvor har blitt av denne dagen?

Fremfor meg er jeg nå i gang med langhelg. En helg som bare skal nytes, både i det stille og fredfulle, og med fest og moro. Det er heller ikke til å legge skjul på at vi nå går inn i den aller siste uken av mai – og hvor har denne måneden blitt av? Syns ikke det er lenge siden jeg etterspurte om hvor april ble av. Og nå ruller vi oss snart inn i juni og den siste jobbemåneden før det er sommerferie igjen. Det er litt skummelt å tenke på!
 

HAN TOK TAK I HODET

Du blir like overrasket hver gang du beveger deg opp i den korte bakken. Går normalt over gressplenen bak i hagen, men med en gang du setter det første skrittet på vei oppover er det noe som skjer med deg innvendig. Hva vil du finne i dag? Og hvor mange er det som gjemmer seg der?

Til dere som har fulgt med en stund, og som kjenner meg godt nok, vet helt sikkert at interessen for kryp og dyr er noe som står meg nære. Det er lite jeg er redd for, og når jeg er oppvokst med disse krypene siden jeg selv gikk i barnehage, er dem ikke mer skumle nå.

Jeg snakker selvfølgelig om de slangene som mange tror er slanger, men som er øgler uten bein. De spiser både mark og andre insekter, og de lukter seg frem med tungen sin ved å stikke den ut. I det siste har jeg opplevd at det er noen av ormene som har vært hissige med tungebruken sin – det har vært mye å lukte på.

Da jeg kom hjem fra arbeid i ettermiddag kunne jeg ikke gå glipp av å sjekke fellene. Det er nå det er tiden for stålormen, og gjennom hele sommeren. Jeg valset over gressplenen og spaserte opp i bakken mot fellene. Løftet på den ene steinen etter den andre, etterfulgt av å sjekke både plankene og platene.

Og så skjer det. Den siste og største platen får en glipe på seg der jeg løfter den opp med mine korte fingre. Forsiktig ser jeg under, og der gjemmer det seg ikke bare en. Heller ikke to og tre, men enda flere. Alle under samme lune sted, men jeg får bare tak i fire – som jeg tror det ble til slutt. Og minst en stålorm får kommet seg unna. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en blekksprut i slike situasjoner.

Men hva er det jeg ser? Tre av dem er små, men så er det to litt større som var virkelig innpåslitne med hverandre. Ikke på den ene måten, men en ganske ubehagelig måte. Var vel mer nesten som en slosskamp, hvor den ene virkelig hadde gått på en smell. I mine øyne så det virkelig ikke noe godt ut om et annet menneske skulle gjort sånn med meg.

For vet du hva de gjorde? Han tok tak i hodet på den andre, og dette hadde de gjort før jeg fant dem. Gapet var åpnet så høyt han bare kunne, og grepet kjeven over hans andre hodet. Jeg fikk lagt fra meg dyrene i boksen, og sprang nesten i flint for å finne kamera. På veien tilbake krysset jeg alt jeg kunne krysse for at grepet deres fortsatt sto, selv om det ikke så godt ut.

Vel tilbake med kamera klart rundt halsen gikk luften ut av ballongen. Hva hadde skjedd? På den ene siden hadde jeg håpet at de skulle ha sluttet å spise hverandre, for det så nesten sånn ut. Men på den andre siden ville jeg ha dette synet dokumentert og innrammet på et bilde. Sukket kom enda en gang, for synet jeg hadde da jeg sprang avgårde var ikke det samme. De hadde blitt venner i mellomtiden, og jeg fikk bare nøye meg med det.
 


 


 


 


 


 


 

KONSTANTE PLAGER

Er det noe jeg aldri kommer til å glemme, så er det den dagen da det skjedde en ulykke. Ikke en skade for noen andre, men en unødvendig og veldig uheldig skade som plutselig kom, og som rammet meg. Jeg husker bildene så klart det bare går an å få dem, selv om det er over fire år siden jeg fikk et stygt brudd.

Vi hadde hjemmekamp ute på Nøtterøy. Det var snø og vinter ute og jeg var veldig klar for å slå de eldre damene. Kampen var i gang, og allerede midt i første omgang skulle jeg være så heldig å få den låvedøren foran meg på min høyre kant. Min store reaksjon var å løpe igjennom og hoppe inn mot mål.

Jeg følte jeg fløy inn mot målet for å få denne ballen inn i nettet. Det jeg ikke hadde planlagt var å få en strak arm i min høyre side av en motspiller, og dette da jeg hang der som en flaggermus opp ned. Dette gikk så fort, så fort at jeg ikke klarte å stå på mine egne bein.

I en vinkel som førte til ubalanse og null kontroll over kroppen, endte jeg med å lande på siden. Det første som traff bakken da jeg vinglet fra side til side var den ene hånden min. Og du kan jo bare se for deg hva som skjer når en sterk, men svak arm, treffer underflaten og får resten av vekten over seg.

Der lå jeg. Med sterke smerter, gråt fra lungene og tårer som sprutet ut. Midt opp i hendelsen tok jeg et raskt blikk bort på armen. En stor kul var å se på håndleddet, og alt var så vondt. For å gjøre denne delen av historien kort så fikk jeg dratt bruddet på plass samme dagen på akutten og ble gipset.

To dager senere ble det operasjon, og etter en overnatting på sykehuset kunne jeg dra hjem igjen med stål i armen. Men å gå rundt med både plater og skruer i armen var ikke akkurat så behagelig, og det ble noen runder med trening for å få bøyeligheten og bevegelsene tilbake igjen.

Og sånn gikk jeg i to år. Med konstante plager var det ikke til å unngå og kjenne at det var noe der. Jeg fikk aldri tilbake den bevegelsen i leddet som jeg før hadde. Og bare jeg prøvde å presset leddene til å strekke seg og bli mykere så gjorde dette bare vondt.

Jeg orket ikke lenger. Jeg orket ikke å gå rundt med plagene hele tiden og fikk derfor gått igjennom slik at jeg kunne operere ut denne platen som stoppet bevegelsen i hånden til å kunne være bøyelig nok sånn som det var før.

Og i dag er dagen! For fredag 22. mai 2015, bare to uker etter at jeg fikk beskjeden, skulle jeg inn på operasjonsbordet igjen. Denne dagen hadde jeg gledet meg lenge til skulle komme. Legene skulle grave seg inn i armen min igjen, bruke drill og skrutrekkeren igjen for å få ut dette lille “monsteret”.

Tidlig denne morgen for to år siden satt jeg klar på det lille sykehuset i Larvik. Egentlig et veldig koselig sykehus. Også fra denne operasjonen husker jeg hva jeg gikk igjennom. Jeg fikk på meg sykehusklær og i meg noen piller som skulle hjelpe. Og med litt venting tok det ikke lange tiden før jeg lå på operasjonsbordet i ti-tiden.
 

Jeg fikk på meg en stor bleie på operasjonsarmen etter at jeg hadde vasket og fått masse bakteriefjerningsmiddel smurt inn. Den måtte jo være helt ren når legen skulle begynne å skjære i meg.
 

Selve inngrepet tok ikke lang tid – opp mot en times tid, for mellom elleve og halv tolv på formiddagen begynte jeg å våkne. Det var nesten som å slå på en lysbryter. Øynene spratt opp, og jeg husker jeg satt oppreist i sengen da pappa kom tilbake på rommet. Hadde det vært opp til meg hadde jeg reist ut igjen med en gang.

Og endelig, etter nok en time kunne vi endelig forlate sykehuset. Med en diger plasterlapp på stingene og litt bandasje rundt var jeg klar for å komme meg hjem. Jeg var faktisk så kvitt og opplagt at jeg nesten kunne kjørt hjem selv. 

I dag er det som sagt to år siden jeg ble kvitt “monsteret” i armen, og jeg har hatt to år med null plager. Jeg har ikke ord på hvor stor forskjell det har vært. Fra å gå med plager i hele to år, til å føle seg smertefri. Per i dag, selv etter disse to årene uten redskap i armen, kan jeg fortsatt ikke bøye håndleddet like mye som før skaden. Men så lenge jeg ikke har ubehag så er jeg veldig fornøyd. Så med andre ord var denne operasjonen vellykket!
 

Fredag 22. mai 2015, klokken 11:40.

KOMME MEG UT


 

Jeg trodde jeg skulle få sovet ut etter en lang og fin uke. Ikke våkne før i ti-tiden. Minst. Det er jo det helgene blant annet er til, å sove ut de tapte timene man ikke har fått i ukedagene. Likevel skulle denne jenta utrolig nok ikke få et sekund mer på øyet da det viste seg at det var på tide å stå opp allerede kvart over åtte.

Morgenfugl både er og kan jeg være. Men å stå opp på den tiden, på en fridag da. Jeg kunne ikke noe annet enn å drasse på meg noen klær, få i meg frokost og komme meg ut. For i dag skulle det jobbes. En hagejobb sto for tur, noe som kan være ganske morsomt hvis man legger godviljen til. Og det klarte jeg. Klar for arbeid klokken ti – presis.

Nå skulle kantklipperen få kjørt seg, og det om så tråden skulle klare og ryke en gang. Det er så godt å gjøre en jobb der man kan se en så stor kontrast. En forandring som kommer av etter et arbeid man selv har gjort. Det høye gresset har også fått en ekstrem stuss også, etter at det var på vei opp til værs. Masse er blitt gjort, og gjennom sommeren ser jeg frem til å prøve og komme igjennom et hagemål.

Alt i alt har det vært en veldig fin lørdag. Men godt var det å kunne slippe alle tankene som presser seg over skuldrene om dagen ut i skogens natur. Bare være der. Helt alene. La bekymringene suse fritt for en gang skyld, før man må ned på bakken igjen å ta tak i dem.