HELGEN BLE MØTT AV

Etter gårsdagens nedtur hvor energien var på bånn i en sliten kropp, var det en overraskende stemning da det viste seg at det var fredag da jeg kvikket opp øynene. Jeg følte jeg var så klar for en ny dag, i motsetning til dagen før. Og det viste seg også at det skulle bli en fin dag nok en gang!

Med et par fine arbeidsdager etter den store feiringen, kan vi nå ta en velfortjent helg. Innerst inne kunne jeg kanskje tenkt meg å bli værende igjen på jobb, sammen med de flotte menneskene jeg har rundt meg og den fine leken med barna. Akkurat nå hadde det vært noe, men innerst inne er det veldig deilig med fri.

På vei hjemover kunne jeg ikke la være å slå av en liten avskjedsprat med noen av barna. De hadde oppdaget og fått tak i en plante som vokste på utsiden av gjerdet. De konkluderte med at det lignet på brennesle, men det gjorde ikke vondt når de tok på den. Så det måtte være en annen type plante, men som vi ikke hadde noe navn på.

En flott uke har det vært, og rykte sier at det skal bli enda bedre når finværet skal komme i helgen. Ingenting er bedre enn det, og etter en flott start på denne måneden, men hvor det dalte ned etterpå, gjør det ingenting om varmen kommer tilbake. Det er jo så fantastisk når solen og varmen er på besøk.

Dermed ønsker jeg dere alle en kjempefin helg, hvor dere må nyte den fullt ut. For av erfaring, og veldig overraskende, så forsvinner den på et blunk. Hva helgen har å by på – det får vi se. Men helgen ble møtt av denne karen her da jeg kom hjem fra jobb. Satt der så stille og fredelig, så kunne ikke unngå å ta noen portrettbilder av han.
 


 


 


 


 


 


 

Han bare sto der. Helt stille. Helt alene.

DAGEN DERPÅ


 

Selv med en festdag hvor alt gikk stille for seg, så hadde jeg så mye energi i kroppen da jeg hadde planer om å finne puta og ta kvelden i går. Energien var høyere oppe enn vanlig, og i mitt hodet svirret det fullt av tanker. Jeg trodde aldri jeg skulle få sove, og rakettene fra byen hørtes helt hjem. Men før jeg visste ordet av det var jeg langt inne i drømmeland.

Det ble derfor litt som en dagen derpå i dag, hvor jeg så sårt hadde trengt en fridag. Jeg vet at det ikke bare er meg som tenker det samme, men jeg hadde faktisk ikke lyst til å stå opp i dag. Derfor var blikket mitt og kroppen fullstendig sliten, noe som dere kan se over her, da jeg skulle komme meg avgårde til jobb.

Ikke nok med mye fest og moro for veldig mange i går. I dag var det nemlig tur som sto på ukeplanen da jeg kom på jobb. Jeg visste selvfølgelig om dette, og på forhånd gledet jeg meg til det. På hele turen til Ilene våtmarkssenter med barna prøvde jeg så godt jeg kunne med å engasjere meg og virke kvikk nok til henge med. 


 


 


 

Jeg vil jo si at vi var veldig heldige med været, selv om det ikke var strålende sol. En interessant og spennende dag har det vært, og ikke minst fin. Men da jeg kom hjem fra jobb i ettermiddag kjente jeg virkelig hvor mye som har skjedd på bare disse to dagene. Jeg er tappet for energi av en merkelig grunn, så denne kvelden skal brukes til å samle krefter igjen for å komme seg igjennom morgendagen før det endelig er helg.

ÅRETS 17. MAI-FEIRING


 

Hvert år legger jeg meg med små øyenstikker i magen, og neste morgen våkner jeg med sommerfugler i magen. Du vet de følelsene man får før det store skal skje, og jeg har alltid hatt det hver gang. Men i år våknet jeg opp til om at det skulle være en helt vanlig dag. Nesten i hvert fall.

Jeg glimtet til med øynene, akkurat rett før den store salutten på markeringen av den store dagen. Klokken åtte i dag tidlig gikk startskuddet oppe på Slottsfjellet, noe som jeg hører helt hjem i mitt eget hus. Og så var dagen i gang etter at jeg hadde ligget og slumret.

I og med at det ikke lenger blir store festen lenger for denne markeringdagen, ble årets 17. mai-feiring ganske så stille og rolig. Jeg kunne dratt og sett på det store bytoget, men ikke akkurat like kult å stå der helt alene i flokken. Derfor brukte jeg formiddagen til å ordne meg litt ekstra og bare nyte dagen.
 


 


 

Midt på dagen ble det en hyggelig brunsj, hvor vi også hadde invitert bestefar. Det ble disket opp med både rundstykker, eggerøre, laks, grønnsaker av forskjellige sorter og annet godt. Jeg ble i hvert fall mett, og skal ikke se bort ifra at det var flere mager som ble fulle.
 


 


 


 


 


 

Dagen har gått sin gang, og i ettermiddag fikk vi også litt besøk av andre familiemedlemmer. Veldig koselig, og tradisjonens tro når kusine på fem år kommer på besøk er å ta en tur ut til kaninen for å gi litt mat. Det har vel skjedd så og si hver gang, også må det bli litt tegning. Kommer ikke unna med det heller. Men koselig er det.

Så alt i alt har det vært en fin nasjonaldag, selv om det ikke har blitt sett på tog i byen. Disse tradisjonene av slike dager er ikke fullt så like morsomt eller spennende som det var da jeg var yngre, men vi koser oss for det. I kveld blir det blant annet enda mer god mat på bordet. Håper dere har hatt en minst like fin dag som meg, om ikke enda bedre. Gratulerer med dagen, alle sammen!

JEG OPPDAGET NOE PÅ NETTET

Du vet den kjærligheten du får når du er ferdig på jobb, men heller får barn hengende rundt halsen på deg? Da kan du ikke annet enn å gi tilbake til de søte og herlige kroppene som bare vil ha masse kos. Og det skulle ikke så mye til før jeg hadde fått en stor dose med masse glede. Ferdig var jeg for dagen, men tok meg tid til å bare nyte øyeblikket. Hadde jeg ikke kastet inn håndkle til slutt, så hadde jeg vel sittet der enda med de fantastiske barna, som ikke ville at jeg skulle gå.

For tiden har jeg mange tanker på hjertet, men i dag tenkte jeg å dra frem et av dem. Jeg hadde fått i meg litt middag og slengt meg på senga etter at jeg kom hjem fra jobb i går. Kroppen var sliten, men den kviknet fort til igjen da jeg oppdaget noe på nettet. Det er utrolig hva man finner, og attpåtil hva som gjemmer seg på sosiale medier.
 


 

Over her var det jeg fant frem som det viste seg at jeg trengte. Det var et type forsøk – et forsøk som virket interessant å se om man fikk til selv. Jeg rotet i skapene for å se om vi hadde det jeg trengte, og endte derfor opp med vann, olje, glass og litt konditorfarge.

En liten dose med vann ble fylt i et glass, og dette er spennende for andre å prøve hjemme. Var egentlig ikke så vanskelig, bare man har det man trenger. En slump med olje fikk også fylle glasset, og dermed kunne man se at væskene delte hverandre – at de lå oppå hverandre.
 


 


 

Spørsmålet var om jeg virkelig skulle få det til, det som jeg hadde sett. Ville jeg klare det, eller ville det gå helt på trynet? Det sto også at det skulle være “brustablett” med i bildet også, men ettersom jeg ikke fant noe ordentlig tablett som bruset, så visste jeg ikke om jeg skulle klare det likevel. Ikke før jeg testet ut med vasketablett som man bruker til oppvaskmaskinen. Det gjorde susen det også. (I ettertid kom tanken at kanskje bakepulver kunne være en erstatter også?)


 

For at motivet og forsøket ikke skulle bli så vassent – at det skulle bli mer liv i leieren, tilsatt jeg noen dråper med konditorfarge. Det var spennende å se reaksjonen, og jeg vil jo si at jeg delvis, og kanskje litt mer, fikk det til. Så om du har lyst på litt “liv og røre” en kveld, så er dette noe du kan teste ut.
 


 


 

JEG HAR IKKE NOE VALG


 


 

Med litt musikk i ørene og all motivasjon på noe helt annet må jeg faktisk fortsette. Jeg skulle gjerne klemt inn en liten hvil sånn tidlig på kvelden, ettersom jeg trodde jeg aldri skulle få sove da jeg la meg i går. Det var masse forstyrrelser som svirret rundt i mitt hodet, og jeg holdt på å bli gal.

Om det skyldes at noe kanskje er på gang, om fremtiden er usikker, om jeg er litt lei eller det er følelser, det vet jeg ikke. Jobbe må jeg uansett, for jeg har ikke noe valg. Kan jo legge hele oppgaven til side og blåse bort alle ord som er skrevet. Men gode resultater vil jeg da ikke få, og det blir enda mer jobb på ekstra kort tid.

Det er også litt skummelt å vente på svar. Det å vite at man ikke vet når det skjer er en ekkel følelse, selv om jeg er flink til å holde det litt på avstand og konsentrere meg om det jeg skal i arbeidslivet. Men nå kan jeg kjenne at det smyger seg sakte men sikkert oppover ryggraden, og jeg skal bli så glad når alt er overstått!

Jeg skulle bare ønske at jeg fant den riktige veien da jeg var femten år. Og hvem av femtenåringene er det som egentlig vet hva de vil bli? Hva de vil drive med store deler, eller resten av livet sitt? Jeg visste ikke det, og valgte videregående ut av interesse jeg hadde. Det var først som 18-åring jeg fant ut hva jeg virkelig ville.

Så her i kveld blir det litt mer jobbing med oppgaveskrivingen, så får jeg se hvor langt jeg kommer. Antall sider har i hvert fall økt siden før helgen, og ordene er mange. Selv om det kommer til å bli flere. Men er det noen som vet hvor lang en fagprøveoppgave i barne- og ungdomsarbeiderfaget skal være? Hvor mye skrev du, om det er noen fagarbeidere innom og leser?

KONTRAKT PÅ EN KORTTIDSLEIE?

Med en stille og rolig morgen for denne dagen, kunne det ikke blitt en mer fredfull dag. Skulle gjerne drømt meg bort og gått langt inn i de fjerneste drømmene jeg har. Sovet hele dagen og laget de fineste drømmene for fremtiden. Men det å sove så lenge som til over tolv er jeg ikke kjent for, så morgen startet i ti-tiden for min del.

De siste dagene nå har vært grå. Jeg har savnet og sitte ute i varmen, og solen har ikke vært like mye fremme som jeg hadde håpet på. Så nå ser jeg frem til at finværet skal komme tilbake, og forhåpentligvis bikinien bli tatt frem igjen. For det eneste jeg vil nå, det er å få sommeren på besøk. Og ikke minst litt ferie.

Likevel skulle jeg få oppdage noe helt spesielt i år også. Kanskje ikke så spesielt for dere, men for meg er det koselig å se liv i leieren. Hvis vi ser tilbake så langt som da jeg gikk på ungdomskolen, når jeg bare var fjorten, femten år. For det var da jeg laget denne kassen. Den såkalte standard fuglekassen.
 


 

Både i fjor og et par år før så visste jeg ikke helt hvor jeg skulle gjøre av den. Planen etter at den ble laget, for snart åtte år siden, var å få hengt den høyt opp i et tre. Men for å si det rett ut – jeg kom aldri så langt. Den sto veldig lenge inne på rommet mitt, men etter hvert fikk jeg den ut til slutt. Da fikk den henge fint på husveggen, rett ved siden av terrassedøren.

Men hvem av fuglene vil flytte inn der da? Bo rett ved siden av en dør hvor det flyr mennesker ut og inn, og på en terrasse hvor det er mange folk som oppholder seg? Jeg hadde ikke særlig trua på at det kom til å flytte inn en familien der, med den beliggenheten. Men uansett hvor lite sannsynlig dette kunne være, så overrasket det en dag hvor det var full fest i fuglekassen.

Et par somre fikk vi besøk av bitte små fugleunger som pep store deler av dagen fordi de var sultne. Moren fløy ut og inn av kassen og fikk maten de stakkars små. Men i år orket ikke jeg dette spetakkelet, og tror heller ikke at de andre her i huset orket å høre på det. Så da sommeren var over og fuglefamilien hadde forlatt redet, ble denne kassen flyttet til et helt annet sted.

I flere måneder har det bitte lille huset stått her på stigen bak i hagen. Og det er vel ingen fugler som vil bo der, hvor huset står på skakke og kan ramle ned når som helst. Men om tankene stemmer, det vet jeg ikke helt.

Jeg var på vei ut til kaninen som har sin plass og sitt eget bur. Fuglekassen sto tilfeldigvis da rett ved siden av, og i det jeg runder av svingen så oppdager jeg noe. Jeg fikk ikke med meg det hele, men det så ut til at en fugl hadde vært borte ved kassen. Jeg sto stille og gjemte meg bak hjørnet, i håp om at den lille fuglen ikke skulle se meg.

Det så ut til at han var nysgjerrig på den lille boligen. Kanskje han ville legge inn et bud og sette inn noen møbler? Kanskje signere en kontrakt på en korttidsleie for å legge egg? Ikke vet jeg, så om det er noe på gang så skal jeg følge med.

Deretter fant jeg frem kamerautstyret. Stelte meg opp i skjul for ikke å trigge eller skremme fuglen som holdt på frem og tilbake på dette stedet. Noe vondt ville jeg ikke gjøre, og skremme den snille blåmeisen hadde jeg heller ikke lyst til. Bare et par meter bortenfor kassen som står mot veggen så står uteburet til kaninen. Her ble han stående og trippe bortover, og visste kanskje ikke helt hva han skulle gjøre.

For ikke å lage et stort nummer ut av det, og kanskje virke som et troll, lot jeg han være og kom meg bort fra stedet. Nå flyr han kanskje frem og tilbake til kassen igjen, og kanskje snakker med sin lille fuglefamilie for å videreformidle at han har funnet en bolig? Riktig sikker er jeg ikke, så blir spennende å følge med fremover.
 


 


 

JEG ER SÅ LEI

Du skulle bare visst hvor mange tanker som går igjennom det hodet jeg har fått utdelt. Du skulle bare visst hvordan det så ut på innsiden. Jeg føler et helt kaos som er på vei til å gjøre et utbrudd – et utbrudd som består av flere frustrasjoner. 

Snart nærmer den store festdagen seg, en dag hvor jeg verken har planer eller annet som står på skjemaet. Listen er i hvert fall helt tom for øyeblikket, og hva som skjer på 17. mai er det bare å vente og se. Men en ting er i hvert fall sikkert mot de neste dagene, og det er at det må jobbes.

Riktig nok er det jobb hver eneste uke, hvor jeg koser meg og nyter dagene jeg får sammen med barna. Men utenom dette har jeg også en annen jobb. En skrivejobb hvor masse skal planlegges. Flere hundre ord er blitt skrevet – ja godt over tusen også. Og flere skal det bli.
 


 

Du skulle bare visst. Arbeidet for planleggingen høres så enkel ut, og det som skjer i hverdagen på jobb er jo ikke noe vanskelig å skrive om. Men når jeg nå må sitte nok en gang og prøve og forberede meg så godt jeg kan, for ikke å sitte med alt for mye på selve dagen, da skal plutselig alt stoppe opp.

Jeg er så lei! Bare tanken på å åpne oppgavene for å jobbe meg videre med dem er et slit. Det å finne de riktige ordene som må være med, i tillegg til ikke å gjøre det for vanskelig for meg selv – det er ikke bestandig så lett. Lite jobbing har det blitt de siste ukene, og kanskje litt for lite den siste måneden også.

Et ønske var om jeg fikk en skikkelig levende ball som jeg klarte å holde i luften lenge nok. En ball som bare lot ordene komme rennende frem og i riktig rekkefølge på skjemaene. Også er det viktig å dra inn teorien når man planlegger, og når det skal gjennomføres. Det er så mye å tenke på, og av denne tenkingen blir jeg gal.

Jeg kan si at jeg virkelig gleder meg til alt er over, og at jeg kan sitte igjen og være lykkelig over all jobbingen jeg har lagt i det. I ettermiddag har jeg faktisk klart å komme meg litt videre på skrivingen i hvert fall, men langt ifra så mye som jeg hadde ønsket. Er jeg redd for ikke at det skal være bra nok? Har jeg fått med meg det viktigste? Og hvor langt skal det egentlig være?

Mitt store ønske er å komme i mål, og jeg vet det kommer til å gå bra – selv om jeg kanskje ikke føler det like mye. Eller, jeg vet jo at alt ordner seg. Det er bare stort og kanskje litt overraskende skummelt og skulle gå igjennom en slik “alvorlig” prøve. Jeg har jo hørt at det har gått bra med mange andre, så hvorfor skulle det ikke gå bra med meg? 

De gangen jeg har satt meg ned tidligere med oppgavene for å jobbe, så har jeg fått unna en del setninger og avsnitt. Plottet inn litt ord her og der i ettertid, men er fortsatt noe som står igjen. Nå som ting kanskje kan begynne og nærme seg, og jobbingen og alle tankene har gått over en så lang tid, så begynner jeg å bli lei. Lei og sliten av denne jobbingen.

SELVPLEIE PÅ MENYEN

Denne uken startet ikke på sitt beste, og jeg ble syk på bare et blunk. Heldigvis gikk dette fort over og jeg har ikke vært mer dårlig. Likevel har jeg hatt en fin uke på jobb, og nå sitter jeg her hvor det plutselig har blitt helg. Syns ikke det var mange dager siden sist med fri, og også denne helgen skal timene med fri nytes!

Ute er det fortsatt lyst, og i kveld er det bare fine programmer på tv-skjermen. God middag skal bli dandert på tallerkenen, og jeg skal rett og slett bare ta det med ro. Jeg hadde vel egentlig ikke stort å dele, og som jeg hadde på hjertet. Derfor stakk jeg den lille snuten innom for å ønske dere en god helg. Nå står litt selvpleie på menyen, og føttene skal få en skikkelig rens. God helg til dere alle sammen!
 

FASCINERT AV DEM


 

Med en gråværsdag og vått gress er det kanskje større sjanse for at disse krypene kommer til? Det som er helt sikkert er at dem komme frem på våren, men også utover sommeren. De dukker opp av ulike lengder, og er både korte og lange.

Interessen for denne øglen – ja, for det er faktisk en øgle uten bein, og ikke en slange sånn som mange tror – er stor hos meg. Helt siden jeg var liten har jeg vært opptatt av stålorm. Jeg har vært fascinert av dem, men også andre dyr og småkryp. 


 

Flere sommere etter hverandre var det like morsomt å legge ut feller i hagen. Like spennende var det å sjekke dem hver eneste dag, og gjerne opp til flere ganger om dagen. Det var aldri noen nedtur om det ikke fantes liv under platene som lagde ly og varme under seg, for jeg visste at det alltid ville komme “slanger” dit.

Jeg husker spesielt en dag. Jeg tror det må ha vært i fjor, sommeren tjueseksten. Jeg tok turen ut for å ta en titt om det var noe i fellene, akkurat sånn som jeg gjorde dagen før og dagen etter. Jeg sjekket den ene først, men der var det bare maur og annet kryp. Den andre var det kanskje en bille og noen andre vesener, men i den tredje lå storfangsten.

Der lå han! En bred og lang “slange” hadde søkt husly under den store fellen. Av den store reaksjonen jeg fikk tok jeg tak i den, men det viste seg at han var for sjapp. Når ormer og slanger blir redde kaster dem halen, og dette gjør dem for at rovdyr og andre dyr skal ha fokus og jage mot halen som spreller litt i ettertid når de har kastet den fra seg. Dette er deres mulighet til å komme seg unna uten og bli spist.

Men der sto jeg – med en haletupp som sprellet etter å ha blitt kastet fra seg. Jeg begynte å studere den nærmere, og det var da jeg fikk en klump i magen og en nervøs uro over meg. Dette kunne jo ikke være det jeg først antok at det kunne være!

Der sto jeg med en stor bit av en hale i hånden. Og ikke nok med det, for midt på var det en strek som så ut til å være hakkete. Noe sånt mønster som hoggormen har. Det kunne vel ikke være en hoggorm som hadde søkt varme i hagen min? Jeg måtte studere den enda mer, og jo mer jeg så på den gikk det kanskje opp for meg at det ikke var en stålorm som hadde vært på besøk.

Hadde jeg bare fått tak i den hadde den vært enormt stor. Jeg er ikke sånn veldig god på å beregne lengde, men den må ha vært godt over tredve centimeter. Kanskje opp mot femti-seksti, om ikke mer. Skulle gjerne fått kloa fatt i den for å ha funnet ut av det. Husker også at jeg ble litt redd for å sjekke fellene resten av den sommeren. Tenk om det plutselig lå en skummel orm der? Men jeg klarte ikke å ligge unna for det.

Visste du forresten at stålormen lukter seg frem med tungen?


Det er ikke hver gang jeg fotograferer disse dyrene når jeg finner dem, og de pleier å bli sluppet fri igjen, hvis ikke jeg har dem i en kasse i et par dager. Men de gangene jeg finner frem kamera tar jeg som oftest veldig mange bilder. Jeg er alltid på jakt etter et fint bilde hvor dem stikker tungene sine ut, og den jeg fant i går klarte nesten ikke å ha tungen sin inne. Han var nysgjerrige på omgivelsene og luktet seg frem.

FRISTELSEN BLE FOR STOR

Jeg hadde nettopp våknet etter å ha sovet noen timer ekstra. Ungdommen hadde reist avgårde til skolen og hjemme var det ganske stille. I hvert fall innenfor de fire veggene i huset. Med en barnehage som nabo, som jeg egentlig aldri får med meg deres hverdag, ettersom jeg er på jobb selv, er det alltid hyggelig å høre liv fra dem. Da jeg til og med var ute i hagen og ordnet litt kom de bort til gjerdet og virket nysgjerrige.

Men uansett. Relativt stille var det da nesten alle var ute av huset. Igjen var det bare min bror og jeg som holdt liv under taket. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle finne på, for bare å ligge i sengen ble kjedelig – selv om jeg kan bruke store deler av dagene til å bare late meg. Men akkurat da måtte jeg ha noe å henge fingrene i. 



 

For et par uker tilbake gikk jeg til innkjøp av en sånn toropose. Eller det var vel en variant fra Mølleren. Uansett ble det baking på gang, av den enkle sorten. Blandingen ble slumpet i bollen og vann og smør ble rørt inn. Og på en, to og tre var den plutselig klar for steking. 
 


 

Fristelsen ble for stor. Jeg klarte ikke og la være og sitter der å se på posen lenger. Nå måtte jeg få laget denne kaken, og i går var en ypperlig mulighet til å gjøre det. Formen hadde heldigvis ikke blitt noe verre utover dagen, så jeg tok sjansen i å kose meg litt ekstra. Og det på en helt vanlig tirsdag.


 

Mens kaken sto i den varme ovnen, kunne jeg bruke tiden til å la musikken summe i ørene og nyte stillheten rundt. Og når man baker er det alltid lov å smake på det man lager, så bakebollen kunne ikke slippe unna av å få seg en liten smak den også. Selvfølgelig av restene som var igjen!
 


 

Tiden gikk og det ble en kake til slutt. Nå sies det at det man lager selv fra bunden er best. Men det som kommer fra ferdigposer kan være godt det også, og denne kaken var ingen unntak. På en måte ble det en liten feiring, for under kakebakingen fant jeg plutselig ut at det var hele åtte år siden jeg sto til konfirmasjon, noe som jeg skrev om her. Så på en måte var det en gyldig grunn til å lage kake.