Jeg kan innrømme at jeg så smått kan begynne å glemme. Etter noen år husket jeg alt etter punkt og prikk av det som skjedde den dagen for åtte år siden. Den store dagen var kommet, 9. mai 2009, og jeg hadde vært igjennom kurs i en tre måneders tid.
På den tiden da jeg skulle konfirmeres var det mange som startet forberedelsene mye tidligere, hvor det var flere som valgte å ta kristelig konfirmasjon. Selv om jeg bare var fjorten år klarte jeg å ta egne valg. Mange av mine daværende venner konfirmerte seg i kirken, mens jeg som ikke er den typen gikk for borgelig konfirmasjon.
Seremonien foregikk på Oseberg Kulturhus, og det var et veldig fint opplegg og en vellykket dag. Jeg fikk lov til å ta med noen av gjestene mine og familien inn på selve “dåpen”, og etterpå ble det fest i stuen her hjemme hvor alt av møbler var tømt og langbord var satt opp.
I ettertid kan jeg ikke helt skjønne hvordan vi klarte å presse alle inn i det ene rommet, noe vi også fikk gjort med lillebrors konfirmasjon også. Men da twinsa hadde sin store dag akkurat seks år etter, da lot vi oss ikke lure av å tømme stuen en gang til og hadde derfor festen i andre lokaler.
Nå sitter jeg her, åtte år etter og ser tilbake på bildene jeg finner fra min egen konfirmasjon. Tenker på minnene som jeg da fikk, og hvor mange minner jeg fortsatt kan få. Men at det har gått så mange år siden den tid, det er litt uvirkelig. Årene har gått så innmari fort.
I utgangspunktet var jeg veldig klar for en ny og spennende uke. Dager hvor jeg kunne kose meg og nyte hverdagen opp i alt stresset som foregår oppi hodet mitt. Jeg følte meg litt uvel, men trodde det kanskje kom av at jeg var så sliten eller sulten.
Men når du plutselig blir dårlig kan du ikke være forberedt. Mat var noe av det siste som fristet, men jeg måtte få i meg litt næring bare for å ha noe i den stakkars magen. Men nå ligger jeg her, i et håp om at formen ikke skal forverre seg. For øyeblikket er den fin, men man vet aldri hvor fort det kan snu igjen. Håper bare at det går den riktige veien.
For allerede en uke siden var vi innom den aller siste dagen av den fjerde måneden. Både jeg og sikkert mange andre var klare for å komme i gang med en ny og fin tid som var i vente, og jeg var i hvert fall klar.
Med et vær som var på topp i går kunne jeg fortelle dere at jeg hadde veldig lyst til å ta meg en tur innom Tønsberg Messen. Jeg har sett på listen over artister som kommer dit i år, og dette var noe jeg ikke ville gå glipp av.
Derfor kastet jeg meg ut i det og fikk med meg et show jeg hadde sett frem til på forhånd. Jeg gledet meg masse til å få med meg en fest hos Kalas, og har alltid hørt på sangene han har kommet ut med. Jeg syns han er flink, og mange av låtene er fengende. Han har også nylig kommet ut med låten “Gjøre ingenting” – en sang som har gått igjen og igjen over høyttaleren.
God, god sommer. Ved brygga vil vi ses igjen, ring meg når du kommer hjem.
Men hvordan var konserten egentlig? Ja, det var en del, eller veldig mange mennesker der. Jeg var ikke den eneste som ville få med meg innslagene han kom med. Før han kom ut på scenen hadde jeg sett for meg flotte bilder av hvordan det kom til å bli, og de de bildene stemte ikke helt i ettertid.
Under underholdningen som jeg fikk, som var egentlig veldig flott, var høyden min en liten ulempe. Jeg så ikke alt like godt som jeg hadde ønsket. Om alle hadde sittet på bakken hadde det vært mye lettere å få et bedre blikk ned mot scenene. Mange barn satt på skuldrene til sine foreldre, og dette var også med på å forhindre innsynet ned på den store plattingen hvor artisten sto.
Men jeg klager ikke. Jeg er fornøyd at jeg tok turen opp for å få med meg musikken hans live. Det var god stemning blant publikum, og bakken i messeamfiet var nesten helt fult. Det ble sagt utover høyttaleren at Kalas trekte noen flere mennesker til scenen, enn det Katastrofe gjorde dagen før.
Uansett ble det fest hos Kalas, og jeg vet at jeg har veldig lyst til å dra tilbake en dag til uka for å få med meg enda en artist. Om det blir, eller hvem jeg vil få med meg – da er det bare å følge med videre!
Hvem skulle tro at lyset var så skarpt da jeg glippet til med øyelokkene? Hvem skulle tro at solen skinte og viste sin glede da jeg tittet ut av vinduet? Og hvem skulle tro at det hele skulle bli en så fantastisk dag?
Jeg nyter hvert eneste sekund, hvert eneste minutt og hver eneste time jeg kan få tilbringe ute i finværet. Gradestokken er høyt oppe i dag også, og jeg er så glad. Om vi spoler tilbake for en uke siden syklet jeg avgårde til jobb – med snø som pistret mot ansiktet.
Siden den gang har vi bare vært heldig, og sommeren er her på besøk enda. Det lover godt, for om oppholdet fortsetter slik kommer det til å bli en opplevelse for kvelden. Jeg kaster meg nemlig utenfor stupet for å lage nye minner. Nye minner som skal bli med meg videre i livet, og hvert eneste blikk setter spor. Nyt dagen og ha en fantastisk kveld!
Det er nesten ikke til å tro, men sommersolen skinner i dag også. Jeg blir så glad når det virkelig er fint vær, og jeg kunne ikke hatt et større smil om munnen da jeg våknet opp og det lyste opp på hele rommet. Sommerfølelsen begynte så smått og komme, og deilig var det å kunne klare og gå i bare armer på jobb. Åå, som jeg ser frem til denne sesongen.
Selv om dagene går og jeg begynner å tenke mer og mer på det store som skal skje en eller annen gang, prøve og holde det litt i bakhånd likevel. Nå har jeg ikke skrevet et eneste ord på oppgaven på fire dager, og planer tidligere i uka var at jeg i dag skulle sette meg ned for å komme meg et hakk videre.
Men når været er på topp sånn som det er nå kan jeg ikke annet enn å flytte meg ut for å nyte det lille jeg får av solen denne ettermiddagen. Den forsvinner fort bak trærne og den store høyblokken, så da gjør jeg alt for å slikke litt sol på den bleike kroppen.
Ellers vet jeg ikke helt hvordan kvelden blir enda. Har veldig lyst til å dra en tur innom Tønsberg Messen for å få med meg et lite show. Få litt underholdning og kanskje komme i stemning. Men får se hva det blir. Jeg vet i hvert fall at jeg må en tur dit i morgen, for da står selveste Kalas på scenen. Hadde vært moro å fått med seg et show med han. Nyt solen og kos dere masse – det skal i hvert fall jeg!
Når det har vært en sånn dag som man ikke kan klage på – da skal man ikke klage! Å våkne opp til sol, samtidig å sitte her i kveld med solen ute, det er helt fantastisk. På arbeid i går gikk faktisk vinterdressen bokstavelig talt i søpla. Den gode barnehagedressen som har holdt meg varm i hele vinter, men også våren, og som var så godt brukt at hele den ene siden var revnet helt opp. Så nå kan søppelbilen bare hente den. Jeg vil ikke ha den lenger!
En hel dag hvor jeg har tilbrakt store deler av min tid ute, hadde jeg ikke hjertet til å la meg sitte inne i ettermiddag når skuldrene hadde fått senket seg. Det beste var om jeg hadde gjort som jeg egentlig skulle. Oppgaveforberedelser må jeg fortsette med, men ikke i dag.
Nå som solen var her og varmet den bleke kroppen min kunne jeg ikke unngå å smake på den andre sommersmaken. Jeg dro frem bikinien for aller første gang i år! Buksa ble kastet av, og der satt jeg og brukte min ettermiddag ute i solen. Hvor fantastisk er ikke det?
Å, sånn som jeg gleder meg til denne sommeren. I år ønsker jeg meg en sommer med masse sol og mye varme. Et ønske er om å bli brun på den bleke huden. Jeg er ikke den som blir brun så fort – eller, jeg blir brun, men fargen holder seg ikke like godt etterpå. Så det beste med sommeren er å se brunfargen komme.
Og skulle du sett? Etter å ha kost seg i solen en times tid hadde fargen allerede kommet. En annen farge enn den hvite huden hadde vist sine små spor på det lille jeg hadde sittet ute. Når solen flasher opp byen og varmer den hvite kroppen – trenger flere sånne dager!
Da jeg våknet i dag tidlig, og egentlig skulle ønske at jeg kunne sove videre, visste jeg ikke at dagen skulle bli sånn som dette. En ting var i hvert fall sikkert – det var at jeg måtte på jobb. Være sammen med en flokk med fantastiske barn, attpåtil få et fantastisk vær over det hele!
Men nok snakk om det. Det var en helt annen grunn til at jeg stakk turen innom her for å skrive til dere i dag. Da jeg skulle kle på meg i dag tidlig fant jeg virkelig ikke det jeg så for meg at jeg skulle ha på meg. Jeg går ikke med hva som helst på jobben i barnehagen, og etter at klesskapet ble gått over i helgen og mye ble kastet, satt jeg plutselig der med veldig lite klær igjen.
Overdelskurven med gensere var så skrapet at det bare fantes noen få plagg som jeg kunne veksle på i løpet av en uke. Det syns jeg var litt snaut, så i dag klarte jeg ikke å la være. Rett hjem fra jobb var det å slenge fra seg tingene, for så å komme seg avgårde til byen. Helt alene!
For å være ærlig hater jeg å dra til byen alene. Eller jeg liker det ikke. Jeg er ikke redd for det eller noe sånt, men liker å ha med meg litt selskap når jeg skal vandre rundt i butikkene for å kikke. Men ikke i dag. Denne gangen var det noe av det herligste jeg kunne tenke meg. Det var helt fantastisk å gå rundt i butikkene helt alene.
Å være i byen rundt halv fem på en ettermiddag, og det midt i uka, kunne ikke blitt mer perfekt. Det var så lite mennesker å se på denne tiden at jeg nesten kunne valse meg gjennom kjøpesenteret. Det var stor forskjell på køen i kassen, enn det pleier å være på en hektisk lørdag på det verste.
Jeg følte jeg var ordentlig på kjøpsfronten, og kom hjem med flere poser med klær. For å være på den sikre siden om at alt passet måtte jeg prøve klærne også. Nå vet jeg hvilken størrelse jeg bruker, men det kan være små forskjeller på noen plagg.
Rett før jeg skulle tenke og komme meg hjemover oppdaget jeg en kjempekrise. En krise som var så stor at jeg ikke kunne dra hjem igjen før jeg hadde funnet et par nye. De fine solbrillene mine som jeg er avhengig av var blitt borte. Jeg glemte dem i prøverommet, og da jeg gikk tilbake i noen av de butikkene jeg hadde vært fant jeg dem ikke.
Jeg er helt sikker på at dem hang i et av rommene i den butikken jeg valgte å ikke gå innom. Jeg orket ikke å gå de siste skrittene for å finne dem. Flere av de faste kjedene fikk en snartur av meg, men jeg fant ingen solbriller som jeg likte. Jeg kjøper ikke hva som helst, og jeg syns dem må være i min smak.
Jeg så på flere brune par av briller, for det er den brune tonene jeg liker best. Uheldigvis fant jeg ingen jeg likte i noe brunt. Jeg ble litt skuffet, men kunne likevel ikke dra hjemover uten å ha kjøpt meg et par nye. I nødens tilfelle fant jeg det endelig. Brillene var i min stil, og de var akkurat i underkant av greie nok til å ta dem med. Så med ny klær i skapet, ble det også et par nye solbriller på hodet.
Etter en så flott dag som dette her er jeg ikke i tvil. Smaken på denne sommeren er helt fantastisk, og allerede før de grusomme lydene av alarmer skulle vekke meg, våknet jeg før tiden av fuglesang utenfor soveromsvinduet. Tenk det – idyllisk å våkne opp til nydelig måkeskrik og kjenne lyset varme igjennom vinduet mellom persienna.
Men det er ikke bare fuglene som inspirere mine sangører om dagen. Jeg har aldri vært noe musikalsk av meg, selv om jeg likte å synge singstar i mine yngre ungdomsår. Kan gjerne synge for meg selv – inni hodet mitt. Men å lede et kor og være forsanger, der er jeg ikke.
Å synge selv gjør jeg svært lite. I hvert fall ikke hvis andre hører meg. Jeg er mye flinkere til å lytte. Høre på musikken av den fine teksten og den flotte melodien. Det er så mange fantastiske sanger jeg har hørt opp gjennom min tid. Noen hører du kanskje et par ganger, mens andre hitter kan gå igjen og igjen.
Derfor tenkte jeg å komme med noen sangtips som jeg hører mye på akkurat i dette øyeblikket. Kanskje får du en smakebit på hva jeg liker å høre på av musikk. Kanskje får du nye låter som favoritter? Eller kanskje vi liker å høre på det samme? Ikke vet jeg, for det jeg vet er at alle har ulik smak når det kommer til musikk. Her er noen sanger av mange.
Jeg kan fortsatt ikke skjønne hvor dette året blir av. Den fjerde måneden er forbi, og vi er nå gått over i en måned som venter mye spenning. En måned som kan ønske sommeren velkommen om ikke så lenge. En måned som forventer mye jobbing fra min side, selv om det er hoppet inn noen fridager til å ta en pause.
En måned hvor en av dagene inneholder nasjonaldagen med feiring, og ellers tar man det som det kommer. Årets april har vært veldig fin, og satser på at det fortsetter. Mye jobbing og forberedelser har blitt gjort, og nå venter det bare enda mere.
Årets siste aprildag endte med kaninkos. Den lille tassen som er blitt en stor 4-åring har alltid hatt lyst til å ligge helt for seg selv. Ligget helt stille og ikke vært interessert i verken mat eller leker som han har hatt foran seg. Men i går var han en helt annen kanin. Jeg kjente han nesten ikke igjen.
Han viste stor interesse for lek, og hoppet opp og ned og ville bare ha kaninkos. Og det rare av alt – når jeg gikk avgårde så kom han etter. Jeg fikk med andre ord ikke være i fred, og det eneste han ville var å få oppmerksomhet.
Sjarmøren som skal være klistret til deg konstant. Dette blikket fikk jeg da jeg gikk. “Går du fra meg?”
