MUSA

Etter å ha hatt flere ufrivillige uker med hjemmetilværelse uten en strukturert hverdag, så må jeg si at det virkelig er godt å være fysisk tilbake på jobb igjen. Og det er nå når jeg har en grunn til å stå tidlig opp og komme meg ut at jeg ser hvor viktig det er å ha noe fast å fylle dagene sine med.

Men det er ingen hemmelighet at det er en veldig annerledes hverdag for både store og små, og jeg merker allerede etter bare denne uken at man må ha tunga litt ekstra i munnen for ikke å tråkke over tauet.

De som selv jobber i barnehage og de som har barna sine i barnehage vet og kjenner godt til hvordan hverdagen der er forandret. Men kanskje mest oss ansatte som står midt opp i det. Mange nye retningslinjer som må følges, og det er vel ingen hemmelighet at dagene er snudd litt på hodet.

Det er vel kanskje en liten vanesak som man må vende seg til for å komme inn i alt det som vi nå har måtte ta til oss som har kommet med denne pandemien. Og skal jeg være ærlig så savnet jeg den gamle, gode og trygge hverdagen vi hadde før denne store “bomben” kom over oss.

Men selv om det nå har blitt en helt ny hverdag som vi har måtte ta fatt på, og hvor det har vært mye planlegging på kort tid, så er det en ting som ikke er glemt fra tiden før dette.

Musa, den kjente og kjære lille musa som har fulgt oss i lang tid. Om jeg ikke husker helt feil så brukte jeg vel dette lille musetrikset i fjor også. For det har seg nemlig sånn at det er en mus som bor på jobben, i barnehagen til barna.

På taket, i veggene, inne, ute og over alt. Og det er så morsomt å se barnas handlinger og engasjement rundt denne lille musa. Jeg husker ikke helt hvordan det startet, men en av veien inn til dette lille “museprosjektet” startet vel med at det var litt mye og høy lyd rundt lunsjbordet en gang.

Ofte bruker vi å fortelle barn at de må være rolig og stille når det blir litt for høyt under taket, eller at de må dempe seg. Spesielt hvis man er inne, hvor det lettere kan oppstå høyt lydnivå når man er mange.

Men hvorfor ikke gjøre noe mer morsomt og spennende ut av dette, og det var sånn denne lille musen kom inn i bildet. Jeg kunne sitte sammen med en gruppe med barn hvor vi gjorde noe felles sammen. Om det ble litt vel mye prat i munnen på hverandre, så kunne jeg banke litt i veggen eller bordet sånn forsiktig og deretter løfte pekefingeren opp foran leppene å si “hysj”.

Og dette skapte spenning og litt magi i hverdagen. Og sånn har det seg til at musa har flyttet inn i barnehagen sammen med barna. Nå er det sånn at det ikke er alle som er med på dette prosjektet, eller hva jeg skal kalle det. Men for de barna som er engasjerte på denne veien med musa så syns jeg det er veldig moro.

Jeg har vel brukt denne musa både på og sammen med barna en god del, og nå har jeg oppdaget at musa har satt seg fast blant annet hos en av de minste barna. Og det er så morsomt å se hvor mye dette barnet virkelig setter seg inn i fantasien og får det til å se ekte ut.

Og nå om dagen så kan man høre barnet snakke mye om musa. En finger blir trukket opp foran den herlige og lille munnen, et lite “hysj” puster forsiktig ut og etterfulgt av å si “musa”. Og så kommer det ansiktet, det uttrykket som får det hele til å se så ekte ut. Det er ikke så lett å forklare hva jeg ser når jeg opplever disse handlingene. Men disse øyeblikkene syns jeg er magisk. Og artig er det at flere av de yngre henger seg på hverdagsmagien om den ene og bittelille musa som vi tror vi kan se.

Tenk at noe så enkelt og lite som en fantasimus vi ikke ser skal skape så levende magi i hverdagen. Og tenk å få være med på barnas spennende reiser hvor vi sammen kan skape fine og gode minner og historier. Jeg må jo si at vi er litt heldige vi som jobber med barn, for de er jo så godhjertet av så utrolig mye kjærlighet.

MINST ET BLINKSKUDD

Enda en helg hvor jeg føler at jeg åler meg sakte men sikkert fremover. Akkurat som denne øglen av en stålorm. For denne havnet innunder en av mine feller her i går, og også denne var for treg til å komme seg avgårde før den allerede havnet i mine hender.

Og heller ikke denne kunne lukte med sansene sine av grønn og frisk natur før den hadde hatt en økt med bildetaking. Det er jo alltid like spennende, og jeg ender som oftest alltid opp med et lass av bilder som jeg må gå igjennom i ettertid.

Jeg hadde et lite mål om å få minst et blinkskudd da denne tungen deres var ute. Men den er også ganske kjapp med sansen sin og har en liten tro om at den kanskje luktet veldig mye på kort tid. Så da tungen forsvant like fort inn igjen som den stakk ut, så måtte jeg gi opp til slutt.

I mitt store bildearkiv har jeg jo mange bilder fra før av, og der befinner det seg også flere bilder med slike blinkskudd som jeg prøvde på. Men at jeg ikke klarte å få til dette så er jeg ikke på furtepinnen av den grunn. Det er enda lenge igjen av sesongen med stålormfangst, og dette er i hvert fall ikke siste gangen disse ormene er modell.

Siden det nå er helg, hvor vi også er godt inne i den allerede, så skal jeg fortsette og kose meg videre. Og det håper jeg dere gjør også. Vi er fortsatt like heldig med finværet, men i dag har det vært litt kjøligere enn de tidligere dagene. Så resten av kvelden skal nå brukes til å gjøre ingenting. En sånn kveld uten planer, men hvor man gjør akkurat det man har lyst til. Hva har du lyst til å bruke din kveld til?

VANDRER LANGS MED NATUREN

For bare tre uker tilbake gikk jeg i langbukse og fingervanter med vind i kinna på halvøya. Nå ble turen noe helt annet med piratbukse, singlet og solbriller i et vær som man kan kalle sommer. Ja, for det er akkurat det vi har vært så heldig å ha i dag – sommervær sent i april.

Tenk å være så heldig med temperaturen og alt midt oppi disse tider. Og man kan jo ikke annet enn å bruke den for alt den er verdt. Og for å få tiden til å gå litt andre veier enn det man har stått midt oppi lenge nå, så fikk naturen besøk av noen som trengte og vandre.

Heldigvis skal hverdagen få litt andre retningsveier fremover. Spennende er jeg på hvordan det vil gå, og jeg må si jeg gleder meg til å komme tilbake til det jeg har savnet masse. Nemlig mer fast rutine på hverdagen. For det å bare tenke fra hodet uten å få gjort sånn veldig mye ut av det er nok ikke helt min greie. Man trenger som oftest to hender for å holde fast.

Derfor var det godt å få luftet seg litt mer enn bare innenfor husets rammer. Det skal jo sies at jeg har fått til mange utflukter den siste tiden, og det har blitt mange opplevelser og minner ut av det. Og når man vandrer langs med naturen på en slik tur så er det jo ikke til å legge skjul på at et kamera blir med slengende rundt halsen. For bilder, det måtte tas.

Vi er jammen meg heldig som bor i et så fint land som vi gjør, hvor vi har muligheter til å reise til flere forskjellige flotte og fantastiske steder for å skap opplevelser og minner. Og på sånne dager som dette kan man sette ekstra stror pris på.

HØYT OPPE I ET TRE

Er det lov å trekke litt ekstra på smilebåndet når vi nå har vært så heldige å få en så fin og solfylt dag? Også på en helt vanlig mandag, på en av de siste dagene i april før vi om kort tid snurrer oss rundt og over i ny måned.

Dette er absolutt noe helt annet enn de mørke og triste dagene vi har vært igjennom, selv om mørketiden har vært fin. Men med så mye sol gir det oss en helt annen energi, og attpåtil har gradene vært høyt oppe.

Sånne dager som dette kan man virkelig ikke klage på, og timene ute i det varme været har blitt brukt til å gå frem og tilbake rundt huset. Altså har det blitt mye tid ute, og jeg var så glad for det fine været at jeg rett og slett ikke har hatt helt kontroll nå i ettertid på hva jeg egentlig har fylt dagen min med i dag.

Jeg har følt at jeg har vært i mine helt egne tanker og ikke gjort noe verdens ting her jeg har vandret frem og tilbake rundt hushjørnene. Men vi har jo alle sånne dager også, hvor vi ikke vet helt hva vi går eller har gått gjennom, men som vi likevel setter pris på.

Godt og varmt har det i hvert fall vært. Smaken på en skikkelig sommerfølelse. Blikket har også vandret rundt, og på et punkt lot det seg stoppe litt ekstra opp. For hva er det jeg ser? Jeg har jo fortalt at det har vært liv i fuglekassen jeg har satt oppunder takrennene på husveggen her hjemme. Men et lite steinkast opp i krattet så viser det seg at det er tegn på liv.

Kan du også se det? For det var dette blikket plutselig satte seg fast ved da jeg tittet opp blant trær og andre buskevekster. Jeg sto riktig nok på lang avstand, men klarte ikke å holde meg unna nok til å ikke finne ut av hva det var.

Og det var som jeg trodde det så ut som. For høyt oppe i et tre så viste det seg nemlig at noen skulle holde til. Et lite rede. Et fuglerede har blitt dandert og ordnet til høyt oppe i en gren. I det siste har det vært en del fugler frem og tilbake her, både blåmeis, gråspurv og skjærer blant annet. Og nå har også måkene begynt å svirre rundt her.

Med andre ord regner jeg med at det blir nok av et fugleliv her i år også. Og noe av det fine med det er at det er med på å gi en sommerfølelse. Sommeren er enda ikke offisielt i gang, men været og temperaturen i dag har gitt oss en skikkelig smak på den. Nå er det bare å glede seg fremover og håpe på det beste.

Og hvis du ikke klarte å skimte redet i treet. Så, her er det.

GANSKE FASCINERENDE, IKKE SANT?

Den lille krabaten, den snertene karen som sniker seg fremover som en liten ål. Eller en type slange sånn som den ser ut, men hvor sannheten er at det er en øgle. En øgle uten bein. Litt rart å tenke på kanskje, men det er nå det den er – en øgle.

Jeg er ganske spent på hvor mange som havner i disse fellene mine i år. Hvor mange jeg klarer å få tak i de neste fire månedene. Til nå har jeg fått tak i tre av dem, og sesongen har nettopp kommet i gang.

La oss “blunke” litt til kamera…

Da jeg fant denne stålormen her i fellen for et par tre dager siden, så klarte jeg ikke å unngå å sette fokus mot den. Her måtte kamera til denne gangen også, og du kan jo si at det gikk hardt for seg da utløserknappet gikk helt amok. Hvis du ikke sier det så høyt videre, så endte jeg opp med i overkant av fire hundre bilder, bare av den ene ormen her.

Men som jeg kjenner meg selv, og som jeg har lært, så er det når man knipser masse at det er håp i at det kan være noen bra i blant alle sammen. Jeg kan jo også røpe med å fortelle at det var tre fjerdedeler som bare var kast, så jeg satt igjen med minimalt av det jeg hadde, og det var derfor lettere å plukke ut de beste bildene.

Men hvorfor lot jeg knappen gå så bananas? Jeg hadde jo et håp i å få noen fine og kule bilder ut av det, og da snakker jeg spesielt om da den raske tungen deres som de lukter med er på vift utenfor snutepartiet. Det er jo i og for seg et mål jeg alltid har når jeg tar bilder av disse dyrene, at jeg får noen blinkskudd når de lukter seg frem. Og heldig som jeg var, som hadde brukt mye tid bak kamera, så fikk jeg skutt “gullfuglen”.

Ganske fascinerende, ikke sant? Jeg syns i hvert fall dette er kjempespennende, uansett hvor mange ganger jeg har sett det. Og ekstra gøy er det når man får blinkskudd av hendelsen. De er jo så fine de ormene også, og jeg husker en gang for noen år tilbake at jeg hadde både tre, fire og fem i labbene samtidig.

Jeg tror ikke at denne interessen kommer til å bli borte med det første, siden jeg har hatt sansen for stålormer nesten hele mitt liv. På bare litt over en uke nå, fra da jeg fant den aller første i år, så har jeg funnet fire til nå. Og planen er å ikke gi seg enda.

Flere skal bli funnet. Men hva gjør jeg egentlig med dem? Som jeg alltid har gjort hvert år så har jeg dem i en liten kasse med gress hvor dem kan gjemme seg innimellom. Siden jeg ikke tar meg tid til å fôre og stelle dem, så slippes de fri enten med en gang eller etter bare noen dager. Og sånn har jeg gjort i alle år.

Fine er dem i hvert fall, og mønsteret på kroppene er fascinerende. Og dette blir nok ikke de siste bildene jeg tar av dem, og jeg kunne fint laget et helt eget album med bare bilder av stålormer. Men, hva syns egentlig du om dem? Er du den som holder deg unna dem, eller liker du å ha dem på nært hånd du også?

JEG VILLE LAGE GJÆRBAKST

Jeg kan kjenne lukten gjennom bildene, og det kunne jeg nesten ved å tenke på det også. Uten at jeg nesten rakk og finne ut av hva jeg skulle gjøre, så sto allerede ingrediensene klare på kjøkkenbenken foran meg.

Av noe som jeg ikke helt vet hvor kom fra, fordi kjedsomheten over at noe måtte gjøres tok kanskje litt overhånd, så var jeg i gang før jeg visste ordet av det. Jeg begynte å lese meg frem i oppskriften, og jeg må si jeg ble overrasket over hvor enkel den var.

Her i går falt fristelsen så mot at jeg ville lage gjærbakst. Av alle ting sto det boller på planen. Kanelsnurrer hadde vært så godt og jeg slo opp en tilfeldig oppskrift på bolledeig. Med solen som skinte gjennom vinduene og fuglesangen som spilte på vidt gap så gikk disse timene i kokkeforkle ganske så fort.

Bare noen timer senere satt jeg igjen med snaue femti kanelsnurrer som jeg nå kan kose meg med fremover. Men kjenner jeg meg rett så har jeg en viss anelse om at de kanskje kan stå i fare ved å forsvinne delvis fort.

Siden disse ble så overraskende god som dem ble, og ikke minst så luftige, så tenkte jeg at jeg kunne dele denne oppskriften videre. Hvis du er nysgjerrig og vil prøve og lage dem du også, for å finne ut hva jeg mener, så kan du følge denne oppskriften her. En basis bolleoppskrift hvor jeg i etterkant smurte den inn med smør og drysset over kanel og sukker.

Og hvis du vil ha et lite ekstra tips som jeg plukket opp et sted jeg kom over, så kan du kjevle ut deigen, smøre inn og drysse over de ekstra søtsakene. Og istedenfor å rulle den som en pølse med en gang, så kan du skjære strimler og deretter rulle dem innover til en snurrings. Første gang jeg prøvde den måten da jeg laget disse snurringsene i går, og det var så mye mer lettvint, og resultatet ble mye bedre enn hvis jeg hadde rullet deigen først for så å dele den opp. Det er i hvert fall verdt å prøve neste gang du går for å unne deg gjærbakst av denne varianten.

EN TUR UTENFOR HJEMMETS FIRE VEGGER

Å så var påsken alt forbi, og den gikk like fort som den kom, samtidig som den ikke var så veldig merkbar i år. Men til tross for de spesielle omstendighetene har påsken på en måte blitt dratt utover, hvor det har vært flere turer man har fått oppleve.

Og igjen var det behov for å røre litt ekstra på seg. Ikke fordi man hadde trengt det, men fordi man følte et behov for at det måtte skje noe annet. En tur utenfor hjemmets fire vegger sånn at man følte at tiden gikk på en annen måte enn den trange og kjedelige veien.

En liten plan ble lagt, de gode joggeskoene ble tråkket på og en snerten sekk ble slengt på ryggen. På deler av veien visste jeg hvor jeg ville tråkke meg fremover. Tidligere hadde jeg vært og snust på en sti, men jeg hadde aldri satt av tid til å få gjennomført hele strekningen.

For ikke så veldig lenge siden så åpnet de en helt ny tursti her i nærheten. Presterødkilen naturreservat. En fin og kort strekning hvor man kan se litt, og som går langs et vann hvor det er en del fugleliv.

På veien en plass finnes det også et lite tårn. Et fugletårn hvor man kan se utover fjorden på fuglelivet som finnes der. Jeg lot meg ikke stikke føttene innom der denne gangen, men kunne likevel se at det allerede var litt fugler på svømme- og flyturer.

Jeg kom også over en liten sidevei som stakk seg ut fra stien. Hvor den førte meg er jeg ikke helt sikker på, for den ble ikke testet denne gangen. Men en liten smakebit på den fikk jeg, hvor jeg oppdaget mange halvstore huler i bakken.

Det var flere ordentlig huler hvor det så ut til å bo et eller annet dyr der. Men hva slags er jeg ikke helt sikker på ettersom jeg ikke så noe liv der, bortsett fra en katt som var på tur da, og som gjemte seg inn i den ene hulen da jeg kom. Hulene var så store at jeg fint hadde klart å stikke foten min inn i hvert fall.

Siden denne turstien er såpass ny som den er, så håper jeg med tiden at det kanskje er muligheter for å gjøre litt mer med den sånn at det er større plass å bruke den. Men alt i alt er det en trivelig tur å gå, og det er nok ikke siste gangen.

HELT RUNDT SÅ LANGT DET VAR

Siden kreativiteten tok tak på eggene, så hvorfor ikke la den spille videre? Mens jeg sitter her og teller på antall uker og dager for å finne ut av hvilken dag vi egentlig har kommet til av denne karanteneprosessen, så la oss heller spore av og gjøre noe helt annet.

Mange av dagene går til å gjøre så lite som mulig, selv om det har skjedd litt den siste tiden. Faktisk har det skjedd en god del mer hvis vi sammenligner det med hvis det hadde vært en helt vanlig hverdag for min del.

Det har blitt flere turer av det ene og det andre. Det har vært rolige dager med serier på planen. Det har vært rastløse dager hvor man gjerne skulle ha gjort noe, men ikke har orket. Og det har til og med hvert dager hvor det har vært helt dødt.

Bare for å få et litt annet avbrekk på uken så lot jeg meg derfor ta sjansen til å gjøre noe det var lenge siden jeg hadde gjort. Håret, det er noe jeg sjelden tar meg tid til å stelle og pleie så mye mer enn jeg egentlig må. Eller orker for den saks skyld.

Som oftest i jobbhverdagen ender jeg ofte med å la håre falle rett ned, og gjør ikke noe særlig mer enn å gre det. Det er jo så lettvint, og ikke minst fort gjort. En sjelden gang kan jeg slenge det opp i en hestehale, men det har jeg ikke pleid å være så glad i å gå med når det har vært så mørkt og delvis kaldt ute i vinter. Men fra nå blir det jo bare varmere ute.

Men i dag tok jeg tak i hvert eneste hårstrå og tvinnet det rundt. Helt rundt så langt det var. Jeg husker så godt jeg laget denne fletten ofte for et par år siden. Tvinnet den fort sammen. Da lot jeg den alltid henge ned på siden, sånn som du kan se her.

Det siste året har jeg rett og slett ikke prioritert til å gjøre så mye mer spennende med mitt eget hår, men har hendt flere ganger at jeg har flettet både hår som har vært langt og litt kortere på de herlige jentebarna på jobben.

Det er jo så ufattelig mange muligheter man kan gjøre med hår, bare man setter av tid til det.

LA KREATIVITETEN BLOMSTRE

Det var stille og fredelig rundt meg. Det virket nesten litt for stille. Litt mer som tomt for luft rundt, men samtidig noe som presset seg mot meg. Påskeaften hadde ringt på døren, og igjen så satt jeg der uten en eneste fornuftig plan.

Med alle disse rare dagene så begynner jeg å kjenne meg litt rar selv. Kanskje litt mer rastløs, selv om jeg har funnet på litt av hvert den siste måneden. Og apropos siste måned, nå har veldig mye vært stengt i fire uker og jeg begynner å lengte tilbake til en litt mer normal hverdag.

Det er rart det der hvor tussete man kan bli av så mye isolasjon som det har vært, eller at vi har måtte være så forsiktig som vi har måttet. Men med å være så strenge med seg selv, men også med alle andre så ser vi jo i dag hvor langt vi har kommet med det, selv om tiden fremover nå har blitt annerledes enn det den var.

Uansett, litt skrullete her og litt merkelig der så hadde jeg plutselig behov for å gjøre noe litt utenom det vanlige. Du kan kalle det en fantestrek, lurestrek eller skøyerstrek, men for meg ville jeg lage litt ekstra liv i hverdagen.

Det eneste jeg trengte å gjøre var og finne frem en god tusj, og deretter labbe bort til kjøleskapet for å se om det var noe fristende der som så ut til å være litt kjedelig. Og jaggu fant jeg noe, rett foran nesa på meg.

Dette her er fullt mulig for andre å gjøre hjemme hos seg selv, bare for å lage litt ekstra lys og spenning i hverdagen sin. Og spesielt morsomt er det hvis du har yngre barn i hus. Jeg dro frem eggekartongen, kastet korken av tusjen og så var det hele i gang.

Med bare noen streker har nå eggene fått et helt nytt uttrykk. Et uttrykk som sier mye mer enn et helt vanlig og hvitt egg som bare ligger der i kartongen sin. Dette var den ene tanken som slo meg og som jeg plutselig fikk lyst til å handle ut ifra.

Kanskje har du lyst til å gjøre det samme. Lage artige ansikter på det ene eller andre, og det er jo minst like spennende for barn å utføre en aktivitet med dem. Vi har jo for eksempel også melkekartonger som kan gjøres noe kreativt med. Og det er fullt mulig å la kreativiteten blomstre med et eller annet du har i kjøleskapet ditt. Eller hermetikk for den saks skyld.

Kanskje fikk du en annen lur idé nå som du så hva jeg hadde gjort med eggene jeg hadde liggende hjemme. Og kanskje har du lyst til å dele noen av dine kreative tanker videre. Uansett, la kreativiteten blomstre når den først er der, for plutselig kan det hende at den står stille når du absolutt skulle hatt bruk for den.

DEN FØRSTE HAVNET I AGNET

Og der var sesongen offisielt i gang. For den har jeg ventet lenge på, helt siden det tok slutt tidlig i høst. Jeg har vært klar hvert år, og jeg er ikke mindre klar denne gangen. Planen er å holde på i lang tid fremover, helt til høsten kommer.

Som ganske liten, ja helt siden jeg var barnehagebarn i et av mine siste år før jeg begynte på skolen, så har har jeg vært like fascinert siden den gang. Små kryp og andre dyr er noe for selv, og i hvert fall dette her.

For noen uker tilbake begynte jeg å gjøre alt klart. Eller, det var jo ikke store greiene å ordne på forhånd, for det eneste var å finne noen planker og steiner som egnet seg for det som var planen. Og planen var den at feller måtte ut i år også.

Siden jeg bor sånn som jeg bor, så er det helt ypperlig at disse ormene liker seg her. Det vil si øgler, for det er det disse dyrene er. Min store lidenskap er å fange stålormer fra tiden nå og gjennom hele sommeren. Og nei, de er ikke slanger, men øgler uten bein og alt for små tenner til å kunne bite.

Da vi bikket over i april så visste jeg at tiden var inne for at dem skulle smått krype seg frem. Og her for noen dager siden, tidligere denne uken, så viste det seg at den første havnet i agnet. Det var en formiddag og solen skinte så smått. Jeg trasket mine labber opp en liten skråning der fellene får ligge i fred, og så løftet jeg dem opp en etter en. Fellene altså. Og under en av dem så viste det seg at denne luringen lå. Årets første skapning.

Og visste du forresten at de lukter seg frem med den tynne og spisse tungen? Det er fascinerende å tenke på, og jeg har alltid syns at dem har vært spennende i seg selv. Og når vi først er inne på litt fakta – når dem blir redde så kaster dem av seg halen, for hvis de blir angrepet av andre dyr, så blir dem fokusert på den sprellene halen og dermed kan stålormen åle seg bort og gjemme seg kjappere.

Det er litt av noen egenskaper og ferdigheter de ulike dyrene har, når vi først tenker over det. Og det er kanskje ikke så rart nå vi mennesker har mange egenskaper vi også. Men nå som sesongen er i gang blir det spennende å se hvor mange jeg finner i løpet av denne tiden i år, sammenlignet med de andre årene. Det har havnet mange i fellene tidligere, så regner med at det blir mange i år også.