Etter å ha hatt flere ufrivillige uker med hjemmetilværelse uten en strukturert hverdag, så må jeg si at det virkelig er godt å være fysisk tilbake på jobb igjen. Og det er nå når jeg har en grunn til å stå tidlig opp og komme meg ut at jeg ser hvor viktig det er å ha noe fast å fylle dagene sine med.
Men det er ingen hemmelighet at det er en veldig annerledes hverdag for både store og små, og jeg merker allerede etter bare denne uken at man må ha tunga litt ekstra i munnen for ikke å tråkke over tauet.
De som selv jobber i barnehage og de som har barna sine i barnehage vet og kjenner godt til hvordan hverdagen der er forandret. Men kanskje mest oss ansatte som står midt opp i det. Mange nye retningslinjer som må følges, og det er vel ingen hemmelighet at dagene er snudd litt på hodet.
Det er vel kanskje en liten vanesak som man må vende seg til for å komme inn i alt det som vi nå har måtte ta til oss som har kommet med denne pandemien. Og skal jeg være ærlig så savnet jeg den gamle, gode og trygge hverdagen vi hadde før denne store “bomben” kom over oss.
Men selv om det nå har blitt en helt ny hverdag som vi har måtte ta fatt på, og hvor det har vært mye planlegging på kort tid, så er det en ting som ikke er glemt fra tiden før dette.
Musa, den kjente og kjære lille musa som har fulgt oss i lang tid. Om jeg ikke husker helt feil så brukte jeg vel dette lille musetrikset i fjor også. For det har seg nemlig sånn at det er en mus som bor på jobben, i barnehagen til barna.
På taket, i veggene, inne, ute og over alt. Og det er så morsomt å se barnas handlinger og engasjement rundt denne lille musa. Jeg husker ikke helt hvordan det startet, men en av veien inn til dette lille “museprosjektet” startet vel med at det var litt mye og høy lyd rundt lunsjbordet en gang.
Ofte bruker vi å fortelle barn at de må være rolig og stille når det blir litt for høyt under taket, eller at de må dempe seg. Spesielt hvis man er inne, hvor det lettere kan oppstå høyt lydnivå når man er mange.
Men hvorfor ikke gjøre noe mer morsomt og spennende ut av dette, og det var sånn denne lille musen kom inn i bildet. Jeg kunne sitte sammen med en gruppe med barn hvor vi gjorde noe felles sammen. Om det ble litt vel mye prat i munnen på hverandre, så kunne jeg banke litt i veggen eller bordet sånn forsiktig og deretter løfte pekefingeren opp foran leppene å si “hysj”.
Og dette skapte spenning og litt magi i hverdagen. Og sånn har det seg til at musa har flyttet inn i barnehagen sammen med barna. Nå er det sånn at det ikke er alle som er med på dette prosjektet, eller hva jeg skal kalle det. Men for de barna som er engasjerte på denne veien med musa så syns jeg det er veldig moro.
Jeg har vel brukt denne musa både på og sammen med barna en god del, og nå har jeg oppdaget at musa har satt seg fast blant annet hos en av de minste barna. Og det er så morsomt å se hvor mye dette barnet virkelig setter seg inn i fantasien og får det til å se ekte ut.
Og nå om dagen så kan man høre barnet snakke mye om musa. En finger blir trukket opp foran den herlige og lille munnen, et lite “hysj” puster forsiktig ut og etterfulgt av å si “musa”. Og så kommer det ansiktet, det uttrykket som får det hele til å se så ekte ut. Det er ikke så lett å forklare hva jeg ser når jeg opplever disse handlingene. Men disse øyeblikkene syns jeg er magisk. Og artig er det at flere av de yngre henger seg på hverdagsmagien om den ene og bittelille musa som vi tror vi kan se.
Tenk at noe så enkelt og lite som en fantasimus vi ikke ser skal skape så levende magi i hverdagen. Og tenk å få være med på barnas spennende reiser hvor vi sammen kan skape fine og gode minner og historier. Jeg må jo si at vi er litt heldige vi som jobber med barn, for de er jo så godhjertet av så utrolig mye kjærlighet.
