SMÅ BARNEHENDER I GANG

Det er snakk om en veldig kort stund som går utrolig fort. En kveld er nå i spissen, samtidig som den er i ferd med å renne ut. Det er snakk om noen timer, men disse timene føles ut som kun noen små minutter. Vi er hakk i hæl på ukas siste dag som er her neste gang vi våkner.

Jeg syns ikke det er lenge siden vi nettopp gjorde oss klare til denne uken. Syns det er alt for kort tid tilbake da vi plutselig rullet oss over i en ny måned, for ikke å snakke om at vi nettopp har tatt i mot et nytt år. Føles det som. Hva er det som skjer?

Jeg kan jo ikke akkurat si at jeg får gjort så mye med det. En bremsekloss hadde passet fint, men det hadde ikke fungert i praksis. Og når man da fyller arbeidsuken med både det ene og det andre, ja da fiser det i en fei.

Men hvor skal jeg starte nå? Hvordan har denne dagen, dagen før den siste arbeidsdagen denne uken, egentlig vært? Det er ikke alltid jeg har et helt klart bilde fremme av hva det er jeg egentlig har drevet med i løpet av en dag. Men likevel har jeg noen stunder som jeg har vært igjennom som man kan si at har satt spor på dagene.

For de som kjenner meg og som er med meg store deler av en jobbehverdag, vet at jeg finnes å være ganske kreativ når det kommer til forming og kunst som er et av fagområdene. Jeg har vel snart ikke tall på hvor mange små og større prosjekter jeg har hatt, men det begynner å bli en del.

Moro kan jeg jo si at det er, selv om jeg ikke føler meg like kreativ bestandig. Og sånn skal det jo heller ikke være, selv om jeg klarer å presse frem en tanke eller en idé likevel. Sånn som i dag for eksempel.

En tid på dagen var det behov for litt aktivitet, en stund hvor man kunne prøve og få senket skuldrene litt lavere enn det energinivået viste. Og hva skjer da? En strøm som flyr gjennom tankene av alle muligheter prøver å finne en oppgave som egner seg for barnehender. Jeg hadde ingenting på forhånd, og av spontan handling kom det frem et lys.

Ikke spør meg hvordan jeg kom frem til det, men plutselig satt jeg der med både papp, silkepapir, saks og lim. Noe måtte jeg gjøre for å få en god og behagelig stemning i rommet, og så var klippingen i gang, og deretter ble bitene limt.

Barna rundt meg så med nysgjerrige øyner, og noen små hjelpende hender var inn i bildet. Det så ut som dette var spennende for den lille gruppen jeg hadde, og etter en stund var det spontane aktivitetkunstverket hengt opp.

Men så, hvordan skulle jeg nå bygge videre på det for å skape en plan for en liten del dagen? For å få barna enda mer med så skulle de nå lage sitt eget kunstverk av det vi nettopp hadde laget sammen. Utstyr ble funnet, maler av former ble gjort klare, og så var små barnehender i gang.

Nå skulle de få lime, og limet det skulle få kjørt seg. For flere remser med kreppapir skulle festes. Øyner skulle den få. Også måtte vi ikke glemme den snertene snuten midt på og en liten munn. Syns dette gikk fint jeg, med tanke på den spontane idéen som jeg måtte finne frem til.

Og sånn gikk det for seg at vi fikk produsert noen fantastiske og flotte klovner som er laget av dyktige barnehender. Slike oppgaver er så viktig for utviklingen av kreativiteten. Og ikke minst er det moro å kunne lage noe man blir stolt av.

Jeg har ofte sett det når jeg har hatt ulike prosjekter med barna, og etter at det er blitt hengt opp på de hvite veggene for å lage liv i rommene. Barna har stadig gått bort til det de har laget, vist det frem, snakket om det og rett og slett vært stolte. Og det, det er viktig å få frem. Stolthet har mye å si.

KJÆRT BARN HAR MANGE NAVN

I en heidundranes fei så ble det en kanonstart på enda en ny uke. En ny uke som skal fylles med så mye kjærlighet som man bare kan, selv om man føler man er i en slik periode som gir deg tunge skuldre og som nærmest skraper ut all energi av det lille du har.

Ja, for det er det man føler den dag i dag. Man er sliten. Kroppen klarer ikke helt å ta til seg det lille ekstra man har behov for. Tankene spinner rundt, selv om jeg ikke helt får med meg bestandig over hva tankene går rundt og tenker.

Uansett, godt var det i hvert fall å komme i gang med enda en uke foran seg. Jeg vet at man kommer til å humpe seg minst like fort gjennom disse dagene også, og godt var det å kunne starte uken med å bli mottatt av verdens beste klemmer.

Jeg hadde så vidt rukket å stemple begge føttene mine over dørstokken da jeg kom på jobb i dag, før det plutselig kom løpende barn mot meg som ga de varmeste og aller beste klemmene. Tenk å kunne starte en arbeidsdag på denne måten.

Det varmer en halveldre kropp, og jeg må si det er godt å ha så mange gode mennesker rundt seg. Tenk hvor heldig man egentlig er, alle sammen. Vi er alle heldige på hver vår måte, uavhengig hva man har rundt seg. Så her gjelder det å gripe og sette pris på det man har.

Men det var ikke bare små barneføtter som kom løpende mot meg med åpne armer i dag tidlig. Noe av det som barn kan sjarmere med er når dem søker kontakt, ønsker deg velkommen eller vil ha din oppmerksomhet ved å rope ditt navn.

Meg, Pernille. Jeg er heldig som har så mange fantastiske og flotte barn som søker meg, som viser at dem virkelig trenger meg. Det hender også at jeg blir dratt i flere retninger omgangen – i hvert fall kan det føles sånn noen ganger, og jeg skulle gjerne ønske at jeg hadde både flere armer og bein en gang i blant.

Skulle nesten vært en blekksprut som rakk til både den ene, andre, tredje og sjette ungen som trengte hjelp samtidig. Heldigvis gjør man så godt man kan for å strekke ut til alle som trenger det. Og jeg er helt sikker på at jeg har funnet mitt arbeidssted, en jobb som jeg kommer til å trives med i lang tid.

Men likevel, navnet mitt kan jeg nesten høre litt for ofte i løpet av en dag eller uke på jobb. Det er fint det altså, at barna klarer å kontakte meg på den måten. Men når det blir flere navn å forholde seg til, da må man noen ganger ha tunga rett i munn for å få med seg om det er meg de ønsker å henvende seg til.

Ja, for det er nemlig ikke bare Pernille det går i. Kjært barn har mange navn, er det noe som heter. Og nå har jeg endelig funnet ut at det stemmer ganske så bra. Ofte er det sånn at man kanskje har et eller to kallenavn på seg, som andre bruker. Men for meg så er det litt flere enn som så.

For å spole litt tilbake til starten av den tiden da jeg begynte å jobbe i barnehage for første gang, så fikk jeg en del henvendelser og kontakt fra de yngre og kloke sjelene. Det var da jeg fant bedre ut at barn var enda mer nysgjerrige, og de kunne virkelig få sagt det de tenkte.

Det jeg husker veldig godt, sånn når det kommer til navn, så var det et spesielt navn jeg lot meg bite i og som jeg syns var fascinerende og litt utenom det vanlige på samme tid. Det at dette barnet for flere år tilbake hadde dette navnet på meg, det syns jeg bare var morsomt, og i grunn ganske kult.

For hvem er det som får barn til å gå rundt og rope Widerøe til seg? Bakgrunnen rundt dette navnet har en fin historie og fantastiske minner jeg fikk oppleve med blant annet dette barnet den gangen. Og navnet Widerøe bærer jeg fortsatt med meg i barnehageminnenen mine.

Det er utrolig hvordan barn tenker, og hvordan de kommer frem til akkurat det de gjør når det gjelder språket. Selv syns jeg barnespråket er nokså spennende – for ikke å snakke om hvordan det er å se når det utvikler seg.

La oss gå mer inn på velkomsten jeg får når jeg kommer på jobb, men også den kontakten jeg får når barn henvender seg til meg. Vi vet at barn er i startfasen av et langt liv som de har foran seg, og at språket starter så smått de første par årene før det utvikler seg enda mer.

Men la oss nå se nærmere på de ulike navnene jeg har nå i dag. Alle barna jeg jobber med vet hva jeg egentlig heter. Og når barna lager sine egne navn på andre, og da på meg, så blir personligheten deres bare enda herligere. I hvert fall sånn jeg ser det.

De kan så utrolig mye, men å si mitt navn er kanskje ikke alltid så lett som vi eldre tror bestandig. Og jeg har ikke helt hjertet til å korrigere dem for alt heller.

Hvis vi tar for oss noen situasjoner som kan oppstå i min jobbehverdag. Jeg kan blant annet sitte ved et bord med andre barn, da et barn kan rope på meg fra en annen stasjon – Mille! Greit det, for Pernille kan jo bli litt langt for noen, og da er det godt å kunne korte det ned med et enklere kallenavn.

Men det har seg sånn at jeg kan høre flere navn enn bare de to. For blant alle de snille og skjønne barna, så kan jeg også bli snakket eller ropt til med disse navnene – Pille og Hanga.

Pille kan du kanskje skjønne at noen barn under språklæringen av forståelser vil kalle meg. Men Hanga? Det er litt sånn fra den tiden jeg ble kalt Widerøe, hvor det ikke var i nærheten av mitt eget navn.

Men vet du hva? Jeg er faktisk stolt av å ha så mange navn. Det er ikke alltid det er det rette og gjøre ved å korrigere barn på alle områder. Ja, det er viktig å lære dem språket på det dem har rundt seg av konkreter og andre gjenstander. Men når det kommer til navn så er det lov å sluse seg litt mer løs på de svingete sideveiene, for slike kallenavn de små bruker er bare søtt. Det er ikke alltid man trenger å være så stram på linen med de yngste.

Å MALE ER SÅ MANGT

Vinterferie. Tenk å kunne vært en del av det. Man hadde hatt en hel uke foran seg til å kunne bygge opp innholdet akkurat sånn som man ville. Fylle den opp med både det ene og det andre som man kanskje hadde lengtet litt ekstra etter, og rett og slett bare kost seg til det fulle.

Jaja, så ble det heller ikke en slik ferie på meg i år heller. Jeg har nå jobbet i barnehage i 6½ år, og hvert år har den blitt brukt til jobbing. Det har jo hendt at jeg har drømt meg litt bort. Har trodd at jeg har vært på en magisk øy med solfylte dager og paraplydrink. At jeg har kunnet hoppe ut i varme bassenger når jeg enn ville.

Men sånn har det altså ikke vært. Etter at jeg sluttet på videregående så har mine vinterferier blitt brukt til arbeid, og toget har forsettet akkurat som vanlig. Jeg kan jo si at jeg blir en liten smule misunnelig når jeg hører andre som reiser på skikkelige turer, om det så er til fjells eller til utlandet.

Men der stopper det. Jeg lengter selvsagt etter litt ekstra ferie jeg også, men aller best koser jeg meg på jobb under sånne uker som dette. Ofte er det roligere når disse halvrøde dagene kommer. Selv om det kanskje ikke er så mange barn som tar seg fri fra barnehagen alltid, så merkes det også stort når bare noen få ikke er der.

Nå er det ikke sånn at jeg går rundt og sier til foreldre at de må ta barna ut av hverdagen sin. Selvfølgelig er det viktig at også barn får seg noen hviledager fra sin barnehagehverdag, hvor noen er flinkere enn andre. Nå er jeg verken for eller i mot hva foreldre ønsker å gjøre, så lenge de gjør det som er rett og viktigst for barna sine.

Uansett, jeg koser meg på jobb selv om det er mange eller færre barn rundt meg, med de små kroppene som nettopp har startet sin historie og drømmer i livet. Nå som denne uken nærmer seg slutten, så har jeg også utnyttet sjansen til å starte på enda et lite prosjekt.

Det vil si at kreativiteten slutter aldri å blomstre, og prosjekter har kommet på rullende bånd. Starten av denne uken gikk til å gjøre et kreativt arbeid med barna, og det kan jeg få se om jeg kan få vist i en senere anledning. Og i dag var det på’n igjen med enda mer kreativitet, og barna syns dette også var gøy.

I dag har barna altså vært enda mer kreative, og jeg har latt barna få utforske litt dypere innen aktiviteten. Å male er så mangt, for du trenger ikke bestandig å dra frem et papirunderlag, litt maling og en enkel pensel for å lage litt kunst.

For ikke så lang tid tilbake utforsket vi hvordan det var å male med steiner, noe du kan se nærmere på her. Dette var noe som ga en stor glede blant barna, hvor de nesten ikke klarte å vente på tur.

Men i dag var det verken pensler eller steiner inn i bilde. Vet du hva vi testet ut denne gangen? Idéen traff meg i forrige uke, og endelig fikk jeg funnet ut hvordan dette fungerte i praksis. Det eneste vi trengte var et ark og litt maling, og penselen ble byttet ut med sugerør.

Sugerør? Ja, du hørte riktig. Det finnes flere måter å male med sugerør på, men i denne omgangen gikk vi for en “stjernepensel”, hvor sugerøret var klippet i smalere remser i den ene enden som du kan skimte til på bildene.

Dette var også moro for barna, og noen kunne forsettet videre i lang tid hvis jeg ikke hadde sagt at det var nok for denne runden. Kanskje blir dette ikke siste gangen, og det er jo fullt mulig å ta tak i dette igjen i en senere anledning. Kreativiteten er så og si ustoppelig, og det finnes haugevis av måter å gjøre ting på.

JEG VILLE BRUKE MINE BAKEFERDIGHETER

Så satt man her igjen en søndag. Med sliten kropp og halvtrøtte glugger, og lurer fælt på hvorfor jeg ikke har mer energi enn det jeg har om dagen. Merker at søvnen ikke er det beste for tiden, og flere ganger i løpet av de siste ukene har jeg glippet flere ganger øynene opp gjennom nettene.

Til vanlig sover jeg natten gjennom alle de timene jeg får med søvn, og da er det kanskje ikke så rart at man føler seg sånn som man gjør for tiden. Årsaken kan jo være så mangt, men er nok inne i en sånn tid hvor tankene styrer mer enn vanlig, og derfor føler man seg akkurat sånn som man gjør.

Men likevel, helgen har jeg klart å komme meg gjennom, selv om det fortsatt et litt igjen av den. Søndager er som oftest kjent å være en sløvedag, en dag hvor man som oftest ikke har noen planer, og noen har kanskje en hangover.

Med en dag som man kan bruke til ingenting, samtidig lade og bygge opp med ny energi til en ny uke som er i vente, så var det jammen meg godt at jeg fikk gjort unna det jeg ønsket å gjøre i går.

Plutselig fikk jeg det for meg at jeg hadde lyst til å gjøre noe midt opp i alt sammen. Jeg ville bruke mine bakeferdigheter, og med det slenge sammen en kake. Sist jeg bakte gikk jeg for sjokoladekake, men denne gangen ville jeg gå for noe litt i den andre enden av smaksløkene.

Sjokoladekake er godt det, men for meg ligger den i den enden hvor den kan virke litt “tung” siden den kan virke å bli litt mer kompakt. Nå ville jeg gå for noe som var litt mer luftig og friskt, og derfor var valget nokså lett å finne frem til hva jeg skulle gå for.

Sist jeg laget denne kaken så den sånn ut som på bildet over her. Nå husker jeg ikke helt når jeg fant ut at jeg ville prøve og bake denne, som også var aller første gangen jeg blandet sammen disse ingrediensene. Men det begynner å bli noen år siden nå.

Du kan vel kanskje skimte i hvilken kake det er over her. Det skal også sies at denne ble nokså mislykket, men likevel smakte godt. Nå ville jeg prøve meg på denne, flere år etter første gangen. Men hvordan ville det gå nå?

Det første jeg gjorde var å søke og bla meg litt frem og tilbake på nettet for å finne en oppskrift jeg kunne like. Og med lykkesøket så fant jeg en jeg valgte å gå for, og her finner du den hvis også du vil gjøre den samme fremgangsmåten som meg.

Jeg vil jo si at jeg ble enda mer fornøyd denne gangen, enn det jeg ble for noen år tilbake. Mye finere, og smakte enda mer godt denne gangen. Men det skal jo sies at den andre ikke var vond, men hadde bare en annen konsistens og annerledes smak og utseende.

Mye har nok skjedd på de siste årene som har gått mellom disse to kakene. Den første ble laget uten gelé, mens denne gangen slang jeg den på over ostefyllet.

Tenk at ostekake skal være så godt, samtidig som den er ganske enkel å lage, selv om det tar noen timer med tanke på kjøling og at kaken skal få festet seg. Jeg er ganske sikker på at dette ikke er siste gangen. Men hvor lenge det blir til neste gang, det får man vente og se. Godt er det i hvert fall med kake!

PÅ JAKT I VAREHUSET

Tiden til ukens helg som nettopp har snurret forbi oss kan jeg igjen spørre meg selv, hvor ble den av? Hvor forsvant de to dagene som skulle brukes til å lade opp med ny energi, samt fylle helgen med det man måtte ønske?

Jeg har vel alltid lurt på det, men et ordentlig og konkret svar kommer jeg nok aldri til å få. Det jeg kan få et svar på er at jeg nå er fornøyd med helgens lille kupp. Jeg hadde kommet over noe som jeg så etter. Noe som skulle gi den lille dytten opp og skape en ny og litt større glede.

Søket mitt hadde jeg utforsket på flere nettsider på butikker som kunne ha dette hos seg. Plutselig kom jeg over en plante jeg likte. En plante som ville passet perfekt hos meg og det som jeg har rundt meg ellers.

Det var blitt sent på ettermiddagen, og det var heller ikke så lenge til det store varehuset med planter, hageutstyr og annet spennende skulle sette kroken på døren for dagen og deretter stenge.

I mitt humør klarte jeg heller ikke å vente til uken når det skulle åpne igjen. Jeg hadde så lyst på dette der og da, og jeg så alt for meg. På jakt i varehuset, Plantasjen, gikk jeg rundt og så etter det jeg hadde lyst på.

Jeg kan jo si at jeg sporet litt av på veien, da det er så mye fint å se, hvor man samtidig skulle hatt ganske mye med seg hjem. Men alt annet sto ikke på min liste denne gangen, og jeg jaktet videre på skatten.

Litt frem og tilbake noen ganger hvor jeg hadde gått gjennom nesten hele butikken, så fant jeg endelig det jeg hadde utpekt meg på forhånd. Midt i en hylle på en vegg sto den. En grønn plante hvor kvisten var formet som en runding med masse grønne blader på.

Det skal sies at den var kunstig, og det finnes mange fine og flotte kunstige planter den dag i dag, i motsetning til flere år tilbake da man faktisk så at dem var kunstige. Jeg kan jo røpe med å fortelle at det ble en nedtur på planten jeg så for meg, da den ikke var noe fin i det hele tatt i virkeligheten.

Jakten gikk derfor videre til å se over de andre, riktig nok kunstige, plantene som var å få tak i. Når jeg først hadde tatt turen og virkelig ønsket noe nytt, så kunne jeg jo ikke dra hjem tomhendt. Eller, jeg kunne forsåvidt det, men jeg hadde så lyst på noe når jeg først hadde sett det for meg.

Selv om utvalget ikke var så stort for min del, da ikke alle plantene falt i min smak, så kom jeg likevel hjem med noe nytt til rommet. Det skal sies at hvitt passer til alt, samtidig falt jeg for disse potteblomstene, hortensia.

Syns dem passet godt i blomsterpottene mine også, og nå slipper jeg å tenke på vanning og stell av dem. Det eneste de trenger er litt støvtørking når det trengs, og en liten og lett vask en sjelden gang. Veldig deilig å tenke på at de varer lenge, og at jeg kan ha dem fremme så lenge det passer meg uten at jeg må tenke på alt det blomstene trenger. Jeg er uansett fornøyd med de nye hvite hortensiaene.

LYS OPP DEN ROTETE ORGANISERINGEN

Hvor kom egentlig tanken over idéen fra? Og hvorfor ble det til at dette måtte jeg ordne? Samme kan det så være, for nå har jeg allerede investert og fått tak i det jeg så for meg for bare en kort tid tilbake.

Jeg tror jeg kanskje har vært innom det før, sånn for meg selv og mitt. Den gangen husker jeg ikke helt hva jeg tenkte, og borte ble det, for planen på denne løsningen kom ikke tilbake før nå.

Kanskje kan det ha noe med at interessen for det tidligere ikke var sterk nok. Kanskje så jeg ikke helt vitsen med det, uansett hvor mye jeg hadde det på kroken. Men agnet ble sluset bort, og det verken satte seg eller festet seg godt nok før nå.

Jeg begynte å gruble, for så å samle inn den informasjonen jeg trengte for å få tak i det. Pilte over en side på en butikk jeg visste kunne ha noe sånt. Jeg hadde ikke planer om noe sånn veldig fancy på det jeg var ute etter, men noe som kunne duge til det jeg så for meg.

En veldig snartur innom en av senterets butikker fikk en rask titt. Jeg så både høyt og lavt i avdelingen hvor de skulle ha dette jeg var ute etter, og som jeg ønsket meg. Frem og tilbake gikk jeg mellom hyllene, men ikke et eneste napp var å se av det jeg hadde lyst på.

Flere runder gikk jeg, og i det jeg var på nippet til å gi opp og deretter spørre en av butikkens ansatte, det var da det gikk opp et lys. Da jeg endelig fant det jeg var ute etter så kan jeg nesten skjønne litt at jeg brukte så lang tid på å finne det som jeg gjorde. Produktet var jo hengt helt nederst på hyllestangen, og var bare et lite pustedrag unna av å treffe gulvflaten. I tillegg hang det så langt inn under alt annet fordi det kun bare var noen få av dem igjen.

Med min flaks hamstret jeg til meg så mange jeg trengte, og så var det å pile hjemover for å få dette montert. Men hva var det jeg nå hadde tatt fatt på og skaffet meg?

Jeg fant frem tommestokken og målte i vei. Skal sies at det gikk fort, og resten tok jeg på øyemål sånn at det så overkommelig og greit ut. Perfekt ble det jo uansett til slutt. Men hva var nå dette som hadde en knapp som kunne stilles inn på både auto, off og on?

Joda, som du ser hvis du legger merke til det så har jeg nå klart og montere noen lyskilder oppunder platen som er med på å lyse opp skapets innhold. Hvis du ser bort i fra den slitne omorganiseringen min i skapet, som jeg i og for seg er langt ifra fornøyd med, så ble det overraskende bra i mine øyne.

Men hvor fant jeg disse rørene av lysspotter som skal gjøre det hele litt mer fancy? Kanskje skape litt bedre oversikt over hva man har? Og for min del – lyse opp den rotete organiseringen min enda mer.

Er du av samme interesse nysgjerrig på å ha planer om å lyse opp det mørke skapet ditt du også, eller bruke det helt andre steder, så har det seg sånn at jeg har funnet disse lyskildene hos Clas Ohlson. Er du igjen nysgjerrig på hva produktet heter? Ta en titt her, da kommer du rett til LED-belysningen med innebygd sensor – og ja, du hørte riktig. Du kan også stille inn sensoren på dem sånn at du slipper å tenke på å skru dem av når du lukker dørene og forlater skapet. Etter min mening så er dem veldig bra til prisen den har. Og du får dem så og si ikke billigere.

ET GREP BLE TATT

Gårsdagen var en lørdag som ble litt annerledes enn det som var først planlagt. Riktig nok ikke noe nedtur for at det ble endringer, men passet i grunn midt i blinken til å ta en dag som man bare kunne ta i mot akkurat sånn som den kom.

Sånne dager er litt deilig det også, og det trenger ikke alltid å skje ting for min del. Likevel måtte jeg ha noe å finne på, og da kvelden kom begynte tankene så smått og surre sine veier.

Jeg tittet meg rundt den mørke kvelden, der jeg satt i de tankene fra det ene til det andre og visste egentlig ikke helt hva jeg tenkte. Samtidig sto den store flatskjermen på sånn litt i bakgrunn som jeg ikke klarte å følge helt med på av det som gikk der.

Uansett, plutselig slo det ned en tanke ned fra et sted jeg ikke visste hvor kom fra. Men den kom likevel til meg. Jeg hadde lyst på en liten forandring. En endring som kunne gjøre interiøret rundt meg litt nytt.

Jeg er vel ikke alene om at det å endre på noe, om det så skulle være en eller flere omrokeringer, så føler jeg meg alltid et hakk eller to lettere på skuldrene. Man blir på en måte litt lei det man har rundt seg om de så skulle ha samme plassen hele tiden, med de samme tingene.

Før var det sånn at jeg kunne ommøblere rommet mitt flere ganger i året. Flytte sengen fra den ene siden og bort til den andre plassen av rommet. Jeg hadde på en måte litt flere løsninger før, mens i dag har jeg funnet stilen av romdelingen som jeg liker.

Med årene så har også møbler blitt byttet ut, og fått en mer voksenstil. Det er ikke lenger et stort fargespekter som er innblandet, og jeg har fått på plass få og enkle farger som spiller på lag.

Men tilbake til lørdagskvelden min. Jeg hadde bestemt meg for at dette ville jeg gjøre noe med. Jeg hadde et par bilderammer liggende gjemt bort, som jeg hadde kjøpt inn i sommer tror jeg det var. Og jeg syns jo ikke akkurat at dem kunne bli liggende tomme lenger.

Et grep ble tatt, og rundt på det store nettet satte jeg i gang leting etter de perfekte – noen fine bilder som kunne passe inn. Jeg ville ikke ha noe sånn voldsomme typer, og så for meg av de enkle og stilrene bildene. Og et fant jeg som jeg likte. Et bilde som ganske mange kan ha hengene i sine egne hjem.

Dette er vel ganske populært bilde, hvor flere har dette oppblåst mye større på sine vegger. Siden plassen min ikke egner seg til et stort portrett av Kate Moss, så ble jeg absolutt fornøyd med dette formatet stående på hyllen min.

Men jeg kunne jo ikke la henne bli stående alene. Det ble på en måte en ubalanse på vegghyllene mine, og jeg kunne jo ikke akkurat ta hvilket som helst bilde ved siden av. Eller, jeg kunne for så vidt det, men jeg ville ha en som passet inn og som var i noe av den samme typen.

Jeg tittet frem og tilbake en stund, helt frem til jeg fant dette bildet over her. Noe farge i bildet ønsket jeg ikke, og svart-hvitt bilder passer jo til alt av alle andre farger man har rundt. Så da ble det dette bildet som falt i smak hos meg – et tekstbilde med enkle detaljer som sklei rett inn på den andre hylleplassen.

DESSERT SOM IKKE ER AV DE VERSTE

Da fikk vi sust oss inn i en ny februar, en ny måned som skal by på mer av det gode og hverdagslige livet. Hva de neste tjueni dagene har å by på – og ja, der så jeg at vi har fått et skuddår, så blir det spennende å se hva man får fylt denne tiden med.

Jeg tenkte jeg skulle komme med et lite tips, et såkalt mattips om noen har lyst til å prøve noe nytt som dem kanskje ikke har prøvd før.

Det hele startet med at jeg så på noe på en av de sosiale plattformene. Jeg kan ikke helt huske hvem som delte eller viste dette, men det er ikke poenget mitt nå. Uansett, denne personen skulle unne seg noe ekstra, og dermed fant de frem en skål som ble fylt med eplebiter.

Epler i seg selv er jo godt, selv om jeg ikke spiser det så mye lenger. Eller jeg gjorde det ikke, frem til jeg så denne kombinasjonen av en dessert som ikke er av de verste.

Jeg fant vel fort ut at jeg ikke kunne la dette vente, eller for den saks skyld – la det ende i glemmeboken for så at det skulle forsvinne. Og dermed var det hele gjort.

Jeg hadde akkurat rukket å se “innslaget” da jeg kunne kjenne et hint av smaken i munnen med en gang. Dette måtte jeg bare ikke gå glipp av, og med det samme suste jeg avgårde til butikken, for varene hadde jeg ikke liggende.

Vel hjemme igjen var det bare å få testet ut dette som så godt ut. Noen epler ble kuttet i ønsket biter og ble slengt i skålen sin. Og så kom det magiske – å øse på med vaniljesaus.

Jeg kunne ta til meg den friske lukten jeg fikk fra dessertskålen, og jeg kunne ikke vente med å ta den første smaken. Nå kjente jeg at jeg gledet meg, og det var bare en ting å gjøre. Den første biten ble tatt. Jeg lot meg kjenne på smaken, og så var det vel egentlig gjort.

Jeg måtte ha mer. Heldigvis rommet skålen tre store grønne epler, og en stor slump av vaniljesaus. Selv kan jeg spise noen epler en sjelden gang, selv om jeg liker det veldig godt, og vaniljesaus i seg selv er jo søtt. Så smaken av denne kombinasjonen går det kanskje an å tenke seg på forhånd før man tester det ut.

Jeg kan jo nå innrømme at dette ikke er siste gang jeg spiser noe sånt. For meg var det helt innafor å kunne kose seg med noe sånt som dette, og jeg anbefaler det videre til at du tar deg en smak. Kanskje er det ikke noe for deg, eller så vil det falle helt i klaff med dine smaksløker også.