Måned: februar 2020

Det er snakk om en veldig kort stund som går utrolig fort. En kveld er nå i spissen, samtidig som den er i ferd med å renne ut. Det er snakk om noen timer, men disse timene føles ut som kun noen små minutter. Vi er hakk i hæl på ukas siste dag som er her neste gang vi våkner.

Jeg syns ikke det er lenge siden vi nettopp gjorde oss klare til denne uken. Syns det er alt for kort tid tilbake da vi plutselig rullet oss over i en ny måned, for ikke å snakke om at vi nettopp har tatt i mot et nytt år. Føles det som. Hva er det som skjer?

Jeg kan jo ikke akkurat si at jeg får gjort så mye med det. En bremsekloss hadde passet fint, men det hadde ikke fungert i praksis. Og når man da fyller arbeidsuken med både det ene og det andre, ja da fiser det i en fei.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men hvor skal jeg starte nå? Hvordan har denne dagen, dagen før den siste arbeidsdagen denne uken, egentlig vært? Det er ikke alltid jeg har et helt klart bilde fremme av hva det er jeg egentlig har drevet med i løpet av en dag. Men likevel har jeg noen stunder som jeg har vært igjennom som man kan si at har satt spor på dagene.

For de som kjenner meg og som er med meg store deler av en jobbehverdag, vet at jeg finnes å være ganske kreativ når det kommer til forming og kunst som er et av fagområdene. Jeg har vel snart ikke tall på hvor mange små og større prosjekter jeg har hatt, men det begynner å bli en del.

Moro kan jeg jo si at det er, selv om jeg ikke føler meg like kreativ bestandig. Og sånn skal det jo heller ikke være, selv om jeg klarer å presse frem en tanke eller en idé likevel. Sånn som i dag for eksempel.

En tid på dagen var det behov for litt aktivitet, en stund hvor man kunne prøve og få senket skuldrene litt lavere enn det energinivået viste. Og hva skjer da? En strøm som flyr gjennom tankene av alle muligheter prøver å finne en oppgave som egner seg for barnehender. Jeg hadde ingenting på forhånd, og av spontan handling kom det frem et lys.

Ikke spør meg hvordan jeg kom frem til det, men plutselig satt jeg der med både papp, silkepapir, saks og lim. Noe måtte jeg gjøre for å få en god og behagelig stemning i rommet, og så var klippingen i gang, og deretter ble bitene limt.

Barna rundt meg så med nysgjerrige øyner, og noen små hjelpende hender var inn i bildet. Det så ut som dette var spennende for den lille gruppen jeg hadde, og etter en stund var det spontane aktivitetkunstverket hengt opp.

Men så, hvordan skulle jeg nå bygge videre på det for å skape en plan for en liten del dagen? For å få barna enda mer med så skulle de nå lage sitt eget kunstverk av det vi nettopp hadde laget sammen. Utstyr ble funnet, maler av former ble gjort klare, og så var små barnehender i gang.

Nå skulle de få lime, og limet det skulle få kjørt seg. For flere remser med kreppapir skulle festes. Øyner skulle den få. Også måtte vi ikke glemme den snertene snuten midt på og en liten munn. Syns dette gikk fint jeg, med tanke på den spontane idéen som jeg måtte finne frem til.

Og sånn gikk det for seg at vi fikk produsert noen fantastiske og flotte klovner som er laget av dyktige barnehender. Slike oppgaver er så viktig for utviklingen av kreativiteten. Og ikke minst er det moro å kunne lage noe man blir stolt av.

Jeg har ofte sett det når jeg har hatt ulike prosjekter med barna, og etter at det er blitt hengt opp på de hvite veggene for å lage liv i rommene. Barna har stadig gått bort til det de har laget, vist det frem, snakket om det og rett og slett vært stolte. Og det, det er viktig å få frem. Stolthet har mye å si.

I en heidundranes fei så ble det en kanonstart på enda en ny uke. En ny uke som skal fylles med så mye kjærlighet som man bare kan, selv om man føler man er i en slik periode som gir deg tunge skuldre og som nærmest skraper ut all energi av det lille du har.

Ja, for det er det man føler den dag i dag. Man er sliten. Kroppen klarer ikke helt å ta til seg det lille ekstra man har behov for. Tankene spinner rundt, selv om jeg ikke helt får med meg bestandig over hva tankene går rundt og tenker.

Uansett, godt var det i hvert fall å komme i gang med enda en uke foran seg. Jeg vet at man kommer til å humpe seg minst like fort gjennom disse dagene også, og godt var det å kunne starte uken med å bli mottatt av verdens beste klemmer.

Jeg hadde så vidt rukket å stemple begge føttene mine over dørstokken da jeg kom på jobb i dag, før det plutselig kom løpende barn mot meg som ga de varmeste og aller beste klemmene. Tenk å kunne starte en arbeidsdag på denne måten.

Det varmer en halveldre kropp, og jeg må si det er godt å ha så mange gode mennesker rundt seg. Tenk hvor heldig man egentlig er, alle sammen. Vi er alle heldige på hver vår måte, uavhengig hva man har rundt seg. Så her gjelder det å gripe og sette pris på det man har.

Men det var ikke bare små barneføtter som kom løpende mot meg med åpne armer i dag tidlig. Noe av det som barn kan sjarmere med er når dem søker kontakt, ønsker deg velkommen eller vil ha din oppmerksomhet ved å rope ditt navn.

Meg, Pernille. Jeg er heldig som har så mange fantastiske og flotte barn som søker meg, som viser at dem virkelig trenger meg. Det hender også at jeg blir dratt i flere retninger omgangen – i hvert fall kan det føles sånn noen ganger, og jeg skulle gjerne ønske at jeg hadde både flere armer og bein en gang i blant.

Skulle nesten vært en blekksprut som rakk til både den ene, andre, tredje og sjette ungen som trengte hjelp samtidig. Heldigvis gjør man så godt man kan for å strekke ut til alle som trenger det. Og jeg er helt sikker på at jeg har funnet mitt arbeidssted, en jobb som jeg kommer til å trives med i lang tid.

Men likevel, navnet mitt kan jeg nesten høre litt for ofte i løpet av en dag eller uke på jobb. Det er fint det altså, at barna klarer å kontakte meg på den måten. Men når det blir flere navn å forholde seg til, da må man noen ganger ha tunga rett i munn for å få med seg om det er meg de ønsker å henvende seg til.

Ja, for det er nemlig ikke bare Pernille det går i. Kjært barn har mange navn, er det noe som heter. Og nå har jeg endelig funnet ut at det stemmer ganske så bra. Ofte er det sånn at man kanskje har et eller to kallenavn på seg, som andre bruker. Men for meg så er det litt flere enn som så.

For å spole litt tilbake til starten av den tiden da jeg begynte å jobbe i barnehage for første gang, så fikk jeg en del henvendelser og kontakt fra de yngre og kloke sjelene. Det var da jeg fant bedre ut at barn var enda mer nysgjerrige, og de kunne virkelig få sagt det de tenkte.

Det jeg husker veldig godt, sånn når det kommer til navn, så var det et spesielt navn jeg lot meg bite i og som jeg syns var fascinerende og litt utenom det vanlige på samme tid. Det at dette barnet for flere år tilbake hadde dette navnet på meg, det syns jeg bare var morsomt, og i grunn ganske kult.

For hvem er det som får barn til å gå rundt og rope Widerøe til seg? Bakgrunnen rundt dette navnet har en fin historie og fantastiske minner jeg fikk oppleve med blant annet dette barnet den gangen. Og navnet Widerøe bærer jeg fortsatt med meg i barnehageminnenen mine.

Det er utrolig hvordan barn tenker, og hvordan de kommer frem til akkurat det de gjør når det gjelder språket. Selv syns jeg barnespråket er nokså spennende – for ikke å snakke om hvordan det er å se når det utvikler seg.

La oss gå mer inn på velkomsten jeg får når jeg kommer på jobb, men også den kontakten jeg får når barn henvender seg til meg. Vi vet at barn er i startfasen av et langt liv som de har foran seg, og at språket starter så smått de første par årene før det utvikler seg enda mer.

Men la oss nå se nærmere på de ulike navnene jeg har nå i dag. Alle barna jeg jobber med vet hva jeg egentlig heter. Og når barna lager sine egne navn på andre, og da på meg, så blir personligheten deres bare enda herligere. I hvert fall sånn jeg ser det.

De kan så utrolig mye, men å si mitt navn er kanskje ikke alltid så lett som vi eldre tror bestandig. Og jeg har ikke helt hjertet til å korrigere dem for alt heller.

Hvis vi tar for oss noen situasjoner som kan oppstå i min jobbehverdag. Jeg kan blant annet sitte ved et bord med andre barn, da et barn kan rope på meg fra en annen stasjon – Mille! Greit det, for Pernille kan jo bli litt langt for noen, og da er det godt å kunne korte det ned med et enklere kallenavn.

Men det har seg sånn at jeg kan høre flere navn enn bare de to. For blant alle de snille og skjønne barna, så kan jeg også bli snakket eller ropt til med disse navnene – Pille og Hanga.

Pille kan du kanskje skjønne at noen barn under språklæringen av forståelser vil kalle meg. Men Hanga? Det er litt sånn fra den tiden jeg ble kalt Widerøe, hvor det ikke var i nærheten av mitt eget navn.

Men vet du hva? Jeg er faktisk stolt av å ha så mange navn. Det er ikke alltid det er det rette og gjøre ved å korrigere barn på alle områder. Ja, det er viktig å lære dem språket på det dem har rundt seg av konkreter og andre gjenstander. Men når det kommer til navn så er det lov å sluse seg litt mer løs på de svingete sideveiene, for slike kallenavn de små bruker er bare søtt. Det er ikke alltid man trenger å være så stram på linen med de yngste.

Vinterferie. Tenk å kunne vært en del av det. Man hadde hatt en hel uke foran seg til å kunne bygge opp innholdet akkurat sånn som man ville. Fylle den opp med både det ene og det andre som man kanskje hadde lengtet litt ekstra etter, og rett og slett bare kost seg til det fulle.

Jaja, så ble det heller ikke en slik ferie på meg i år heller. Jeg har nå jobbet i barnehage i 6½ år, og hvert år har den blitt brukt til jobbing. Det har jo hendt at jeg har drømt meg litt bort. Har trodd at jeg har vært på en magisk øy med solfylte dager og paraplydrink. At jeg har kunnet hoppe ut i varme bassenger når jeg enn ville.

Men sånn har det altså ikke vært. Etter at jeg sluttet på videregående så har mine vinterferier blitt brukt til arbeid, og toget har forsettet akkurat som vanlig. Jeg kan jo si at jeg blir en liten smule misunnelig når jeg hører andre som reiser på skikkelige turer, om det så er til fjells eller til utlandet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men der stopper det. Jeg lengter selvsagt etter litt ekstra ferie jeg også, men aller best koser jeg meg på jobb under sånne uker som dette. Ofte er det roligere når disse halvrøde dagene kommer. Selv om det kanskje ikke er så mange barn som tar seg fri fra barnehagen alltid, så merkes det også stort når bare noen få ikke er der.

Nå er det ikke sånn at jeg går rundt og sier til foreldre at de må ta barna ut av hverdagen sin. Selvfølgelig er det viktig at også barn får seg noen hviledager fra sin barnehagehverdag, hvor noen er flinkere enn andre. Nå er jeg verken for eller i mot hva foreldre ønsker å gjøre, så lenge de gjør det som er rett og viktigst for barna sine.

Uansett, jeg koser meg på jobb selv om det er mange eller færre barn rundt meg, med de små kroppene som nettopp har startet sin historie og drømmer i livet. Nå som denne uken nærmer seg slutten, så har jeg også utnyttet sjansen til å starte på enda et lite prosjekt.

Det vil si at kreativiteten slutter aldri å blomstre, og prosjekter har kommet på rullende bånd. Starten av denne uken gikk til å gjøre et kreativt arbeid med barna, og det kan jeg få se om jeg kan få vist i en senere anledning. Og i dag var det på’n igjen med enda mer kreativitet, og barna syns dette også var gøy.

I dag har barna altså vært enda mer kreative, og jeg har latt barna få utforske litt dypere innen aktiviteten. Å male er så mangt, for du trenger ikke bestandig å dra frem et papirunderlag, litt maling og en enkel pensel for å lage litt kunst.

For ikke så lang tid tilbake utforsket vi hvordan det var å male med steiner, noe du kan se nærmere på her. Dette var noe som ga en stor glede blant barna, hvor de nesten ikke klarte å vente på tur.

Men i dag var det verken pensler eller steiner inn i bilde. Vet du hva vi testet ut denne gangen? Idéen traff meg i forrige uke, og endelig fikk jeg funnet ut hvordan dette fungerte i praksis. Det eneste vi trengte var et ark og litt maling, og penselen ble byttet ut med sugerør.

Sugerør? Ja, du hørte riktig. Det finnes flere måter å male med sugerør på, men i denne omgangen gikk vi for en “stjernepensel”, hvor sugerøret var klippet i smalere remser i den ene enden som du kan skimte til på bildene.

Dette var også moro for barna, og noen kunne forsettet videre i lang tid hvis jeg ikke hadde sagt at det var nok for denne runden. Kanskje blir dette ikke siste gangen, og det er jo fullt mulig å ta tak i dette igjen i en senere anledning. Kreativiteten er så og si ustoppelig, og det finnes haugevis av måter å gjøre ting på.

Da fikk vi sust oss inn i en ny februar, en ny måned som skal by på mer av det gode og hverdagslige livet. Hva de neste tjueni dagene har å by på – og ja, der så jeg at vi har fått et skuddår, så blir det spennende å se hva man får fylt denne tiden med.

Jeg tenkte jeg skulle komme med et lite tips, et såkalt mattips om noen har lyst til å prøve noe nytt som dem kanskje ikke har prøvd før.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det hele startet med at jeg så på noe på en av de sosiale plattformene. Jeg kan ikke helt huske hvem som delte eller viste dette, men det er ikke poenget mitt nå. Uansett, denne personen skulle unne seg noe ekstra, og dermed fant de frem en skål som ble fylt med eplebiter.

Epler i seg selv er jo godt, selv om jeg ikke spiser det så mye lenger. Eller jeg gjorde det ikke, frem til jeg så denne kombinasjonen av en dessert som ikke er av de verste.

Jeg fant vel fort ut at jeg ikke kunne la dette vente, eller for den saks skyld – la det ende i glemmeboken for så at det skulle forsvinne. Og dermed var det hele gjort.

Jeg hadde akkurat rukket å se “innslaget” da jeg kunne kjenne et hint av smaken i munnen med en gang. Dette måtte jeg bare ikke gå glipp av, og med det samme suste jeg avgårde til butikken, for varene hadde jeg ikke liggende.

Vel hjemme igjen var det bare å få testet ut dette som så godt ut. Noen epler ble kuttet i ønsket biter og ble slengt i skålen sin. Og så kom det magiske – å øse på med vaniljesaus.

Jeg kunne ta til meg den friske lukten jeg fikk fra dessertskålen, og jeg kunne ikke vente med å ta den første smaken. Nå kjente jeg at jeg gledet meg, og det var bare en ting å gjøre. Den første biten ble tatt. Jeg lot meg kjenne på smaken, og så var det vel egentlig gjort.

Jeg måtte ha mer. Heldigvis rommet skålen tre store grønne epler, og en stor slump av vaniljesaus. Selv kan jeg spise noen epler en sjelden gang, selv om jeg liker det veldig godt, og vaniljesaus i seg selv er jo søtt. Så smaken av denne kombinasjonen går det kanskje an å tenke seg på forhånd før man tester det ut.

Jeg kan jo nå innrømme at dette ikke er siste gang jeg spiser noe sånt. For meg var det helt innafor å kunne kose seg med noe sånt som dette, og jeg anbefaler det videre til at du tar deg en smak. Kanskje er det ikke noe for deg, eller så vil det falle helt i klaff med dine smaksløker også.