Det er snakk om en veldig kort stund som går utrolig fort. En kveld er nå i spissen, samtidig som den er i ferd med å renne ut. Det er snakk om noen timer, men disse timene føles ut som kun noen små minutter. Vi er hakk i hæl på ukas siste dag som er her neste gang vi våkner.
Jeg syns ikke det er lenge siden vi nettopp gjorde oss klare til denne uken. Syns det er alt for kort tid tilbake da vi plutselig rullet oss over i en ny måned, for ikke å snakke om at vi nettopp har tatt i mot et nytt år. Føles det som. Hva er det som skjer?
Jeg kan jo ikke akkurat si at jeg får gjort så mye med det. En bremsekloss hadde passet fint, men det hadde ikke fungert i praksis. Og når man da fyller arbeidsuken med både det ene og det andre, ja da fiser det i en fei.
Men hvor skal jeg starte nå? Hvordan har denne dagen, dagen før den siste arbeidsdagen denne uken, egentlig vært? Det er ikke alltid jeg har et helt klart bilde fremme av hva det er jeg egentlig har drevet med i løpet av en dag. Men likevel har jeg noen stunder som jeg har vært igjennom som man kan si at har satt spor på dagene.
For de som kjenner meg og som er med meg store deler av en jobbehverdag, vet at jeg finnes å være ganske kreativ når det kommer til forming og kunst som er et av fagområdene. Jeg har vel snart ikke tall på hvor mange små og større prosjekter jeg har hatt, men det begynner å bli en del.
Moro kan jeg jo si at det er, selv om jeg ikke føler meg like kreativ bestandig. Og sånn skal det jo heller ikke være, selv om jeg klarer å presse frem en tanke eller en idé likevel. Sånn som i dag for eksempel.
En tid på dagen var det behov for litt aktivitet, en stund hvor man kunne prøve og få senket skuldrene litt lavere enn det energinivået viste. Og hva skjer da? En strøm som flyr gjennom tankene av alle muligheter prøver å finne en oppgave som egner seg for barnehender. Jeg hadde ingenting på forhånd, og av spontan handling kom det frem et lys.
Ikke spør meg hvordan jeg kom frem til det, men plutselig satt jeg der med både papp, silkepapir, saks og lim. Noe måtte jeg gjøre for å få en god og behagelig stemning i rommet, og så var klippingen i gang, og deretter ble bitene limt.
Barna rundt meg så med nysgjerrige øyner, og noen små hjelpende hender var inn i bildet. Det så ut som dette var spennende for den lille gruppen jeg hadde, og etter en stund var det spontane aktivitetkunstverket hengt opp.
Men så, hvordan skulle jeg nå bygge videre på det for å skape en plan for en liten del dagen? For å få barna enda mer med så skulle de nå lage sitt eget kunstverk av det vi nettopp hadde laget sammen. Utstyr ble funnet, maler av former ble gjort klare, og så var små barnehender i gang.
Nå skulle de få lime, og limet det skulle få kjørt seg. For flere remser med kreppapir skulle festes. Øyner skulle den få. Også måtte vi ikke glemme den snertene snuten midt på og en liten munn. Syns dette gikk fint jeg, med tanke på den spontane idéen som jeg måtte finne frem til.
Og sånn gikk det for seg at vi fikk produsert noen fantastiske og flotte klovner som er laget av dyktige barnehender. Slike oppgaver er så viktig for utviklingen av kreativiteten. Og ikke minst er det moro å kunne lage noe man blir stolt av.
Jeg har ofte sett det når jeg har hatt ulike prosjekter med barna, og etter at det er blitt hengt opp på de hvite veggene for å lage liv i rommene. Barna har stadig gått bort til det de har laget, vist det frem, snakket om det og rett og slett vært stolte. Og det, det er viktig å få frem. Stolthet har mye å si.
