JEG OSER IKKE AV TRENINGSGLEDE

Jeg er ikke lenger den ivrige og sporty jenta jeg en gang var. Jeg har ikke like god kondisjon som jeg hadde i min ungdomstid. I dag løper jeg svært sjeldent, med mindre jeg løper med eller fra barna med de små beina.

Etter at jeg la håndballen på hylla som 18-åring, ga jeg også opp håpet for selve håndballen og det å bli og utvikle meg som en flink nok håndballspiller – noe som var min drøm. Selv hadde jeg mine talenter ute på banen, og fikk bare høre positive ting da jeg drev med idretten. Jeg skulle gjerne forsettet å kaste ball, men motivasjonen for å starte igjen etter å vært igjennom tre klubber i løpet av elleve år var ikke der da senvåren kom i 2013. 

Siden da har det vært minimalt med trening. Så og si ingen form for lagtrening eller egentrening. Den eneste lille treningen jeg fikk var å frakte meg til og fra jobb i hverdagen, ved enten å sykle eller gå. Utover det orket jeg ikke tanken på lagtrening eller sport i det hele tatt. 

Nå har det gått så mange år siden jeg forlot sporten i mitt hjertet. Så nå har jeg endelig fått tak på livet mitt med å komme meg i litt bedre form. Formen min er langt i fra på bånn, men det skader jo ikke å gjøre noen øvelser som gjør deg sterkere. Og det beste av alt er jo at det føles så bra etterpå.

Jeg vil ikke akkurat skryte på meg at jeg trener mye, det kan jeg innrømme. Bare jeg beveger meg en viss mengde om dagen er jeg fornøyd. 

Du trenger ikke å melde deg inn på treningssenter om du ikke på død og liv har lyst til det. Det er mange flotte øvelser du kan bruke utendørs, i den flotte naturen vi er så heldig å ha. Eller du kan bare holde deg hjemme. Om du ikke har vært inne på tanken før så er det faktisk en del øvelser du kan gjøre i ditt eget hus.
 


 

Dette året har jeg valgt å ta noen tak med meg selv, og om du ønsker å gjøre det samme har jeg noen tips til deg. Jeg oser ikke av treningsglede lenger, men håper disse tipsene kan komme til hjelp for deg. Det gjelder bare å se de store og små ledige rommene som vi har her i livet, å fylle dem med litt gode “vondter”.

♦ Kombiner med tåhev og det å stå på et bein når du pusser tenner.

♦ Hopp over et trappetrinn når du går i trapper. For det første kommer du fortere opp, og for det andre gir du bein og hofter mer styrke når du presser dem til å ta lengre steg. Du kan også variere med å gå fortere opp i alle trappetrinn.

♦ Vær bestemt på at du tar push-ups (eller andre styrkeøvelser) morgen og kveld. Om det så er fem, ti eller tjue per gang bestemmer du litt selv. Jeg ga meg et mål allerede første dagen i 2017. Jeg skulle ta ti push-up morgen og kveld – uansett. Dette har jeg klart, og har tenkt til å fortsette, og jeg merker stor forskjell på hvor sterk jeg er blitt i armene i forhold til jeg var før jeg begynte. 

Den første uken var det spesielt tungt for armene mine å ta de ti push-ups. Jeg slet meg til å fullføre, og jeg ga meg ikke før jeg var nådd min grense. Etter hvert gikk det mye bedre, så nå tar jeg ti strake ganske lett. Jeg setter meg små og enkle mål, men fullfører og tar dem oftere fordelt litt utover – nå også mer enn bare morgen og kveld.

♦ Gå eller sykle til jobb om man har muligheten til det. Benytt sjansen til litt ekstra mosjon for kroppens skyld. Om du har lenger vei til jobb, sett gjerne bilen et stykke unna arbeidsplassen din å gå det siste stykket. 

♦ Om du føler for å få ut litt energi og ikke har sansen eller orker å løpe deg en tur – ta noen froskehopp. Men husk å ta gode knebøy med hendene i bakken før du strekker deg og hopper så høyt du kan. 

♦ Sitt inntil en vegg i 90 grader. Bestem deg for om du sitter i en viss tid med flere repetisjoner, eller om du prøver å stå så lenge du kan. Dette kan du også gjør når du står i planke.
 


 

Dette var noen av mine få tips. Du sitter kanskje på enda flere?

LAGENE GIKK TIL PAUSE MED 18-17


 

Du ser dem gjøre sine øvelser for å få varmen i apparatet sitt. Rundt sitter mange tusener av mennesker som har både kommet kort- og langreisene. Hele opplevelsen skjer i Frankrike i Paris, og før jeg visste ordet av det var de klare for finale.
 


 

De norske håndballgutta har igjennom denne måneden kjempet seg frem med både nebb og klør. Fått drakten nesten revet av seg av motspillere og løpt så fort at de har mistet skoen. Mange mål har de sammen satt i nettet, og keeperne har gjort en kjempejobb bakover. 
 


 

I går kveld var også jeg klar. Norge skulle møte Frankrike i det store oppgjøret. Med sine hvite drakter skulle de stoppe mennene med mørkeblått antrekk. Det kunne jo ikke være så vanskelig, og det sitter jo stort sett oppi hodene deres.
 


 

De første minuttene av kampen var nokså spennende. Lagene fulgte seg ganske tett oppunder hverandre under hele førsteomgangen, og da det bare var ett og halvt minutt igjen var likt, 16-16. Og en mer nervepinene slutt på første del kunne det ikke blitt. Lagene gikk til pause med 18-17 til Frankrike.


 

Andre omgangen kommer i gang, og etter 1.45 minutt kommer det første målet fra Frankrike. Om herrene våres skal klare dette må de virkelig stå på, og med Bergerud i mål er det en del som blir stoppet. Men når ikke de klarer å jobbe fremover i angrep, da suser motspillerne avgårde med både tre og fire mål. Derfor tar Berg en timeout for å piske opp gutta sine litt etter kun fire spilte minutter.
 


 

Etter syv minutter står Norge fortsatt uten skåringer i andre omgang, og de henger litt med hodet. Men etter åtte minutter kommer det endelig en skåring fra vingen som Kristian Bjørnsen sørger for. Jeg syns herrene våres ikke klarer å være sterke nok, og skal dem klare og vinne en finale må de virkelig slå på alle pluggene sine!
 


 

Det renner inn med mål – flest til motspillerne. Hvorfor skal det være så vanskelig å ta det ene skrittet frem og låse mannen når de kommer i mot dem? Hadde de flyttet seg og fulgt ballen bedre hadde de ikke ligget under med fire mål etter 43 spilte minutter av finalen.

Jeg føler meg litt som en kommentator i det jeg skrive dette her. Men en ting er jeg helt sikker på – jeg skal aldri prøve meg i kommentatorboksen på tv-skjermen!

Ti minutter igjen av kampen ligger vi under med seks mål. Akkurat på dette tidspunktet så det ut som det ble seier til hjemmelandet, og håndballgutta er ikke like sterke som vi hadde håpet. Ikke så lenge etter begynner det franske publikum å synge nasjonalsangen deres, og de ser allerede at de har vunnet.

Både Myrhol, Lie Hansen og de andre virket ikke like vill etter ballen. Det er som om kampen snudde helt, og da det var to minutter igjen lå de under med hele seks mål. Jeg så for lengst at finalen var allerede tapt, og Frankrike vant til slutt 33-26. Det ble ikke gull i år, men en sølvplass er virkelig ikke ille det heller!

HVIT SNØ


 


 


 


 


 

God ettermiddag til dere alle! Som dere ser på bildene over her har det altså kommet et lite lag med hvit snø i løpet av morgentimene her i Tønsberg. Jeg var en liten tur oppe i halv åttetiden på morgen i dag og da var det bart på bakken.

Jeg vet hvor glad barna blir for å se snø, men jeg derimot vil helst unngå vinteren. Det lille som vi har nå gjør meg ingenting. Men om det skulle dale ned enda mer blir jeg ikke særlig blid.

Ellers ble dagen startet med litt film fra sengekanten. Kom meg heldigvis opp etterhvert til en deilig frokost med blant annet stekte poteter, pølser og eggerøre på bordet. Vi får det til noen ganger – å samles alle sammen til en felles frokost. 

Videre får dere ha en flott søndag og nyte resten av helgen. Jeg håper i hvert fall at bakken er noe annet enn hvit i morgen tidlig. Jeg lengter etter sol og sommer, men vi får kanskje ta turen innom våren før den tid. Kanskje du har noen planer for denne dagen?

JEG SLANG ROMPA PÅ


 


 

I dag våknet jeg opp til at jeg bare ville sove mer. Ligge i senga under dyna i mange timer til om ikke mer. Men for og i det hele tatt få noe ut av dagen var det vel greit å slenge kroppen ut av senga og starte dagen med en varm dusj.

Og dermed var det hele i gang. Etter å ha fått ordnet og stelt seg litt i hvert fall, var det på tide og komme seg ut på veiene. Men først måtte jeg leke litt modell i gata. Jeg slang rompa på panseret! Gjør jo ikke det hver dag heller. Skulle gjerne gått for det ordentlige kamera, enn de “kjedelige” og litt mindre kvalitetsbildene man får med mobilen. Men de får duge. Skulle gjerne satt opp noen stativer med reflektorer og softbox. Kanskje et helt eget studio også. Men tror kanskje folk hadde sett litt rart på meg om det plutselig kom noen forbi. Heldigvis er det stille og rolig rundt her, så det fikk gå med disse bildene.

Nå er denne bilen levert til vraking. Min bil var den ikke, ettersom jeg ikke har behov for egen bil enda. Men en gang i fremtiden drømmer jeg om en liten “konebil”. 

JEG TRENGTE EN HELG NÅ


 

Du er helt tom. Tom for ord og tanker. Jeg oppdaget faktisk i det øyeblikket jeg gikk langs veien hjem fra jobb. Bilene kjørte forbi og det var nokså stille. Og der kom det både en og to sykler forbi som jeg så vidt klarte å registrere.

Her jeg sitter i mine tomme tanker hvor det dukket opp et spørsmål – hvilken dag er det i dag? Jeg kjente at jeg trengte en helg nå. Sånne dager hvor man kan utestenge store deler av jobb for å koble helt ut. Men vent, det er jo fredag!

Endelig! Det er helg. Fri fra alt som heter jobb. I hvert fall fra arbeidsplassen min hvor jeg har flere par med små føtter springende rundt meg. Stemmer i hodet har jeg også. Ulike barnestemmer som søker både det ene og det andre. Slike stemmer som blant annet “Kan du hjelpe meg, Pernille?”. 

Også denne uken har flydd rett fobi. Jeg har så vidt klarte å oppsummere dagene, hva som egentlig har skjedd og hva jeg selv har gjort. Nå er vi klare for den aller siste helgen i januar, og om bare noen dager er vi bikket over i neste måned. Håper dere har hatt en flott uke, så ønsker jeg dere en riktig god helg!

NÅR FREMTIDEN ER USIKKER

Ukene og de fine dagene bare flyr avgårde fra oss for tiden. Jeg rekker så vidt å være inne på tanker om hvordan jeg skal planlegge dagene før de plutselig er her. Sånn som i dag for eksempel. Omtrent hver eneste dag samles vi sammen i en kort stund med barna, og i dag var det min tur til å lede an. Det gikk bra, men veien dit var ikke like lett.
 


 

Det å være den som sitter der med “makten” er ikke bare bare for meg kjenner jeg. Jeg kan bruke mange dager på å tenke ut et opplegg, men på veien er jeg like usikker hver gang. Er det fordi jeg bruker all energi på å tenke over om det er bra nok? Igjennom mange år har jeg jo vært med på å samle barnegruppen for å gjør noe sammen, hvor andre har hatt ansvaret, og det ser jo så enkelt ut når andre gjør det. Men når jeg sitter der med hele hovedansvaret selv, da føler jeg meg litt liten.

Men jeg klarte det. Og jeg overlevde. Jeg tror ikke det har noe med at jeg ikke vet hva jeg gjør – for det er jo mange muligheter å ha samlingsstunder med barn på. Det går vel mer inn på at jeg ikke har gjort det mange nok ganger, slik at jeg da føler meg usikker på meg selv. Om det er riktig teori vet jeg ikke, men jeg kan jo kanskje være inne på noe.

Når fremtiden er usikker blir også jeg usikker. Jeg har ingen fasit på hvordan det blir om et halvt år. Hvor i livet jeg er om et år eller fem år. Det jeg vet er at jeg om ikke så lenge kommer til å sitte igjen med en utdannelse. Et papir på at jeg er den jeg er, og kan det jeg kan. Bare tanken på at det nå begynner å nærme seg noe kjennes skummelt og ekkelt ut. Men jeg vet at i enden ender det alltid godt – det er bare alt det i mellom der.

La oss for eksempel se tilbake på tiden før sommerferien. På denne tiden for akkurat et år siden var jeg i full gang med å skrive en stor oppgave om barnehageyrket. Hovedoppgaven var å skrive om rollene, og bare det er jo en lang liste. For har du tenkt over at de som jobber i barnehage har sine rolle, men også innenfor der igjen finnes det flere småroller?

Om ikke altfor lenge må nok skolebøkene tas frem igjen og teorien må graves opp. Utrolig mye av det jeg lærte på skolen i fjor sitter godt plantet i rutinene og i jobben jeg gjør. Men også her har jeg en liten følelse på at det må være bra nok. Det må være bra nok når jeg om kort stund skal ta det store skrittet videre. Det skulle helst vært perfekt – men det er nok ingen av oss!

Faktisk hadde jeg store planer om å begynne og lese teori så tidlig som i høst, da det var tilbake i et nytt barnehageår. Men den gang ei.

Jeg ser nå at det er mange ulike tråder som blander seg inn, men alt ror seg fremover i samme båt. Nå gjelder det bare å ha den ekstra troen på seg selv. Prøve og legge vekk “ondskapen” som knurrer i veggene og tenke på at en snart er i mål. Det er jo egentlig ikke så vanskelig. Hvorfor skal vi tenke oss frem til å tro at det er skumlere enn det dét egentlig er? Og hva er det som egentlig får oss til å gjøre troen svakere?

HADDE JEG BARE HATT UTSTYRET I ORDEN

Det hele startet i en veldig tidlig alder. Jeg fylte 5 år måneden etter, men denne høsten var jeg så heldig å starte på et helt nytt kapittel. Et kapittel med overskriften UTEAVDELING. 

Jeg var så heldig å få være med på det aller første året hvor de startet opp, og det i mitt siste år i barnehagen. Jeg husker det veldig godt. Har både små og store glimt av den fantastiske tiden jeg fikk med mange flotte barn og fantastiske voksne vi da hadde rundt oss. Jeg vet til og med om noen av de voksne som jeg selv hadde i barnehagen som liten, at de fortsatt er i samme yrket. Og det selv etter 17 år!

Selv med mange minner på “bok” er jeg utrolig glad i den jobben jeg har. Tenk så kjedelig det hadde vært for meg å jobbe på kontor. Måtte sitte inne i x antall timer hver dag og ikke hatt store muligheten til å gjøre det en selv vil. Faktisk er det å jobbe i barnehage som en åpen bok med utrolig mange blanke sider. Du kan selv, og sammen med andre, være med på å lage innholdet. Hvis vi ser bort i fra de faste rammene man må igjennom da.

Men i dag var en sånn da på jobb hvor jeg koste meg masse. Jeg har det veldig fint hver dag, men slike turer som i dag er noe man setter ekstra pris på. 

I barnegruppen hadde vi et lite oppdrag – vi måtte ut på vandring med budskap. Dette var noe barna hadde jobbet med selv, og du kan vel tenke deg når barna selv får lov til å fullføre arbeidet sitt helt ut. Så med en lang og fin tur fikk vi i dag oppleve nye områder å leke og boltre oss på. Bare det å se ansiktene og kroppsspråket til 5-åringene viste veldig godt at dem koste seg.

For det første ble jeg kjempeimponert over de korte beina deres som trasket pent langs veiene. Om de virkelig vil så utgjør de dette med glans, å gå turer. For det andre var det en perfekt plass jeg i dag fikk se. Et flott uteområde som barna koste seg i. 

Det jeg fikk ekstra sansen for var den flotte skogen som var gjerdet inn på plassen. Mange trær som skapte nysgjerrighet – i hvert fall oss meg. Men da jeg beveget meg både rundt og inne i området, det var da det gikk opp et lys for meg. Og ren skuffelse for den saks skyld også.

Hvor er speilrefleksen? Hvor er utstyret når man virkelig trenger det som mest? Foran meg var det dét fineste maleriet som skapte seg. Jeg fikk motlyset rett i mot meg i den vinkelen jeg sto. Jeg kunne vel nesten vært på vei til å bli frustrert – sint på meg selv fordi jeg ikke hadde det jeg trengte der og da.

Det er så typisk akkurat det der! Hver gang jeg virkelig ser et fint motiv, om det så er på bakken, i lufta eller rett foran meg, da står jeg som regel der uten det store kamera som tar ekstra fine bilder. Å gå forbi uten å dokumentere det, det klarte jeg heller ikke. Så bare på grunn av dette flotte lyset og dagen i seg selv så har jeg bare kost meg i mange timer!
 


 

Hadde jeg bare hatt utstyret i orden!

JEG SKAL GIFTE MEG


 

Det rumlet i ganske så mange mager. Vi hadde vært i idrettshallen og løpt fra oss, både på apparater, fri løping og igjennom andre aktiviteter med kroppen. En slik mulighet, hvor vi som barnehage har en hel hall for oss selv, det er noe som alle skulle hatt. Det å bare komme seg litt bort fra de samme gamle arealene innenfor inngjerdingen hvor man er store deler av hverdagen, det er noe virkelig barn trenger. Større og åpne plasser og boltre seg på.

Men uansett, det var ikke akkurat dette jeg ville ta opp i dag. Som barnegruppe hadde vi kommet oss tilbake til barnehagen. Tiden var inne for å fylle de tomme magene med litt påfyll sånn at vi kunne holde ut resten av dagen. 

Rundt bordet var vi plassert, med både drikke og mat foran oss. Det er alltid noe å snakke om når vi sitter i små spisegrupper, og samtalene går litt mer i flyt. Det er mye som snakkes om under maten ellers, men i dag ble det tatt opp et helt annet tema.

“Jeg skal gifte meg”, kom det fra en barnemunn på 5 år.

Du kan jo si det sånn at det ligger mye kjærlighet i luften om dagen. Litt ekstra omtanke og omsorg. Og det holdt ikke bare med å gifte seg med en, men to. Her er vi åpenhjertig mot alle. Innerst inne er vi alle glad i hverandre, selv om det kan oppstå konflikter og sure oppstøt også. Men det er jo sånn livet er.

I slike situasjoner og når barna tar opp sånne temaer, det er da man skulle likt å være flue på veggen! Sitte der som den usynlige jenta, med penn og notatblokk i hånda. Kunne late som man ikke var tilstede og bare skrive og skrive og skrive ned det de sier og gjør. Om du gjør det så får du med deg utrolig mye rart, morsomt, fint, klokt og realistisk, bare for å nevne noe, som kommer fra de barnemunnene som vi trodde hadde “få” ord.

Tenk at så unge barn allerede kan i denne alderen sette ord på det de tenker – eller drømmer for den saks skyld. Noen ganger kan du faktisk bli ganske så overrasket over at de kan så utrolig mye! Men eventuelt at et giftemål ble tatt opp i dag er kanskje ikke så rart, for om dagen går det litt i kjærlighetsbrev.

Så, det er nok ikke jeg som skal gifte meg. Ikke enda. Først må alt det andre på plass før jeg selv kan gå opp kirkegulvet med hvit prinsessekjole. Dette er nok alle jenters drøm, men så langt har ikke jeg kommet. 

HVORDAN JEG LAGER SMOOTHIE

I forrige uke gikk jeg til innkjøp av noe som det var lenge siden jeg hadde hatt liggende. Jeg fikk plutselig et innfall av at dette var noe som jeg bare måtte ha. Dette er noe som smaker veldig godt om sommeren, og når det er varmt ute. Men hvorfor ikke kose seg med det ellers?

Er det noe jeg syns er veldig godt så er det smoothie. Nå har jeg ikke smakt på så mange forskjellige smaker, men jeg har likevel en favoritt av den typen man kan lage selv. Jordbærsmak! Når jeg ser bærene blander seg i mikseren – allerede da kan jeg kjenne den deilig sommerfølelsen i kroppen.

Og ingen unntak var det i kveld. Jeg sto der og så blandingen mikse seg med hverandre. Bærene ble most inn i hverandre og jeg gledet meg bare til å ta det første glasset. 
 

Mai 2016
 


 


 


 


 


 

Det var som om smaken smeltet på tungen. Smaken av frosne bær og juice blandet sammen. Den kalde drikken silte seg nedover halsen og videre til magen. Det var akkurat dette jeg trengte nå. Denne stunden bare til å gjøre ingenting. Nå skal det blir godt med kveld!

70-ÅRSLAG PÅ MENYEN


 


 


 


 


 


 

I går gikk store deler av timene fra jeg sto opp og til gjestene kom til å gjøre i stand til fest. Det ble ryddet og vasket, og både pynting av bord og seg selv. En måtte jo se fin ut i bursdag. Tiden begynner å nærme seg slagen til at festen skal starte, og plutselig ser jeg en bil komme.

Farfar og jubilanten farmor hadde gledet seg til å være sammen med oss. Spise god mat og være i hyggelig selskap. Enda en gjest kommer innom, og tilsammen ble vi ni rundt det store bordet som var fylt opp med masse god mat med mange flotte farger. 

Det var mye å smake på. Alle ble gode og mette, og ikke så lenge etterpå ble det kake og kaffe. Til dessert var det en flott hjemmelaget marsipankake, som faktisk er utrolig god, samt bollekringle som også smakte godt. 

Vi hadde en veldig fin kveld med koselig feiring, og da jubilanten og gjestene skulle gå var de selv enige om at det hadde vært hyggelig og være sammen. Alt var som det skulle – et 70-årslag på menyen!

Denne helgen er bare fylt opp med bursdager, så i dag venter enda en familiebursdag hvor det er tre flotte mennesker som skal feires. En fin søndag ønskes dere alle, og om ikke mange timene kommer en ny uke med nye utfordringer med et pangstart.