TRE PÅ SEKS


 

Jeg bråvåknet i det ene sekundet. Tre på seks viste tiden i det korte øyeblikket jeg suste øynene opp mot klokken. Herregud, tenkte jeg. Jeg må jo gå om en halvtime. Hvorfor har ikke de tre vekkerklokkene ringt?

Det går en strøm igjennom kroppen min. Et stikk av ren panikk om at jeg nå må virkelig skynde meg. Jeg røsker tak i telefonen for å sjekke alarmene. De ble jo ikke slått på da jeg gikk og la meg i går kveld! 

Sengelampen blir slått på, og opp av senga spretter jeg ut og danser over gulvet for å tenne taklyset. Jeg er på vei til å ta løpefart bort til klesskapet for å røske ut noen klær. Men så langt kom jeg aldri.

Vent litt nå, tenkte jeg. Fredag? I dag? Tidligvakt på meg? I løpet av bare noen sekunder hadde alt dette skjedd. Hvilken dag var det egentlig i går? Og hvilken dag var det blitt i dag?

Jeg måtte se på telefonen igjen. Både dobbel- og trippelsjekke for å være nokså sikker på dagen i dag. Og hvorfor hadde jeg ikke fått aktivert alarmene til å ringe? Jeg skrur jo aldri dem av i ukedagene. Både den ene, andre og tredje alarmen er jo satt opp til å ringe i ukedagene – med mindre det er fri eller ferie utenom helgene.

Plutselig gikk det opp et lys for meg da jeg måtte inn i kalenderen å se. Jeg kom inn med bare noen enkle tastetrykk, og så satt jeg der med oversikten foran meg. Lørdag 21. januar viste det i rubrikken som var markert. Lørdag? Og her står jeg midt på gulvet, klokken er seks om morgen, og jeg er allerede våken.

Jeg kommer meg heldigvis ned på hvilepuls igjen. Senker skuldrene og tenker på den dagen det er i dag. For det er nemlig ikke en helt vanlig helgedag. Det er farmors store bursdag. Den lille familiens flotte mennesket fyller år. Og senere i dag skal hun sitte der som en tent stjerne og skal feires rundt bordet med de hun er glad i, og som er glad i henne! 

STILLE PÅ VEIENE

I går kveld ble jeg liggende å se på hele vixen blog awards. Veldig underholdende på en slik kveld, samt veldig spennende. På et tidspunkt lurte jeg på når sendingen egentlig var ferdig – for dette gikk direkte på deres nettside. Mange fine blogger som fikk velfortjente priser i kategoriene, men da alt var slutt klokken ti var det bare å grave seg ned under dyna.

Da var det å gå i offline. Være offline i noen timer. Jeg hadde ikke tid til å ligge våken den neste halvtimen – som jeg egentlig pleier. Jeg måtte sove!

For i dag sto vekkerklokken på litt tidligere enn jeg pleier. Jeg var oppe før hanen kunne gale. Jeg var oppe før hele hurven hadde rukket å løfte så smått på øyelokkene. Og allerede før morgenlyset hadde rukket å vise sine tegn til at den var på vei, så var jeg allerede ute av huset.
 


 

Ute var det helt stille på veiene. Få biler var å se, og det var knapt et menneske som var ute og gikk. Det var faktisk deilig å få denne morgenturen for seg selv. Kjenne på stillheten som var ute. Kjenne den friske morgenluften som så vidt blafret i håret under lua det jeg gikk. Det var som å oppdage et helt nytt liv! Faktisk litt deilig å la sykkeltransporten stå.

Etter en fin og flott dag kan jeg nå endelig ta helg. Samle nye krefter til en helg full av planer. Har ikke mange planer, men her blir det bursdagsfeiring både i morgen og neste dag. Hele helgen går til familien, og det er bare koselig. Håper dere har litt å gjøre – små eller store planer, og så må dere ha en riktig god helg!

BARE GJØR DET


 


 

Når du kjenner du blir skikkelig sinna, amper og sur der du går til jobb for å ha din aller første seinvakt. Da jeg gikk ut av døren i åttetiden i dag tidlig gikk det opp et lys for meg. Jeg så bort over åsen, der hvor de nydeligste fargene var på vei til å vise seg på sitt sterkeste.

Jeg følte meg så glad der jeg gikk langs veien, med refleks og jobbesekken på ryggen. Glad fordi soloppgangen var så vakker, men innerst inne gruet jeg meg litt. På forhånd hadde det blitt planlagt at det var jeg som skulle være en av de siste som skulle gå fra jobb, og bare det å kjenne på følelse av det fikk noen nerver frem i meg.

Jeg hadde så mange spørsmål, som egentlig var ganske så like, og ganske få svar. Hvordan ville det bli for meg å stå der som den siste voksne igjen på min avdeling? Jeg så for meg mye rart, som igjen skapte enda mer nervøsitet. Men igjennom dagen klarte jeg heldigvis å holde meg i ro med å tenke “dette går bra”.

Timene gikk og det skulle visst vise seg å bli en ganske ålreit første seinvaktsøkt. I dag var dagen hvor mange barn ble hentet tidlig, men det var likevel nok å ta tak i de siste timene. Faktisk måtte jeg ta så mye tak at det faktisk gikk overraskende bra! Hva hadde jeg egentlig vært så nervøs for? Eller engstelig for? 

Kanskje hadde det noe med denne fantastiske soloppgangen jeg gikk ute sammen med på morgningen. Eller kanskje det var helt tilfeldig at dagen ble som den ble når jeg først skulle tråkke ut i noe nytt og litt “skummelt”. Hvem vet. Jeg er ikke riktig sikker.

“Bare gjør det!” Det er det jeg har funnet ut av som fungerer. Det har fungert utrolig mange ganger av alle mine utfordringer jeg har hatt igjennom mitt liv, og det er bare å innse – om man vil eller ikke, at man kan og tør mer enn man faktisk tror selv!

I morgen venter enda en “utfordring” som jeg skal kaste meg ut i. Også dette har skapt litt nervøsitet. Men nå som jeg kan huke av på min liste at jeg har klart det, så skal jeg nok klare dette også. BARE GJØR DET!

SLITSOMT, TENKER DU


 

Av en eller annen grunn føler jeg at jeg har så utrolig mye på hjertet. Det bobler rett og slett over av mange ord og avsnitt at det nesten ikke er sant. Hver eneste dag går jeg rundt å tenker på hva det er jeg skal skrive om denne gangen, eller neste dag. Jeg går så langt inn som å tenke ut hvordan ordene skal formuleres og hvordan teksten skal se ut.

Slitsomt, tenker du. Og ja, det kan være det noen ganger. Siden jeg er så glad i å skrive føler jeg at jeg må kunne yte godt nok for å være fornøyd. Kunne ha en tekst klar innenfor en bestemt ramme. Kunne vise noen ord som jeg kan komme med nesten hver eneste dag. Og sånn har det vært det sist året – i hvert fall de siste månedene. 

Det å kunne dele ord og tanker på denne plattformen har blitt som en ulønnet jobb som jeg har på min fritid, men også tekster som jeg driver og pønsker ut i løpet av timene når jeg er på jobb. Til tider kan det kanskje bli litt mye – men innerst inne elsker jeg det!

Men i så fall, vi er halvveis i uka og om ikke mange dagene er det helg. I går var jeg så uheldig å slå meg. Ikke store skaden enn at jeg fikk et nokså vondt og stort blåmerke. Faktisk det største jeg noen gang har hatt, som jeg kan huske. Men det kunne gått mye verre enn som så, så jeg er glad for at det ikke ble mer enn et blåmerke på en størrelse med en golfball. “Lite”, tenker kanskje du. Men når du stort sett bare har sett sånne små puslinger på en størrelse med en liten perle den siste tiden, da er dette ganske så stort.

Så i dag lot jeg sykkeltransporten stå. Ville ikke risikere enda flere, og verre skader. Og verst av alt var at det sto en bil rett ved siden av meg, med snuten og lyktene vendt mot meg og med to personer i setene. Du kan tro jeg følte meg dum og flau på samme tid, der jeg ellers syklet så sakte at jeg neste trådde pedalene frem. Tenk om de tenkte “Se på hun da”, med et tåpelig blikk i ansiktet.

LURER DU PÅ NOE?


 

Jeg satt akkurat og så i kalenderen da det plutselig gikk inn på meg at det kun er to små uker igjen av januar. Om du spør meg, så lurer jeg veldig på hvor den første måneden har blitt av? Hvor dagene har tatt veien? Og hvor jeg har vært til stedet i det hele tatt?

Ja, jeg har jo fysisk vært der, men om jeg har vært like mye til stede.. Jo, jeg har jo det. Likevel har det bare sust forbi. Jeg gikk også igjennom noen innlegg for å finne ut når jeg hadde spørsmålsrunde sist. Jeg trodde det ikke var så alt for lenge siden. Men da jeg gikk i arkivet og fikk se at det var så langt tilbake i august, da var det på tide å gjøre noe.

Så vi kjører rett og slett i gang med en spørsmålsrunde, bare for å se om det er noe liv i det denne gangen. Det ble nokså få spørsmål som kom inn sist gang at det ikke var en vits i å vurdere om jeg skulle svare på dem. Men om det er noe å bygge videre på denne gangen, så skal jeg vurdere det. Om du i det hele tatt skulle ha noe å lure på, eller bare har lyst til å stille noen spørsmål – kom igjen, kjør på!

JEG FØLTE MEG GAL


 

I går gikk jeg litt utenfor det vanlige. Jeg klarte for en gang skyld å gå på utsiden av veggen i min komfortsone. Jeg følte meg faktisk veldig gal og sprø, men samtidig at jeg tok opp noe ganske alvorlig. Eller alvorlig ble kanskje et feil ord å bruke. Men uansett, at det er sannheten jeg skrev om det er det ingen tvil om.

Jeg fikk mange fine og flotte tilbakemeldinger på ordene jeg delte (om du ikke har lest det finner du det her). Gjennom livet mitt har jeg hvert veldig opptatt av at alle jeg kjenner og som er tilknyttet meg på et eller annet vis skulle vite hva det var som “feilet” meg – grunnen til at jeg var så stille som jeg var. For tro meg, jeg har hvert enda stillere enn det jeg er i dag.

Gjennom hele grunnskolen var jeg den stilleste og forsiktige jenta i klassen – selv om jeg kunne knuffe og være like bøllete som alle de andre vennene jeg hadde. Husker veldig godt at jeg syns det var utrolig moro å spille fotball med både guttene og jentene på trinnet når vi var ute og hadde friminutt. Jeg var jo så stille og forsiktig med stemmen, men kroppen, den fikk som regel fart på seg.

En ny fase kom jeg over i når jeg avsluttet årene på grunnskolen og kom over på videregående. Jeg hadde et ønske om at jeg da skulle klare og åpne meg. Slippe tøylene fri og være akkurat som en av dem andre. Jeg var jo en av dem andre uansett. Det var bare den verbale kommunikasjonen som ble holdt litt igjen.

Selv om jeg måtte igjennom mange utfordringer for å mestre det de aller fleste takler, ble jeg ikke sett på som annerledes. Jeg ble stort sett alltid tatt med på det de andre gjorde – jeg ble i hvert fall spurt. De andre vennene så meg, selv om jeg noen ganger kunne føle meg usynlig. 

Jeg husker veldig godt at det aller største målet mitt på ungdomsskolen var å kunne lese høyt i klassen. Jeg vet at mange barn og ungdommer i dag, for ikke å snakke om voksne også, syns det er flaut eller ubehagelig å snakke for større forsamlinger. På den tiden da jeg var 14-15 år tenkte jeg ikke stort på det, og fokuserte mest på mine problemer om hvordan jeg skulle løse dem.

Du kan si at jeg gikk gjennom alle mine tretten år med sammenhengende skolegang med veldig mange og små mål. Det at de rundt meg og som kjente meg visste hva jeg syns var vanskelig, gjorde det faktisk ikke lettere for meg. Men innerst inne måtte jeg yte for å nå toppene, uansett hvor ubehagelig jeg måtte kjenne på det.

Men etter alle de årene på skolebenken fristet det lite å studere videre da. Jeg ville noe nytt. Noe helt annet som kunne gi meg blanke ark. Noe som ga meg en ny start og som mest sannsynlig kunne løsne enda mer, om ikke helt, på mine vansker som jeg satt på.

I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte å gå en litt annerledes vei. Rett ut i jobb når videregående var fullført, for så å ta igjen litt skole i senere tid. Og veien jeg tok viste seg å være den veien jeg skulle gå. Både som veiledende vei til å finne ut av hva jeg virkelig ville i yrkeslivet, men også for å komme inn i et miljø hvor ingen visste om min “tunge” historie. 

Jeg vet at jeg har hjulpet mange med å være åpen om den diagnosen jeg har hatt i livet – og håper at jeg fortsatt kan hjelpe videre. Jeg har lært utrolig mye, og ikke minst fått med meg utrolig mye fra sidelinjen ved å være den stille. For tro meg, selv de som er stille og trekker seg litt tilbake, de får med seg mer enn vi faktisk tror dem også!

JENTA SOM BLIR STUM

Siden som skapte tanker hos meg, og som fikk meg til å skrive dette finner du her!

Kjenner meg veldig mye igjen fra mine barne- og ungdomstid. Har selv vært igjennom mange harde kamper, som senere har vært gull verdt for meg! Hadde det ikke vært for min stå-på-vilje, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

Noe skjedde med meg i 4-årsalderen, men fikk ikke diagnosen før jeg var 8 år. Store deler av livet mitt har vært preget av dette, men har likevel ikke følt meg så mye annerledes. Jeg følte meg alltid litt som en av dem andre. Jeg var ikke dem som hardest rammet.

Jeg har måtte gå så langt inn i meg selv opp til flere ganger, at jeg til ob med har hulket og felt tårer. Men selv det har det verdt i senere tid. Blant annet sa jeg “jeg vil, jeg vil, men får ikke til.”

Igjennom alle disse årene satte jeg meg få og små mål, og etterhvert som jeg klarte dem ble det satt nye mål for å strekke meg lenger.

Jeg har også vært så heldig og fått laget to filmer (2004 og 2010) ved siden av det hele – filmer som handler om meg som person med selektiv mutisme. Jeg har også vært helt åpen om diagnosen til alle. (Bilder fra filmen kan du se lenger ned)

I 2013 var jeg så heldig å starte i ny jobb med blanke ark. Her var det mange situasjoner og utfordringer som krevde at jeg sto på for å takle hverdagen. Jeg tok det på strak arm og følte meg endelig friere – og enda mer har skjedd på de siste årene.

I dag sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke lenger har selektiv mutisme, men at jeg kanskje kan være litt sjenert på en eller annen måte. Jeg er ikke den som strekker meg lengst. Jeg er ikke den som roper høyest. Jeg er ikke den som virkelig søker oppmerksomhet for enhver pris. Jeg føler meg som en helt vanlig jente, bare at jeg ikke er så skravlesyk.

Verden er stor og det er mange som har vært igjennom, eller er i denne bobla. Jeg kunne helt sikkert skrive en stor sak om dette, etter all den kunnskapen jeg sitter på og opplevelsen jeg har vært igjennom. Jeg har til og med blitt fortalt at jeg kunne lagd en bok med alle de ordene jeg setter sammen. Og husk – stå på, ikke gi dere!
 


 


 


 


 


 


 


 

JEG SENDTE SØKNAD TIL KOKKEN


 


 

Du vet når du får et sug for noe? Når det er noe du har lys på? Her om dagen fikk jeg plutselig smaken for en rett på tunga. En matrett som jeg syns det var lenge siden vi hadde hatt. Så hvorfor ikke sette sammen noen ingredienser for å få til dette resultatet?

Jeg sendte søknad til kokken, for han er så utrolig flink til å slå sammen alle slags type retter. Koser seg på kjøkkenet gjør han også, og vi får ofte mange gode retter som får frem smakene. Og det verste er at det finnes så utrolig mye godt man kan lage selv.

I går ble det bakt potet som sto på menyen, etter mitt ønske. Og fredagen kunne nesten ikke blitt bedre om disse varene ikke hadde vært på tallerkenen. Godt var det i hvert fall, og håper det ikke blir alt for lenge til neste gang dette står på menyen. Så mens vi koste oss med god mat, ble vi også underholdt med norske talenter på titteboksen. En perfekt fredagskveld med andre ord!

GLEDEN I BARNETS ØYET

En gang i blant kan jeg tenke over hvor heldig jeg egentlig er. Hvor heldig jeg er som har denne jobben som jeg har – enn så lenge. Hvor heldig jeg er som får være med så mange fine og flotte mennesker, både store og små. Hvor heldig jeg er som har lært så mye igjennom jobben. Og hvor heldig jeg er som i det hele tatt elsker plassen jeg får jobbe på!

Det å være der for barna er viktig i deres liv, det å bli sett. Det å kunne gi dem en trygg og fin hverdag er noe som må gjøres for at de skal klare seg ute i den store verden når de vokser opp. Det å kunne håndtere ulike situasjoner og det at de er et godt menneske innerst inne. Det å ha en god selvfølelse og selvtillit er bare en liten del av det å kjenne på at vi har det bra.

For at både barn og voksne skal kunne bygge og klatre høyt opp på stigen for å vite at de er noe, må vi kunne legge ord på det. Ikke bare for oss selv, men også for andre. Vi må kunne gi til andre, og vi må være mottaker av å høre noe tilbake. Både positiv- og negativ kritikk.

I dag hadde jeg for eksempel fine øyeblikk med noen barn på jobb. Jeg prøver og se dem, alle som en, så godt jeg kan. Plutselig satt jeg der med tre jenter som var i full gang. Vi var alle inne i bowlingverden. De sto fint i kø etter hverandre, hadde oversikt over hvem sin tur det var og hvor mange kast dem skulle få. Og jeg, jeg satt der og stablet kjegler når de veltet.

Midt i en av omgangene kommer det et yngre barn bort. Hun hadde noe med seg, en miniatyr av et dyr som var til å leke med. Hun søker min oppmerksomhet ved å strekke ut hånden for å vise meg noe. “En ku”, sier hun, og deretter begynner hun å synge “kua mi, jeg takker deg…”. Jeg bekrefter med ordene mine hvor flink hun er for å vise at jeg ser henne mens jeg holder på med den lille jentegjengen.

Så går hun sin vei. Men det tar ikke lang tid før hun kommer tilbake, da med en sau. “En sau”, kommer det ut av munnen hennes, og jeg bekrefter igjen med mine ord. Når hun da har fått med seg at jeg har hørt henne, begynner hun å synge “bæ, bæ lille lam…”. Og det stoppet ikke der.

Det å se gleden i barnets øyet var tydelig at jeg kunne se. Det var ikke bare munnen som smilte, men øynene og hele ansiktet. Plutselig gikk hun igjen og jeg trodde den lille søte konserten var over. Men midt inne i den andre omgangen av bowlingen kommer hun tilbake med en gris. “Med krølle tale og nesevis, i bingen springer en gris.” 

Jeg ble både glad og varm inni meg. Det er jo ikke alle som får en så liten og fin konsert mens de er på jobb av et lite barn som kan så utrolig mye. Jeg bekreftet etter hver sang jeg fikk av henne at dette kunne hun. Og jammen klarer denne lille jenta å sjarmere med sine trekk.

Hun forsvinner igjen noen ganger til, og tilbake kom hun med elefanten hvor hun sang “fem elefanter kom marsjerende..”, en katt med sangen “lille kattepus” og til slutt en fisk med sangen “bob bob deri deri, bob bob sue”. Hvorfor hun kom tilbake flere ganger med ulike dyr med ulike sanger var fordi jeg så henne.

Så til alle – husk å se barna, vis at du er der. Det skaper så stor glede for de små kroppene!

NÅ HAR JEG FUNNET FEILEN

Dette må vel være en av de første gangene jeg virkelig har måtte kle av meg. Selv er jeg en liten frysepinne på kroppstemperaturen min, men da jeg våknet til morgen i dag, en god stund før jeg skulle opp, var det nesten som rene badstuen. Jeg tittet ut av vinduet, men der fantes det verken sol eller tegn til sommer. Det måtte være noe annet.

Men nå har jeg funnet feilen. En liten uvane var det også at jeg skulle orke å gå i korte armer på jobben. Jeg var jo nesten gjennomsvett da jeg satte labbene innenfor barnehagen og lurte litt på om jeg var frisk i det hele tatt. Formen var det jo ingenting å si på – jeg følte meg så frisk jeg bare kunne være.

Så med meg var det altså ikke noe galt med. Det var derimot noe annet jeg fant ut av at det var noe galt med som hadde oppstått. Vel hjemme fra jobb etter en kjempefin dag kom jeg hjem til et ungt voksenrom. Alt så ut som før, bortsett fra den store veggen som traff rett mot meg. Jeg kjente det i ansiktet, på beina og over hele meg.

Jeg kunne ikke ta feil. Det var virkelig noe som ikke var som det skulle. Det var litt som å komme inn på et innestengt rom. Føttene festet seg til gulvet og temperaturen var unormalt av det normale. Det var varmere enn vanlig. Selv kunne jeg ikke skjønne så mye av det. Ovnen sto på null og vinduet sto på luftehakket sitt. Hva var det som skapte så mye varme på rommet mitt?

Jeg klarte ikke å løse mysteriet selv, og siden jeg vet om en som er så god på det elektriske og kan alt måtte jeg finne råd hos han. Og der fant vi ut av det. For snart tolv år siden, utrolig nok, ble huset bygd på med to nye soverom – der hvor jeg fikk det ene og aller største soverommet i huset, og er veldig fornøyd med mitt eget rom sånn som det er i dag. Men løsningen ble altså funnet, og grunnen til at varmen steg opp fra gulvet var fordi termostaten hadde gått. Så i natt kan jeg sove godt, uten den hete varmen som slår meg ut. Riktig nok viktig at vi har det varmt, men kanskje litt i overkant når det blir litt for mye.