FASCINERT AV NATURENS EGENSKAPER

La oss ta et lite pust i bakken. La synet forsvinne i et lite sekund, trekke ny oksygen inn gjennom nesen for så å la gammel luft blafre avgårde. Noen ganger trenger man å fokusere litt på dette en gang i blant, for deretter og la skuldrene senke seg litt ekstra ned sånn at du kan slappe bedre av.

En hel uke har rukket og gått, og nå sitter jeg her og lurer egentlig på hva som har skjedd i løpet av disse dagene. Skal jeg være ærlig så har det ikke skjedd noe sånn voldsomt spennende som det er verdt å skrible ned. Men det som er sikkert er at jeg har hatt en flott uke.

Jeg syns jeg sier dette veldig mange ganger i løpet av en måned og gjennom årene, og gjerne hver dag – men tiden bare flyr avgårde! Hvor blir dagene av? Nå igjen sitter jeg her, en fredags kveld og føler meg helt utslitt. Heldigvis har jeg noen krefter igjen til å kunne slappe av resten av kvelden, og enda bedre – det er helg!

Siden vokabularet ikke er så stort å skryte av, og intet spennende nytt er å komme med, så hvorfor ikke unne oss et vakkert syn av noen bilder? Det har seg nemlig sånn at vi er inne i en årstid som kalles høst, selv om den offisielt ikke er her før om to dager. Likevel har vi så smått latt oss få kjenne og fått en smakebit på den.

Tiden vi er inne i nå byr også på noen fantastiske øyeblikk. Bladene skal etter hvert begynne å skifte farge, for så å gi slipp på sine kvister og greiner. Alt det grønne blir om kort tid borte, i hvert fall store deler av det, og fargene som rød, oransje og gul blir mye mer å se nå utover den nærmeste tiden.

Faktisk så gleder jeg meg over denne årstiden, og jeg syns den er det mest fineste vi har i løpet av året. Og noe av det mest fantastiske vi nå er inne i – alle soloppgangene. Her en morgen tidligere i uken våknet jeg opp til en vakker himmel, og den som jeg er kunne jeg ikke la det gå fra meg. Før klokken hadde rukket å bli syv om morgen så var jeg allerede ute med dette foran meg.

Jeg blir litt fascinert av naturens egenskaper og hvordan den klarer å skape noe så vakkert. Det er så fint, flott og alt på en gang. Problemet er bare beliggenheten jeg bor på. Det er ikke like snasent å se, og skaper ikke helt helheten i bildene jeg ønsker å ta.

Men når jeg er så heldig å få med meg så lekre soloppganger før jeg dra på jobb om morgen i hverdagen, så har jeg heller ikke all verdens av tid til å reise langt avgårde på de mest perfekte og lekre plassene. Enn så lenge får det duge, vakkert blir det uansett – bare ikke så perfekt som jeg ønsker at det skulle blitt. Men hvem vet, kanskje en dag finner jeg på ekstra sprell og humper meg avgårde en tidlig morgen for å finne et enda finere sted å møte solen og dagen på.

GODT OG VARMT

Heldige som vi er så har vi hatt noen fine og varme tider. For meg er sommeren over for i år, selv om temperaturen har vært noen grader høyere i en del enkelte dager. Men tiden flyr, også fortere enn man kanskje kunne tenke seg, og det begynner å gå mer mot kjøligere tider.

Fra før av er jeg kjent som å være en av frysepinnene, som kan fryse veldig fort, og spesielt når jeg får kalde fingre over lengre tid bare jeg har vært en liten tur ute for å hente posten for eksempel. Det er med andre ord ikke mye som skal til før kroppstemperaturen min synker, og derfor var det godt at jeg kom over dette i dag.

Ut på en liten luftetur på et lite kjøpesenter i Tønsbergs nabokommune, hvor turen gikk innom litt forskjellige butikker, så klarte jeg ikke å komme tomhendt ut igjen fra en av stedene jeg var innom.

Som du kan se så ble altså dette med meg hjem i handleposen. Et nokså veldig enkelt og hvitt pledd, men som er ekstremt deilig og mykt. Godt og varmt er det også. Så at jeg skal fryse fremover kan jeg se langt forbi.

Ikke nok med at jeg sikret meg dette lekre pleddet, men jeg har også et nesten helt likt fra før av. Riktig nok ikke i samme farge, men i et som er grått. Pleddet er i hundre prosent polyester, så da har du kanskje en anelse om hvordan det kjennes ut.

Jeg gleder meg i hvert fall virkelig til å ta dette i bruk gjennom kalde dager og kvelder. Og når det i tillegg passer perfekt inn på rommet mitt, som jeg har klart å få så lyst og fint den siste tiden, så kan det nesten ikke bli bedre.

Det aller siste som mangler nå og som er en av de største ønskene mine, det er større plass. Ja, for det savner jeg. Jeg har bare ikke klart å gjøre noe med det, å ta det enkle men likevel store skrittet videre. Så du kan jo si jeg gleder meg når jeg har litt mer å boltre meg på.

MITT LILLE ORMEPROSJEKT

Hverdagen begynner så smått og komme seg på plass etter ferien, men venter fortsatt på enda flere blide barnefjes før jobbhverdagen er komplett. Snart tenker jeg at alt er på plass, og at det skal blir veldig bra. Men det har også vært veldig behagelig og myk start på dette barnehageåret.

Med “uniformen” på store deler av året, så har det vært deilig å fokusere på noe annet i ferien. For gjennom hele sommerferien gikk jeg på fangst, hver eneste dag i håp om at det var noe der.

Jeg har nevnt det før – men siden jeg var barnehagebarn selv så har dyr og andre små kryp alltid vært min venn. Det har vært, og er fortsatt en stor lidenskap. Det er veldig lite som gjør meg redd rundt akkurat dyr, og også i år har jeg sjekket mine hjemmelagde feller så og si hver eneste dag.

Det hele startet i april, i våres. Da fant jeg den aller første, og hvert år har jeg en liten fangekonkurranse med meg selv. Dyrene som står i fokus fra fjerde måneden i året, og frem til august, det er disse ormene – eller øgler uten bein som de er. Jeg snakker selvfølgelig om stålormene.

Like spennende er det å fange dem i dag, som det var da jeg var yngre. Men i dag holder jeg dem ikke i et større selskap hvor jeg har dem boende et par dager, i en såkalt gildekasse. Denne gangen har dem fått lov til å smake videre på naturen rett etter at dem er funnet – med mindre de har måtte stå igjen som modeller. Og noen bilder har det blitt.

Med stålormsesongen som nå går mot slutt, hvor de er på vei til å åle seg lenger ned for å finne varmen og et “øglehi” før kulden og vinteren kommer, så sitter jeg nå her igjen med å summere litt. Hvor mange har jeg egentlig funnet i løpet av denne sesongen?

I år, som jeg også har gjort de siste årene, så har jeg notert meg ned hvor mange jeg har funnet, og hvilke dager jeg har fanget dem. Dagene er i og for seg ikke noe viktig, men antallet jeg er ute etter er det som står i fokus når det kommer til mitt lille ormeprosjekt – om man så kan kalle det et lite prosjekt.

Jeg begynner å telle – en, to, tre… femten, seksten og sytten. Men tallet stopper ikke der. Det fortsetter videre, men hvor langt opp på tallrekken komme jeg egentlig? Det som er sikkert er at jeg ikke telte meg like høyt opp som det ene året da jeg summet meg til i overkant av seksti.

Fangsten i år har også vært litt skuffende, hvor det ikke har blitt funnet like mange som jeg ønsket eller håpet på. Grunnen til dette tror jeg nok skyldes at det har vært en varm sommer, hvor vi har vært så heldige å ha så mange varme dager som vi har hatt.

Så, da jeg endelig fikk kommet meg gjennom tellingen på oversikten min, kom jeg til et resultat som sier at hele tjueni ålende øgler har gått i fellen i år. Det er rundt halvparten av det jeg forventet, så er det bare å håpe på en bedre ormefangst neste år. Men det er fortsatt et lite håp i å finne et par til i år, sånn helt på tampen.

KUNNE FLY RUNDT SÅNN SOM FUGLENE GJØR

Noen ganger trenger man tid for å tie. Holde alt tilbake og bare la tankene spinne. Helt for seg selv, i et mørkt og stille rom. Siden sist har vi allerede rukket å fly oss inn i en ny måned, og igjen så sitter jeg her som et stort spørsmålstegn og lurer på hvor i all verden de siste dagene har blitt av – for ikke å snakke om hele juli.

Jeg trenger virkelig en sånn spesiell liten duppeditt av et eller annet slag som jeg kan ta i bruk til slike nødstilfeller som nå. Tiden trengs og settes litt på vent, for jeg vil ha muligheten til å gripe fatt på alt jeg kan ta grep om rundt meg.

Bare se på denne skjæren. Den har et helt fugleliv foran seg, selv om den har fløyet gjennom mye rart. Selv om fugler ikke er helt det samme som oss mennesker, så har dem også et mål sånn som oss – å komme seg fremover uansett hvilket mål dem har, på deres måte.

Denne fuglen her traff jeg på en ettermiddag da jeg kom hjem fra jobb en dag tidlig i juni. Jeg suste inn i gårdsplassen på sykkelen, rett forbi han karen her. Han satt sånn i svingkanten, helt alene og for seg selv. Da jeg så han på noen meters avstand så jeg for meg at han skulle fly vekk da jeg nærmet meg.

Mange av disse skapningene med brukbare vinger, de pleier jo som oftest å fly avgårde for å komme seg bort når noen nærmer seg dem. Men ikke han her. Han hadde ikke store planer om å sikre seg selv ved å komme seg bort.

Den ettermiddagen fikk jeg slengt på plass det jeg skulle, og ut fartet jeg igjen så fort jeg kunne. Med kamera i hånden. Det var som å høre delvis store steg løpe inn gjennom en gang, romstere i et par sekunder for så å forsvinne ut igjen. Og det var akkurat det jeg gjorde den dagen etter jobb, i håp om å rekke ut igjen før den stakkaren forsvant.

Min første tanke som slo meg var at jeg trodde fuglen mest sannsynlig var skadet, og dermed satt bare der helt stille fordi den ikke kunne fly. Jeg benyttet da sjansen til å kunne skape noen nye bilder til arkivet mitt, og det er jo ikke alltid en kommer seg så nærme fugler heller.

Jeg lot meg undre litt på tanken av hva som kunne ha skjedd siden han bare sto der i svingen. Noen fuglesteg ble tatt litt frem og tilbake, men bare innenfor et område på et par meter.

Hadde fuglen vondt en plass? Hva hadde han blitt utsatt for om det så var noe som hadde skjedd? Det virket litt som om han var tam, men turte likevel ikke å nærme seg meg. Spenningen raste litt opp da jeg kunne gå så nærme som jeg kom meg, og det selv med en stor kloss av et kamera foran ansiktet.

Men så skjedde det. Et under av en småbekymret tanke ble plutselig borte da det viste seg at han ikke var skadet på noen som helst form likevel. For plutselig fløy han videre i livet sitt, ut på nye og spennende eventyr.

Og akkurat det samme skal jeg gjøre. Jeg skal suse rundt og skape nye eventyr, da jeg er så heldig å lage dem sammen med så mange fantastiske og gode barn. Kunne fly rundt sånn som fuglene gjør, bare på en litt annen måte. Fange alle de gode øyeblikkene man kan, samtidig lage seg mange fine og flotte dager. Det er viktig det!