Noen ganger trenger man tid for å tie. Holde alt tilbake og bare la tankene spinne. Helt for seg selv, i et mørkt og stille rom. Siden sist har vi allerede rukket å fly oss inn i en ny måned, og igjen så sitter jeg her som et stort spørsmålstegn og lurer på hvor i all verden de siste dagene har blitt av – for ikke å snakke om hele juli.
Jeg trenger virkelig en sånn spesiell liten duppeditt av et eller annet slag som jeg kan ta i bruk til slike nødstilfeller som nå. Tiden trengs og settes litt på vent, for jeg vil ha muligheten til å gripe fatt på alt jeg kan ta grep om rundt meg.
Bare se på denne skjæren. Den har et helt fugleliv foran seg, selv om den har fløyet gjennom mye rart. Selv om fugler ikke er helt det samme som oss mennesker, så har dem også et mål sånn som oss – å komme seg fremover uansett hvilket mål dem har, på deres måte.
Denne fuglen her traff jeg på en ettermiddag da jeg kom hjem fra jobb en dag tidlig i juni. Jeg suste inn i gårdsplassen på sykkelen, rett forbi han karen her. Han satt sånn i svingkanten, helt alene og for seg selv. Da jeg så han på noen meters avstand så jeg for meg at han skulle fly vekk da jeg nærmet meg.
Mange av disse skapningene med brukbare vinger, de pleier jo som oftest å fly avgårde for å komme seg bort når noen nærmer seg dem. Men ikke han her. Han hadde ikke store planer om å sikre seg selv ved å komme seg bort.
Den ettermiddagen fikk jeg slengt på plass det jeg skulle, og ut fartet jeg igjen så fort jeg kunne. Med kamera i hånden. Det var som å høre delvis store steg løpe inn gjennom en gang, romstere i et par sekunder for så å forsvinne ut igjen. Og det var akkurat det jeg gjorde den dagen etter jobb, i håp om å rekke ut igjen før den stakkaren forsvant.
Min første tanke som slo meg var at jeg trodde fuglen mest sannsynlig var skadet, og dermed satt bare der helt stille fordi den ikke kunne fly. Jeg benyttet da sjansen til å kunne skape noen nye bilder til arkivet mitt, og det er jo ikke alltid en kommer seg så nærme fugler heller.
Jeg lot meg undre litt på tanken av hva som kunne ha skjedd siden han bare sto der i svingen. Noen fuglesteg ble tatt litt frem og tilbake, men bare innenfor et område på et par meter.
Hadde fuglen vondt en plass? Hva hadde han blitt utsatt for om det så var noe som hadde skjedd? Det virket litt som om han var tam, men turte likevel ikke å nærme seg meg. Spenningen raste litt opp da jeg kunne gå så nærme som jeg kom meg, og det selv med en stor kloss av et kamera foran ansiktet.
Men så skjedde det. Et under av en småbekymret tanke ble plutselig borte da det viste seg at han ikke var skadet på noen som helst form likevel. For plutselig fløy han videre i livet sitt, ut på nye og spennende eventyr.
Og akkurat det samme skal jeg gjøre. Jeg skal suse rundt og skape nye eventyr, da jeg er så heldig å lage dem sammen med så mange fantastiske og gode barn. Kunne fly rundt sånn som fuglene gjør, bare på en litt annen måte. Fange alle de gode øyeblikkene man kan, samtidig lage seg mange fine og flotte dager. Det er viktig det!
