JEG ER IKKE LENGER KAKADILLE

Er det lov å innrømme for seg selv, men også andre der ute, at sannheten er at hverdagen er best? For fire uker siden da det hele startet, så jeg frem til en etterlengtet ferie som jeg kunne bruke på akkurat det jeg hadde lyst til, og gjøre det akkurat når jeg ville.

Selv uten en eneste ferieplan så fikk jeg da fylt inn noe innholdsrikt i fridagene. Og før jeg visste ordet av det så var det hele over. Nå har hverdagen grepet taket. Et nytt år står for spill – et år som jeg ser for meg kommer til å bli et veldig fint år.

Nå som et helt nytt år står for tur så blir det også en helt ny barnegruppe. Mange av de kjente er selvfølgelig med på lasset som skal bære oss videre, men det kommer også noen helt nye fjes som det skal bli spennende å bli kjent med.

Gamle bånd skal man fortsette og bygge videre på, og nye lenker skal bindes sammen. Sånn som mange andre år som jeg har fått lov til å være med på de siste seks årene, så har også denne starten vært nokså rolig. Å kunne telle til barn på bare en hånd har vært behagelig, men samtidig skal det bli godt når alle er på plass og hverdagen får rullet i gang skikkelig.

Da jeg fikk se de fantastiske barna igjen nå etter sommerferien, så var det mange som hadde forandret seg. Både på høyden og andre trekk, og det er utrolig hvor stor forskjell man ser på barna når man har vært borte fra dem over en lenger tid. Vi ser jo som oftest ikke så mye forandringer når vi er med dem så og si i hele deres barnehagehverdag.

Mange gjensynsgleder var det, og det var godt å få noen ordentlig barneklemmer igjen. Det å se at man har vært savnet er noe av det beste å kjenne på. Henvendelser fikk jeg allerede fra dag en, og jeg er ikke lenger Kakadille, som jeg i hele fjor ble kalt av noen barn.

Etter at jeg kom hjem fra første arbeidsdag i går, så suste det et ord om og om igjen opp i tankene mine. Hodet var sånn delvis fullt etter å ha omstilt seg litt på å ta tak i en ny hverdag. Men likevel poppet dette ordet opp stadig vekk gjennom hele kvelden.

Jeg kan jo si at det er veldig koselig å ha fått et nytt navn. Eller, det blir jo et kallenavn da det ikke er så lett å si navnet mitt akkurat nå fordi det blir litt for langt for noen. Det er også veldig spennende å følge barns språkutvikling, selv om noen er tidligere ute enn andre. Fascinerende er det uansett, og ikke minst en glede å få være med på barns språkreise, men også alle andre “reiser” dem har på veien.

Siden det nå ikke lenger er Kakadille jeg blir kalt, så har det nå gått over til at jeg har fått et tilleggsnavn, eller annet kallenavn som er lettere å si. Det er Nille. Og jeg skjønner det godt jeg, for det er lettere å si korte ord og setninger i startfasen når man har begynt å snakke mer og mer. Også kan jeg jo innrømme at det er litt interessant og kult å få andre navn av små barn.

Med et nytt navn fra nå så har det gått i et for å si det sånn. I hele går omtrent ble jeg ropt på, om det så var noe eller at navnet bare hadde hengt seg opp i barnets munn. I dag har det forsettet, og i det lille hodet så klinger ordet “Nille” frem og tilbake som et orakel, om du har sett barne-tv programmet UHU, som ikke klarer å stoppe.

Nå er det bare å forberede seg på å bli ropt på enda flere ganger de neste dagene, og kanskje ukene. Men det er jo noe av sjarmen til de små. Flere navn har jeg hatt i løpet av alle disse årene jeg har jobbet i barnehage. Men fra nå er det Nille som gjelder.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg