HVORFOR SKAL MAN IKKE KUNNE VÆRE SEG SELV?

I det øyeblikket jeg får satt meg ned i håp om og la fingrene springe over tastaturet, vendes blikket mot det iskalde vinduet som fortsatt er kald etter at dagen startet med alt for mange minusgrader. Og sånn har den siste tiden vært. Ekstra kalde dager hvor selv en tåre en tidlig morgen som kom fra den kalde vinden kunne nesten fryst til is.

Vi er kommet godt inn i januar allerede, og de første ukene syns jeg har forsvunnet fortere enn jeg hadde håpet. Tenk, halve måneden som nettopp har startet er borte, og om den siste halve delen skal fly like fort så er vi plutselig her i det neste vogntoget som skal ta oss videre igjennom dette året.

Selv med en vinter som dette, hvor jeg er glad for at det ikke er blitt mer vinter enn det allerede er, så kan mørketiden være litt vanskeligere for noen. Og kanskje ikke bare denne tiden, men andre tider ellers i året også. Og for dem som bærer en alt for tung sekk hele veien så kan all tid dem får være både tung og vanskelig.

De siste dagene har jeg tenkt ekstra over dette, og jeg har nærmest vært i stor tvil om jeg i det hele tatt skulle tørre å dele sånne ord som dette som kommer nå. Jeg vet at dette temaet er såpass stort for alt for mange, og jeg er selv redd for å få et stort slag i trynet fordi jeg velger å ville være åpen med å belyse et sånt tema som dette enda en gang.

Men jeg kan ikke la den tanken stoppe meg!
Hvorfor skal man ikke kunne være seg selv? Hvorfor skal det være sånn for mange at vi går rundt og står i en frykt vi aller helst ikke vil ha? Vi vet aldri helt sikkert hva som venter rundt neste sving, og alt for mange mennesker blir utsatt ovenfor et tema som kanskje er litt for tabu å snakke om, og som derfor ikke får nok lys mot seg der ute.

Jeg har lenge gjort meg noen tanker, spesielt det siste året. Det er bare det at det ikke har vært lett å få skrevet det ned, sånn at det har kunnet komme ut på en fin og god måte.

Det at jeg den siste tiden har holdt meg tilbake på noe av det jeg liker aller best, det å kunne skrive og formulere meg, er fordi jeg ikke har klart å få ut noen av mine tanker. Og de tankene jeg har gått rundt og tenkt på, de har jeg ikke våget å dele fordi jeg har vært litt redd på hva som kunne møte meg.

Hvorfor skal det være sånn at man på noen måter må holde igjen på noe som man har lyst til å få ut?

Hvorfor skal man gå rundt å være skeptisk og redd fordi det finnes noen der ute som vil ødelegge for en? Jeg har jo vært gjennom mitt, hvor flere der ute har vært med på eller prøvd å rakke opp i det fine livet man allerede har. Det skal jo sies at man ikke kommer helt feilfri til denne verden, men det får da være grenser for hvordan man skal håndtere situasjoner her i livet.

Jeg er på ingen måte ute etter å utsette verken en eller annen, men vil at et sånt tema som dette burde komme mer frem, og ikke minst bli snakket høyere om, da det både er og kommer til å være fare for at enda flere kan bli utsatt for å bli rakket ned av andre med ord, utsagn og handlinger som ikke er greit å dele med noen i det hele tatt.

Det er helt greit at man har sine meninger om andre, som kanskje ikke er så positive. Og igjen – man er langt ifra feilfri og et helt perfekt menneske noen av oss, men det er lov å tenke over handlinger via kommunikasjon av både det verbale og nonverbale.

Det er greit at man har sine problemer og vanskelige livssituasjoner å slite med. Det har vi alle sammen. Men for all del, man trenger ikke å utblåse seg på en sånn måte med å åpne kjeften på vidt gap ved å rope om hjelp til mennesker man ikke har noe med, og som heller ikke har gjort en noe som helst. Da er det mye bedre å oppsøke mennesker som kan spille samme spill med deg, og som kan hjelpe deg på veien.

Man skal så klart respektere hverandre, og man lærer tidlig at både erting og mobbing er langt ifra akseptabelt. Likevel er det mange som opplever dette, og for flere er dette deres hverdag hvor alt for mange må oppleve vonde opplevelser og handlinger som er blitt en ugrei vane og som offeret må være en del av ufrivillig.

Som sagt, dette er et alt for stort tema som ikke kan få sett lyset mange nok ganger. Et alt for viktig tema som burde bli snakket mye høyere om enn det allerede er. For tiden er også ensomhet en stor del av flere av oss, som blant annet har kommet i større grad det siste året. Husk at vi først og fremst må ta vare på oss selv. Ikke være redd for å kunne søke kontakt og hjelp om man skulle trenge det. Om det så går den veien, så skal man se at de negative tankene som er i stor fare til å gjøre negative handlinger mot andre være med på og minskes. Jeg håper i hvert fall det, og selv om man skulle ha en tung dag, tid eller periode – prøv å gjøre noe med det ved å trekke inn mennesker på en fornuftig og riktig måte. Vi vil nemlig ha bort både mobbing, vonde tanker og trakassering etc. så godt det lar seg gjøre!

EN GEDIGEN LØVE SOM HAR DET HØYESTE BRØLET

Hvordan ødelegger man noe som er kjempestort? Hva skal til for å bryte ned et svært og høyt fjell som står rett foran deg? Bærer måten av å gjøre det på, å knuse det rett ned, med seg mange små bagasjer? Eller er det bare å fyke forbi alle de små haugene og yte seg rett til et delmål her i livet?

Er det en ting jeg vet, så har flere år i samme boble gjort meg redd. Ja, egentlig så redd at det hele har gitt meg små problemer som jeg har fryktet alt for lenge.

Angsten føles ut som en gedigen løve som har det høyeste brølet, og at en blir så redd at en bare har lyst til å grave seg lengre og lengre og lengre ned. Hvorfor? Nei, det var det da. Hadde jeg bare hatt et ordentlig svar på hvorfor det var sånn.

Når jeg tenker over det så skal jo fryktelig mye her i livet være nokså lett. En kan tro at det er slik. Klart finnes det hendelser og arenaer som gir en problemer og vansker i en større grad enn det som er det letteste. Men når den forskjellen blir så enormt langt ifra av det som er det letteste og som kan skje på et blunk, ja da sitter man som oftest med en tung klump i magen.

Hvorfor skal det være sånn? Nå sitter jeg her og tenker nesten på inn- og utpust, og i flere år har jeg irritert meg over at jeg har låst meg såpass mye fast i den lille, men likevel svære boblen.

Hvordan kommer man seg egentlig ut av en slik boble hvor man har hatt akkurat det samme mønsteret i gud vet hvor mange år? Jeg skulle gjerne knipset én gang med fingrene, og deretter var alle problemene, og vanskene løst. Men dessverre er det ikke sånn.

Hvorfor skal man være så fryktelig redd for noe som er helt ufarlig? Hva er det verste som kan skje i de ulike situasjonene man støter seg mer og mer fra? Det at jeg isolerer meg så mye som jeg gjøre er kun min egen feil. Eller? Det kan jo ikke være andre som har påført meg dette – ikke i mitt tilfellet i hver fall, selv om det finnes noen der ute som får “skader” av det etter at det først oppstår med å gjøre vondt.

Det å være alene er både godt og vondt. Noen trenger minimalt med alenetid, mens andre trenger det i en større grad. Heldigvis er vi forskjellige alle mann, og glade bør vi være for det.

Men hvorfor skal livet likevel bestå av sånne negative små rom, hvis du skjønner hvordan jeg tenker? Ut ifra det jeg har hørt og lest av større undersøkelser, så er det flere og flere hoder der ute som havner i den samme boblen hvor de føler seg alene. Den såkalte ensomheten.

Hvorfor har det blitt sånn? Støter vi mennesker bevisst bort fra oss? Eller er det en eller annen kobling som ikke helt virker sånn som den skal? Ikke vet jeg i hvert fall, og noe klokt og godt svar har jeg heller ikke på det.

Det at jeg har det sånn som jeg har, og som føler sånn som jeg føler – kan det ha noe med at min fortid kan være en del av den uskyldige skylden i at det har blitt som det har blitt?

Alle disse ordene over her hoppet plutselig ut av meg her en alt for sen kveld da jeg egentlig skulle vært langt inne i drømmeland. Sånne tanker kommer som oftest på de upassende tidspunktene hvor man egentlig ikke har tid til å la seg gruble over tankene, ta seg tid til å bearbeide løsninger for å kunne få det bedre.

Og som nevnt, jeg er ikke alene. Jeg er langt ifra alene om sånne “alene-tanker” i den store verden hvor vi prøver å gjøre så godt vi kan. Selvfølgelig er ingen av oss helt perfekte, og vi alle har både gjort og kommer til å feile flere ganger. Det er bare sånn det er, men uansett er jeg redd for å gjøre noe dumt enten her eller der i livet.

I løpet av alle de årene det nå har blitt, hvor jeg fortsatt sitter i det samme klippemønsteret og har både diskusjoner og handlinger med meg selv, så er dette noe jeg vil komme meg litt bort fra – i hvert fall så langt det lar seg gjøre. Jeg har mistet utrolig mye av det jeg hadde eller kunne hatt gjennom min ungdomstid. Og det å bare ha vært knyttet til seg selv store deler av tiden på en måte, det har gjort det vanskelig for å bryte seg selv opp for å komme seg ut av de faste og trygge rammene.

Ja, det er min feil at jeg ikke har tatt bedre tak og virkelig gjort noe med det. Men på den andre siden så har det heller ikke vært så lett. På utsiden kan ting se fint ut og at alt, eller veldig mye er bra. Men det er ikke sånn for alle. Veldig mange, eller i grunn alle sliter med et eller annet her i livet som de bærer med seg innvendig. Om det så er en liten filleting eller en større utfordring. Husk at uansett hvilke tidskrevende tanker eller minner du bærer med deg i den tunge sekken du har på ryggen – du er bra nok!

Jeg liker ikke å være åpen om sånne tanker som dette, for det ligger i en boks som ikke er noe hyggelig å åpne. Det er heller ikke noe jeg går rundt og snakker høyt om. Og selv om jeg vet at flere der ute sitter med både angst, redsel og annet vondt, så er det ikke noe vi har lyst til å lyse opp. Likevel har jeg lyst til å prøve og ta litt tak i mitt eget liv – uansett hvor lang tid det måtte ta!

JEG ER REDD

Jeg husker det så godt! Fortsatt har jeg klare bilder og konkrete tanker om de handlingene jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg gikk på skolen sammen med mange hyggelig mennesker. Nå er det ikke sånn at jeg husker helt eksakt på alt jeg har vært igjennom her i livet, men en liten rød tråd skal jeg nok klare og gjennomføre i løpet av denne teksten som faller ned hos meg i mine tanker som jeg sitter på.

Det er ingen hemmelighet, og det har heller aldri vært en hemmelighet at jeg i min oppvekst hadde en liten sekk å bære på. En form av diagnose, en langt ifra alvorlig mutisme, men som likevel ga meg vanskeligheter og utfordringer i både liten og større grad – som du kan ta en titt på her. Jeg har stått sterkt oppe på mine bein i mange år, og jeg har også jobbet hardt for å komme meg ut av de plagene, eller vanskene som jeg var midt oppi.

Mange år har det tatt. Men hadde du først blitt kjent med meg i dag, så hadde du mest sannsynlig ikke trodd at jeg hadde vært igjennom alle de utfordringene jeg har stått i. Jeg har til og med tatt så tøffe utfordringer, som det da var for meg, men som igjen kunne være så lett som en fjær for andre. Noen av stegene har til og med vært så store at jeg til og med har vært på gråten. Men uten motet jeg da hadde, så hadde jeg igjen ikke stått så sterkt på mine bein i dag.

I dag ser jeg ikke på meg selv som den stille og forsiktige jenta. I hvert fall ikke i den store graden som jeg gjorde før. Det er noen år siden jeg følte det hele slapp taket, og jeg føler ikke selektiv mutisme er en del av meg lenger. Eller er den det? 

Store hestesprang har jeg tatt de siste fem, seks årene. Men også i løpet av de årene har jeg hoppet ut i både små og større utfordringer. Jeg har til og med fått høre fra andre som har vært mye sammen med meg, og opplevd hvordan jeg er at ting har forandret seg. Og bare det å få høre det gjør ting lettere også.

Færre verbale ord hadde jeg for mange år siden – i hvert fall utenfor mitt eget hjem. I dag er det mye lettere, og jeg føler meg som en av de andre. Men på en annen side så føler jeg meg ikke helt det heller. Men så finnes det også flere kategorier, eller kanskje jeg kan kalle det grupper, hvor jeg befinner meg. Jeg er ikke lenger den mest stille og forsiktige jenta. Men så er jeg heller ikke den som er mest frampå og pøser ut med ord på ting jeg vil fortelle.

I mitt hodet har jeg et klart bilde av det hele, så håper dere klarer å se tankegangen min. Kanskje er det noen som kjenner seg igjen, som også har vært i samme situasjon som meg og levd med mutismen? Eller kanskje noen som står midt opp i det nå og er på vei for å jobbe seg ut av den tunge, vanskelige og store boblen? En boble som har ulike grader. Er du en av dem så vil jeg gjerne høre hvordan du har det.

Men hvordan er det du egentlig har det midt opp i din situasjon? Selv husker jeg at jeg syns det var stas å løfte opp røret på den daværende fasttelefonen som veldig mange hadde, for så å ringe rundt til noen venninner som jeg gikk i klasse med. Å ringe til dem var da ikke noe problem. Kanskje litt ekkelt i starten, men det var det jeg fikset best. Bare det å finne på noe med dem var det jeg trengte – om vi så bare hadde filmer foran oss på skjermen, hoppet på trampoline eller spilte spill. Eller rett og slett bare var sammen.

Alt var så mye bedre før. Det var kanskje ikke perfekt, men det var bedre. Som yngre klarte jeg i det minste å interessere meg litt med å være frempå og ta litt tak. I dag har alt falt helt tilbake – eller det gjorde det for flere år siden. For flere år siden hadde jeg noen få venner som jeg fysisk hadde kontakt med. 
 


 

I dag har jeg ikke klart å ta vare på det lille jeg hadde, eller klart å være modig og tøff nok til å ta til meg nye ansikter. Jeg er redd. Jeg er redd for å ta det lille skrittet, som for meg føles større. “Det er jo så lett å møte nye mennesker”, “du trenger ikke å være redd for meg” og “bare gjør det”. Sånt er helt vanlig å tenke for mange, men så er det en del for noen at de ikke syns det er like lett.

Det er som det er en sperre som er festet foran meg. Jeg kan tenke så det knaker over hvor koselig det kan være og treffe andre, som man igjen kan skape et vennskap sammen med. Jeg kan åpent og ærlig si at det hadde jeg trengt, etter alle de årene jeg nå har sittet alene uten en eneste venn å kunne finne på ting sammen med og som jeg kunne være sosial med i et fellesskap.

Jeg er redd. Jeg syns det er skummelt å skulle ta et av de mest enkleste stegene her i verden for å treffe andre mennesker som du selv kunne ha kommet overens med. Og ekstra vanskelig syns jeg det blir etter å ha sittet så mye alene som jeg har gjort – og som jeg gjør fortsatt. Hvorfor skal noe som er så enkelt for mange være vanskelig for andre? Jeg vet at jeg ikke er den eneste her i den alt for store verden som har det akkurat sånn. Og jeg er ikke den eneste som syns dette er vanskelig, og som kanskje tenker litt ekstra på dette.

I dette tilfelle, men også i mange andre situasjoner, så kan man se at vi alle er forskjellige. Vi er ingen like, men jeg syns det er litt vondt å tenke på at noen, i grunn ganske mange skal ha det på denne måten – og at jeg selv er i denne boblen. Jeg er ikke riktig sikker på om det kan ha noe med mine utfordringer som jeg har hatt, eller om det er noe annet som stopper meg. Og hvorfor skal det være så vanskelig å gå mot den åpne døren når andre tar initiativ for å få deg ut i verden?

Jeg er rett og slett redd for å bryte et gammelt og vondt mønster som jeg har hatt lenge. Jeg er for vandt til å sitte for meg selv, noe som også har foregått så lenge at jeg nesten har glemt hvordan det er å være en del av noen andre, det å ha venner som stiller opp for hverandre og finner på ting sammen.

Alt handler om hva jeg selv vil, og at det er meg selv som må gjøre noe med det. Men det er bare ikke like lett som det høres ut!

FORDEL ELLER ULEMPE?

Du vet når du har all verdens av tanker og ord surrende i det lille vi har fått utdelt av et hode? Noen ganger er det flere elementer som blander og mikser seg sammen, mens andre ganger klarer du fint å skille dem fra hverandre. Akkurat nå går alt i ball, for nå befinner det seg et lite tema som nokså er stort, men som jeg ikke helt klarer å binde sammen ord til.

En liten pause ble det etter dette første avsnittet, før jeg endelig kom meg videre og plutselig ordene stormet ut som om de var med på veien med en orkan.

Bare det å få startet denne teksten tok meg nesten år og dag. Eller, det var i stor grad overdrivelse – men jeg har fundert lenge på hvordan jeg skulle starte det hele ut ifra de tankene og “budskapet” jeg sitter med.

Med alle de årene her i verden med både flatmark og berg-og-dalbane stigning, så står vi vel egentlig aldri i ro. På veiene ferdes kjøretøy – både på lands og til vanns. Du er i grunn et kjøretøy som trenger drivstoff, som du igjen får av maten og drikken du tar til deg. 

Men hvordan fungerer du egentlig i en hverdag? For så og si alle, om du er et menneske som vi alle mennesker er, så står vi alltid opp om morningen. Du gjør dine morgenrutiner, før du så må komme deg avgårde enten til skole eller jobb – eller barnehagen for den saks skyld. På de arenaene du befinner deg i løpet av en dag så har du også arbeidsoppgaver du må gjøre. Såkalte gjøremål for dagen.

Og jeg befinner meg midt oppi det hele, akkurat sånn som de fleste andre. Jeg bruker en smule av tiden min til å forberede meg på morningen, for så å bruke den største brøkdelen av dagen min til arbeid. Men her for noen få dager siden så begynte jeg å tenke på noe jeg ikke hadde grublet like mye over før. Jeg hadde vært inne på tanken, men ikke gravd meg lenger inn for å utforske de ulike tunnelene nærmere.

Det er ikke sjans i havet for å legge bort tankene. Det er ikke sjans til å ikke tenke i det hele tatt. De små vesener som holder oss oppegående, de holder også tankene i spinn, og noen ganger flyr tankene fortere enn andre. Det er litt rart å tenke på – men tenk om vi ikke hadde muligheten for å tenke?

Men over til noe jeg har tenkt litt mer på den siste tiden, spesielt nå de siste dagene. Se for deg hvis jeg ikke hadde vært den jeg er i dag? Hva hadde du sett? Har du noen gang tenkt den tanken om deg selv? Vi har også gode og vonde tanker om oss, men mest av alt håper jeg vi har flest gode tanker om akkurat den vi er. 

Selv har jeg mye godt. Det er bare det at andre og de rundt meg legger tydeligere merke til det enn det jeg selv kanskje gjør. Jeg vet jo om, og kjenner også til mine egenskaper som det er verdt å ta med seg videre. Men heldigvis er vi sånn med hverandre at vi hjelper hverandre med å tydeliggjøre og minne oss på hvem vi er.

Men det jeg nå har lagt ekstra merke til de siste dagene, noe som jeg alltid har visst, det er at jeg ikke byr like mye på meg selv som de andre rundt meg. Eller jeg gjør det kanskje på en annen måte? Jeg vet også at vi alle er flinke til å sammenligne oss med andre. Kanskje for å være like god som dem, eller kanskje enda bedre. Jeg kan også se at jeg ser opp til mennesker jeg er sammen med, og jeg lærer jo av opplevelsene jeg får være med på og speilingen jeg gjør. For det er jo sånn vi blir gode – å speile oss og gjøre noe av det samme som de andre.

Vi blir aldri utlærte, og vi har alltid et forbedringspotensial. Det er stadig noe som blir oppbrukt, og vil alltid være noe nytt som vi kan ta tak i og som er metoden vi jobber ut ifra og tar med oss videre. Uansett hvor mye jeg gir og tar, så er det alltid noe som vil være smårusk hos meg. Eller er det rusk i det hele tatt?

Det jeg har lagt ekstra merke til i det siste, og som kanskje har irritert meg litt, det er at jeg er ganske stille. Jeg er ikke like flink til å dele og utveksle ord med andre, og jeg er ikke den som flommer ut med en haug av samtaler med andre. Eller, jeg utveksler sjelden noe ekstra, om man kan si det på den måten. Er det en fordel eller ulempe? Hvordan er det egentlig å være den personen som holder seg litt i bakgrunnen, men samtidig gjør så godt hen kan for å by på seg selv?

For min del skulle jeg til tider ønske at jeg turte å virkelig si det jeg mener – i det minste gi noen ekstra innspill. For noen ganger tar jeg meg i det at jeg er så stille som jeg er. Om det kommer av mutismen, det vet jeg ikke. Jeg har jo vært ganske stille i så og si nesten hele mitt liv, og vet ikke om det kan ha noen sammenheng der.

Det er ikke sånn at jeg plages med det, hvor jeg gruer meg hver eneste dag til ikke å klare og gi innspill til samtaler. Det klarer jeg, og jeg føler meg akkurat som et helt vanlig menneske som deg. Vi har jo alle våre svake og sterke sider, hvor vi også er mer flink på noe og ikke alt. Hadde jeg vært feilfri og hvor jeg fikk til absolutt alt, da hadde jeg stilt meg selv et stort spørsmålstegn. Hvem er det egentlig som klarer alt? Ikke jeg i hvert fall.

Jeg kunne kanskje blitt flinkere på det å dele og utveksle flere ord med andre. Men hvorfor skal jeg endre på akkurat det når det er den personligheten og styrken jeg har? Må man være den som roper høyest? Må man være den som absolutt skal stå ytterst på scenen i lyset for å vise frem til alle andre hvem man er?

Jeg håper dere klarer å se hvordan jeg tenker selv om jeg syns det er vanskelig å formidle mine tanker akkurat nå. Men jeg følte for å skrive og dele litt om det, selv om det var vanskelig å finne ut av hvordan jeg skulle starte og skrive det hele. Kanskje klarer dere å sette fingeren på det hele bedre enn det jeg har gjort nå. Og kanskje dere til og med har fått både gamle og nye tanker dere kan spinne videre på. Uansett, vi er alle forskjellige, og enda godt er det!

Jeg var ikke den som sto forest i klasserommet hver uke og leste høyt for klassen. Faktisk var dette noe jeg syns var ekstremt vanskelig da jeg gikk på skolen, hvor det også var ekstra sterke følelser og høyere murvegg da jeg i tillegg hadde mutismen opp i det hele. Faktisk var det sånn at jeg hadde dette som et av mine mål i planen min da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg sier ikke at det bare er vanskelig for meg, for det er til og med mennesker uten mutisme og som ikke har hatt det som syns det er ubehagelig å stå foran en større gruppe eller forsamling å lese høyt for alle.

Da jeg starte denne teksten tok det lang tid for meg å komme i gang med å binde ordene sammen. I hodet mitt hadde jeg så klart budskap om hva jeg ville med dette temaet. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle klare og formulere det hele for at dere der ute skulle få en forståelse i tankene mine. Noen ting hører visst mye bedre ut i hodet enn når det kommer ut som tekst. Men jeg har i det minste prøvd og skrive en forklaring på tankene rundt det.

Jeg har nå jobbet med barn på samme arbeidsplass i fem år. Det er en stund, men jeg har fortsatt mange år igjen om interessen for det om fortsetter. Gjennom alle de årene jeg når har vært på arbeidsplassen så har jeg fått høre mye fint, men også mye godt. Og det er spesielt en egenskap hos meg som flere har lagt merke til.

“Du er så rolig, Pernille.” Jeg skal ikke legge et lokk over et sånt kompliment jeg ofte får høre. Det kan være en ulempe av å være så stille og rolig, men her i dette tilfellet så syns jeg det er positivt. Og når jeg har hørt at flere skulle ønske at dem klarte å være så rolige som meg når det brenner som verst, da må jeg i det minste gjøre noe riktig som andre kan ha muligheten til å lære av. Det er kanskje ikke så lett for alle – men det er håp for alle når jeg klarer det.

Stille og rolige eller ikke – det er både fordeler og ulemper rundt mange temaer og hvordan vi håndterer og bygger livene våre. Det vil alltid være sånn at vi får ros langt opp i skyene, og vi vil også få en pekepinne på hva vi kunne gjort bedre. Det er sånn vi blir gode, og det er alltid forbedringspotensial hos alle. Vi blir aldri utlært, og jeg er bare meg!

JEG BLE SKJELT UT I MØRKET

Hvordan skal dette gå? Uken startet med at jeg var den siste som fikk lov til å gå hjem fra jobb i går, etter en nokså fin start på en uke. Vi er nå kommet så langt at det er flere som har høstferie denne uken, men i barnehagen er det den samme hverdagsfølelsen. For ferie, hva er det? Hva er den ferien alle snakker om i uke førti? Jeg kjører jo mitt vanlig løp og jobber, sliter og står på.

Men uansett. Mørket har steget et par, tre eller fire trappetrinn høyere opp, og starten av dagen når man smetter ut av døren tidlig om morgen klarer jeg ikke å tråkke avgårde på sykkelen uten at bilistene kan seg meg. For nå har jeg dratt frem den gule jakken. Den store og stygge vesten som jeg hatet for flere år siden, men som nærmest har blitt min bestevenn de siste årene når mørket har kommet.

For hvem vil vel være den ene som er med på å forårsake ulykker i trafikken? Vi er faktisk en god del mindre, og ganske små for mange av bilene som kjører rundt på sine fire hjul langs veiene. Og når du da må ut for å gå eller tråkke deg avgårde på pedalene i mørket, hvor stor sannsynlighet er det for at kjøretøyene egentlig ser deg?

Den er ganske så liten. Man ser mye når man sitter bak rattet med kjøremotorene sine. Men når det da er mørkt i tillegg, da jobber synet enda mer for å få med seg det lille det kan se. Og risikoen da er at de med litt høyere fart enn gående og syklende faktisk kan sitte der med en stor uggen følelse, samt at dem gjør alt dem kan for ikke å havne i en ulykke med de mørklagte menneskene.

Bare tenk deg selv om det var du som styrte et større kjøretøy. Mørkt var det over alt, og bare det lille lyset fra gatelyktene og fra bilen var det eneste du hadde. Jeg har også oppdaget at det kan være dårlig med lys på noen veier, og kanskje er det en uheldig billist som ikke har fått ordnet lysene på sin egen bil. Og hvor ekkelt er det ikke da å være den bilisten? Og hvor skummelt er det ikke da å være den mørkkledde personen i veiene?

For nå må du virkelig begynne å sette inn støtet. Spesielt du som vil frakte deg fra den ene siden og til den andre, enten gående eller syklende. Det handler faktisk om ditt eget liv, og det er det du som har ansvar for – med litt hjelp og påminnelser fra dem rundt deg! Husk refleks!
 


 

Det er nå snart fire år siden jeg fikk lappen for å kunne kjøre bil. Jeg var nitten år, men kunne egentlig ha fått den da jeg var atten. Hadde det ikke bare vært for en hendelse som jeg fikk langt opp i ansiktet, og som gjorde meg redd for å starte med kjøretimer. Dette er ikke noe jeg har gått rundt og fortalt om, og jeg kan telle på kun en hånd om hvor mange som egentlig vet om dette. 

Dette er ikke en hendelse jeg er stolt av at det skjedde. Men jeg har sterke bein jeg kan stå på for å tørre og fortelle om det som skjedde for rundt syv år siden, høsttiden dette året. Men gjort er gjort, og spist er spist, og jeg har jo det bra den dag i dag. Men hva skjedde egentlig?

Jeg hadde vært igjennom alt det teoretiske av grunnkurset for klasse b, og en sen høstettermiddag og tidlig kveld var det tid for mørkekjøringskurset i praksis. Det var flere kjørelærere som var satt inn denne kvelden, sånn at flere elever skulle få vært med på dette kurset. Jeg husker godt at vi var en god del, så mange at vi var tre elever i hver bil. Vi var det i hvert fall i den bilen jeg var med å kjøre i.

Planen for disse timene denne dagen var at vi skulle kjøre en lang og god strekning sånn at alle elevene fikk rullert. Det var ganske mørkt ute, akkurat sånn det pleier å være når det er høstkvelder. Jeg var så heldig at jeg slapp å være den første til å kjøre starten av ruten, så jeg fikk sitte i baksetet sammen med den ene eleven mens den andre satt foran sammen med kjørelæreren.

Selv om jeg da var passasjer i en liten stund, så fulgte jeg godt med på hva den ene eleven gjorde, og hva som ble sagt og formidlet av læreren. Man lærer jo av hva andre gjør og sier også, så fokus i baksetet kan jeg si at jeg hadde.

Etter å ha kjørt et stykke så skulle vi bytte oss elevene i mellom. Det var nå min tur. Jeg kan ikke si at jeg har de klareste bildene av veien vi på den tiden kjørte, for det var jo nokså mørkt og jeg så knapt hva som var rundt veiene vi rullet på. Jeg satte meg i førersetet. Spant på meg beltet og stilte speilene etter mine øyne. Så kjørte jeg.

 


 

Jeg fikk mange beskjeder jeg måtte følge, men jeg fikk også mange spørsmål mens jeg satt der og styrte og hadde kontroll på bilen. På denne mørkekjøringstimen husker jeg veldig godt at jeg hadde en mannlig kjørelærer. Ikke skulle jeg bare ha styr på det jeg skulle gjøre i bilen mens jeg kjørte, hvor jeg måtte passe på de ulike pedalene, farten, plasseringer og tegn. Jeg måtte også kunne svare på det jeg ble spurt om.

Og her skapte det problemer! Der satt jeg og gjorde det nokså riktig bak rattet, men da jeg ble helt stum og ikke svarte på noe av det som jeg ble spurt om – da gikk det en kule eller to varmt hos han som da var min kjørelærer på denne turen. 

Jeg husker stemmen hans ble mye klarere og tydelige ettersom jeg ikke ga fra meg noe lyd. Jeg hørte at hele han ble irritert på meg fordi jeg ikke kunne åpne munnen min der jeg satt sammen med han og to andre elever. Det var meg, sammen med tre helt ukjente mennesker i den bilen.

Etter å ha mast på meg i en lang stund uten hell, fikk jeg beskjed å kjøre inn til siden av veien og stoppe. I dag husker jeg ikke hvilke veier vi svingte innom på denne turen. Det eneste jeg husker, og som sitter som en kanonkule av et minne, det er at læreren til slutt går ut av bilen og slenger opp førerdøren der jeg sitter.

For øyeblikket sitter jeg nå her og lurer på om det er verdt og lage et innlegg om dette. Og hvem er det egentlig for? Men nå har jeg holdt på dette så lenge, rundt syv år tror jeg, og nå ville jeg sette ord på det jeg da opplevde. 

Jeg blir bedt om å komme ut av bilen, og jeg kjenner tårene i kanalen er på vei til å presse seg ut – men gjør så godt jeg kan ved å holde dem tilbake. Vi står på en liten avstand bak bilen, ute alene helt i mørket. Og av det lille klare bildet jeg har, om jeg ikke husker helt feil, så var dette på toppen av en slags ås. Jeg hører da at stemmen hans blir enda mer irritert, og han spør meg rett ut, “Er du stum, eller?”.

Jeg ble skjelt ut i mørket, av han som skulle være min kjørelærer for denne kvelden, hvor han skulle lære meg masse om det å kjøre i mørket. Jeg fikk mange ubehagelig ord. Ord som jeg var langt ifra forberedt på å få. For å streke under på det med en gang, så var det ingen grenser som ble strekt tydelig ut, sånn at det var nødt til å innblande litt sterkere ressurser.

Men du kan jo si at jeg da følte meg ganske så liten, og utrolig sår der jeg sto med svære tårer i øynene i en alder av rundt seksten år, med en vilt fremmed kjørelærer som ikke hadde fått den aller viktigste beskjeden videre fra kjøreskolen – at jeg slet med den verbale kommunikasjonen rundt ukjente mennesker på grunn av den diagnosen jeg hadde.

Bildene av denne turen da dette skjedde husker jeg utrolig godt, men det er ikke noe som jeg har latt meg plage av. For midt oppi min store og vanskelige situasjon, så klarte jeg faktisk å presse frem de få ordene etter en lang stund med såre og vonde tårer, som klarte å fortelle kort og konkret om hvorfor jeg ikke lot meg, eller turte å svare når det var flere til stede. 

Jeg kan jo også si at vi sammen ble enige om blant annet tegn jeg kunne gjøre når han spurte meg under kjøreturen når jeg kjørte veien videre, hvor vi også fant en løsning som gjorde at jeg klarte og fullføre dette steget i trafikkopplæringen i grunnkurset. Misforståelser kan skje – men jeg skulle i senere tid ønske at de klarte å formidle beskjeder seg i mellom mye bedre, på denne kjøreskolen hvor jeg tok dette kurset.

MENER DU DET?

Hvordan jeg ser på meg selv i jobben jeg gjør vil jeg si at jeg ser en stor forskjell, og ikke minst forbedring, i hvordan jeg handler og utfører situasjoner. Jeg har fått lov til å være med på fire barnehageår, og med knappe en uke igjen til ferie, så håper jeg det blir enda et. Hva som skjer vet jeg ikke.

Jeg har fått lære mye disse årene hvor jeg har hatt min praksis, og ikke minst har jeg lært enda mer som jeg har kunne henge saker og ting på knagger etter at jeg gikk på skole i fjor. Jeg så på en måte mer helhet i hvordan man kan gjøre det, og hvorfor man gjør som man gjør i en barnehage. Og det er ingen tvil om at det er dette jeg vil drive med.

Nå er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg ser på meg selv i den rollen jeg har. Men at jeg er stille og rolig er ingen tvil, og noen fordeler er det å ikke være den som roper høyest. Og det finnes kanskje noen ulemper. Men med kolleger som utfyller hverandre så vil jeg ikke si at det er noe problem, for jeg ser selv forbedringer hos meg selv.

I det siste, eller det siste året, så har jeg lagt merke til at jeg har klart å ta litt flere egne valg. Jeg har hatt mer troen på meg selv når jeg er i jobb, og jeg har tørt å ta noen sjanser. Sjanser som jeg ikke har tørt, eller vært usikker på før. For hva mener egentlig de andre voksne til det jeg tenker? Eller mener?

Det har ofte hendt at barn har kommet bort til meg for å spørre noe de lurer på. De lurer jo på så mye rart, og nøler virkelig ikke med å spørre. De gangene dem har kommet bort til meg for å stille et spørsmål, hvor det er jeg som må ta avgjørelsen, så har jeg alltid vært usikker på meg selv og tenkt på hva dem andre tenker.

I og med at jeg har den rollen, eller stillingen som jeg har i jobben min, så har jeg følt at jeg ikke har kunnet bestemme like mye. Eller, det ble kanskje litt feil å si. Men poenget er at jeg ikke helt har stolt på meg selv, og har vært for redd til å ta feile valg som kanskje ikke har vært riktige fordi de andre hadde ment noe annet.

Jeg har lært av mine “feil”, og i dag er jeg mer sikker på å tørre og ta mer avgjørelser uten å hanke inn alle andre. Siden sommeren er her med masse fint og flott vær, så har denne tiden blitt brukt til å være mye ute og nyte det vi har fått. 

Vi var ute på et tidspunkt i dag hvor det kommer et barn bort til meg. “Kan jeg gå inn?”, spør dette barnet. Jeg tenker raskt over spørsmålet, men formidler tilbake at nå kan vi være ute fordi vi kom ut for ikke så lenge siden. Flere barn med samme spørsmål sniker seg innpå etter hvert, og samme svar kommer i retur til dem.

Da jeg får flere forespørsler om dette tar jeg meg tilslutt et tak i nakkeskinnet og sender et par barn inn. I valgene jeg har tatt, og fortsatt tar, så er det ingenting vondt med dem når de får et nei-svar fra meg. Men i det siste har jeg gått rundt og tenkt på hvor mye vi voksne egentlig sier ordet nei. Har du tenkt over det?

Tenk hvor vondt, sårbart eller trist – jeg finner ikke helt riktige ordet i denne sammenhengen – barn kan føle seg når de får gjentatte nei som svar på sine spørsmål. Til slutt hender det kanskje at noen ikke tør å spørre igjen fordi dem får så mye nei. 

Litt senere på dagen kommer et barn tilbake til meg for å spørre om noe han svært lurer på, noe han har spurt om flere ganger, og fått flere nei. “Kan jeg gå inn?”, spør dette barnet. Et lynrask svar suser igjennom mitt hodet og ut av min munn. “Ja, du kan gå inn”, svarer jeg tilbake.

“Mener du det?”. Reaksjonen var som å se et mørkt lys bli tent, etter at han fikk summet og tenkt seg om. Blikket viste et stort spørsmålstegn da samme spørsmålet kom igjen. “Mener du det?”. Et stort smil og et muntert blikk skimtet til, og føttene sprang fort inn for å finne frem de lekene som ville bli lekt med.

Nå i ettertid sitter jeg og tenker på hvorfor vi sier så mye nei til mindre barn. Vil vi gjøre det lett for oss selv, for ikke å skape “mer jobb” ved å si nei? Eller sier vi nei for ikke å skape problemer som kan oppstå? Og hvis det utløses problemer, så er det jo bare å ordne opp i dem. Hvorfor gjør vi det egentlig så vanskelig for både oss og barna, når det er så lett å vende på det å si ja?

Jeg ser jo sider av saken om hvorfor et nei er et nei. Men må vi egentlig bruke det så ofte som vi gjør? Kan vi si eller svare på en annen måte, som kanskje formidler at det kommer en sjanse og at man bare må vente litt? Dette er bare noen av mange tanker som svirrer rundt hos meg i kveld, og det finnes både fordeler og ulemper rundt dette.

ORDET ER VENNER


 

For en gang skyld klarte jeg endelig ikke å la være. Tankene gikk nesten i ball bare av å tenke på det. Jeg har kviet meg til å dele noe som helst om dette, kun fordi jeg kanskje har vært redd for å bli sett på som for mye annerledes. Derfor har jeg ikke nevnt et eneste ord om dette til noen før.

Det var tidlig på kvelden. Jeg hadde fått somlet meg til å sette sammen en tekst for dagens tanker, da det plutselig kom en orkan av en liten virvelvind susende mot meg.

Alt var mange små sekker med ord. Ord som prøvde å hjelpe meg med å sortere tankene. Om jeg så hadde våget og virkelig hadde tørt å flomme ut med det jeg satt og tenkte på innerst inne, da hadde det nok blitt både fem og seks kapitler med ren tekst – om ikke mer.

Hvorfor skal det være så skummelt? Hvorfor skal det være plundrete med å få frem de indre historiene om det virkelige liv som sitter ordentlig godt fast i den låste safen langt der inne i sjelen?

Jeg var på vei til å legge meg da jeg ikke lenger klarte og avslutte dagen før jeg hadde fått skrevet det hele ned.

Jeg er helt sikkert ikke alene. Jeg er ikke alene om å bære på ord som jeg så sårt skulle ha fått frem til noen – ord som jeg i det minste kunne fortalt til én i hvert fall. Og nå forteller jeg det til “hele” verden. Hvorfor er noen tanker så sårt å få frem? Er vi redde for hvordan den andre parten vil reagere? Er jeg selv redd for og ikke føles bra nok?

Jeg sto i dusjen med varmt vann rennende over meg da det nok en gang plutselig kom en tanke fallende rett ned til meg.

Hvorfor har vi temaer som er tabubelagte? Og hvorfor skal det være så vanskelig å få noe frem som man sitter på langt inne med?

Da jeg skrev disse tekstene (her og her) følte jeg at jeg virkelig måte jobbe med meg selv for å våge. Jeg har alltid vært åpen om mine “hinder”, og jeg har alltid følt meg som en av dem andre – til en stor grad. Men det er det å komme seg over det store og tunge fjellet når man virkelig vil nå et mål.

Dette er ikke noe jeg liker å fortelle, eller jeg noen gang har publisert noen steder, men jeg kan være en del ensom. Også når jeg ikke ser det selv. Jeg har det bra, men noen ganger kan jeg kjenne litt ekstra på det “savnet”.

Ordet er venner. Jeg har familie og sånne mennesker som bryr seg om andre – inkludert meg. Jeg møter mennesker når jeg er på jobb, eller når det er noe som skjer i familien. Men stort utenom det sitter jeg mye for meg selv.

Ja, det er sikkert mye av min egen skyld at jeg er der jeg er. Som yngre, spesielt på barneskolen, likte jeg alltid de gangene da jeg fikk komme på besøk til andre av de vennene jeg hadde i klassen. Men med årene minsket det stort gradvis.

Etter jeg gikk ut av ungdomsskolen mistet jeg all kontakt med de jentene jeg var ekstra med, og måtte derfor finne meg nye mennesker å være litt ekstra glad i da jeg kom over på videregående. Men akkurat her ble det ikke så mye om å bli med hverandre hjem, eller annet som var sosialt. Ikke fra min side i hvert fall, da vi bodde på ulike steder av kantene. Jeg hang stort sett sammen med mennesker på min egen alder de gangene vi hadde grupperarbeid og måtte jobbe på fritiden.

I dag kan jeg føle meg litt bitter. Litt dum for at jeg ikke har klart å ta var på noen av mine barne- og ungdomsvennskaper. Jeg var ikke den som ropte høyest, og det var heller ikke meg som blåste ut med en slump av at “her er jeg” for å få oppmerksomhet. Jeg satt ofte i kroken, på benken, helt alene, i et håp om å bli sett.

Mange ord og mange tanker kommer nå frem når jeg sitter her og virkelig tenker over hva som har skjedd med fortiden for at nåtiden har blitt som den har blitt. Jeg skulle så sårt tørt å våge og komme meg over den store demningen, skrittet for å komme meg fremover og ut i verden. Men ettersom det har stått stille i så mange år er det ikke lett å komme seg ut og frem.

NÅR FREMTIDEN ER USIKKER

Ukene og de fine dagene bare flyr avgårde fra oss for tiden. Jeg rekker så vidt å være inne på tanker om hvordan jeg skal planlegge dagene før de plutselig er her. Sånn som i dag for eksempel. Omtrent hver eneste dag samles vi sammen i en kort stund med barna, og i dag var det min tur til å lede an. Det gikk bra, men veien dit var ikke like lett.
 


 

Det å være den som sitter der med “makten” er ikke bare bare for meg kjenner jeg. Jeg kan bruke mange dager på å tenke ut et opplegg, men på veien er jeg like usikker hver gang. Er det fordi jeg bruker all energi på å tenke over om det er bra nok? Igjennom mange år har jeg jo vært med på å samle barnegruppen for å gjør noe sammen, hvor andre har hatt ansvaret, og det ser jo så enkelt ut når andre gjør det. Men når jeg sitter der med hele hovedansvaret selv, da føler jeg meg litt liten.

Men jeg klarte det. Og jeg overlevde. Jeg tror ikke det har noe med at jeg ikke vet hva jeg gjør – for det er jo mange muligheter å ha samlingsstunder med barn på. Det går vel mer inn på at jeg ikke har gjort det mange nok ganger, slik at jeg da føler meg usikker på meg selv. Om det er riktig teori vet jeg ikke, men jeg kan jo kanskje være inne på noe.

Når fremtiden er usikker blir også jeg usikker. Jeg har ingen fasit på hvordan det blir om et halvt år. Hvor i livet jeg er om et år eller fem år. Det jeg vet er at jeg om ikke så lenge kommer til å sitte igjen med en utdannelse. Et papir på at jeg er den jeg er, og kan det jeg kan. Bare tanken på at det nå begynner å nærme seg noe kjennes skummelt og ekkelt ut. Men jeg vet at i enden ender det alltid godt – det er bare alt det i mellom der.

La oss for eksempel se tilbake på tiden før sommerferien. På denne tiden for akkurat et år siden var jeg i full gang med å skrive en stor oppgave om barnehageyrket. Hovedoppgaven var å skrive om rollene, og bare det er jo en lang liste. For har du tenkt over at de som jobber i barnehage har sine rolle, men også innenfor der igjen finnes det flere småroller?

Om ikke altfor lenge må nok skolebøkene tas frem igjen og teorien må graves opp. Utrolig mye av det jeg lærte på skolen i fjor sitter godt plantet i rutinene og i jobben jeg gjør. Men også her har jeg en liten følelse på at det må være bra nok. Det må være bra nok når jeg om kort stund skal ta det store skrittet videre. Det skulle helst vært perfekt – men det er nok ingen av oss!

Faktisk hadde jeg store planer om å begynne og lese teori så tidlig som i høst, da det var tilbake i et nytt barnehageår. Men den gang ei.

Jeg ser nå at det er mange ulike tråder som blander seg inn, men alt ror seg fremover i samme båt. Nå gjelder det bare å ha den ekstra troen på seg selv. Prøve og legge vekk “ondskapen” som knurrer i veggene og tenke på at en snart er i mål. Det er jo egentlig ikke så vanskelig. Hvorfor skal vi tenke oss frem til å tro at det er skumlere enn det dét egentlig er? Og hva er det som egentlig får oss til å gjøre troen svakere?

JEG SKAL GIFTE MEG


 

Det rumlet i ganske så mange mager. Vi hadde vært i idrettshallen og løpt fra oss, både på apparater, fri løping og igjennom andre aktiviteter med kroppen. En slik mulighet, hvor vi som barnehage har en hel hall for oss selv, det er noe som alle skulle hatt. Det å bare komme seg litt bort fra de samme gamle arealene innenfor inngjerdingen hvor man er store deler av hverdagen, det er noe virkelig barn trenger. Større og åpne plasser og boltre seg på.

Men uansett, det var ikke akkurat dette jeg ville ta opp i dag. Som barnegruppe hadde vi kommet oss tilbake til barnehagen. Tiden var inne for å fylle de tomme magene med litt påfyll sånn at vi kunne holde ut resten av dagen. 

Rundt bordet var vi plassert, med både drikke og mat foran oss. Det er alltid noe å snakke om når vi sitter i små spisegrupper, og samtalene går litt mer i flyt. Det er mye som snakkes om under maten ellers, men i dag ble det tatt opp et helt annet tema.

“Jeg skal gifte meg”, kom det fra en barnemunn på 5 år.

Du kan jo si det sånn at det ligger mye kjærlighet i luften om dagen. Litt ekstra omtanke og omsorg. Og det holdt ikke bare med å gifte seg med en, men to. Her er vi åpenhjertig mot alle. Innerst inne er vi alle glad i hverandre, selv om det kan oppstå konflikter og sure oppstøt også. Men det er jo sånn livet er.

I slike situasjoner og når barna tar opp sånne temaer, det er da man skulle likt å være flue på veggen! Sitte der som den usynlige jenta, med penn og notatblokk i hånda. Kunne late som man ikke var tilstede og bare skrive og skrive og skrive ned det de sier og gjør. Om du gjør det så får du med deg utrolig mye rart, morsomt, fint, klokt og realistisk, bare for å nevne noe, som kommer fra de barnemunnene som vi trodde hadde “få” ord.

Tenk at så unge barn allerede kan i denne alderen sette ord på det de tenker – eller drømmer for den saks skyld. Noen ganger kan du faktisk bli ganske så overrasket over at de kan så utrolig mye! Men eventuelt at et giftemål ble tatt opp i dag er kanskje ikke så rart, for om dagen går det litt i kjærlighetsbrev.

Så, det er nok ikke jeg som skal gifte meg. Ikke enda. Først må alt det andre på plass før jeg selv kan gå opp kirkegulvet med hvit prinsessekjole. Dette er nok alle jenters drøm, men så langt har ikke jeg kommet. 

JEG FØLTE MEG GAL


 

I går gikk jeg litt utenfor det vanlige. Jeg klarte for en gang skyld å gå på utsiden av veggen i min komfortsone. Jeg følte meg faktisk veldig gal og sprø, men samtidig at jeg tok opp noe ganske alvorlig. Eller alvorlig ble kanskje et feil ord å bruke. Men uansett, at det er sannheten jeg skrev om det er det ingen tvil om.

Jeg fikk mange fine og flotte tilbakemeldinger på ordene jeg delte (om du ikke har lest det finner du det her). Gjennom livet mitt har jeg hvert veldig opptatt av at alle jeg kjenner og som er tilknyttet meg på et eller annet vis skulle vite hva det var som “feilet” meg – grunnen til at jeg var så stille som jeg var. For tro meg, jeg har hvert enda stillere enn det jeg er i dag.

Gjennom hele grunnskolen var jeg den stilleste og forsiktige jenta i klassen – selv om jeg kunne knuffe og være like bøllete som alle de andre vennene jeg hadde. Husker veldig godt at jeg syns det var utrolig moro å spille fotball med både guttene og jentene på trinnet når vi var ute og hadde friminutt. Jeg var jo så stille og forsiktig med stemmen, men kroppen, den fikk som regel fart på seg.

En ny fase kom jeg over i når jeg avsluttet årene på grunnskolen og kom over på videregående. Jeg hadde et ønske om at jeg da skulle klare og åpne meg. Slippe tøylene fri og være akkurat som en av dem andre. Jeg var jo en av dem andre uansett. Det var bare den verbale kommunikasjonen som ble holdt litt igjen.

Selv om jeg måtte igjennom mange utfordringer for å mestre det de aller fleste takler, ble jeg ikke sett på som annerledes. Jeg ble stort sett alltid tatt med på det de andre gjorde – jeg ble i hvert fall spurt. De andre vennene så meg, selv om jeg noen ganger kunne føle meg usynlig. 

Jeg husker veldig godt at det aller største målet mitt på ungdomsskolen var å kunne lese høyt i klassen. Jeg vet at mange barn og ungdommer i dag, for ikke å snakke om voksne også, syns det er flaut eller ubehagelig å snakke for større forsamlinger. På den tiden da jeg var 14-15 år tenkte jeg ikke stort på det, og fokuserte mest på mine problemer om hvordan jeg skulle løse dem.

Du kan si at jeg gikk gjennom alle mine tretten år med sammenhengende skolegang med veldig mange og små mål. Det at de rundt meg og som kjente meg visste hva jeg syns var vanskelig, gjorde det faktisk ikke lettere for meg. Men innerst inne måtte jeg yte for å nå toppene, uansett hvor ubehagelig jeg måtte kjenne på det.

Men etter alle de årene på skolebenken fristet det lite å studere videre da. Jeg ville noe nytt. Noe helt annet som kunne gi meg blanke ark. Noe som ga meg en ny start og som mest sannsynlig kunne løsne enda mer, om ikke helt, på mine vansker som jeg satt på.

I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte å gå en litt annerledes vei. Rett ut i jobb når videregående var fullført, for så å ta igjen litt skole i senere tid. Og veien jeg tok viste seg å være den veien jeg skulle gå. Både som veiledende vei til å finne ut av hva jeg virkelig ville i yrkeslivet, men også for å komme inn i et miljø hvor ingen visste om min “tunge” historie. 

Jeg vet at jeg har hjulpet mange med å være åpen om den diagnosen jeg har hatt i livet – og håper at jeg fortsatt kan hjelpe videre. Jeg har lært utrolig mye, og ikke minst fått med meg utrolig mye fra sidelinjen ved å være den stille. For tro meg, selv de som er stille og trekker seg litt tilbake, de får med seg mer enn vi faktisk tror dem også!