I det øyeblikket jeg får satt meg ned i håp om og la fingrene springe over tastaturet, vendes blikket mot det iskalde vinduet som fortsatt er kald etter at dagen startet med alt for mange minusgrader. Og sånn har den siste tiden vært. Ekstra kalde dager hvor selv en tåre en tidlig morgen som kom fra den kalde vinden kunne nesten fryst til is.
Vi er kommet godt inn i januar allerede, og de første ukene syns jeg har forsvunnet fortere enn jeg hadde håpet. Tenk, halve måneden som nettopp har startet er borte, og om den siste halve delen skal fly like fort så er vi plutselig her i det neste vogntoget som skal ta oss videre igjennom dette året.
Selv med en vinter som dette, hvor jeg er glad for at det ikke er blitt mer vinter enn det allerede er, så kan mørketiden være litt vanskeligere for noen. Og kanskje ikke bare denne tiden, men andre tider ellers i året også. Og for dem som bærer en alt for tung sekk hele veien så kan all tid dem får være både tung og vanskelig.
De siste dagene har jeg tenkt ekstra over dette, og jeg har nærmest vært i stor tvil om jeg i det hele tatt skulle tørre å dele sånne ord som dette som kommer nå. Jeg vet at dette temaet er såpass stort for alt for mange, og jeg er selv redd for å få et stort slag i trynet fordi jeg velger å ville være åpen med å belyse et sånt tema som dette enda en gang.
Men jeg kan ikke la den tanken stoppe meg!
Hvorfor skal man ikke kunne være seg selv? Hvorfor skal det være sånn for mange at vi går rundt og står i en frykt vi aller helst ikke vil ha? Vi vet aldri helt sikkert hva som venter rundt neste sving, og alt for mange mennesker blir utsatt ovenfor et tema som kanskje er litt for tabu å snakke om, og som derfor ikke får nok lys mot seg der ute.
Jeg har lenge gjort meg noen tanker, spesielt det siste året. Det er bare det at det ikke har vært lett å få skrevet det ned, sånn at det har kunnet komme ut på en fin og god måte.
Det at jeg den siste tiden har holdt meg tilbake på noe av det jeg liker aller best, det å kunne skrive og formulere meg, er fordi jeg ikke har klart å få ut noen av mine tanker. Og de tankene jeg har gått rundt og tenkt på, de har jeg ikke våget å dele fordi jeg har vært litt redd på hva som kunne møte meg.
Hvorfor skal det være sånn at man på noen måter må holde igjen på noe som man har lyst til å få ut?
Hvorfor skal man gå rundt å være skeptisk og redd fordi det finnes noen der ute som vil ødelegge for en? Jeg har jo vært gjennom mitt, hvor flere der ute har vært med på eller prøvd å rakke opp i det fine livet man allerede har. Det skal jo sies at man ikke kommer helt feilfri til denne verden, men det får da være grenser for hvordan man skal håndtere situasjoner her i livet.
Jeg er på ingen måte ute etter å utsette verken en eller annen, men vil at et sånt tema som dette burde komme mer frem, og ikke minst bli snakket høyere om, da det både er og kommer til å være fare for at enda flere kan bli utsatt for å bli rakket ned av andre med ord, utsagn og handlinger som ikke er greit å dele med noen i det hele tatt.
Det er helt greit at man har sine meninger om andre, som kanskje ikke er så positive. Og igjen – man er langt ifra feilfri og et helt perfekt menneske noen av oss, men det er lov å tenke over handlinger via kommunikasjon av både det verbale og nonverbale.
Det er greit at man har sine problemer og vanskelige livssituasjoner å slite med. Det har vi alle sammen. Men for all del, man trenger ikke å utblåse seg på en sånn måte med å åpne kjeften på vidt gap ved å rope om hjelp til mennesker man ikke har noe med, og som heller ikke har gjort en noe som helst. Da er det mye bedre å oppsøke mennesker som kan spille samme spill med deg, og som kan hjelpe deg på veien.
Man skal så klart respektere hverandre, og man lærer tidlig at både erting og mobbing er langt ifra akseptabelt. Likevel er det mange som opplever dette, og for flere er dette deres hverdag hvor alt for mange må oppleve vonde opplevelser og handlinger som er blitt en ugrei vane og som offeret må være en del av ufrivillig.
Som sagt, dette er et alt for stort tema som ikke kan få sett lyset mange nok ganger. Et alt for viktig tema som burde bli snakket mye høyere om enn det allerede er. For tiden er også ensomhet en stor del av flere av oss, som blant annet har kommet i større grad det siste året. Husk at vi først og fremst må ta vare på oss selv. Ikke være redd for å kunne søke kontakt og hjelp om man skulle trenge det. Om det så går den veien, så skal man se at de negative tankene som er i stor fare til å gjøre negative handlinger mot andre være med på og minskes. Jeg håper i hvert fall det, og selv om man skulle ha en tung dag, tid eller periode – prøv å gjøre noe med det ved å trekke inn mennesker på en fornuftig og riktig måte. Vi vil nemlig ha bort både mobbing, vonde tanker og trakassering etc. så godt det lar seg gjøre!