Det er stille. Nesten så stille som det kan få blitt, foruten om de gangene man er hjemme helt alene og har ingen andre rundt seg. Men det skjer så og si aldri, så de gangene jeg kan høre lyden av stillhet rundt meg er noen glimt som setter spor.
Begge disse fridagene har jeg benyttet meg av å være tidlig oppe. Har våknet ekstra tidlig denne helgen, og klokken har så vidt rukket å bikke syv om morgen før øynene har dratt opp rullgardinen. Tidlig syns kanskje du. Og ja, for meg var det å våkne til dette tidspunktet tidlig for før.
Men for meg er dette helt greit og la dagen starte mens alle andre i huset, samt også mange flere hus rundt fortsatt sover. Det har seg nemlig sånn at jeg har avsluttet dagene mine nokså tidligere enn jeg vanligvis har villet gjort, og som jeg gjorde før.
Helt siden før jul har jeg testet et mønster som jeg ikke helt trodde jeg ville klare å få til. Eller hadde motivasjon til å takle. I ukedagene startet jeg med å legge meg over to timer tidligere enn jeg hadde gjort, og det viste seg at jeg kom ganske fort inn i det og sovnet på kort tid.
Det er jo ingen hemmelighet at ukedagene kan bli fylt opp med mye inntrykk og annet som kan dra fra deg energien. Og det å få en god natt søvn er noe man da trenger. Så i to måneder har jeg prøvd ut dette her, og det er ikke noe jeg kommer til å slutte med det første.
Jeg har klart å finne roen i åttetiden om kveldene, og har klart å sovne kort tid etter at hodet har truffet puta. Har drømt meg gjennom hele natten, helt frem til det er på tide å stå opp. Dette har vist seg at jeg har fått mye mer søvn ut av, og jeg merker at jeg er mer opplagt til det som skjer rundt meg i hverdagen. Og det syns jeg er ganske deilig når dagene starter rundt seks store deler av uken.
Men så var det disse helgene, for der er det fort gjort at man kan dra ut tiden med å fylle opp timene med alt og ingenting. Her har jeg vært litt bevisst på når på kvelden jeg begynner å samle meg, og jeg har avsluttet dagen til rundt samme tid som de andre fem første dagene.
Jeg har prøvd ut litt forskjellig for å finne ut hva som passer meg, og på fridagene har jeg avsluttet dagen en god del tidligere enn det jeg gjorde før her også. Selv om jeg vet at jeg har en fridag som venter meg neste dag, så kan jeg fint klare å legge meg til å sove i nitiden. Men jeg kan også dra den ut en times tid også.
Før var jeg den som kunne legge meg rundt midnatt i helgene, men der er jeg ikke nå. Sist jeg var oppe til over så sent var på nyttårsaften, men klarte fint å hekte meg tilbake på rytmen jeg var så fint inne i siden før jul.
Det har mye å si på hva man selv vil, og hvordan man selv prøver. Det jeg har funnet ut av er at søvnen er mye bedre, og ikke minst at jeg får enda mer søvn ut av det. Er sjelden å se en sein kveld hos meg nå, og det er å anbefale og prøve det ut. Litt rart eller uvant er det i starten, men så kommer man fort inn i det. For meg fungerer dette, men så vet vi jo at alle er forskjellige og har ulike behov.
Du vet når du har tid til å sove litt lenger når du først har mulighet, men velger likevel å stå opp like tidlig som du ellers gjør? Sånn ble det i dag. Også på en fredag. Det hadde jo vært deilig å få seg litt ekstra tid på øyet, men jeg er ikke sånn.
Er det noe jeg liker så er det god nok tid om morgen. Og i dag ble det nesten tre timer alene på morgningen før man måtte tråkke seg videre til jobb. Endelig var fredagen her, og jeg var litt spent på hvordan denne dagen ville bli.
Mot vinduet i en liten stund i morgentimen så banket regnet på. Våte dråper ute i et par plussgrader, og jeg var alt annet enn lei meg for det. Hadde det vært minusgrader som viste seg og snø som ramlet ned, ja da hadde jeg ikke vært stort i godt humør. Aller helst skulle jeg ønske solen skinte, men var mer fornøyd med at regnet viste seg istedenfor.
Med en stille og rolig morgen man hadde bak seg så ble det langt ifra så stille og rolig da man kom seg på jobb i dag. Men når jeg tenker meg om så er det vel aldri helt stille der, selv om jeg er veldig glad for at jeg får jobbe med en sånn gruppe som jeg får være sammen med, med så mange flotte og herlige personligheter av barn som jeg stortrives med å dele hverdagen min med. Tenk å være så glad i jobben sin.
Timene flyr med sine trappetrinn som danner dagen. Man vet hvordan dagene legges opp, men man er aldri helt sikker på hva det fylles med før man står midt opp i det. Og det er det som er så spennende og fint, at man kan være med å bygge opp dagene ut ifra hverandres behov og hva man trenger eller ønsker.
Jeg har vel aldri angret på at jeg listet meg inn i barnehagehverdagen for første gang, og årene har bare ballet på seg. Endelig var det blitt fredag igjen, og denne gangen ble det virkelig storfeiring av at helgen var rett rundt hjørnet da vi var bikket timene midt på dagen.
Tenk å ha en sånn mulighet hvor man kan finne frem litt spennende lys som skaper stemning i et mørkt rom, samle barna sammen og fylle hele omgivelsene med glad musikk. Det var moro det, og barna hoppet opp og ned, danset mye og var så glade at smilene nesten var på vei helt rundt.
Det ble hopp og sprett og dans med barna på jobb. Det var jo tross alt fredag. Men om det var barna, eller meg som koste seg mest. Vil vel si at det var en god blanding av begge deler, og vi hoppet rundt og spredde glede og mye moro sammen. Akkurat der er jeg glad for at jeg har mulighet til å få være med på å lage slike minner også, og nå kan man nyte litt helg før den forsvinner igjen.
Når man velger å dele generelle tanker om et viktig tema som det blir snakket alt for lite om, fordi det er så mange der ute det rammer. Også får man dritt tilbake! Skal det ikke være lov å få være åpen og ha sine meninger, uten at man skal bli rakket ned? Trodde dagens samfunn vi lever i nå hadde lært mye mer enn som så. Der tok jeg visst feil, og det er alt for mange som blir rammet.
Teksten som jeg satt sammen, hvor jeg snakket åpent og ærlig om tanker som jeg hadde hatt over lengre tid, den fikk se lyset her i går. Og jeg deler den med stor glede igjen.
I det øyeblikket jeg får satt meg ned i håp om og la fingrene springe over tastaturet, vendes blikket mot det iskalde vinduet som fortsatt er kald etter at dagen startet med alt for mange minusgrader. Og sånn har den siste tiden vært. Ekstra kalde dager hvor selv en tåre en tidlig morgen som kom fra den kalde vinden kunne nesten fryst til is.
Vi er kommet godt inn i januar allerede, og de første ukene syns jeg har forsvunnet fortere enn jeg hadde håpet. Tenk, halve måneden som nettopp har startet er borte, og om den siste halve delen skal fly like fort så er vi plutselig her i det neste vogntoget som skal ta oss videre igjennom dette året.
Selv med en vinter som dette, hvor jeg er glad for at det ikke er blitt mer vinter enn det allerede er, så kan mørketiden være litt vanskeligere for noen. Og kanskje ikke bare denne tiden, men andre tider ellers i året også. Og for dem som bærer en alt for tung sekk hele veien så kan all tid dem får være både tung og vanskelig.
De siste dagene har jeg tenkt ekstra over dette, og jeg har nærmest vært i stor tvil om jeg i det hele tatt skulle tørre å dele sånne ord som dette som kommer nå. Jeg vet at dette temaet er såpass stort for alt for mange, og jeg er selv redd for å få et stort slag i trynet fordi jeg velger å ville være åpen med å belyse et sånt tema som dette enda en gang.
Men jeg kan ikke la den tanken stoppe meg! Hvorfor skal man ikke kunne være seg selv? Hvorfor skal det være sånn for mange at vi går rundt og står i en frykt vi aller helst ikke vil ha? Vi vet aldri helt sikkert hva som venter rundt neste sving, og alt for mange mennesker blir utsatt ovenfor et tema som kanskje er litt for tabu å snakke om, og som derfor ikke får nok lys mot seg der ute.
Jeg har lenge gjort meg noen tanker, spesielt det siste året. Det er bare det at det ikke har vært lett å få skrevet det ned, sånn at det har kunnet komme ut på en fin og god måte.
Det at jeg den siste tiden har holdt meg tilbake på noe av det jeg liker aller best, det å kunne skrive og formulere meg, er fordi jeg ikke har klart å få ut noen av mine tanker. Og de tankene jeg har gått rundt og tenkt på, de har jeg ikke våget å dele fordi jeg har vært litt redd på hva som kunne møte meg.
Hvorfor skal det være sånn at man på noen måter må holde igjen på noe som man har lyst til å få ut?
Hvorfor skal man gå rundt å være skeptisk og redd fordi det finnes noen der ute som vil ødelegge for en? Jeg har jo vært gjennom mitt, hvor flere der ute har vært med på eller prøvd å rakke opp i det fine livet man allerede har. Det skal jo sies at man ikke kommer helt feilfri til denne verden, men det får da være grenser for hvordan man skal håndtere situasjoner her i livet.
Jeg er på ingen måte ute etter å utsette verken en eller annen, men vil at et sånt tema som dette burde komme mer frem, og ikke minst bli snakket høyere om, da det både er og kommer til å være fare for at enda flere kan bli utsatt for å bli rakket ned av andre med ord, utsagn og handlinger som ikke er greit å dele med noen i det hele tatt.
Det er helt greit at man har sine meninger om andre, som kanskje ikke er så positive. Og igjen – man er langt ifra feilfri og et helt perfekt menneske noen av oss, men det er lov å tenke over handlinger via kommunikasjon av både det verbale og nonverbale.
Det er greit at man har sine problemer og vanskelige livssituasjoner å slite med. Det har vi alle sammen. Men for all del, man trenger ikke å utblåse seg på en sånn måte med å åpne kjeften på vidt gap ved å rope om hjelp til mennesker man ikke har noe med, og som heller ikke har gjort en noe som helst. Da er det mye bedre å oppsøke mennesker som kan spille samme spill med deg, og som kan hjelpe deg på veien.
Man skal så klart respektere hverandre, og man lærer tidlig at både erting og mobbing er langt ifra akseptabelt. Likevel er det mange som opplever dette, og for flere er dette deres hverdag hvor alt for mange må oppleve vonde opplevelser og handlinger som er blitt en ugrei vane og som offeret må være en del av ufrivillig.
Som sagt, dette er et alt for stort tema som ikke kan få sett lyset mange nok ganger. Et alt for viktig tema som burde bli snakket mye høyere om enn det allerede er. For tiden er også ensomhet en stor del av flere av oss, som blant annet har kommet i større grad det siste året. Husk at vi først og fremst må ta vare på oss selv. Ikke være redd for å kunne søke kontakt og hjelp om man skulle trenge det. Om det så går den veien, så skal man se at de negative tankene som er i stor fare til å gjøre negative handlinger mot andre være med på og minskes. Jeg håper i hvert fall det, og selv om man skulle ha en tung dag, tid eller periode – prøv å gjøre noe med det ved å trekke inn mennesker på en fornuftig og riktig måte. Vi vil nemlig ha bort både mobbing, vonde tanker og trakassering etc. så godt det lar seg gjøre!
Her deler jeg med mine egne ord, og går generelt inn på temaet hvor alt for mange får stygge og dårlige holdninger mot seg, og jeg er ikke redd i det hele tatt over å dele mine tanker som jeg sitter med. I hvert fall ikke et så stort tema som dette her!
Men så kommer det da, hvor jeg får noe tilbake som jeg ikke helt kan forstå. En kommentar som jeg ikke skjønner noe av. Kan noen hjelpe meg å tolke dette?
Jeg står fullt og helt for det jeg deler. Og siden nettet er såpass stort så er det også lurt å tenke på hva man skriver. Det er mye jeg sitter på som jeg holder igjen. Som jeg ikke våger å dele fordi det ikke er egnet seg til å ligge på et så stort plattform kalt internett.
På mange sider hvor du kan kommentere så står også noe sånt som – unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen. Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.
Jeg begynner å lure litt på hvor noen har tankene sine. Mange andre får ord på sine sider som man skulle vært foruten. Hele poenget mitt her er at en sånn kommentar ikke hadde noe med den generelle teksten jeg formulerte for å belyse generelle tanker om dette temaet. Heldigvis vet jeg bedre enn som så til å vite hvordan slike veier som dette går. Og at alt for mange mennesker der ute tør å slenge sånne ord, det kan jeg ikke forstå – selv om jeg har noen bakgrunnstanker. Jeg snakket generelt om temaet, ikke spesifikt om “Pompel og Pilt”, om dere så skjønner hva jeg mener.
Om alle som kan, og som har mulighet med å få en nedslåing på sånn oppførsel på det store nettet, bli med å dele dine tanker. Men husk – bruk fornuften og vis at du er et godt menneske.
I det øyeblikket jeg får satt meg ned i håp om og la fingrene springe over tastaturet, vendes blikket mot det iskalde vinduet som fortsatt er kald etter at dagen startet med alt for mange minusgrader. Og sånn har den siste tiden vært. Ekstra kalde dager hvor selv en tåre en tidlig morgen som kom fra den kalde vinden kunne nesten fryst til is.
Vi er kommet godt inn i januar allerede, og de første ukene syns jeg har forsvunnet fortere enn jeg hadde håpet. Tenk, halve måneden som nettopp har startet er borte, og om den siste halve delen skal fly like fort så er vi plutselig her i det neste vogntoget som skal ta oss videre igjennom dette året.
Selv med en vinter som dette, hvor jeg er glad for at det ikke er blitt mer vinter enn det allerede er, så kan mørketiden være litt vanskeligere for noen. Og kanskje ikke bare denne tiden, men andre tider ellers i året også. Og for dem som bærer en alt for tung sekk hele veien så kan all tid dem får være både tung og vanskelig.
De siste dagene har jeg tenkt ekstra over dette, og jeg har nærmest vært i stor tvil om jeg i det hele tatt skulle tørre å dele sånne ord som dette som kommer nå. Jeg vet at dette temaet er såpass stort for alt for mange, og jeg er selv redd for å få et stort slag i trynet fordi jeg velger å ville være åpen med å belyse et sånt tema som dette enda en gang.
Men jeg kan ikke la den tanken stoppe meg!
Hvorfor skal man ikke kunne være seg selv? Hvorfor skal det være sånn for mange at vi går rundt og står i en frykt vi aller helst ikke vil ha? Vi vet aldri helt sikkert hva som venter rundt neste sving, og alt for mange mennesker blir utsatt ovenfor et tema som kanskje er litt for tabu å snakke om, og som derfor ikke får nok lys mot seg der ute.
Jeg har lenge gjort meg noen tanker, spesielt det siste året. Det er bare det at det ikke har vært lett å få skrevet det ned, sånn at det har kunnet komme ut på en fin og god måte.
Det at jeg den siste tiden har holdt meg tilbake på noe av det jeg liker aller best, det å kunne skrive og formulere meg, er fordi jeg ikke har klart å få ut noen av mine tanker. Og de tankene jeg har gått rundt og tenkt på, de har jeg ikke våget å dele fordi jeg har vært litt redd på hva som kunne møte meg.
Hvorfor skal det være sånn at man på noen måter må holde igjen på noe som man har lyst til å få ut?
Hvorfor skal man gå rundt å være skeptisk og redd fordi det finnes noen der ute som vil ødelegge for en? Jeg har jo vært gjennom mitt, hvor flere der ute har vært med på eller prøvd å rakke opp i det fine livet man allerede har. Det skal jo sies at man ikke kommer helt feilfri til denne verden, men det får da være grenser for hvordan man skal håndtere situasjoner her i livet.
Jeg er på ingen måte ute etter å utsette verken en eller annen, men vil at et sånt tema som dette burde komme mer frem, og ikke minst bli snakket høyere om, da det både er og kommer til å være fare for at enda flere kan bli utsatt for å bli rakket ned av andre med ord, utsagn og handlinger som ikke er greit å dele med noen i det hele tatt.
Det er helt greit at man har sine meninger om andre, som kanskje ikke er så positive. Og igjen – man er langt ifra feilfri og et helt perfekt menneske noen av oss, men det er lov å tenke over handlinger via kommunikasjon av både det verbale og nonverbale.
Det er greit at man har sine problemer og vanskelige livssituasjoner å slite med. Det har vi alle sammen. Men for all del, man trenger ikke å utblåse seg på en sånn måte med å åpne kjeften på vidt gap ved å rope om hjelp til mennesker man ikke har noe med, og som heller ikke har gjort en noe som helst. Da er det mye bedre å oppsøke mennesker som kan spille samme spill med deg, og som kan hjelpe deg på veien.
Man skal så klart respektere hverandre, og man lærer tidlig at både erting og mobbing er langt ifra akseptabelt. Likevel er det mange som opplever dette, og for flere er dette deres hverdag hvor alt for mange må oppleve vonde opplevelser og handlinger som er blitt en ugrei vane og som offeret må være en del av ufrivillig.
Som sagt, dette er et alt for stort tema som ikke kan få sett lyset mange nok ganger. Et alt for viktig tema som burde bli snakket mye høyere om enn det allerede er. For tiden er også ensomhet en stor del av flere av oss, som blant annet har kommet i større grad det siste året. Husk at vi først og fremst må ta vare på oss selv. Ikke være redd for å kunne søke kontakt og hjelp om man skulle trenge det. Om det så går den veien, så skal man se at de negative tankene som er i stor fare til å gjøre negative handlinger mot andre være med på og minskes. Jeg håper i hvert fall det, og selv om man skulle ha en tung dag, tid eller periode – prøv å gjøre noe med det ved å trekke inn mennesker på en fornuftig og riktig måte. Vi vil nemlig ha bort både mobbing, vonde tanker og trakassering etc. så godt det lar seg gjøre!
Endelig kan man legge et år som har vært både spesielt, utfordrende og egentlig ganske kjipt bak oss. Et år som vi ikke vil ha igjen og som vi i grunn kunne klart oss fint uten.
Men så er verden og livet sånn at man ikke helt kan styre unna alt sammen, og nå som vi kan starte litt med blanke ark for så å klusse med fargestifter til, så må vi huske at vi fortsatt må holde på med denne dugnaden som vi er blitt så godt kjent med.
År etter år har jeg alltid tenkt at dette året skal bli mitt år, men jeg har aldri helt klart å få det sånn som jeg vil eller ønsker. Noe har jeg selvfølgelig satt pris på ettersom minnene har blitt skapt, og selv om 2020 ble som det ble så har det vært noen milepæler midt opp i alt sammen også.
Så nå håper jeg bare dette nye året kan fortsette på alt det gode jeg avsluttet med, og at et par mål kan nås med tiden jeg har fremfor meg. Mange snakker også om sånne nyttårsforsetter, men jeg har vel aldri helt klart å sette meg opp noe jeg kan vokse meg etter.
Men nå er altså 2021 i gang, og godt nytt år! Hver feiring er jeg spent på hvordan himmelen blir fargelagt når man bikker midnatt. Og selv om det ikke ble et større spekter med fargeklatter fordelt utover på den mørke flaten høyt der oppe som jeg ønsket, så ble det likevel veldig mye fint å se på når vi rullet oss forsiktig inn i det nye året.
Tenk det – et nytt år. Jeg kan fortsatt ikke helt skjønne hvor det gamle ble av. Ikke at jeg vil igjennom alt av det på nytt heller. Men det gikk bare så veldig fort. Uansett hvor fort vi syns det gikk, så ble det en veldig stille og rolig kveld her – foruten at jeg ikke klarte å sove lenger enn til halv seks på årets siste dag.
Og utrolig nok klart jeg å holde meg til et godt stykke utover midnatt. For når kamera blir med ut på nyttårsfeiring, da klarer man ikke å vente med å jobbe med dem til det har blitt lyst igjen. Så i mørket rett etter at oppskytingen var over, da var man allerede i full gang med å plukke ut alle blinkskuddene av den fargerike og mørke nattehimmelen som var på vei inn i det nye året.
Alt i alt, til tross for en veldig lang dag, så ble det en ålreit overgang fra det gamle til det nye året som vi har foran oss. Det var så fint og flott med alt det grønne som var rundt, helt til jeg våknet i dag tidlig og så at bakken var hvit. Fint med snø, men den vil jeg helst ikke ha. Finnes det retur-/angreskjema for noe sånt?
