JEG KUNNE IKKE LA VÆRE OG PRØVE

Plutselig satt vi her igjen på en fredag. Sliten etter en lang og fin uke og er virkelig klar for litt fri. Mange har vel gått ut i ferie, og har en hel uke med late dager og kanskje noen ferieplaner. Mens jeg har ikke hørt om høstferie i år. På en side hadde det vært deilig med en uke fri, men på en annen side elsker jeg jobben min og har ikke noe i mot å arbeide litt mens andre har fri.

Men, i et døgn nå har jeg hatt noe stående og gå. Et lite eksperiment som jeg bare måtte teste ut selv også. I og med at vi har om realfag på jobben, fikk jeg i går se et lite forsøk med glass, papir og vann med konditorfarge. Det var interessant og spennende, så da jeg kom hjem i går satte jeg i gang. Jeg kunne ikke la være og prøve. Dette måtte jeg gjøre selv.

Fremgangsmåten er ganske så enkel. Du har tre glass inntil hverandre. I de to ytre glassene har du lik mengde med væske med ulik farge i hver. Ettersom jeg ikke tok i bruk av konditorfarge for å skille ut vannglassene, brukte jeg gul og rød saft. Det fungerte like fint. Så brettes papir slik du gjør når du lager vifter (jeg brukte vanlig tørkerull). Det glasset i midten er tomt, og fra hvert væskeglass henger du papiret over til det tomme glasset, slik du ser på bildet under. 

Så skal noe magisk skje. I løpet av en time hadde det skjedd veldig mye da vi gjorde forsøket på jobben. Men da jeg prøvde ut dette hjemme gikk det ikke like fort kan du si. Nå har forsøket stått i 24 timer, og du kan jo se hvor mye som har skjedd på et døgn. Dette er ganske enkelt å gjennomføre, samtidig som det er veldig spennende å følge med på. Du kan jo gjøre et lite forsøk selv, om du vil det etter å ha sett hva jeg har fått til.
 


Slik skal det se ut når du starter eksperimentet.

 


 


Det begynner å skje noe…

 


Slik ser det ut etter 24 timer når jeg prøvde det. Hva vil skje hos deg når du tester ut dette her?

LEGO OVER ALT

Jeg kjenner virkelig på kroppen at den nå er sliten. Skulle nesten tro at jeg hadde gått igjennom en stor folkemengde med mange høye stemmer i flere timer. Men jeg har jo ikke akkurat det. Ja, jeg har vært sammen med mange barn, og skulle tro at jeg ble like sliten som jeg ellers gjør de andre dagene. Men i dag har jeg et trykk i hodet som trekker det litt ned.

Utenom en kropp som helst har lyst til å legge seg til å sove, har jeg hatt en veldig fin dag. En ekstra fin dag har det vært. På dagens program har det stått tur. Ikke en tur til skogen. Ikke en tur for å se på flere hus – ikke enda i hvert fall. Men en reise inn til byen og det store biblioteket. Der var det opplegg for barnehagebarn blant annet.

Vi tok med en ivrig guttegruppe som elsker å bygge. Dette var midt i blinken for dem. Inn på biblioteket gikk vi på rad og rekke, og spente små barn fikk det overraskende blikket da de så hva som var foran dem. Blant alle hyllene som var der var det ikke bare bøker vi så. Det var lego. Lego over alt. Mange bord med uendelig biter av lego. 

Ned og rundt bordene satte vi oss, og med flere tusen biter var det ivrige barn som bygget. Så mye lego har vi ikke en gang i barnehagen. Og tenk hvor stor glede de hadde av å se all denne legoen. Her var det bare å produsere legoprodukter som skulle sendes inn på utstillingen de hadde. Var noen ferdigbygget legobygg der fra før, og når guttene da fikk sette sine til utstilling også, ble det enda flere fine og flotte legobrett å se på.

Alt i alt hadde vi en veldig fin tur, og ikke minst å se hva barna ville bygge. Det ble blant annet laget noen fly, og med et godt byggeminne kunne barna gå ut derifra med et smil om munnen etter å ha vært og bygget i et hav av lego!

Selv syns jeg det er spennende og gøy at samfunnet og byen arrangerer noe sånt for barn. Og for meg syns jeg det er veldig moro å få være med på sånne turer og opplegg. Det gjør på en måte noe med dagen. Det å oppleve noe som er litt utenom det vanlig, og som ikke skjer så ofte. Det å oppleve andre arenaer med barna er noe jeg liker.

DET HAR BLITT EN HOBBY


 

Jeg legger mer og mer merke til nå at barna, og spesielt 5-åringene, starter på idrett eller aktiviteter. På en side kan jeg se at det kanskje er litt tidlig for dem. Men på den andre siden ser jeg hvor viktig det kan være. Viktig er det at barn kan skape relasjoner utenfor barnehagen også. Noen retningslinjer på deres fritid kan være godt for dem.

Selv kan jeg huske første gangen jeg startet på noe som helst form for aktivitet. Husker det veldig godt, delvis i hvert fall. Hvordan jeg kom frem til det er jeg ikke riktig sikker på den dag i dag, men det hele startet med å møte opp i en idrettshall hvor de hadde “lek med ball”. Og sånn startet min håndballkarriere. 

Vi gjorde mange ulike øvelser med ballen for å bli kjent med hvordan den beveget seg når man gjorde sånn og sånn. Jeg likte det veldig godt, og fra høsten 2002 ble jeg bitt av ballbasillen. Jeg gikk da i 3.klasse og hadde akkurat blitt 8 år. Jeg klarte også å snike meg en liten tur innom dans i løpet av dette året, men dette var ikke noe jeg forsettet med.

Det var ball jeg ville fokusere på. Håndball. Det var dette som skulle være min hobby, og det var dette jeg likte. Men så hadde det blitt en del år hvor jeg hadde bygget opp kunnskaper, egenskaper og teknikker innenfor håndballverden. Ved siden av begynte jeg også å spille fotball. Tror jeg da var 13 år, men fant ut etter ett år at det ble litt mye. Derfor valgte jeg å fokusere på håndball.

Håndball var min store idrett, men også hobbyen min. Men etter 11 år med ball måtte jeg gi meg. Husker veldig godt at håndballverden var meg. Det var liksom det jeg brente for. Etter at karrieren tok slutt har det ikke blitt noe mer. Verken håndball eller annen form for indrettsaktivitet. 

Men her i sommer fikk jeg endelig dreisen. I hvert fall på noe. Jeg begynt å spare. Samle på bruskorker som jeg kanskje kunne få bruk for på jobben. Det var en sånn litt spontanidé jeg fikk nå i sommer, men noe særlig lenger har jeg ikke kommer med å utvikle noe med det. Ikke enda. Men sparingen har forsettet likevel. Nå har jeg en boks full av bare bruskorker. Ikke spør meg hva jeg skal bruke dem til. Det har bare blitt en hobby. Så hver gang vi panter flasker i butikken, finnes det ikke korker på noen av dem. For jeg, jeg har tatt hver eneste en!
 

DU VET DU HAR SATT DYPE SPOR

I bunn og grunn hadde jeg ikke særlig lyst til å stå opp fra sengen der jeg lå under den varme dynen. Jeg kjenner på kroppen at høsten kommer enda mer til syne og at det sakte men sikkert går mot en mørkere tid. Men fort spratt jeg ut av sengen da jeg visste hvilken dag det var.

Jeg hoppet i klærne som fra kvelden før hadde blitt lagt frem og fikk gjort morgenrutinene. Plutselig var tiden inne for å komme seg avgårde etter at jeg igjen hadde tatt en liten lur for å lade opp med enda mer energi. Det var tross alt en stor dag for både store og små. En dag som vi gleder oss like mye til hvert år.

løpet av morgentimene med frokost, lek, smil og tur var tidspunktet endelig her. Det var i dag gamle barns-fest. Fjorårets førskolebarn skulle nå komme tilbake for å se oss igjen, og ikke minst skulle vi se dem også. Nå skal det sies at de gikk ut fra barnehagen for siste gang rett før sommerferien. Tre måneder er ikke så ille, men for meg og helt sikkert mange føltes det ganske lenge.

Der barna kom pent på rad og rekke opp fra skolen og inn i barnehagen igjen, var de ikke så gjenkjennelig. Jeg syns i hvert fall ikke det. Og da snakker jeg spesielt på høyden. De hadde blitt så store siden jeg så dem sist. Litt “veslevoksne” og ordentlig skolebarn. Litt rart var det å se dem hos oss igjen, men også veldig godt å se og snakke med dem for å høre hvordan de har det.

En del klemmer og gode ord ble det så klart. Og mange gamle minner og øyeblikk kom frem. Du vet du har satt dype spor når noen unger kommer til deg og begynner en setning med “husker du…”. Selv husker jeg at jeg var ganske flink til å finne på ting, være litt kreativ (er vel lov å skryte litt av seg selv, er det ikke?). 

Jeg hadde stort sett alltid en idé på et eller annet. For eksempel da jeg lærte ungene å lage spå. Eller den gangen jeg… Uff, nå har jeg sannelig glemt hva det var jeg egentlig kom på, og som barna syns var spennende og moro. Husker spesielt et barn som syns det var veldig interessant og morsomt selv med å lage ulike ting og tang som jeg fant på. “Du har alltid en god idé du, Pernille” sa hun bestandig.

Og jammen skal jeg si at jeg har satt dype spor hos denne jenta som pleide å si dette til meg. I dag kom hun nemlig bort til meg å slo av en prat. Jeg fikk høre at hun hadde det bra på skolen og at alt sto bra til med henne. Men en ting hun ikke hadde glemt var at jeg var en liten oppfinner hvis du kan kalle det det. “Har du kommet på en ny idé, Pernille?” spurte hun meg. Jøss, tenkte jeg. Hun har jammen meg god hukommelse. Det viser at jeg har satt spor i hjertet hennes – gode spor. 

På slutten av året før sommeren følte jeg at jeg virkelig måtte jobbe, og tankene gikk på spreng veldig ofte. Jeg prøvde så godt jeg kunne da hun og alle de andre aktive barna gikk hos oss i barnehagen, med å finne på fine og spennende aktiviteter for dem. Men jeg må si jeg slet veldig de siste ukene før dem gikk ut av barnehagen.

Svaret på spørsmålet jeg fikk, om jeg hadde noen nye idéer, måtte jeg med sårt hjerte skuffe henne. Jeg hadde ikke kommet på noe nytt å lage. Og nå kom jeg på en aktivitet som var interessant for mange i en tidsperiode. Det var å lage puslespill. Barna fikk tegne og fargelegge det de selv ville på ark, og deretter klippet de ut i ulike biter og størrelser. De hadde da laget sitt eget puslebrett, med helt egne streker og farger de selv ønsket å bruke.

Som dere kanskje skjønner kom det frem mange minner i dag. Skulle gjerne delt flere hendelser som har satt sine spor i dette innlegget. Men kjenner nå at det blir litt vanskelig å finne de riktige ordene for å danne et bilde til dere. Men det som betyr noe, det er de bildene man selv har i hjertet sitt, og du vet du har satt dype spor hos barna når de i ettertid husker dem!

RETTEN FALT I SMAK HOS MEG


 

Hvem skulle tro at retten falt i smak? Og hvem skulle tro at den var så god?

Det er som å komme ut i skogen blant dyrelyder, susen fra tretoppene og den friske vinden som blafrer igjennom håret. Du kan strekke nesen i sky samtidig som du legger merke til lukten. Det minner deg om de turene du har hatt som liten, da du selv var ute i skogen med familien for å plukke sopp. Du så spesielt etter piggsopp og kantarell.

De som kjenner pappa vet at han er veldig flink til å lage mat. Selv er han ingen utdannet kokk, men er en reser på kjøkkenet ettersom han liker å holde på i grytene og stekepannene. Alt pappa lager faller i smak, og det er lite jeg ikke spiser for å si det sånn. 

For ikke så lenge siden laget han en suppe som fikk meg på tankene til de turene vi som familie var i skogen da jeg var yngre. Jeg likte meg alltid blant trærne og steinene, spesielt når jeg fikk klatre i de flotteste klatretrærne. Jeg kunne lete etter dyr og småkryp under stubbene og mosen, samtidig som jeg likte og jakte på sopp.

Soppsuppe er noe av det beste jeg vet. Spesielt den som pappa lager. Jeg har smakt soppsuppe i pose fra Toro også. Men den er langt i fra like god som den vi lager selv. Retten falt i smak hos meg, og at den skulle være så god hadde jeg ikke trodd – før jeg fikk smakt den!
 

CREEPY CAT

Det var en sen ettermiddag for noen uker tilbake. Jeg hadde en lang og fin dag på jobb hvor jeg da hadde for ørtende gang ligget på sykehusbenken og fått både sprøyter og operasjoner. Du kan da si jeg var sliten etter oppholdet for å bli frisk, så denne ettermiddagen gikk til å ligge der og se rett opp i taket.

Ganske så stille og rolig var det rundt meg. Så stille at jeg kunne gjenkjenne barnestemmene i hodet som jeg da hadde hørt igjennom denne dagen. Det å komme hjem til et stille og fredelig hus etter en dag med mange høye stemmer og aktiv barnelek, det er bare helt fantastisk. Jeg lå der mens jeg virkelig koste meg med stillheten rundt meg.

Men plutselig hørte jeg en lyd. En spesiell piping etter noen. Det virket som om vedkommende pep etter oppmerksomhet og hjelp. Jeg gikk bort til vinduet mitt for å se ut etter hva det kunne være. Og det er da jeg legger merke til karen. Der ligger han. Ute i veikanten og ser ut som han koser seg som bare det.

En søt pusekatt hadde da plantet seg i den behagelige stillingen sin. Mon tro han ønsket oppmerksomhet og lek, samtidig som han var ganske sliten etter en lang dag selv. Søt var han i hvert fall der han lå, men også litt skummel med det blikket han hadde. 

“Hva ser du på?”
 

“La meg være, jeg jakter ikke på deg.”

FRISKE ROSER I BLOMSTERVASEN

Nå er det endelig helg. Tid til å slappe av og kose seg, men også jobbe litt. Blant annet har jeg et lite fotooppdrag som jeg skal få gjort i dag, så det blir spennende. Håper været holder seg like fint når jeg skal ut for å ta disse bildene.

Gårsdagen er nå forbi og det er allerede ett år til neste store dag. Det ble også en stille og rolig kveld med god mat. På menyen hadde jeg laks med poteter, saus og blomkål, og jeg ble så mett at jeg ikke en gang orket desserten som pappa hadde laget til meg. Så, jeg får vel smake på bærpaien i løpet av dagen.

Da jeg hadde kommet hjem fra jobb i går og plantet meg godt tilrette i sofaen, kom pappa inn døren med handlevarene som han stort sett alltid pleier på den tiden. Og plutselig lå det kjempefine roser foran meg. Husker så godt i fjor sommer at jeg alltid hadde roser av alle typer stående i vasen min på rommet. Og nå, over ett år senere, har jeg endelig friske roser i blomstervasen min igjen. Det ble litt koseligere her på rommet mitt nå, ettersom min orkidé er avblomstret for tiden.
 


 


 

IT’S MY BIRTHDAY

dag er dagen her, dagen som bare kommer en gang i året. Det er bursdag, den dagen hvor jeg fyller år. 22 er det store tallet!
 


 

Et par muffins og litt snop, og et hjemmelaget kort som inneholdt penger.
 

Jeg våknet til et stille hus når klokken ringte for å vekke meg. Jeg visste at det var min dag, men alt føltes ut som en helt vanlig morgen. Vanlige rutiner ble gått igjennom, og utenfor rommet sto en liten gave. Så var det å komme seg til arbeid. Der ble jeg møtt av blide mennesker, gode klemmer og fine gratulasjoner. Ja, til og med flotte og fargerike kort som barna hadde laget dagen før.

Gjennom dagen har jeg fått høre mye fint, og fått enda flere tegninger. Til morgen var det noen jenter som satt og tegnet. I det jeg kom forbi fikk jeg streng beskjed om ikke å se bort på dem. Det skulle nemlig være overraskelse. De jobbet iherdig og lenge, og det ble fine resultater til slutt. Tegninger strømmet på, og dagen kunne nesten ikke blitt bedre.
 


 

Alt i alt har det vært en veldig fin dag, og på toppen av det hele kom regnet. Og ikke ble vi bare våte, men det ble en stor fest også. Både lyn og torden har vært på besøk i dag, og mens uværet holdt på tidlig på ettermiddagen i dag, var vi ute og koste oss. Veldig mange barn koste seg med dårlig vær og mye vannlek. Store dammer ble plasket og løpt i, og det endte med mange våte barn. Til og med jeg var fornøyd med bursdagsværet, men hadde håpet på en enda større fest! Men i kveld har jeg bestilt god mat, så da blir dagen perfekt.
 

HVA ØNSKER MAN SEG?

Nå skal det sies at jeg er sjelden ute. Ikke like ofte ute på byen sånn som mange er. Og nå snakker jeg ikke ute på byen i som å sitte på en restaurant og spise god mat og kanskje ha noe godt i glasset. Nei, jeg snakker selvfølgelig om de byturene hvor man kan shoppe. 

Jeg er ikke den som slenger kroppen min inn til byen for å bare traske. Det må være et æren jeg skal, eller om det er noe jeg vet jeg trenger og som må shoppes. Ofte er det sånn i hvert fall. Men de gangene jeg er på et sted med mange interessante butikker og ikke har planer om å kjøpe noe, det er da jeg som oftest finner noe jeg vil ha.

Noen ganger kan jeg finne et par ting jeg har veldig lyst på. Og andre ganger finner jeg noe bare for å kjøpe det. Jeg finner stort sett alltid noe jeg har lyst på når jeg minst har planer om å handle. Men hvordan er det egentlig når man kan handle? Eller ønske seg?

Faktisk er det sånn at det nå har gått et helt år siden sist gang. Og om to dager er det hele 22 år siden denne kroppen av en jente kom til verden. Jeg har da bursdag, og ofte pleier man å få gaver og alt som hører med. Denne gangen kan jeg faktisk få noe, hva enn jeg måtte ønske. Men det er bare et problem. Hva ønsker man seg for noe?

Veldig lenge, ja, i flere år har det vært akkurat sånn som det er nå. Jeg går rundt alle andre dager i året og ønsker meg både det ene og det andre, men ikke kan eller har mulighet til å skaffe meg akkurat da. Men når den ene dagen i året hvor du fyller år, og det er vanlig å ønske seg noe – da vet jeg faktisk ikke hva jeg ønsker meg.

Men i år har jeg lært. Eller de siste månedene faktisk, og har også hendt et par år tidligere også. For etter hvert som jeg har kommet på noe jeg virkelig ønsker meg, da har jeg notert meg det ned på en liste. En ønskeliste rett og slett. Det er ikke all verdens som står på denne listen, men det er noe i hvert fall. Men litt merkelig er det uansett – jeg ønsker meg masse når jeg “ikke” trenger det, men når jeg kan ønske meg noe så stopper det veldig ofte opp for idéer. Er det sånn hos dere også?

 

BARNA MÅ SELV FÅ HØRE DET

Jeg har noen gode ord på hjertet, noe jeg har lyst til å dele. Det går kanskje ikke like langt inn på alle, men for meg gjør det faktisk det. Jeg har masse jeg vil si om de herlige barna, men nå må jeg bare få lov til å skryte litt.

Vi er fortsatt i starten av barnehageåret, og igjen har vi mye vi skal igjennom. Likevel føler jeg at dette året har vart i uendelig mange måneder allerede. Ja, for det føles faktisk det. For snart to måneder siden startet vi litt på blanke ark. Et helt nytt personal skulle ta i mot en helt ny barnegruppe. Vi voksne hadde aldri jobbet sammen før, men heller ikke sammen med akkurat disse barna.

Selv føler jeg at vi har klart å bygge en god grunnmur på bare noen uker. Det har vært en overraskende god oppstart for meg, og det vet jeg det har vært for flere. Mange fornøyde mennesker i hvert fall.

Grunnen til at jeg er så ekstra positiv til dette startåret, er fordi vi har kommet oss så mye på tur. Å gå på turer er noe barna trenger, og jeg merker også på meg selv at dagen blir så mye bedre med å komme seg bort fra inngjerdingen til barnehagen. Sammen får vi oppleve både gamle og nye omgivelser i naturen, og ikke minst får vi enda mer felles – vi liker oss på tur.

Og turer har også gitt resultater. Det kunne jeg legge merke til og se i dag. I mange uker nå har vi hatt flere turer i nærområdet. For å vite litt mer om hverandre, og ikke minst kjenne til hvor vi befinner oss i distriktet, har vi gått rundt og sett på husene til barna. Dette har bare vært positive turer, og barna har fått kjennskap til hvem som bor nærme hverandre og hvem som bor litt lenger fra dem.

I dag var det nok en runde med hustur. Og det var i dag jeg faktisk begynte å tenke litt mer på det selv. Hvor flinke er egentlig barn til å vandre utenfor barnehagens inngjerding? Det er det bare en måte å finne ut av, samt bare en måte å gjøre dem flinkere til det.

Med alle turene vi har hatt har det gitt resultater, og det kan jeg allerede se nå. Når vi bare skal gå en liten tur ned til skogen som ligger et lite steinkast unna går de fint på rekke. Og de har også vært flinke til fots på de turen som har vært litt lengre. Men i dag ble turen strekt enda litt lenger enn de har gått tidligere, og likevel imponerer dem.

Flinke er dem til å gå sammen to og to. Flinke er dem til å gå på rekke etter hverandre, og det er lite sniking. Så og si alle er flinke til å holde kanten sin når vi går langs en sti eller vei, og det er vanlig at noen kan få påminnelser om å holde kanten når vi er ute og går tur. Alt kan jo ikke være plettfritt hele veien, men alt i alt er dem fantastiske å ha med på tur der de går pent i sine gule vester. 

Men vi voksne kan sitte på mye positive hendelser av det vi ser hos barna. Derfor er det viktig at barna selv får høre dette. At de får høre hvor flinke de er under turen, men også etterpå når vi sammen har kommet oss fra et sted til et annet. Jeg syns det er viktig at dem får vite dette, for det er deres mulighet til å finne ut om de gjør “rett” – hvordan skal man egentlig være og forholde oss ute på tur? Og skulle det oppstå annet som fører til at atferden er “feil”, er det derfor viktig å veilede dem inn på riktig spor igjen. Vi ønsker jo at barna skal være flinke, samt å klare seg selv videre. Så, mitt budskap er at barna må selv få høre det når de gjør som de skal, og at de bli veiledet inn på riktig vei når de går litt utenfor.