HAR DU LYST, HAR DU LOV

I dag har vært en sånn dag hvor du har hatt lyst til å gjøre ingenting. Bare ligge på sengen og lytte til musikk og titte opp i taket, for så å la tankene leve sitt eget liv. Det kalles søndag. Den siste dagen i uken. Jeg har prøvd å få med meg noen episoder som gikk på tv-skjermen tidligere. Men etter et par minutter var jeg ganske så lei av det.

Dermed søkte jeg litt på nett for å se om det fantes noe spennende der. Plutselig kom jeg på at det var en gammel serie jeg hadde lyst til å se, men tror du ikke jeg klarte og falle i søvn etter første episode? Joda, borte ble jeg, og etter den lille luren var lysten til å se videre borte. 

Hva skulle jeg egentlig finne på en slik dag som dette? Ikke hadde jeg lyst til å finne frem filmen som jeg har liggende som jeg har lyst til å se. Ikke nå i hvert fall. Som jeg viste dere i et innlegg i går, har herr Pompel fått seg ballerinakjørt. Derfor har det blitt litt skjønnhetsstell på han i dag også. Ble børsting av løspelsen, og til og med fått både manikyr og pedikyr (les neglklipping).

Så noe har jeg i hvert fall fått gjort for å få denne trege dagen til og gå. Og for å unne meg litt selv også fant jeg frem noen fristelser. Har du lyst, har du lov – og før jeg visste ordet av det sto denne skålen med is foran meg. 
 

DET SAMME SKJER HVERT ÅR


 

Ute viser høsten seg med fine og flotte dager. Denne uken har vi hatt veldig fint vær og en fantastisk start på høsten. Bladene på trærne har jeg latt merke til at de har begynt å vise sine tegn, hvor de har falt ned en etter en, og etter hvert falt flere sammen. Nå gleder jeg meg bare til bakken er full av blader med mange fine høstfarger.

Men det er ikke bare trærne som kvitter seg med “skinnet” sitt på denne tiden av året. Den lille krabaten med navnet Pompel har også begynt å tenke på årstiden som er i vente. Det begynner nå sakte men sikkert å bli kaldere. Og med en gammel og utslitt pels klarer han nok ikke å holde på varmen når kulden kommer innpå.

Det samme skjer hvert år. Her røytes det nemlig om dagen. Masse av pelsen har han blitt kvitt, så nå går han rundt med et høytlivsskjørt. Han er jo søt der han går rundt med sin pelsrumpe og ser ut som en liten rampejente. Men for han sin del bygges det opp ny pels etter røytingen som skal holde han varm igjennom vinteren. Tenk om vi også hadde sånn pels på kroppen, som kom og gikk helt av seg selv? Da hadde vi sluppet alle de lagene med klær, og heller ikke tenkt på å skifte så mange ganger.
 


 


 

EN SPESIELL TÅKE


 

Da var fredagen her, og etter en flott dag og fin uke kan man endelig ta seg litt velfortjent helg! Kjente jeg var ganske sliten da jeg kom hjem i ettermiddag etter å ha syklet igjennom den korte regnskuren som var innom. Deilig skal det i hvert fall bli med et par dager uten jobb og unger rundt seg.

Men her i går kveld fikk jeg en spontan tanke. Eller tanke og tanke. Klokken var vel rundt halv ti på kvelden. Det var mørkt, og ute var det en spesiell tåke som hadde lagt seg som et teppe. Og både rundt og innimellom denne tåken kom det frem et fantastisk lys. Her var det ikke i tvil om hva jeg måtte gjør. Speilrefleksen og stativet måtte frem!

Her skulle det dokumenteres, men mest av alt skape fine bilder av naturen og miljøet. Så istedenfor å ha en rolig kveld inne på jenterommet som det ellers pleier å være, sto jeg der ute og knipset i vei og zoomet inn.

Plutselig ble det en jobbekveld med etterarbeid av bilder. Om jeg hadde hatt muligheten kunne jeg sittet i mange timer og kost meg med redigering. Men siden det var såpass sent og en jobb som ventet på meg neste morgen, har det også blitt litt bildejobbing i ettermiddag også. Så, hva syns du om bildene?
 


 


 


 


 


 

BLONDINEN FORSVANT


 

helgen ble håret mitt klæsjet inn av fargestoff. Den spontane idéen til en forandring hoppet over meg, og før jeg visste ordet av det var jeg plutselig ikke lys lenger. Blondinen forsvant, og frem kom den mørke og gamle Pernille tilbake igjen.

Og det var like spontant denne gangen som det var da jeg valgte å bli lyshåret i våres. Jeg hadde begynt å få en god del ettervekst, og i mitt hodet så det ganske kult ut av hvordan det kunne bli når min naturlig lysmørke farge kom frem. Men virkeligheten viste det ikke samme som jeg så for meg.

Jeg begynte også å bli ganske lei av å se meg selv i speilet av det blonde håret med den mørkere etterveksten. Derfor var det godt å kunne ta tak i fargeflasken og smøre inn noe som ville gi meg en helt ny frisyre, og ikke minst et helt nytt utseende.
 

Lyst hår med en del ettervekst.
 

Nå som blondinen er borte, kan jeg nå kalle meg brunette igjen – det jeg egentlig er. Med den nye fargen er jeg litt mørkere enn det jeg egentlig er, men veldig deilig er det å være tilbake til gamle trakter. Nå er planen å være brunette i tiden fremover, og ønsker ikke å gå tilbake til å være så lys som jeg var. Trives egentlig best som brunette, jeg, selv om jeg var lys i et halvt års tid.
 


 


 


 

BORTEKAMP I HORTEN

I går var en sånn dag hvor jeg følte alt gikk i ett. Det hele startet med en morgen hvor jeg gikk igjennom alt det vanlige, før jeg slang meg avgårde på sykkelen og på vei til jobb. Plutselig var helgen over og en ny uke sto for tur. 

Jeg skulle gjerne hatt litt lenger helg med fri, og disse fridagene flyr jo avgårde før en rekker å tenke at nå er endelig helgen her. Men dagen i går ble likevel fylt opp fra morgen til kveld. For etter jobben i går var det å hive på seg litt ekstra arbeid. Det viste seg det at når jeg skulle hjem fra jobb så var det ene sykkelhjulet punktert.

Med et bløtt hjul gikk det ikke like fort hjemover og jeg ble en smule forsinket enn det jeg vanligvis pleier. Sykkel er jeg så og si omtrent avhengig av. Jeg frakter meg selv frem og tilbake på arbeid på to hjul. Jeg kunne jo gått til jobben i dag, men det tar jo litt lenger tid. Dermed ble det en kjapp tur ut for å kjøpe nytt dekk og slange, for så og skru litt og få dette i orden.

Planer for kvelden sto i boka, så mye tid hadde jeg ikke på meg for å bli ferdig med sykkelskaden. Arbeidshendene ble tatt frem, og så var man i gang med å tre på både ny slange og nytt dekk. All verdens tid hadde jeg ikke på meg heller, for avgårde skulle jeg med mamma og lillebror. 

Kvelden min var fylt opp med reise. Lillebror skulle spille bortekamp i Horten, og mamma og jeg satt som tilskuere på sidelinjen. Det var egentlig ganske deilig i går kveld, hvis det ikke hadde vært for at jeg er litt frysepinne. Heldigvis var det da godt en kunne holde seg litt varm med en rykende fersk vaffel eller to midt i kampen.

Tiden gikk og kampen ble blåst av. Det var mye godt spill i lillebror og hans Eik-lag. Spennende var det av det jeg fikk med meg, og det endte med en kamp som ble uavgjort, 3-3. Ikke dårlig det av 16 år gamle gutter. En lang og fin dag ble det i hvert fall, og flere flotte dager står i vente!
 

HVA HAR JEG GJORT?


 

Hva skal jeg egentlig si? Det har vært en dag som har gått sin gang, hvor det har blitt fylt inn litt og her og der for å utfylle dagen. Ingen faste planer har jeg forholdt meg til, og det er deilig med slike dager også.

Likevel kom det en spontan idé der jeg gikk rundt i mine tanker. En idé som gikk på forandring. Ikke hadde jeg vært inne på tanken tidligere. Ikke så mye i hvert fall. Men tanken overstyrte meg, og før jeg visste ordet av det var det ingen vei tilbake. 

Håret mitt var nå klæsjet inn av et fargestoff. Hvert eneste hårstrå hadde plutselig fått sin fargeklatt, og jeg sto der og lurte fryktelig på hvordan det egentlig kom til å bli. Endte jeg opp med en rosafarge? En grønntone eller knæsj lilla? Hva som gjemmer seg under denne “søla” som håret mitt er gjørmet inn i, kommer det resultater på litt senere. Hva har jeg gjort?

TYVEN HAR VÆRT HER

Jeg lot meg være litt gal på en fredag. Jeg hadde allerede vært et par timer på jobb da barna fikk sitt ønske oppfylt. Vi kastet på oss skoene og kom oss ut i frisk luft. De sprang mot porten som store villdyr, og jeg var den sneglen. Føltes i hvert fall litt sånn ut.

Det var ingen tvil om at de tre guttene var i ekstase for å kunne leke utenfor gjerdet. Nå skal det sies at vi ikke trenger å gå langt for å glede barna, for rett utenfor barnehagens inngjerding går det en sti, og på andre siden av stien finnes det en liten skog. Før sommeren var dette den mystiske skogen for barna jeg da jobbet med. Men nå ser det ut til å danne seg til en byggeskog.

Rett over stien løp korte og raske bein. Endelig, nå var de kommet seg til verdens minste skog. I og med at den er så liten så er det faktisk veldig mye å gjøre der. Jeg lot meg observere deres lek, og den lille gruppen vokste da flere barn oppdaget at flere var på den andre siden enn de selv var. Til slutt endte det med en fin og flott guttegruppe på syv mannsterke karer.

Det var ikke tvil om hva målet skulle være. Eller hva leken skulle gå ut på. I den lille skogen vi bruker har barna jobbet mye med en liten trehytte med masse pinner og store stokker. Riktignok er den så liten at de selv ikke kan sitte inni den. Men at det bare er noe som ligner på en hytte er stort nok for de små.

Fort oppdager de at hytten deres er ødelagt. “Tyven har vært her!”, roper en av guttene. Og slik startet vel egentlig leken. Flere barn på innsiden av barnehagen ser plutselig at deres venner er utenfor. Derfor var det ikke annet valg enn å slippe ut de også. Og handlingen i leken vokste enda mer. Og det morsomste var å se hvor engasjerte alle guttene var.

Gruppen samlet seg fort rundt hverandre, og de aksepterte at det var en som lot seg ta litt styringen. Det var tross alt et mysterium som skulle løses. Jeg sto på siden for å passe på at barna holdt seg innenfor grenseområdet, men jeg lot meg også observere hva de egentlig holdt på med videre. Dette virket så spennende for meg som følgte med. Trekke meg tilbake og bare la dem holde på – akkurat sånn som dem vil.

Godt samspill og god kommunikasjon skaper en fin lek. Og dette klarte dem. Derfor ville jeg ikke gå inn i leken deres eller bry meg for mye. Videre ble det et stort avhør. De måtte jo klare og fange denne tyven som hadde vært på deres område og gjort noe som de ikke syns var greit. En og en ble hørt om hva de trodde hadde skjedd og hva de tenkte fremover. Og sammen la de en plan om hvordan de skulle fange tyven.

Midt i samtalen og diskusjonen til guttene kommer det ut, “Vi vet ikke hvordan tyven ser ut.” De levde seg virkelig inn i leken. Over gjerdet hang det andre gutter som var veldig misunnelig på de som var i skogen. Jeg prøvde og tenke smart, og ga et innspill om at tyven kanskje kunne være inni barnehagen. Hvem vet – tyver er jo delvis smarte. Men vi er smartere. Derfor ble det en stor leteaksjon både i skogen og inni barnehagen. Her fikk alle være med på moroa!

Er ikke alltid det skal så mye til, og bare noen små replikker skulle til for å engasjere og få med flere. Men så måtte det gjøres omrokeringer. Vi hadde en jentegjeng som også skulle få lov til å kjenne på friheten og få være sammen litt for seg selv. Og veldig moro var det å se hvor stor kontrasten mellom guttene og jentene var.

Jentene gikk rett inn i lek de også. Men å finne tyven og legge planer, der var ikke jentene. Det slo meg på tanken med en gang, hvilken lek guttene valgte og hva jentene gikk for. Guttene gikk for byggelek med mye handlinger med en plan til veien mot et mål. Men her brukte jentene trærne som lek. 

Her skulle dem ikke holde seg på bakken. På med klatresko og opp i trærne skulle dem. De var mer oppe i trærne enn de var på nede. Jeg lot dem leke fritt for å skape sin opplevelse i naturen, men var der for å se at alt gikk bra. Det var da jeg la merke til en annen forskjell mellom kjønnene. Det skjedde noe når dem kom utenfor gjerdet. Jentene søkte mye bekreftelser på det dem gjorde. Bare det som “Se på meg” når de hadde kommet seg opp i treet eller skulle vise meg når de skulle slenge seg ned fra en grein. 

Vi lot oss være litt gale alle sammen. Slippe friheten mer løs og la gruppene være litt for seg selv. Det sies at de første leveårene av et barns liv så lærer dem mye. Og her er det bare å gi dem alle mulighetene dem har for å kunne bruke kroppen sin. Og fysisk aktivitet er viktig å gi dem – spesielt når det kommer til natur og miljø. Så i dag har det blitt mye lek med klatring i trærne, og spesielt tyver og det å jage hverandre. 

DETTE ER DEG


 

Igjen har jeg gått rundt en hel dag og trodd at vi har ligget en dag foran. Jeg våknet opp og så for meg at det var torsdag. Men etter hvert som tiden gikk fant jeg ut at den dagen ikke kom før i morgen. Og dermed var det gjort.

Av skuffelsen har jeg gått rundt hele dagen og vært utrolig sliten. En uopplagt kropp som har gått rundt og vært på en helt annen verden, men likevel har jeg klart å vise at jeg er tilstede. Men å sove på jobb er kanskje ikke av det lureste, selv om den sofaen fristet veldig å legge seg ned på en times tid eller to.

Jaja, igjennom dagen kom jeg. Var der for de som trengte meg, selv om jeg følte at jeg nesten var helt på bånn. 
Fikk fine og gode stunder med barna. Fikk til og med en liten gave. En kjempefin tegning. “Denne er til deg”, sa gutten. Jeg undres hans tegning, og visste ikke at tegnekunnskapene var sånn som det viste.

Av det jeg kunne se var det et fint ansikt. Flotte streker og nydelige farger. Rett og slett en morsom figur. Jeg spurte så om hva kunstverket skulle være? Hvem var denne personen på arket? “Dette er deg” fortalte han. Jeg kunne ikke annen enn å smile. Rose han for sine ferdigheter, at det var flott det han hadde satt sammen av streker, former og farger. Denne skulle være med meg hjem. Fin var den i hvert fall!
 


 

Dere ser vel likheter, ikke sant? Litt ermeløs bare, men det gjør ingenting.

SLITEN PÅ EN GOD MÅTE


 

Jeg følte meg for å slenge meg ned på sengen. Titte litt i taket og bare la tankene gå sine veier. Starten på uken kan være tøff for noen, men det kan være enklere for andre. Men jeg er ikke sliten av at det har gått i ett på jobben, at det har vært mye kjefting eller at barna har gjort meg utslitt.

Nei, for meg har det gått fint å komme igjennom den første dagen av en helt ny uke. Skulle gjerne sovet litt lenger på morningen i dag, men jeg overlevde for det. Det å komme på jobb å møte smil om munnene, både hos barna og kollegaer, gjør noe med deg. Og det gjør noe med de andre når du sender et tilbake.

En veldig fin høstdag har det også vært. Det å se barna i en så fin lek når de er i barnehagen er ikke annet enn ren glede. Da vet du at de koser seg. Fine tegninger blir tegnet. Kule bygg blir satt opp av lego. For ikke å snakke om populære myke klosser som blir satt opp på hverandre til fine slott. Og i dag jobbet og samarbeidet en liten gruppe med å sette en og en kloss opp på hverandre sånn at den nesten kom opp til taket.

Det å se deres samarbeid mellom hverandre er så fint. Kunne se at de mestrer det å kunne jobbe sammen. Selvfølgelig kan det oppstå konflikter, men da denne lille gruppen sto for at de skulle klare og bygge opp til taket, gjorde de alt for å klare det. De snakket sammen og hørte på hverandre. 

Før kunne jeg legge mest merke til de store bevegelsene i en lek. Men etter alt det jeg har lært, samtidig som jeg har satt inn flere ekstra øyner og ører i nakken, kan jeg se litt mer enn bare utenpå skallet deres. Når barna leker sammen nå, ser jeg mer av hvordan samspillet egentlig fungerer mellom dem, og hvorfor de gjør som dem gjør – og kanskje lese litt av deres rolle i leken.

Det er mye du skal ha kontroll på når du er på jobb i barnehage. Men det er en ting jeg merker en forskjell på fra i fjor. I år jobber jeg bare med førskolebarna, og det er så mye enklere å ha med å gjøre når alle barna er på samme alder. De har stort sett interesse for det samme. Er like langt på vei i livet, og lettere å legge opp til om vi skulle finne på noe – aktiviteter o.l. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg merker en forandring fra å jobbe med en barnegruppe fra 3-6 år, til det å bare ha fokus på de eldste. 

Noen dager kan jeg føle at jeg har brukt litt ekstra energi. Andre dager har det gått i ett. Men i dag har det vært en sånn fin dag. Jeg har stort sett bare gitt ros og positive veiledninger, og ellers bare hatt gode samtaler med de små. Det har vært en sånn dag hvor jeg har sluppet å gå inn i de store konfliktene for å sette ned foten. Egentlig kan jeg ikke skjønne at jeg sitter her nå. Sliten på en god måte, og ikke den utslitte og tunge kroppen som henger med. Nei, dette har rett og slett vært en utrolig fin dag!

KLARTE Å BLI FRISK FØR HELGEN


 

Vi har nå klart å lure oss inn i en ny måned. Sommeren er nå offisielt over, og høsten er virkelig kommet. Nå mangler vi bare oransje og gule blader og at dem skal falle ned og legge seg som et stort bladteppe på bakken. Høsten er en veldig fin årstid, og er en av dem jeg liker best – den og sommeren, men også våren. Så, med andre ord er det vinteren jeg liker minst.

Ikke har tiden bare klart å lure seg til å komme inn og starte dagene sine i september, den har også rast seg avgårde til at helgen er her allerede. Igjen har hverdagen sust avgårde, og to dager med fri skal nytes. Så godt det lar seg gjøre i hvert fall. 

Jeg klarte å bli frisk før helgen kom. Jeg var en liten tur innom sykehusbenken i går og fikk behandling, og en masse sprøyter igjen. Heldigvis skjedde dette på slutten av arbeidsdagen, så jeg kunne dra rett hjem etterpå for å hvile. Jamme godt var det, for etter det lille sykehusoppholdet hos barna ble jeg ganske så sliten av å ha fått så mye morfin og annet væske inn i kroppen. Godt jeg har dem som passer så godt på meg!